Bokelskere.no

En fjortenårig gutt rammes av en muskellidelse som truer med å gjøre ham lam, og sykdommen forhindrer ham i å forfølge sin store lidenskap: skihopping. Gutten sliter med å begripe hva som skjer med ham, samtidig som han opplever skyldfølelse og skam ovenfor familie og venner. Mens han blir svakere konfronteres han gjentatte ganger med hvor mye bevegelse som faktisk kreves for å føre et normalt ungdomsliv, på skolen, rundt i byen, i skisporet, og han må anstrenge seg hardt for å skjule hvor svekket han er.

Handlingen utspiller seg i Oslo på slutten av 60-tallet, en tid da hopp hadde status som folkesport. Vanskene gutten støter på emosjonelt og sosialt er hjerteskjærende beskrevet. Steen har høy troverdighet både når han skriver om hoppingen og om sykdommen, ettersom begge deler er del av hans egen historie. Det er en god roman, men etter mitt syn finnes det tråder her som kunne vært kuttet og gjort historien litt kortere. Det er også greit at de voksne ikke kommer så godt ut av det, men i noen tilfeller er det vanskelig å tro på at mennesker kan være så ignorante. Men det kan de kanskje?

Måtte avbryte denne, lit pga tidsnød (hadde mye annet som måtte prioriteres), men også litt fordi jeg synes den var i overkant detaljert og lang. Egentlig et dårlig argument, fordi jeg har lest både vel så detaljerte og lange bøker før med stor begeistring. Så hvorfor ble jeg ikke ferdig med denne? Etter å ha lest litt her og der i den, mest i den første delen, tror jeg at jeg mener det burde vært to bøker. Fordi del 1 og del 2 er så veldig forskjellige, og handler stort sett om forskjellige folk, og foregår i hver sin verdensdel. Den første delen er en oppvekstroman fra Kolbotn og den andre en politisk historie fra Sør-Amerika. Men kanskje jeg kommer tilbake til den. Den står i hylla...

Lettlest og enkel tekst som formidler interessante historier. Mye er solskinnshistorier, og jeg får litt "tore-på-sporet"-stemme i hodet under lesningen. Det er bra med historier som ender godt, vi har hørt litt for mange elendighetsbeskrivelser tidligere. Møter med sterke og ambisiøse pakistanere som forteller om sin vei fra Pakistan til Norge, og livet de har bygget opp for seg og sine her i landet. Dette er folk som er arbeidssomme og som aldri gir opp til tross for mye motgang til tider. Eventuelle kontroversielle/pinlige ting blir forbigått av forfatteren, eller kun nevnt i en bisetning. Hun fokuserer på det som er positivt. Skrivestilen er ganske oppramsende, med noen mer eller mindre vellykkede forsøk på poetiske beskrivelser.Derav "tore-på-sporet"-følelsen. Vi får personenes historie fortalt noe overfladisk, men det er likevel interessant og bra å lese om. Det nevnes noen episoder hvor de opplevde rasisme og rasistisk trakassering, men alle intervjuobjektene som forteller om dette sier at de ikke tok seg nevneverdig nær av det, enda det var tildels grove ting de ble utsatt for. Dette er fok som ikke er redde for å ta i et tak, de satser og feiler flere ganger, alle er individualister som er fast bestemt på å klare seg selv, og tilslutt lykkes de og kan høste fruktene av alt strevet. Det er sterke personligheter som her står fram, og deres historier er verdt å høre.

I tvil om denne boka skal under Humor eller På tur. Ja takk begge deler? Bill Bryson er absolutt en av mine favorittforfattere. I denne boka tar han oss med til Australia, og med et skråblikk på det meste blir det en mildt sagt kjempemorsom reise. Han skrevet en rekke reiseskildringer, bla har han også reist i Norge. Fornøyelig å lese hans betraktninger og refleksjoner om Norge og nordmenn.

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Jeg leste den hver vår en periode. Perfekt årstid for å drømme at en er en liten hobbit på vei ut i den store, skumle verden... Har vel lest den åtte ganger til sammen på bokmål og engelsk, men skal kaste meg over den nynorske når det bare blir tid!

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Har aldri fått helt taket på Jason, jeg altså...

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

Godt tips! Tar med meg den. Er det flere ønskeboklesere her inne mon tro? ;)

Ja,boka får en ekstra dimensjon som lydbok. Og liker du "Populærmusikk fra Vittula" eller "Beatles" vil du også like denne boka!!

Jeg tror jeg aner hvorfor du tross alt leste den ut. Det er noe med det rike og presise språket her, det er så velformulert og vakkert. Forfatteren sier allerede i første avsnitt at denne historien kanskje ikke er en historie "kanskje det bare er snakk om en rekke hverdagslige foreteelser". Det er akkurat det jeg mener det er, og disse "foreteelsene" er mesterlig fortalt. Men helt enig i at mange av litteraturhenvisningene kan virke sære og unødvendige. Kanskje ville det betydd noe for meg hvis jeg hadde kjent til alle de forfatterne han refererer til. Men alt i alt synes jeg faktisk det er stort å kunne skrive så godt om tanker og følelser, og hvilken betydning litteratur og lesning har.

Den var helt topp. Kulturkollisjon beskrevet treffende og avslørende, og herlig humoristisk. Jeg koste meg med denne - og med filmen etterpå!

Skremmende metoder Nesbø beskriver her, bortimot det verste jeg har lest i så måte. Men du verden - for en spennende krim dette var. Han fortjener alle godordene som har blitt sagt om denne. Nesbø er ihvertfall Norges krimkonge!

Dette er ingen typisk krimbok, synes jeg. Fossum skriver godt. Typisk for henne er at hun lar leseren komme innpå gjerningsmannen like mye som ofrene. Uhyggelig realisme. Som leser forstår en langt på vei gjerningsmannens handlinger, og man er liksom litt på hans side, en stund ihvertfall. Etterhvert får hans handlinger svært tragiske følger, og hvordan skal han kunne leve med det? Skikkelig medrivende bok som jeg anbefaler sterkt, også til de som vanligvis ikke leser krim.

Artig artig. Men selv om en tegneserieversjon selvfølgelig ikke kan få med alt, ble nå forholdet mellom Mina og Dracula litt lettvint behandla...

Har du hørt Kurtby på lydbok? Fantastisk! Og så får du Pastor Astor-sangen. Med barnekor! :-D

En ellevill parodi på Knutby-tragedien, som faktisk treffer både voksne og barn,- men vi ler heldigvis(?)ikke av de samme tingene. Kurt-bøkene er geniale, synes jeg. Liker spesielt "Kurt blir grusom". Blir man nødvendigvis lykkelig av mye penger? Nei, men man kan bli grusom... ;-) Hør lydboka, lest av forfatteren selv. 10-åringen og 13-åringen + mor&far lo like mye og like høyt!