Bokelskere.no

Aha, så man kan lure det inn i lister ja, det var smart nok det. Tusen takk for tipset, Bjørg. :0)

Novellehelg her i huset, med Natt til mørk morgen av Ingvar Ambjørnsen. Foreløpig har det visst bare blitt tre sider...

Jeg leser ikke så mange omtaler, men når jeg av og til gjør det så kan det være av både bøker jeg har lest og bøker hvor tittel eller forfatter gjør meg nysgjerrig. Det er jo alltid gøy å oppdage noe nytt. Jeg leser aldri ferdig lange omtaler, men foretrekker de litt mer korte og konsise. Likevel blir det en anelse for kort med "god" eller "skikkelig dårlig".

Jeg savner egentlig en funksjon her inne hvor man kan skrive en liten omtale knyttet til boka - uten å publisere den for alle - bare ment for eget bruk. Eller kan man det? At det bare er jeg som ikke har oppdaget det? :0)

Jeg er nok en puritanleser. Forteller meg selv at det er fint å bruke bøkene - notere og rable litt - men selv med overbevisende argumenter og et ønske om det, så får jeg meg bare ikke til det. Bøkene mine er like fine etter tjue år... :0|

Jeg avsluttet "Fra vinterarkivene" av Merethe Lindstrøm i går (øh, vel, i natt...) og gleder meg til å starte på "Dager i stillhetens historie" av samme forfatter i kveld. Ikke hverken tykke eller tunge bøker, men så god lesning at jeg må lese bare litt og litt så de kan vare lenger. God lesehelg!

Knausgård har tydelig vært inspirasjonskilde til "Sytten" av Juha Itkonen, enten som kritikk mot de litterære selvbiografiene eller som en forklaring på hvor vanskelig det er å skille forfatter fra roman figurer. Kanskje det også er en kritikk til kritikere som ikke kan nok om litterære grep og virkemidler, og dermed ikke gir forfattere lov til "å lyve" også om sitt eget liv. Det er i alle fall tydelig at Itkonen vil ha frem at sannheten er så mangt, individuell og personlig. Uansett er "Sytten" en svært god, annerledes og bitte, bitte litt fornøyelig bok, selv om den er skrevet i presens.

Det er irriterende når ikke forlag korrektur leser skikkelig. I Thørrings bok "Ildens øyne" blir leserne opplyst om årene, som 1968 og 2007. I boken "Mørketid" er det samme prosedyre - 1976 og 2012. Det er jo greit, men når personene i bøkene ikke blir eldre, som Eira og Niillas, burde nok forfatteren latt være å skrive årstall. Det burde korrektur leserne få med seg. Kjempe irriterende og ødelegger faktisk mye av boken.

Jeg hørte Den ene pluss en som lydbok, og det tror jeg den mistet to poeng på. Boka er enkel og lettlest. Dessverre så hadde oppleseren en stemme som nok egner seg bedre for barnelitteratur, og dermed fremsto innholdet enda mer naivt.
Jeg koste meg veldig med Et helt halvt år, denne klarte ikke å følge opp.

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.
Den boka!