Bokelskere.no

Klassiker som kan gi inntrykk av å være overfladisk, men som når man leser viser seg å være både vittig og klok. Den har jo fått bra drahjelp av diverse filmatiseringer, og av disse er det ingen som slår BBC TVserie fra 1995! Uovertruffen, uforglemmelig. Jeg elsker den!

Håper du i tillegg gav ham "Slam" å kose seg med slik at budskapet ditt skulle synke ytterligere inn? :-)

Typisk Hornby-bok. Lettlest, humremorsom. Passer for ungdom fra 15 år og voksne. Handler om en 15-åring som skal bli far! Herlig situasjonskomikk, og innimellom også tankevekkende og alvorlige sekvenser. Temaet er jo ikke spesielt morsomt i seg selv, det er jo en tragedie å bli foreldre når man igrunnen fremdeles er et barn. Ser for meg film,heldigvis er Hugh Grant for gammel for hovedrollen :-)

Morsom liten sak om hva leseglede kan føre til. Sleivspark til det britiske kongehuset, men veldig snille spark, og noen litt slemmere spark til britiske politikere. Original bok. Også så tynn! Du leser den på en time. En fornøyelig time.

Bra tekst om Ett öga rött!

Jeg leste også denne romanen på svensk for noen år siden, og den står seg svingodt i hjernen min. Respekt til bror Khemiri, for å snakke med litt hiphoplingo her.

Mht oversettelsesproblematikken er jeg prinsipielt enig med (alle bøker vil være best i originalspråket) og pragmatisk uenig: "... et verdig forsøk på å gjøre boken tilgjengelig for norske forhold, hvis det i hele tatt er nødvendig."

Jeg mener det er nødvendig, i og med at jeg ønsker at den gode litteraturen skal få størst mulig utbredelse (og hva annet er det å ønske?). De færreste leser en roman på andre språk enn sitt eget morsmål, og situasjonen mellom norske lesere og søsterspråkene svensk og dansk er ikke stort bedre enn mellom norks og f.eks. spansk. For at en bok skal passere landegrensene i Skandinavia, trengs den best mulige oversettelsen, og vi skal være glade for at det finnes bra oversettere som er villige til å gå i litteraturdøden for det. Spesielt når det handler om bøker som byr på spesifikke oversetterutfordringer, a la Ett öga rött, eller for den saks skyld McCarthys Blood Meridian, som Knut Ofstad sitter med i disse dager.

Jeg er forresten enormt spent på den, det må være vilt vanskelig, men samtidig klapper jeg høyt i hendene for at han faktisk gjør det, i og med at nå vil en av de største romanene fra 1900-tallet bli tilgjengelig på norsk. Og om man forsøker å lese den på engelsk (slik jeg har gjort, og det tok meg mange måneder), er det opplagt at en god norsk oversettelse er helt nødvendig. Ofstad gjorde jo en imponerende jobb med The Road, som duger i massevis på norsk, så det er grunn til å tro at han er rett mann for Blood Meridian.

Men altså: Alle må lese Ett öga rött. Halim er vår mann, morsom og energisk og sårbar. Og de som kan lese svensk, må selvsagt lese den på svensk.

Sult var en knallbok, men det var ingen debut :-)

Nydelig skrevet bok om kjærlighetsforhold. Her er et forhold skildret fra "elskerinnens" synspunkt. Hennes elsker blir utsatt for en ulykke, hun bare går fra ulykkesstedet som om han var en fremmed for henne. Originalt komponert roman.

Originalt komponert, mye dialog, nesten som dramatikk. Ser for meg et teaterstykke eller en film? Stikkord: Familiedrama, personlig miljøansvar, dilemmaer, forhold. Gjenkjennelig, ganske interessant om personlig utvikling, følelser, unge voksne barn versus foreldre Passer for : Unge voksne fra 18 år. Ikke noe for gamle folk og pensjonister ville jeg tro. Selv om handlingen er ganske universell, er boka veldig "norsk" og vil antagelig ikke kunne oversettes og selges i utlandet Men som dramatikk ville den muligens kunne fungere med lokal tilpasning? Jeg likte den ganske godt, han skriver bra, engasjerende. Mye henvisninger til filmer og musikk/artister osv som jeg ikke har noe forhold til, sikkert pga min alder, jeg regner med at det derfor er en god del assosiasjoner som jeg ikke forsto. Forfatteren er debutant. Han har nok skrevet en bok som i første rekke henvender seg til jevnaldrende , unge voksne/studenter i 20åra. Steffen (23) år er hovedperson, jus-student, samboer med Isabell. Han har en deltidsjobb på kjøkkenet på en restaurant. Han har truffet Kjersti (20år) på studiet. Han blir frascinert av henne. Hun er med i Natur og Ungdom og svært miljøengasjert. Steffen forsøker å være miljøvennlig i hverdagen, møter liten forståelse hos Isabell, det er kanksje en av grunnene til at han muligens faller for Kjersti, de forstår hverandre mer. Isabell har et vennskapelig forhold til foreldrene hans, hun er en person som tar kontrollen og Steffen føler seg litt styrt, både av henne og av foreldrenes forventninger til ham. De er henholdsvis advokat og lege, og det er tydelig at de venter at Steffen skal fullføre jusen. Historien tar stadige tilbakeblikk slik at vi gradvis forstår hva som har skjedd i forkant, altså før romanen begynner. Historien begynner med at Steffen,rett etter eksamen på høstsemesteret, er på vei opp til familiehytta alene for å tilbringe noe tid alene der og leve så miljøvennlig han bare makter. Han tar det ut i det ekstreme, til den grad at han i den siste mobilsamtalen før batteriet utlades, sier til sin kamerat Markus at den beste måten å spare mijøet på er å dø. Han tenker ikke over hvordan det kan tolkes, og Markus blir bekymret for at Steffen skal begå selvmord der oppe i hytta. Vi får mye detaljer om hvordan Steffen prøver å unngå å forurense, unngå å bruke strøm og vann og varme. Innimellom tilbakeblikk via en mengde dialog mellom Steffen og Isabell, Steffen og Kjersti, Steffen og Markus, Steffen og moren. Og mellom kelneren og Steffen på restauranten han jobber på. Vi forstår at Steffen har et komplisert forhold med Isabell, at han har forelsket seg i Kjersti, og er fortvilet ved tanken på at hans venn Markus kanskje har kapret Kjersti enda han burde vite at Steffen var interessert i henne. Men Steffen er altså sammen med Isabell, og det kompliserer jo det hele. I tillegg er han fortvilet over alle problemene med miljøet og forurensingen av jorda, Co2 utslippene og miljø-ødeleggelser. Han er en idealist som ser alt veldig svart hvitt og det skaper masse trøbbel i forholdet til Isabell og til foreldrene, og også på jobben. Det viser seg at han har fått sparken fra jobben fordi han ikke ville kaste maten fra restaurantkjøkkenet, men spiste rester fra gjestenes tallerkner selv. Historien topper seg da familien, Markus, Kjersti og Isabell kommer opp på hytta for å feire jul sammen med Steffen der. Veldig gode skildringer av anstrengte møter og diskusjoner. Som julegave av sine ambisiøse foreldre får han neste semesters pesnumbøker på jus.Det ender med at Steffen endelig får sagt til foreldrene at han ikke orker å studere lenger,han skjønner at han er forelsket i Kjersti, men "lar" henne gå fordi han ikke fikser å gjøre det slutt med Isabell. Deres forhold ser ikke ut til å bedre seg i løpet av historien. Steffen virker som en svak og litt feig fyr som lar ting skje uten å makte å ta grep om sitt eget liv, selv om han faktisk gjorde et forsøk da han dro alene på hytta. Det var ihvertfall intensjonen hans å finne ut av livet sitt, men det kunne virke som en flukt, og han blir jo også innhentet av alle de som "styrer" ham, og det ser ut til at det vil fortsette på sammme måten.

Dette er det jeg vil kalle en "god" bok. En interessant handling, bra miljø- og personskildring, historisk setting fra Norge og Nederland på slutten av 1500-tallet. Det er den klassiske kjærlighetshistorien om unge mennesker som forelsker seg utenfor sin "stand". Vi følger tre enkeltmenneskers skjebner, samtidig har disse tre personenes liv en sammenheng. Vi får vite mye om hvordan det var å være fattig husmann under en storbonde på Østlandet, vi følger storbondens datter til Nederland og lærer mye om livet til tjenestejenten og skipperhustruen og om handelen i byen Hoorn,en moderne og velstående by i forhold til det uuviklede og fattigslige bondesamfunnet i Norge. Vi er med skipper Kees på ferden i seilskute over havene på jakt etter krydder og andre verdifulle handelsvarer. Her er mye dramatikk og ramsalt sjøsprøyt. Vi formelig kjenner hvordan sulten gnager drengen Anders når han må ty til bark i brødet.

Rar bok- skikkelig original språklig sett. Han bruker en salig blanding av kongesagastil, håvamål, eventyrstil, sognamauol osv i fortellingen om 10-åringen Torgrim Torsteinson Hovland ... som vokser opp på en gård et sted på vestlandet, sammen med far, mor, bestefar, bestemor, søster og gårdsgutten "Per og Pål" . Tidsrammen er vår tid, men hele stilen er eldgammel som Snorre sjøl. På gården lever de av epledyrking, og Torsteinseplene er de gjeveste av alle epleslag og gårdsfolkets stolthet. Ære (frægd) står høyt i kurs hos folket på Hovlandsgården, og det er særlig Far og Beste som holder de gamle tradisjoner i hevd. Slik har det alltid vært, og slik skal det være nå også. Ting skal foregå på gamlemåten,slakting, eplehøsting, ølbrygging osv. Det er særlig forholdet mellom gutten Torstein og Beste som utdypes i boka, og vi får tilbakeblikk på hendelser i Bestes liv, her er det saftige historier som blir litt vel mye for barneører. Absurd innimellom, og herlig underholdene, synes jeg. Ikke noe lettlest bok akkurat. Språkformen er krevende og varierer hele tida i stilen, men her er veldig mye som er topp til høytlesning ,fortrinnsvis av en som er god på dialekter. Lydbok av denne lest av feks Henrik Mæstad må være helt toppers! Det er det frodige språket som her bokens styrke og gir den originalitet. Handlingen er springende og uten mål og mening, men det er mange historier å fryde seg over her.

Boka er skrevet på dialekt fra Trysil. Handler om et drap, skyld og skam, bygdesladder. Interessante og spesielle personskildringer. En sær blanding av komikk og dypeste alvor. Foregår i bygde-Norge på tidlig 1900-tallet. Forfatteren har vist en utrolig oppfinnsomhet når det gjelder navn! Morsomt. Sterke kvinner og stusslige menn. En muntlig fortellerstil, kan iblant minne om eventyr. Mamsell Iversen er en frodig middelaldrende dame som er eller har vært prostituert, og som vever ryer for folk. Bygdekrim? God til høytlesning, kan jeg tenke meg.

Interessant og velskrevet roman om utroskap, familieliv, sex og begjær, tillit og løgn. Romanen foregår fra fredag til søndag, og veksler mellom fortellerstemmene til Heidi og mannen hennes, Vegard. Vegard er på hytta med barna, og Heidi er på hotell med sin elsker. Dagene og nettene beskrives i detalj, litt type stream-of-consiousness. Den er etter min mening litt for lang og uttværende,men likevel fascinerende lesning.

Sterk og medrivende historie om homofil kjærlighet og sorg. For meg er det noe "hamsunsk" over språket. Besettende lesning, veldig trist. Originalt komponert.

Nydelig liten bok. Små tekster med vakkert, billedrikt språk. Med få ord beskriver forfatteren hele historier, hele liv. Litt humor, men mest gjenkjennelse. Tekstene kan godt leses sammenhengende, men det er tablåer, øyeblikk og minner som står sterkt hver for seg.

Fantastiske beskrivelser av sterke følelser. Forelskelse, sjalusi, ensomhet, sine,hat og lidenskap. En opprivende, nesten vond bok å lese. Hjerteskjærende sørgelig. Ikke noe koselesing, dette. Men Sæterbakken skriver så du ikke klarer å legge fra deg boka. Dessuten er den svært originalt komponert. Den slutter med begynnelsen, og det gjør at du som leser allerede fra første side vet at dette aldri gikk bra. De siste sidene er utrolig vakre - og når du har kommet dit, vet du at resten er bare helvete. Ikke les den hvis du har depressive tendenser, eller føler deg trist. Du blir ikke gladere av denne.

En barndomsskildring av ypperste klasse. Hvordan barneårene former et menneske, om identitet,forhold til mor, venner. Dessuten briljante skildringer av 60-tallet. Hvis du er for ung til å huske/eller ikke var født - les denne , og du får vite hvordan det var å vokse opp i Oslo som et sosialdemokratisk "borettslagsmenneske". Boka er mer enn det, en universell oppvekstroman. Språket er vidunderlig!

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

Det er opplagt at media er en betydelig faktor, spesielt i et kortsiktig perspektiv, men det finnes også andre historier å fortelle, heldigvis, og om dere tillater, så kan jeg fortelle et par med utgangspunkt i egne erfaringer. Det fantes en tid for meg, før jeg ga ut Mannen som elsket Yngve, da jeg ikke solgte veldig mange bøker, for å si det sånn. Men i og med at jeg arbeidet i Leseforeningen i NRK2 i 98 og 99, og var aktiv på flere fronter, så figurerte jeg en del i media. Jeg fikk relativt gode kritikker for en del av bøkene jeg ga ut. Men - og her kommer poenget - salgstallene mine endret seg ikke noe videre av den grunn. De var mer eller mindre stabile. Da det så kom til 2003, ga jeg ut Yngve-boken, som skulle forandre så mye for meg. Det folk kanskje ikke tenker så mye over i dag, eller har glemt, er at den ikke stakk seg så veldig ut den bokhøsten. Romanen fikk gode kritikker, den var hovedbok i bokklubben, men den valfartet ikke bestselgerlistene eller håvet inn priser eller prydet forsider på de store avisene, for å si det sånn. Det den derimot gjorde, var å argumentere for seg selv over tid. Den viste seg å finne en havn hos leserne, hvor den fikk vokse av seg selv og ble gitt et langt liv - og dette var lenge før filmen kom. Dette kan man ta som et eksempel på en roman som klarte seg godt på egen hånd, hvor media og kritikere på mange måter lå noe i etterkant. Så det er håp for alle. Alltid. Til og med når man ligger seks fot under. Og det er jo deilig å tenke på, for det er helt riktig som folk sier her: Det er skatter over alt, noen av dem passer media, andre ikke. Mht bokklubbene synes jeg de har utvist stort mot de siste årene og plukket mange ukjente navn, så der er jeg ikke helt enig med Ellen.

Humor med denne fylkeskaken, jeg får en fin Geir Helliesen-følelse av det. Jeg har også en følelse av at Hordaland puster både Rogaland og Oslo i nakken; de er i hvertfall aktive! Og det er bra :)

Bob Harper fra "Slankekrigen" presenterer sitt treningsprogram. Langt mer fornuftig enn TV-serien skulle tilsi. ;-)