Bokelskere.no

Han var et klokt og forstandig menneske som faktisk trodde at språket kunne være et verktøy istedenfor et våpen; jeg var en kvinne som svømte, og av og til druknet, i et irrelevant hav av følelser.

Når alt, hvert eneste skritt og gjøremål og hver eneste handling mangler videre mening, når man like gjerne kunne ha gjort noe helt annet enn det man i øyeblikket gjør, og ikke kan la være å gjøre seg selv oppmerksom på det - og når det eneste som muligens har noen betydning, ser ut til å ligge i de feilgrep og ugjerninger man har gjort i forgangen tid - ja, da lurer galskapen like rundt hjørnet.

Som mange før meg, hadde jeg kommet frem til den gradvise erkjennelsen av at den mest velegnede bevissthetsendrende substansen i en presset, vellykket mellomfase av livet er alkohol. Lovlig, sosial, ikke mer vanedannende enn at ens smule ahengighet lett lar seg skjule blant alle andres, og i alle sine uendelige, sinnrike manifestasjoner så fargerik, så smakfull, triumferer drinken i ens hånd gjennom sin beskaffenhet alene; det faktum at den er flytende, gjør den dagligdags, forener den med melk, te, kaffe, vann og derfor med livet selv. Det å drikke er naturlig, mens inhalering av en smuldrende grønnsak er et godt stykke unna pusting, og det samme er inntak av piller gjennom munnen, mens naturen ikke kan fremby penetrasjoner som har noe til felles med nålen, bortsett fra insektstikk. En enkelt halvliter eller et glass kjølig Chablis mildner kanskje ens syn på livet bare i beskjeden grad, men etterlater til gjengheld jegets skjøre kontinuum intakt. Man må selvsagt ta drukkenskap med i betraktningen, dens ubehøvlethet, oppkast og vold, som kan utvikle seg til ynkelig avhengighet, fysisk og psykisk forfall, og nedverdigende, pinefull død. Men dette er konsekvensene av simpelt misbruk, som kan etterspores, like usvikelig som rødvinen kan etterspores til druen, til menneskelig svakhet og karakterbrist. Substansen selv kan knapt lastes. Selv sjokoladekjeks har sine ofre, og jeg har en eldre venn som har levd et fyllestgjørende og nyttig liv på tredve års tilførsel av heroin.

Don't do what you can't undo, until you've considered what you can't do once you've done it.

Slik kranglet og trettet vi altså, for vår enestående intelligens stod alltid til tjeneste for vår ensidige argumentasjon og selektive blindhet overfor svakhetene i vår sak.

We all create monsters in our minds. The only important difference may be which of us let our monsters become real.

Jeg var ridd av en tanke, en følelse, en fornemmelse, og jeg lette etter det riktige ordet. Slik skyldfølelse forholder seg til fortiden, hva er det som stod i samme forhold til fremtiden? Intensjon? Nei, ikke påvirkning av fremtiden. Foruroligelse. Uro og avsmak for fremtiden. Skyldfølelse og foruroligelse, knyttet sammen av et bånd fra fortiden til fremtiden, dreiende rundt i nuet - det eneste øyeblikket det kunne oppleves i. Det var ikke akkurat frykt. Frykt var for avgrenset, den hadde et objekt. Redsel var for sterkt. Fremtidsfrykt. Forutanelse, da. Ja, nå nærmer vi oss. Det var forutanelse jeg følte.

Ved å ville sulten bekrefter Sult-helten dessuten den vilje, eller det begjær, som ikke lar seg slukke ved å bli oppfylt, men som stadig søker seg videre.

En debatt som har karakter av defensorat og aktorat vil gå glipp av det vesentligste, nemlig Hamsuns storhet som dikter. Etter mitt syn er nemlig dikteren Hamsun langt mer interessant enn "nazisten" Hamsun. Det er dikteren som representerer "gåten".

Hvis ikke essaysjangeren skal bli et paradis for Facebook-narsisisster, må sjangeren rett og slett omstøpes. Bare gjennom en revidert Montaigne lar sjangeren seg opprettholde, ellers er det like godt å skrinlegge hele prosjektet og kalle det noe annet, f.eks. en "selfie"-artikkel. Vi begynner å få mange selfieskribenter, mens essayister er mangelvare.

("Montaigne som pseudoessayist" / Eivind Tjønneland)