Huset lån fem minutters kjøretur vest for stasjonen. En messingplate på en av de obeliskformede portstoplene sa at det var en villa, men det var sikkert fordi de kviet seg litt for å bruke et ord som "palass".
Fra min bokprat om denne boka:
Boka finner sted i Tyskland, rett etter andre verdenskrig. Landet er nedkjørt, og andre land har interesser å beskytte der. De fleste, og spesielt tidligere krigsforbrytere, vil helst legge krigen bak seg og komme videre. Hovedpersonen er Bernhard Günther; en fallert privatetterforsker som forsøker å drive et slitent hotell da en mystisk, vakker kvinne kontakter ham. Snart er han innblandet i både storpolitikk og dramatiske hendelser.
Dette er klassisk noir, med hardbarkede menn og vakre kvinner, skarpskårne dialoger over våpen og alkohol. Så hva er det som hever denne boka og gjør den til noe ekstra å lese? Det må først og fremst være hovedpersonen. Günther har en mørk fortid som han må leve med. Den utnytter han i jobben, men han forsøker ikke å unnskylde den. Han har et svært mørkt syn på verden, og det gjør ham bitende ironisk. For å like denne boka må du ha sans for Günther. Den er en oppfølger til det som kalles Berlin Noir-trilogien, som Philip Kerr er mest kjent for, men det gikk helt fint å lese den alene. Når det er sagt var dette en så god leseropplevelse at jeg fikk god lyst til å lese forløperne også. Det er først og fremst språket som hever ham over mange andre i denne sjangeren. Jeg hadde stor glede av språket i denne boka. Forfatteren kommer med helt slående beskrivelser av folk, og han skriver skikkelig morsomme replikker til sin hovedperson.
Fra min bokprat om boka:
Det er fort gjort å glemme Karin Fossum i sensasjoner og suksesser, selv om hun er prisbelønt og populær. Hun skriver og skriver, dette er vel hennes 11. krim med Konrad Sejer som etterforsker. Men Karin Fossum er en stor menneskekjenner, som tilfeldigvis bruker kriminalhistorier til å fortelle om dem.
I denne boka møter vi Ragna Riegel. Hun er 46 år, jobber på Europris, har ingen venner, knapt familie, bor alene, lever et enkelt og ensomt liv. Men en dag ligger det en lapp i postkassa hennes der det står at hun skal dø. Og livet til Ragna Riegel rakner. Nå sitter hun og forteller historien sin til Sejer. Sejer har bare en birolle i boka. Det er Riegel som er viktig. Sakte, sakte får vi vite mer om Riegels liv, om hvor desperat hun etter hvert blir etter å finne ut hvem som er etter henne. Vi skjønner at noe grusomt har skjedd, men får ikke vite hva. Her er poenget å beskrive Reiegels tur ned i mørket. Fossum skriver rolig og avmålt om hvordan livet til Riegel snører seg sammen og blir mørkere og mørkere.
Dette er ikke boka for deg som vil ha action og et kjapp spenningskick. Her må du ta deg tid til å tenke, føle og oppleve noe sammen med Riegel og Sejer. Det er virkelig dystert og imponerende gjort.
Tanken om at "produksjonsoverskuddet må reinvesteres i økt produksjon" lyder trivielt, men den har vært fullstendig fremmed for de fleste i menneskenes historie.
Det faktum at folk fra en stor øy i Nord-Atlanteren erobret en stor øy sør for Australia er en av historiens mest bisarre begivenheter. Ikke lenge før Cooks ekspedisjon var De britiske øyer og Vest-Europa stort sett en fjern bakevje for middelhavsområdet. Det skjedde sjelden noe av betydning der. Selv Romerriket -det eneste viktige førmoderne europeiske imperiet- hentet mesteparten av sin rikdom fra provinsene i Nord-Afrika, Balkan og Midtøsten. Romas vesteuropeiske provinser var et fattig Ville Vesten som bidro med lite annet enn mineraler og slaver. Nord-Europa var så øde og barbarisk at det ikke var verdt å erobre engang.
Penger er altså et system av gjensidig tillit, og ikke et hvilket som helst gjensidig tillitssystem heller: Penger er det mest universelle og mest effektive system av gjensidig tillit som noen gang er funnet opp.
Hvis spenninger, konflikter og uløselige dilemmaer er krydderet i enhver kultur, må et menneske som hører til i en bestemt kultur, ha motsetningsfylte meninger og bli sønderrevet av uforenelige verdier. Det er et så grunnleggende trekk i alle kulturer at det til og med har et navn: kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans blir ofte sett på som en svikt i den menneskelige psyke, men egentlig er det en uvurderlig fordel. Hvis ikke menneskene hadde vært i stand til å ha motsetningsfylte meninger og verdier, ville det antakelig vært umulig å etablere og opprettholde noen menneskekultur i det hele tatt.
Det som får Sumer, faraoenes Egypt, det gamle Kina og Inkariket til å skille seg ut, er at disse kulturene utviklet gode teknikker for arkivering, katalogsiering og gjenhenting av skriftlig informasjon. De investerte også i skoler for skrivere, funksjonærer, bibliotekarer og regnskapsførere.
Inntil ganske sent i moderne tid var over 90 prosent av menneskeheten bønder som sto opp hver morgen for å dyrke jorden i sitt ansikts sved. Det de produserte ekstra, livnærte den lille minoriteten av eliter -konger, representanter for myndighetene, soldater, prester, kunstnere og tenkere- de som fyller historiebøkene. Historie er noe ganske få har holdt på med mens alle andre har pløyd åkre og båret vannbøtter.
På stille ettermiddager i brorens leilighet tenkte Jeevan ofte på hvor menneskelig storbyen var, hvor menneskelig alt var. Vi beklaget oss over hvor upersonlig den moderne verden var, men det var løgn, syntes han nå, den hadde aldri vært upersonlig i det hele tatt. Det hadde alltid eksistert en enorm, skjør infrastruktur av mennesker som arbeidet ubemerket rundt oss, og når folk slutter å gå på jobb, går hele systemet gradvis i stå og stopper opp.
Det hendte at Den omreisende symfoni følte at det de drev med var edelt. Det var øyeblikk rundt leirbålet da noen sa noe oppmuntrende om kunstens betydning, og alle syntes det ble lettere å sovne den kvelden. Andre ganger virket det som en vanskelig og farlig måte å overleve på, og knapt verdt det...
Dette er en uhyggelig, vemodig, fredelig og litt annerledes postakopalyptisk roman. Nesten hele verdens befolkning dør brått i en verdensomspennende influensaepidemi, og boka følger en gruppe mennesker før, under og etter den store tragedien. Mye sirkler rundt skuespilleren Arthur og hans venner, medspillere og familie.
Boka viser hvor lett verden går videre uten oss. Her er ingen zombier eller dveling ved voldelige hendelser, selv om de skjer. Det er mer en undring over hvor fort alt vi tar for gitt kan bli borte og virke som noe utrolig og abstrakt for de som kommer etter. Jeg måtte tvinge meg til å lese saktere for å få med meg de poetiske og ettertenksomme beskrivelsene av landskap og mennesker, selv om jeg var utålmodig etter å bla om. Hvordan skal det gå med den omreisende symfonien? Kommer de seg unna den farlige profeten, han som mener det var en mening med at akkurat han overlevde? Jeg gikk fra denne boka i ettertanke og stor takknemlighet over det livet jeg har, som er et usannsynlig glimt i menneskehetens historie og som ikke bør tas for gitt.
Dette er en bok skrevet i et enkelt, nesten litt tidløst språk. Samtidig er det etter hvert ingen tvil om hvem som forteller, det er Maria –Jesu mor. I denne romanen er Maria en gammel kvinne. Hun lever mer eller mindre i skjul, og oppsøkes av det jeg tolker som disipler som vil høre henne fortelle alt som har skjedd, igjen og igjen. Men Maria forteller ikke slik de helst vil høre historiene. Marias historie er full av sorg og resignasjon, men også sinne og bitterhet.
Dette er en lavmælt men intens bok. Den er lett å lese men sitter i en god stund etterpå, og kan nok gjerne leses flere ganger.
Her har vi en lettbeint, men grundig fagbok om menneskenes jakt på udødelighet. Vi begynner med greske, egyptiske og mesopotamske guder som hadde udødelige kropper og kunne ha samkvem med vanlige dødelige, ofte til stor fare for de utvalgte menneskene. Noen få utvalgte kunne gjøres udødelige, eller de kunne gjøres guddommelige og deretter dødelige igjen, eller de kunne først dø og deretter hentes til evig liv av gudene. For å oppnå evig liv kunne man reise langt og til spesielle steder eller innta spesielle ting, som epler fra Edens hage eller alkymistenes mystiske drikk. Noen ble dømt til evig vandring og var udødelige mot sin vilje, som den evige jøde eller den flyvende hollender. Med kristendommen kom dessuten noe nytt: alle troende ble lovet evig liv, ikke bare noen få utvalgte. Vi får høre om frykten for hva som kunne skje under gjenoppstandelsen hvis kroppen din hadde blitt ødelagt på noe vis. Vi får beskrivelser av norrøne dauinger og middelalderens alkymister, hele veien til vår dagers zombier, vampyrer og kyborger. Og vi kan lese om dem som håpefullt fryser ned seg selv i håp om at framtidas vitenskapsfolk kan hjelpe dem å leve videre.
Litteratur og sagn, film, TV og vitenskap –rikholdige kilder flettes sømløst inn i teksten og gjør dette til en veldig interessant vandring gjennom flere tusen års kulturhistorie. Tonen kan kanskje virke litt uærbødig, men jeg synes det passer bra. Og forfatteren er ikke uten sympati for denne fellesmenneskelige streben, selv om man neppe får større tro på evig liv etter å ha lest Udødelighetens historie.
Jeg sa til ham før han drog herfra at jeg i hele mitt liv, hver gang jeg har sett mer enn to menn sammen, har sett tåpelig atferd, og jeg har sett brutalitet, men det er tåpeligheten jeg først og fremst har merket meg.
The mark was from the glue that once held a folder into which a Library card would have fitted back in the day when dinosaurs roamed the Earth and computers were the size of washing machines.
"Du...var du ofte forelsket?"
"Næh...Det er med hjertet som med grillkjøtt. Man kan ikke steke det flere ganger."
"Mener du at man bare kan forelske seg en gang?"
"Ja, det er naturligvis bare å prøve igjen, men da blir det fryktelig seigt...en forferdelig drøvtygging."
"Hvor lenge varte det?"
"Min første kjærlighet varer livet ut. Jeg tenker fremdeles på ham."
"Men jeg mener. Hvor lenge var dere sa...sammen?"
"Vi var et par i to..." Jeg måtte ta en pause og få igjen pusten, "...to dager, så vidt jeg husker."
"Var dere sammen i to dager, og så tenker du fremdeles på ham?"
"Ja. Kjærligheten er målt i grader og ikke i minutter."
Jeg fikk ikke fram et ord, og mamma forsøkte å fylle tausheten. "Som du har forandret deg og vokst, barnet mitt..." Men det kunne anes ut fra røsten hennes at jeg ikke lenger bodde inni henne. Jeg sto utenfor, var kommet ut av hennes sjelelige helligdom. Jeg fornemmet at det ville ta meg et langt liv å komme innenfor igjen. I motsetning til mamma rant ikke tårene, men jeg skrek i mitt indre av den smerten som fulgte med å høre inngjerdingen i min mors røst: Hendelsesguden hadde revet oss fra hverandre.
Hans Henrik Björnsson var alvorlig rammet av det noen kaller førerlammelse og andre kaller stjernestikk. Sykdomstegnene er tydelige. I nærvær av en fører eller filmstjerne mister pasienten evnen til å snakke og somler bort sin egen vilje. Tankevirksomheten legges ned, og ansiktsminen går over i et hundeaktig glis med tilhørende hengende tunge. Det er en svært lumsk lidelse som rammer de mest utenkelige mennesker, og som kan forandre de staseligste herremenn til siklende skjødehunder.