Bokelskere.no

Jeg er veldig enig med deg, Karamella. Denne komedien kunne absolutt vært en tragedie. På mange måter har den flere likhetstrekk med Romeo og Julie: her er maskeradeball og forviklinger, samt en død heltinne som likevel ikke er helt død... Det som er med på å gjøre dette til en komedie er, ironisk nok, nettopp hva du påpeker: Claudio ser ikke ut til å sørge særlig mye over tapet av sin kjære. Hadde han, som Romeo, nærmest blitt gal av savn, hadde nok stykket havnet i en helt annen kategori. I motsetning til Romeo lar han livet gå videre: Claudio ønsker raskest mulig å reise derifra og når han føler seg litt ”melankolsk”, ber han Benedick om å oppmuntre seg. I tillegg er han ikke spesielt medlidende med den sørgende Leonato og hans bror Antonio. Etter en konfrontasjon med dem, uttaler Claudio:

We had like to have had our two noses snapped off
with two old men without teeth.

Synes også at Hero virker svært underdanig, spesielt om man sammenligner henne med Beatrice. Likevel virker det som om kusinen Beatrice påvirker Hero til å bli litt tøffere. Blant annet svarer Hero Don Pedro ganske så rapt når hun tror han er i ferd med å kurtisere henne. I tillegg viser hun seg ganske så manipulerende når hun er med på planene om å få Benedick og Beatrice til å bli forelsket i hverandre. Jeg tror den aller største grunnen til at hun virker så veik, er reaksjonen hennes etter at Claudio skjemmer henne ut under bryllupet: hun blir helt fra seg og besvimer, og til slutt vil hun fremdeles ekte mannen som var så villig til å mistro henne og ødelegge hennes liv!

Når misforståelsen er oppklart og Claudio innser hva han har gjort, er han villig til å ta sin ”straff”. Jeg synes nesten det er noe patetisk over den liksom høviske måten han tar alt på. I tillegg sier han jo at det hele egentlig ikke var hans feil, siden han ble lurt av Don John (eller the bastard – med ett slikt navn er det lett å skjønne at Don Pedros bror ikke er av aller beste papir..). Stakkars mann…

I know not how to pray your patience;
Yet I must speak. Choose your revenge yourself;
Impose me to what penance your invention
Can lay upon my sin: yet sinn'd I not
But in mistaking.

Plutselig er Claudio full av anger og lover sågar å ære Hero og den urett som ble begått mot henne hvert år framover. Vel, synes det bare skulle mangle, siden det var Claudio selv som påførte Hero ”dødsstøtet”. Når han blir nektet å se sin nye brud før bryllupet er han så ”ydmyk” at han uttaler:

I'll hold my mind, were she an Ethiope.

For en fantastisk mann… For meg framstår han som svært selvmedlidende; det er nesten som om uretten er begått mot ham.

Det er Dogberry og hans ukonvensjonelle avhørsmetoder som til slutt avslører bedrageriet. Dogberry og hans menn er, sammen med Beatrice og Benedick, karakterene som står for det meste av komikken i stykket. Dogberry kaster rundt seg med fine ord, men det er lite innhold å spore i det han sier. Ofte er det vanskelig både for leseren og karakterene i stykket å forstå hva han mener. Don Pedro beskriver dette best:

Who have you offended, masters, that you are thus
bound to your answer? this learned constable is
too cunning to be understood: what's your offence?

Much ado about Nothing er ett av Shakespeare-stykkene jeg har lest flest ganger. Grunnen er de heftige ordduellene mellom Beatrice og Benedick. Det er sånn at jeg rent blir forelsket av å lese de fantastiske ordspillene som kommer som perler på en snor! Beatrice er for meg den ultimative heltinne: hun er munnrapp og stolt, kjemper for det hun tror på, men samtidig er det sårbarhet å finne hos henne, også. Det er ikke bare onkelen som tror at hun kommer til å forbli ugift, for hvilken mann er vel villig til å holde ut med en sterk kvinne som henne? (Jeg er forøvrig enig i at det finnes mange fellestrekk mellom Beatrice og Kate).

Jeg merker at jeg er ganske påvirket av filmversjonen fra 1993 når jeg leser stykket. Liker filmen svært godt, til tross for at Claudio blir portrettert litt for sympatisk for min smak. Kenneth Branagh og Emma Thompson er fantastiske i rollene som Benedick og Beatrice og jeg liker også Michael Keatons Dogberry. Jeg har lest et sted at castingen av Keanu Reeves som Don John blir ansett som en av de verste castingene noen sinne. Jeg kan skjønne hvorfor…

Kom over denne lista fra 2007 på Dagbladet. En fagjury har valgt 25 norske bøker de mener vi må lese, gamle og nye.

Her er lista.

Noen av diktsamlingene på lista mangler, og da har jeg lagt inn en annen bok og skrevet navnet på den opprinnelige ved siden av den.

Slik jeg ser det har ikke Jarle et "ekstremt sykt sinn", han bare får det ikke helt til. Han har jo en liten indre monolog i boken om hvorfor han er så "umoden", eller distansert - det at han blir eldre men ikke føler at han kommer noen vei likevel, og at alderen tar tak i ham på andre måter enn å gi ham erfaringer og lærdom. Han skjønner det nok ikke helt, han heller. Og jeg synes det virker troverdig, selv om jeg aldri har vært 35 år og kanskje ikke kan uttale meg... Jeg skjønner på en måte hvorfor han gjør som han gjør, selv om det selvfølgelig er lett for meg å stå på utsiden og si "Neiii, Jarle daaa, hvorfor oppfører du deg sånn?!"

Jeg synes denne boka var sterk, og den rørte meg like mye som de tre andre bøkene. Faktisk likte jeg denne bedre enn Charlotte Isabell Hansen...

Og så likte jeg veldig godt den samtalen på slutten av boka om nordmenn og holdninger til innvandrere... Den traff spikeren på hodet, synes jeg. :)

(Håper det ikke gjør noe at jeg drar opp en litt gammel diskusjon.)

I fjor høst leste jeg Før jeg brenner ned og likte den godt. Da jeg kom over Himmelarkivet, innbundet til kr 50 på min lokale bokhandel lørdag, måtte jeg jo selvsagt kjøpe den!

Himmelarkivet har mange likhetstrekk med Heivolls nyeste roman: begge bøkene handler om virkelige mennesker og hendelser, og forfatteren benytter seg av parallelle historier. Må si jeg er imponert over måten han greier å ivareta de berørtes verdighet på; det er neimen ingen enkel balansegang han fører. Skjønner godt at forfatteren slet med dårlig samvittighet underveis i skrivingen, de gjenlevende måtte selvsagt tas hensyn til. Måten han møter dem på, vitner om at vi her har med en svært empatisk og følelsesvar forfatter å gjøre.

Det som gjorde boka ekstra interessant for meg, er at jeg besøkte Arkivet for noen år siden. Minnene fra fangekjelleren er fremdeles såpass ferske at jeg virkelig kunne leve meg inn i Heivolls skildringer av det som skjedde der nede, både når det gjelder hans egne og fangenes opplevelser. Fangecellene var klaustrofobisk små og det er utrolig å tenke på at så mange måtte oppholde seg der inne samtidig. Det var slett ikke vanskelig å se for seg torturen som fant sted der nede i mørket og den skjebnen Louis Hogganvik møtte.

Dette er ei sterk og gripende bok om en menneskeskjebne og de ringvirkningene hans død medførte. For meg var Theodoras skjebne det som gikk aller mest inn på meg; tenk å leve i uvisshet så lenge. Uvissheten er jo på mange måter en slags tortur, og den måtte hun leve med resten av livet. Synes Heivolls tilnærming når han beskriver Theodora, hennes tanker og lengsel etter Louis, er noe av det aller beste med boka.

Om du ikke har lest Ragnar Hovlands Sveve over vatna, anbefaler jeg den. Musikk-referansene kommer som perler på en snor; herlig ;)

Dette liker jeg! Anbefaler deg forøvring å sjekke ut Eirik Røkkums liste med lignende tema, regner med at du finner mange godbiter der! Lista finner du her

Trivia, persongalleri osv synes jeg høres veldig bra ut. Men vi kan jo ikke tvinge noen til å melde seg inn her? Hvordan mener du at vi skal "rekruttere" disse menneskene?

Sitatet var hentet fra linken til Roar Sørensen, og er selvsagt ikke dine ord, Jenni :o)

Hvorfor er det så viktig for å slakte bestselgerne? Er det ikke mer interessant å finne ut av hvorfor de blir bestselgere? -Til tross for kritikkverdig språkbruk?

Svir det når du dunker låret mot en stol? Selvfølgelig ikke. Når du plasserer fingeren på en varm kokeplate, ja da svir det.

Beklager, men jeg får assosisasjoner til Hank Von Helvete-parodien (Torsdag kveld fra Nydalen).

Synd igrunnen, for språk- og bildebruk i litteratur er veldig spennende, og han mener det nok annerledes enn jeg oppfatter ham.

Det kan også hende at det har gått for fort i svingene for noen og de har trykket "godt sagt" på et innlegg de hadde glemt de hadde gitt stjerne til. Det pleier jeg å late som når jeg har mistet en stjerne eller to. :p

Bare et lite tips: Det er mye større sjanse for at folk går inn på bloggen din hvis de slipper å kopiere og lime inn adressen. Trykk på "tekstformatering" når du skriver innlegget, så ser du hvordan du lager en link i stedet for bare tekst. :)

Imponerende. :)

Kanskje er jeg helt på bærtur nå, men jeg tenker på en idealist som en som brenner for et et mål som er fint og flott i teorien, men umulig eller veldig usannsynlig å få til i praksis. F.eks at alt skal være rettferdig for alle. Eller at alle i hele verden skal bli interessert i litteratur. :p

Ja, det er morsomt å lese bøker fra en annen tid enn vår egen. Av romaner lagt til middelalderen, vil jeg gjerne anbefale Umberto Ecos Rosens navn og Baudolino. Begge bøkene er gode (Rosens navn er best); Eco er en av mine absolutte favoritter.

Siden du er interessert i middelalderen, råder jeg deg til å prøve på ”ekte” litteratur fra denne perioden også. Kan blant annet anbefale Rolandskvadet, våre kongesagaer eller for den saks skyld Dantes Den Guddommelege Komedie. Lykke til!

Skjønner at det har blitt litt hett rundt ørene dine i dag! Jeg er, som tidligere sagt, enig i mye av det du skriver, og det aner meg at du ikke nødvendigvis mente de flåsete kommentarene alvorlig. Likevel; ønsker du å få frem en debatt om dette nettstedet, som for tiden er bebodd av et overtall av kvinner, råder jeg deg i fremtiden til å bli en smule mer kjønnsnøytral i retorikken din ;)

For å få debatten tilbake til et litt mer saklig og ikke følelsesbestemt (kunne ikke dy meg!) nivå, må jeg si at du har flere gode poeng. Trådene her inne fokuserer oftere på lesing, kjøp/bytte av bøker, plassering av bøker, spoilere, sjanger osv, enn på det å diskutere spesielle verker. Til tider har jeg også blitt litt frustrert over dette, og flere av tilleggsfunksjonene du foreslår kunne absolutt hatt noe for seg. Selv er jeg glad i nærmest å ”diskutere i hjel” bøker… Kanskje det hadde vært en idé å ha to typer tråder; en for dem som bare vil vite litt om boka og en annen for dem som allerede har lest den og ønsker å diskutere? Tilleggsfunksjoner som persongalleri, plot, tema og trivia (din idé!) har absolutt noe for seg. Jeg er helt enig i at vi som brukere bør arbeide for å gjøre dette nettstedet så funksjonelt og bra som mulig, det er utrolig morsomt å endelig få diskutere bøker med andre som har den samme lidenskapen.

Minner for mye om Facebook...