Bokelskere.no

Ye wake in a corner and stay there hoping yer body will disappear, the thoughts smothering ye; these thoughts; but ye want to remember and face up to things, just something keeps ye from doing it, why can ye no do it; the words filing yer head: then the other words; there's something wrong; there's something far far wrong; ye're no a good man, ye're just no a good man. Edging back into awareness of where ye are: here, slumped in this corner, with these thought filling ye. And oh christ his back was sore; stiff, and the head pounding. He shivered and hunched up his shoulders, shut his eyes, rubbed into the corners with his fingertips; seeing all kinds of spots and lights. Where in the name of fuck…

ADVOKATEN: Kålen er billig, nærande og god! DOTTERA: For den som likar kål! Meg byd han imot! ADVOKATEN: Kvifor sa du ikkje det? DOTTERA: Fordi eg heldt av deg, eg ville ofre min smak! ADVOKATEN: Da må eg ofre min smak for kål, for deg!

Man må ikke la det gå en eneste etterforskningsdag uten å ta minst ett notat, insisterte han, selv om det man noterer virker fullstendig betydningsløst: Det viktigste er å være aktiv, å opprettholde et minstenivå av intellektuell aktivitet, for en fullstendig inaktiv politimann vil etter hvert miste interessen, og da er han ikke lenger i stand til å reagere når de virkelig betydningsfulle kjensgjerningene manifesterer seg.

Man kan alltids ta notater, prøve å sette sammen noen setninger, hadde Houellebecq sagt da han snakket om sin karriere som romanforfatter, men for virkelig å begynne å skrive en roman, må man vente til alt sammen blir kompakt, uomgjengelig, man må vente til det dukker opp en autentisk kjerne av nødvendighet. Man kan aldri selv bestemme seg for å skrive en bok, hadde han tilføyd; en bok var ifølge ham som en betongblokk som bestemmer seg for å stivne, og forfatterens handlingsmuligheter begrenset seg til ganske enkelt å være der, og vente, i angstfremkallende uvirksomhet, på at prosessen skulle begynne av seg selv.

[...] han hadde tross alt bevart en liten rest av sosialt liv, men dette minnet ikke lenger det minste om et nettverk eller et organisk vev eller om noe som helst levende, her hadde man å gjøre med en helt elementær, minimal graf, uten frogreininger, kun med korte, selvstendige utløpere.

[...] alle teorier om frihet, fra Gide til Sartre, er bare moralforakt uttrykt av ansvarsløse ungkarer.

I Paris er luften liksom stinn av informasjon enten man vil eller ikke, man ser overskriftene i aviskioskene og hører hva folk snakker om i køene på supermarkedene. Da han dro til farmorens begravelse i Creuse, hadde han merket at informasjonstettheten i atmosfæren minket merkbart jo lenger vekk han kom fra hovedstaden, og for øvrig at stort sett alt menneskelig mistet sin betydning; litt etter litt forsvant alt, bortsett fra plantene.

[...] bragder som bygger på indre fasthet og utholdenhet bør være omgitt av taushet – med det samme en nevner dem eller skryter av dem, virker alt flaut og meningsløst, ja, direkte ynkelig!

Att vara tilsammans är att vara tillräckligt långt bort från allt annat.

Till en början finns alltid valet att vara ensam. Sedan blir det inte ett val längre. När slutade det vara ett val? Vad är det i mig som har slutat att välje dig, som istället har flyttat in i dig så att jag måste vara med dig för att kunna vara med mig själv?

Jeg våkna av duren fra en bil som kom kjørende. Jeg visste ikke hvor jeg var eller i hvilken tid på døgnet. Jeg var uten navn og hjemløs i tida. Jeg kunne vært tolv år, jeg kunne vært åtteogseksti. Så slo jeg øynene opp og stirra i køya rett over meg og kjente igjen den køya fra alle åra som hadde gått og kjente igjen mitt eget liv og kvelden før i hver eneste detalj, og da var jeg tilbake i sommerhuset med et smell. Men det føltes ikke riktig, og det var som om noe annet, mer passende, mer flatterende for min person ble borte med søvnen.

[...] kanskje var det det jeg var blitt. En historisk feilplassering. Eller jeg hadde en brist i karakteren, en sprekk i grunnmuren som år etter år ville sprenge seg større.

[...] nettopp nå huska jeg bare kroppen hans mot kroppen min da han var liten og jeg bar han under armen overalt hvor jeg gikk; den fastheten, den tilliten, og de få orda han sa om igjen og om igjen, som var de eneste orda han kunne, og navnet mitt var ett av dem, og jeg ville ikke slippe.

– Han lærer aldri å gå ordentlig, sa mora mi.

– Slipp han nå for guds skyld ned. Men jeg ville ikke slippe, og han ville ikke ned.

Standing around books, even books in a foreign language, you feel a kind of electricity buzzing up towards you [...] It just happens, the way you get erect around girls wearing tight jeans. Except here what happens is that your brain starts to hum.

[...] packed as tightly as worms in a belly [...]

You can't expect a man in a dung heap to smell sweet.

The story of a poor man's life is written on his body, in a sharp pen.

[...] a violent language of grunts and memories, teeming with implication, yet meaningless and always of a world in which she had never belonged and could never belong.