Bokelskere.no

Ga den fire forrige gang, men denne gangen hørte jeg lydboka lest av Stephen Briggs. Var det formatet? Var det oppleseren? Var det meg? Denne gangen likte jeg i alle fall boka mye bedre.

Joda, denne er ikke så dum. Liker konseptet med å lage den usunne maten vi elsker med bedre ingredienser. Men det blir litt lite nytt, synes jeg, jeg har sett dette før. Men sausene og dressingene skal testes. Og pluss for kul og gjennomført design.

Krim med interessant bruk av tilbakeblikk, så dette er like mye en oppvekstskildring. Selve plottet, hvem drepte den prostituerte og knyttet drapet til vår helt, kommer litt i bakgrunnen, men det funker godt likevel. Litt mye overtøffmacho i stilen for meg, men lesverdig nok.

Likte denne mye bedre enn bok nr en i serien. Da ble jeg irritert på at hovedpersonen, som i ett sett ble beskrevet som spesielt smart, alltid lot leseren finne løsninger leeeenge før han selv så dem. Denne gangen er vi mer på like fot. ;-) Masse action samtidig som det historiske henger med. Kanskje litt mye med fire parallellhistorier, men de henger godt sammen.

Nydelige Gaiman! Og forstyrrende Gaiman. Og skrekkelige Gaiman. Det er monstre og tilhørende slektninger i denne novellesamlingen som vil komme tilbake til meg i mørket når jeg ikke får sove. Men det er også personer, steder og stemninger jeg håper å møte på utenfor bokas verden. Alltid et pluss når denne forfatteren leser selv.

Joda. En ganske artig bok, men jeg er ikke helt overbevist. Jeg blir skeptisk når forfatteren for eksempel sier at "aspartam kan tilsynelatende være kreftfremkallende (...) Skepsisen er altså stort sett berettiget". Hun sier ikke at aspartam ER kreftfremkallende (noe det slett ikke er bevist å være), men bygger likevel oppunder ubegrunna skepsis. Hun understreker også at hver enkelt må prøve seg fram når det gjelder matallergier og intoleranse, noe som i økende grad får helsebevisste (eller -hysteriske?) mennesker til å kutte ut viktige matvarer for tida. Vi er ikke på langt nær så allergiske som vi innbiller oss. Dette bidrar til å bygge opp under en uvitenskaplig tenkemåte som vi ikke har godt av som samfunn.

Når det er sagt, har jeg mora meg med boka også. Den er litt skravlete i formen, noen ganger skygger festlige språkbilder for innholdet, men stort sett fungerer det. Illustrasjonene er oppklarende og deilig useriøse, synes jeg. Jeg sitter nok igjen med flere artige anekdoter enn med en mer helhetlig forståelse, men alt i alt var boka lesverdig.

Hørte NRKs radioteaterversjon, så skal vel ikke uttale meg for mye om boka som sådan. Men likte den godt selv om den var noe forutsigbar.

Absolutt ikke det jeg hadde forventa av denne forfatteren, men en god bok likevel. Mer politisk og "litterær" enn de deilige grøssene og voldsomme spenningen hun pleier å servere.

Påskeferie er krim. I år fikk jeg et tips om en fransk debutant. Pierre Lemaitre har virkelig en livlig fantasi med en djevelsk logikk!

Flere ganger ville jeg bare legge vekk denne boka med de sadistiske detaljene, men samtidig bare måtte jeg jo få vite hva som skjer med den kidnappa Alex. Drivet i boka er enormt og du legger den ikke fra deg når du først har begynt. Det eneste jeg har å utsette på boka er oversettelsen. Særlig i begynnelsen var den ganske hakkete, og med et par skikkelige oversetterbommerter. Slikt irriterer meg, men siden selve boka er så god så greide jeg å overse dette. Jeg vet jo at det å oversette fra fransk er vanskelig, men oversetteren kunne med fordel ha vært konsekvent når hun forklarer/ikke forklarer franske detaljer.

Boka snurrer i hodet som en film, og du blir sugd inn i de sadistiske detaljene på en måte som fikk meg til å undres om jeg også kan være i stand til å utsette folk for sadistisk vold. Du blir kastet inn i et inferno av følelser - hele følelsesspekteret får kjørt seg, for ikke å si kvalmen.

Boka bølger og du tror du skjønner hva som skjer nå - nei nå, neida ikke nå heller, men nå da? Men så hadde du ikke det allikevel, for nå tar boka ytterligere en usving. Og når du har lest siste linje, ja da bare VET du det. Du MÅ lese boka på nytt!

Jeg må si meg enig med The Times:
"Den begeistrer på alle nivåer i sin uforutsigbarhet. Gripende original."

Bloody brilliant! Denne historien går i uventede retninger i ett kjør. Hvordan preges vi av oppveksten? Og hvor mye kan vi stole på det vi husker? Oppslukende og tankevekkende.

Vær OBS på spoilere i andre omtaler her.

Alle barn har en iboende rett til livet. Med mindre barnet forsvinner fra et norsk asylmottak - står det å lese på baksiden av bokomslaget. Og Politiforum har fulgt opp med "Ny troverdig og spennende krimroman fra Rohde. Den trekker deg inn i en verden du er glad du bare leser om."

Jeg liker bøkene til Rohde. Hun både trekker inn aktuelle hendelser og beskriver arbeidsmiljøet på Politihuset i Oslo, mens det samtidig er veldig klart fiksjon. Jeg synes hun klarer å balansere mellom fakta og fiksjon og å få meg interessert i temaet hennes - barnebortføringer fra norske asylmottak og manglende oppfølging fra voksenverdenen (det være seg politi, asylmottak, barnevern og politikere). Det er fryktelige tall, og jeg selv har også stusset på hva som settes i gang når andre barn blir borte, mens det knapt nok er en notis i avisen når barn forsvinner fra asylmottak.

Og jeg gleder meg til neste bok - for den må jo komme med denne sluttsetningen: Hun strekker seg helt opptil øret hans og hvisker:
- Uansett hvor lang tid det tar...

Herlig humor for unga! Dvs tenåringer og dem som snart er tenåringer og alle som har vært tenåringer. Det er så mange pinlige situasjoner at jeg ikke alltid visste om jeg skulle tørre fortsette, men det er jo umulig å la være. Elskelig og vanvittig irriterende hovedperson. Og omsider noe ordentlig morsomt som kan anbefales ungdomsskolelever! Det har vært et savn.

Førsteinntrykket var ikke så positivt; tett, bitteliten og MYE tekst! Men teksten er lettlest og underholdende, fint med korte kapitler, tegneserier og illustrasjoner. Likte særlig de personlige kapitlene godt. Mulig jeg ikke er helt i målgruppa, både voksen og relativt belest innenfor feministisk litteratur som jeg er, men jeg skulle ønske boka slo enda litt hardere. Brukte enda litt mer krutt. Men kanskje den er bra som den er for dem som leser den som en første introduksjon? Ser fram til andres omtaler.

Tja. Joda. Ikke troverdig på en flekk, men med såpass godt plot at jeg lot meg sjarmere litt likevel. Vår helt er så macho og kjekk og følsom at alle (særlig kvinner) må betro ham alt etter å ha kjent ham i to sekunder, og det er jo kjekt når en skal fakke en seriemorder. Etter hvert tar det makabre fullstendig over, men det hele har en vri som gjør det interessant. Tror ikke jeg skal lese mer av denne forfatteren, men boka var verdt sine 25,- på audible-salg. :-)

Baby blir merket for livet i en magisk kamp hvor moren dør. Som ung gutt kommer han inn på magiskole. Fordi faren hater magi, vet han ingen ting om hva som skjer der. Gutten har større krefter enn han er klar over. Gutten får to bestevenner, en gutt og ei jente. En fiende finnes i magiverdenen, en som har overvunnet døden og som nå har samlet seg en hær. Fienden går med sølvmaske. Lest det før? Ja, så til de grader!! Og selv om det kommer en vri mot slutten, rakk jeg å bli så irritert at da var det for seint for meg. Ikke bare har jeg lest det før, jeg har lest det mye bedre. Personene engasjerer ikke og detaljene i miljøet virker som de er funnet på etter hvert, ikke som planlagte deler av et hele. Så nei, denne serien skal jeg la ligge framover.