Bokelskere.no

Boken handler om de samme menneskene, men er bygd opp novelleaktig. Hvert kapittel handler om en biperson i det forrige kapittelet, og historiene går over år. Det pussige er at favorittkapittelet mitt er det kapittelet som handler om barna til Sasha, det eneste kapittelet som ikke er skrevet som ren tekst, men som grafer, meningsmålinger o.l., det som er sett fra Sashas datters øyne, eller kanskje er det ikke pussig i det hele tatt, fordi jeg må ha lest de andre kapittlene for at dette kapittelet skal gripe meg sånn. Det er nemlig gjennom dette kapittelet at jeg blir rørt av forholdet mellom Sasha og Drew, når datteren deres beskriver dem i korte glimt og jeg vet ting som hun ikke vet.

Er i London 1923, Los Angeles 1949 og New York circa nåtid - i en og samme roman.

mannen som elsket yngve er nummer 1, men du kan helt fint lese denne først om du vil det. :)

Haha, cup of cake, man spiser jo ikke kake av kopper (vel kanskje flytende sjokoladekake). Mente jo te! 'Piece of cake' betyr jo noe annet.

Kitschy ja!

Å, jeg syntes forsida var grell.

SPOILER En middelmådig roman. I tillegg var den småklein, selv om den hadde sin sjarm. Jeg synes det ble for mye styr på slutten der, da «alle» plutselig skulle røpe at de var homo. Og med «alle» denne gangen, så mener jeg faktisk flere enn to. Tre, nemlig! (Og så så jeg filmen Sykt lykkelig et par dager etterpå.) Jeg leste et uttrykk i en bokanmeldelse en gang som lød slik: «Altfor mange bøker er skrevet av mennesker i små rom.» Jeg synes dette slående beskrivende uttrykket passer godt til Ljublju.

Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad er riktignok den første e-boka jeg kjøpte, men Wood Nymph Seeks Centaur er den første boka jeg leste på lesebrett. En bok som kanskje er den kjipeste FLB-boka jeg har lest (eller kanskje jeg holder på å vokse fra FLB?). Pinlig nok er det en slags datingbok hvor FLB beskriver de forskjellige mennesketypene i verden som mytiske figurer. Jeg er jo på en livslang egotrip (det er vi alle som én, vi mennesker flest liker bare ikke å innrømme det), så jeg kjedet meg etter at jeg hadde funnet min karakteristikk. Gå glipp av denne boka.

En fin diktsamling. Ikke like fin som Se på meg nå, men finere enn Et ansikt som minner om norsk politikk. Noen av linjene er så utrolig slående, gjenkjennende og fine at de bare kan være for seg selv. Se:

vi skulle alltid på kino og se en film om noe du hadde opplevd

og

[...] jeg husker jeg var nitten. Nå er jeg femogtredve over alt har jeg møtt par som ligner deg og meg

En gang i høst satt jeg på Norli i Galleriet og drakk rødvin og hørte et knippe av årets debutanter høytopplese. En av dem var Janne S. Drangsholt. Utdraget hun leste opp handlet om hovedpersonen Rakel som skulle på jobbintervju, og selve jobbintervjuet, men jeg skjønte ikke hva slags jobb det kunne være. Noe fishy, tenkte jeg, eller kanskje ikke. Det ante meg at det kanskje var en jobb som lignet jobben Julie tar i Charlotte Glaser Munchs Nødinngang. Jeg ble nysgjerrig og endte derfor opp med å plukke med meg Humlefangeren under en tur på biblioteket.

Humlefangeren handler om Rakel som drar til Japan for å studere og få sitt gamle liv på avstand. Der møter hun Saeki som har forbindelser til giftgassangrepet i Tokyos undergrunnsbane. Etter at jeg hadde lest boken, leste jeg sikkert fire-fem wikipedia-artikler om terrorhandlingen og sekten som stod bak og tenkte no way om jeg drar til Japan noensinne.

Altså, en spennende og interessant bok med overraskende (og kanskje litt usannsynlige) vendinger, men enkel. En kosebok hadde jeg sagt, hvis det ikke hadde vært for at temaet ikke er så hyggelig.