Bokelskere.no

"Betre død enn homofil?" av Arnfinn Nordbø. I Per-Kristian Foss' biografi "Innenfra" skal det visst stå litt om hvordan det er å være homofil politiker, men den har jeg ikke lest.

Da vil jeg gjerne anbefale to av høstens bøker: Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller (vel, hele forfatterskapet til Tiller..). Begge bøkene er veldig gode og omhandler familier og opprullingen av hemmeligheter. Det finnes flere tråder her inne om disse bøkene, jeg vil virkelig oppfordre deg til å sjekke dem ut!

Jeg syntes scenen der Katharine får sin første time i engelsk er ganske for nøyelig:

KATHARINE

Excusez-moi, Alice; ecoutez: de hand, de fingres,
de nails, de arma, de bilbow.

ALICE

De elbow, madame.

KATHARINE

O Seigneur Dieu, je m'en oublie! de elbow. Comment
appelez-vous le col?

Og så:

ALICE

Oui. Sauf votre honneur, en verite, vous prononcez
les mots aussi droit que les natifs d'Angleterre.

Katharine hadde i aller høyeste grad en tålmodig lærer! Samtidig er jo denne scenen et slags frempek; selv Katharine aner hvordan krigen vil ende. Synes synd på disse kvinnene som ble brukt i mennenes maktspill. Samtidig framsto Katharine ganske så oppegående, heldigvis.

Det er interessant å se hvordan disse kongestykkene ble brukt politisk, både i Shakespeares tid og senere. Bacon-tilhengerne mener at de politiske (under)tonene i skuespillene tyder på at det var Sir Francis som faktisk skrev dem… Nuvel, det er kanskje like greit å la denne debatten ligge ;)

Jeg skjønner hva du mener med at stykkets Henry kan ses på med et ironisk blikk. Idealkonge? Ikke sett med vår tids øyne, i alle fall! Men igjen; det var vel viktig å være ”hard mot de harde”, er det ikke ofte slik mannlige helter blir framstilt? – Ja, jeg leste en masse Fantomet da jeg var yngre ;)

Kongehuset ble nok sett på med andre øyne i dikterens samtid. Samtidig var levealderen ikke noe å snakke om, og et menneskeliv var lite verdt (på grunn av sin forgjengelighet) hos de laverestående gruppene.. Kanskje dette var med på å påvirke publikum til å ”heie på” Henry? Samtidig: den folkelige underholdningen Shakespeares stykker fremsto som i hans samtid, kunne nok også spille en rolle. Underholdning = virkelighetsflukt. Tenkt å for en stakket stund drømme seg bort i en verden befolket av stolte menn som kjemper store slag…

Jeg er absolutt enig; disse skuespillene faller i bedre og bedre smak! Det er artig å se at Shakespeare i de senere stykkene har flere lag enn han hadde i de første.

Din skildring av mennesket og politikeren Henry er veldig god! Ja, Henry er som en kameleon og behersker dette med ulike roller, for ikke å si masker, i forskjellige situasjoner. Henrys behandling av Falstaff gjorde det klart at kongen holder seg inne med dem han ser nytte i, samtidig som han kvitter seg med dem han ikke lenger har behov for. Temmelig hensynsløst! Kan tenke med at mange i hans omgangskrets var ganske redde for å falle i kongens unåde.. Jeg syntes synd på den kommende bruden hans. Det er jo klart at et slikt giftemål er lurt for Henry politisk sett, for å roe ned det mildt sagt opphetede forholdet til Frankrike. Men elsker han henne? Hmmmm...

Iblant får jeg sympati for Henry, andre ganger blir jeg sjokkert over hensynsløsheten hans. Den eneste fellesnevneren ved alle karaktertrekkene hans virker å være at han snur kappa etter vinden. Det er noe skummelt, usympatisk, inkonsekvent og ikke minst ustabilt ved fremferden hans, som gjør at jeg nesten tror han har psykopatiske trekk…

Ups: det gikk visst litt fort i svingene da jeg skrev forrige innlegg ;) Jeg er absolutt enig i at kongens nattlige ferd er høydepunktet i stykket. Selv om han viser selvinnsikt, er det likevel hensynsløsheten hans som sitter igjen hos meg. Det koster han ingenting å la andre kjempe for seg. Jeg er enig; makten er det viktigste. Det er vel derfor han farer frem som han gjør; en konge må ha det i seg å kunne straffe hvem som helst, ellers er det større sjanse for at andre tør ta opp kampen om makten med ham.

Ja, det er mye teater i dagens politikk også. Jeg kan også se mange paralleller mellom dette stykket og dagens verden. Retorikken er i dag, som det var for Henry, noe av det viktigste. Det er oss og dem; er du for dem, er du mot oss… Det var interessant å se noen av Bushs taler som rettferdiggjorde krigshandlingene han hadde satt i gang. Det er makt som er det viktigste. La gå at det gjerne er de fattige og unge som må betale den høyeste prisen, i dag som i Henrys tid…

Så morsomt at den norske oversetteren, som Shakespeare, koste seg med å tillegge karakterene ulike dialekter ;) Shakespeare på trøndersk er jo topp (må prøve å få tak i ett av stykkene Hans Magnus Ystgaard har gjendiktet til Sparbu-mål!).

Tenkte kanskje det var bedre enn ingenting. Men så er ikke jeg egentlig noen filmelsker heller... :)

Mens vi venter på Filmelskere (det kan jo ta tid virker det som) kan jo iCheckMovies være et alternativ? :)

Noen finske krimforfattere er det jo, men lite er oversatt til norsk så vidt jeg vet (men jeg kan jo ta feil!). Leena Lehtolainen (dritkult navn!) er visst Finlands svar på Karin Fossum, men jeg finner bare "Kobberhjertet" her inne. Så har de Matti Rönkä som har vunnet blant annet Glassnøkkelen, men av ham har jeg også bare funnet én bok som er oversatt til nynorsk - "Med mord i blikket"...

Men bra band har de nok av ja. :D

Jeg likte boka godt. Jeg likte måten forfatteren legger historien til rette for Mino og vennene. Jeg likte beskrivelsene av natur, mennesker og relasjoner. Tidlig i boka fikk jeg assosiasjoner til Frendeløs (Mino og Pappa Magico).
Også liker jeg følelsen av å bli dratt mellom avsky, skrekk, ømhet og beundring.

Dette var utrolig komisk!! Blant alle kjedelige melk-og-brødlappene finnes sikkert mange saftige godbiter :o)
Jeg kjenner en mann som kladder handlelappen før han fører det inn på en gul post-it-lapp ...
- Kanskje han er redd for å bli "plukket opp" av deg??

Jeg leste den for første gang rett før jeg fylte 20, og jeg elsket den.

Den første innsirklingsboka het Innsirkling 1, og det var hele tiden klart at det kom til å komme oppfølgere.

Hva gjelder David og innsirklingen av ham: på slutten av den andre boka vil du nok sitte igjen med et ganske annet bilde av denne fraværende hovedpersonen enn det du hadde etter den første boka. Det virker som om forfatterens prosjekt like mye dreier seg om å sirkle inn Davids omgivelser og oppvekstvilkår, som det er å få tak på David selv. Nettopp fraværet av hovedpersonen er det som gjør bøkene interessante for meg: hvordan oppfattes vi som mennesker av omgivelsene, hvordan påvirker disse omgivelsene oss? Rollene og maskene vi som mennesker stadig ikler oss er vel verdt en studie!

Har vi ham nå? – nei, absolutt ikke. Men, kanskje nettopp dette er intensjonen; det er svært sjelden vi gjennom et liv får kjenne et annet menneske ut og inn. Kanskje vi aldri fullt ut vil kjenne David, og det er i grunnen helt greit for meg. Jeg bøyer meg i støvet for Tillers dypsindige psykologiske skildringer av menneskene rundt den mystiske David, og ser fram til den tredje og antagelig siste boka.

Da er vi i skrivende stund, januar 2011, halvveis i Shakespeare-prosjektet. Diskusjonene har vært mange og jeg synes det har vært veldig interessant å diskutere mesteren med andre bokelskere.

Etter hvert har imidlertid trådene blitt så mange at de enkelte ganger kan være vanskelig å finne tilbake til. Derfor har jeg laget ei liste over skuespillene vi til nå har lest, og lagt ved en link til diskusjonen om det aktuelle stykket. Forhåpentligvis vil lista være til nytte for oss Shakespeare-interesserte.

Henry V (tidligere kjent som Hal, enkelte ganger kalt Harry) har blitt en moden konge, borte er den unge og uregjerlige prinsen vi møtte i skuespillene om hans far. Kongen har bestemt seg for å dra til Frankrike for å gjenerobre landområdene den engelske trone tidligere innehadde.

I første del av skuespillet møter vi kongen under forberedelsene til krigføringen i Frankrike. Mange hensyn må tas, blant annet må Henry forsikre seg om at England i hans fravær er sterkt nok rustet til å stå imot eventuelle angrep fra skottene. Det finnes andre utfordringer også: selv om Henry V er en velansett konge, lurer likevel farene innenfra. Enkelte i hans krets prøver å forråde ham, men de blir avslørt av kongen selv og blir dømt til døden.

Vår alles kjære Falstaff, kongens tidligere svirebror, blir også i dette stykket nevnt. Dessverre dør han tidlig, men flere av hans venner, blant annet Pistol, er å finne som muntrasjonsråd.

I dette historiske skuespillet befinner vi oss tidvis i England og tidvis i Frankrike. Vel i Frankrike er det usikkert hvilken side som kommer til å gå seirende ut av kampene, selv om engelskmennene allerede har hærtatt sin første by. Henry tar seg en nattlig tur rundt i leiren for å oppmuntre troppene og samtidig finne ut hvordan stemningen er. På denne nattlige ferden møter han Pistol, en av Falstaffs kamerater. Pistol skjønner ikke at det er kongen han snakker med, og kommer etter hvert i munnhuggeri med monarken. De to blir enige om at det skal bli kamp mellom dem neste gang de møtes. For å kjenne hverandre igjen, utveksler de hansker. Denne episoden gir grobunn for kjærkomne humoristiske episoder. Det hele ender med at Henry V lar den uvitende Fluellen bære hansken, samtidig som han får noen av sine menn til å følge med og påse at ikke noe alvorlig skjer mellom Pistol og Fluellen – det er et artig grep at kongen midt i kampens hete finner tid til å forlyste seg med slikte trivialiteter.

Engelskmennene seirer over Frankrike og i stykkets siste del befinner vi oss atter på engelsk grunn. Henry V får ekte den franske kongens datter Katharine og begge monarkene virker å være venner og vel forlikte. Korets avslutningsord minner oss likevel på hvordan den videre historien går:

Henry the Sixth, in infant bands crown'd King
Of France and England, did this king succeed;
Whose state so many had the managing,
That they lost France and made his England bleed

I dette stykket bruker Shakespeare koret mer aktivt en tidligere. Hver akt begynner med at koret kommer med sine meninger og frampek. Koret har i Henry V også en tilleggsfunksjon: tilhørerne blir bedt om å la seg lede av det som skjer og ikke bry seg om begrensningene teaterscenen legger på et slikt storslått stykke:

Piece out our imperfections with your thoughts;
Into a thousand parts divide on man,
And make imaginary puissance;
Think when we talk of horses, that you see them
Printing their proud hoofs i' the receiving earth;
For 'tis your thoughts that now must deck our kings,
Carry them here and there; jumping o'er times,
Turning the accomplishment of many years
Into an hour-glass: for the which supply,
Admit me Chorus to this history;
Who prologue-like your humble patience pray,
Gently to hear, kindly to judge, our play.

Jeg finner også grunn til å nevne Shakespeares lek med de ulike språkene karakterene bruker (engelsk, fransk, skotsk, walisisk). Det er første gang i alle fall jeg har lagt merke til at mesteren tillegger karakterene forskjellige ”dialekter” (i mangel av et bedre ord..). Det er morsomt å lese den unge Katharines første, spede forsøk på å beherske engelsk:

KATHARINE
Excusez-moi, Alice; ecoutez: de hand, de fingres,
de nails, de arma, de bilbow.
ALICE
De elbow, madame.
KATHARINE
O Seigneur Dieu, je m'en oublie! de elbow. Comment
appelez-vous le col?

Jeg forundret meg også over at Katharine ønsket å lære engelsk såpass tidlig i stykket, mon tro hun ante hvordan krigen ville ende?

En annen som også har en distinkt måte å snakke på, er waliseren Fluellen:

All the water in Wye cannot wash your majesty's
Welsh plood out of your pody, I can tell you that:
God pless it and preserve it, as long as it pleases
his grace, and his majesty too!

Denne leken med språk var noe av det jeg likte aller best ved dette stykket.