Bokelskere.no

Ja det er en finfin bok. Mulig du også vil like Agnes Ravatn "Veke 53", kanskje litt tristere, men noe av den samme humoren, faktisk enda morsommere synes jeg.

Interessant om samenes gamle religion, og noe om hvordan de kristnet de samiske områdene.

Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."

Enig. Han er personlig og til tider utleverende, men det gjør ham jo bare mer interessant. Jeg likte denne. Skrivestilen hans er kort og presis. Ikke noe pjatt og unødvendigheter. Bra barndomsskildring også.

Her var det mye å humre over,ja :-) Hun skriver godt,lett og får samtidig sagt mye tankevekkende om ulike sosiale lag. Takk for at du fikk meg til å se Ibsen på omslaget, hadde jeg ikke lagt merke til.

Ble både gladtrist og opprømt av denne!

Mer her

Det skal du ikke si, godt mulig at mange foretrekker en bloggvariant i stedet for en tung akademisk utgreiing. Men det viktigst er jo at du får noe igjen for det selv. Så kjør på ;-)

Ja denne var nydelig! Det er selvfølgelig en trist bok, som jo døden er, men det var mye trøst å hente allikevel.

Så herlig at du har tatt av på Proust. Og en egen Proust-blogg er jo helt fantastisk!

Jeg vil veldig gjerne like denne boken, men gir den nå opp for andre gang. Årsaken er mye av det samme som er sagt over. Etter et par hundre sider er jeg lei, og ikke spesielt nysjerrig på fortsettelsen. Jeg har forsåvidt ingen innvending mot at boken er todelt, men den burde vel vært redigert mye strammere? Forfatteren er raus med melankolske dialoger, noe som ikke fungerer så bra, ettersom jeg ikke er blitt spesielt engasjert i fortellerens følelsesliv eller videre skjebne. Det er mange godbiter i språket, men det er ikke så bra at det forsvarer å skrive en så "ineffektiv" roman. Til tross for hoppene i tid oppfatter jeg handlingen som noe monoton, og først og fremst er den altfor, altfor lang.

Det kan godt hende det dukker opp en bærende idé som vil gjøre det mer interessant lenger ut i handlingen, men da sitter denne troløse leser forlengst med snuten i en annen bok.

Liker Engel-karakteren og de andre, men her ble det liksom litt i overkant mye. Ulovlig utbygging, dopsalg, prostitusjon OG mord, liksom? På Tysnes?? Nei...

Forresten - "konkurransen" varer fram til mandag. Ikke store krav for å delta, så bare å slenge seg med. ;-)

Jeg lodder ut boka "Tilstrekkelig vakkert" av Synne Sun Løes i bloggen min: http://lunacia.net/?p=1763

Jeg liker godt Hovland, men han har ikke fått Nordisk Råds Litteraturpris, enda. Den gikk til Saabye Christensen for Halvbroren den gang. Sveve over vatna ble dessverre en liten nedtur for meg uansett, hadde hørt så mye om denne boken, tenkt at den måtte jeg lese snart, dette er en bok man må få med seg, en bauta i norsk samtidslitteratur. Og selv om første halvdel har sine sider, faller den totalt igjennom i andre halvdel, en blek fortsettelse på et greit utgangspunkt, men dessverre uten noen høyder. Les heller "1964", der skårer Hovland kanonhøyt!

Denne boka ble lest i ett strekk i går kveld og natt. Et originalt og uttrykksfullt språk, som passer godt til dette såre og tabubelagte emnet; spiseforstyrrelser og sjølskading, Du kommer virkelig på innsiden av hovedpersonen(e). Denne boka fortjener mange, mange lesere!

Forstår godt forfatterens ambivalente forhold til tro etter å ha lest hennes sterke historie om barndom og oppvekst i en kristen familie hvor det meste dreide seg om synd og helvete og angst for å aldri være bra nok for Gud. Om å føle seg annerledes og utenfor i venneflokken. Om gudslengsel og gudsfrykt som ødelegger gleden over livet. Samtidig gir forfatteren også et kjærlig portrett av sine foreldre, midt i all deres nidkjærhet og strenghet, opplevde hun dem som snille og varme mennesker som var inderlig glad i barna sine. Det var da enda godt. Uten den opplevelsen ville denne historien bare vært uendelig sørgelig og vond. Det gudsbildet som Margaret Skjelbred ble presentert av sine foreldre viste en streng, nådeløs og brutal gud. Langt fra den kjærlige og nådefulle Gud som jeg tror Bibelen viser oss gjennom Jesus Kristus. Ingen trosstyrker akkurat, denne boken. Tvert i mot, Margaret S. skriver godt og engasjert, og ikke uten sårhet og oppriktighet. Sitter med en tristhet i meg etter å ha lest denne historien, særlig historien om moren, som ofret så mye for sin gud mens hun levde. Hun stolte fullt og fast på ham, og så opplever hun ham som fjern og kanskje til og med helt borte fra livet når hun trenger ham i sin siste stund. Hun følte han var borte. Akkurat det samme følte vel Jesus da han ble korsfestet. Han hadde gitt alt, og så følte han seg forlatt på slutten. Selv Jesus følte det. Men var han forlatt? Var moren til Margaret forlatt? Tror ikke det.

Mørk, sterk og flott! Anbefales.

Jon Anjer fra bibliotekarutdannelsen på HiO sa det først, visstnok. Han hadde ikke helt forstått hva "chick lit" var for noe. Og sånn oppstod uttrykket (for min del hvertfall).