Bokelskere.no

Takk for tipset! Både biografien og novellen høres skikkelig spennede ut. Prøvde å finne biografien på nb.no, men greide det ikke... Hva heter den?

Kos deg med skatten din ;)

Flott gjennomgang av stykket! Må innrømme at jeg ikke hadde hørt om det før vi begynte med Shakespeare-prosjektet vårt… Jeg er enig i at skuespillet skiller seg fra de andre Shakespeare-verkene vi har lest så langt, og i så måte er det absolutt et hyggelig bekjentskap. Artig var det også å lese om disse sagnomsuste skikkelsene, selv om de for det aller meste blir framstilt ganske endimensjonale.

I dette skuespillet møter vi et kynisk syn på kjærligheten vi ikke har sett hos Shakespeare før. Vanligvis vinner kjærligheten; selv i en tragedie som Romeo and Juliet seirer jo den rene kjærligheten, til tross for at det hele ender tragisk. Jeg deler derfor dine funderinger om at ”noe” kan ha skjedd med vår venn forfatteren i denne perioden. Til tross for at Troilus og Cressida elsker hverandre og lover å være tro, skal det ikke mye til for at dette løftet brytes. Jeg er enig i at Cressida muligens måtte velge mellom pest eller kolera og derfor ender opp som Diomedes’ elskerinne, men samtidig gir hun seg temmelig lett, gjør hun ikke? Før hun ga seg hen til Troilus var hun veldig opptatt av å være ærbar og ekte. Ironisk nok tviler hun på Troilus’ kjærlighet og om den vil vare.. Etter at hun kommer til grekernes leir er det ute av syne, ute av sinn som gjelder for henne. Mens Troilus spionerer på henne og Diomedes sier hun først at hun ikke vil se D igjen, men etter bare en kort ordveksling får pipa en annen lyd, og hun inviterer den nye elskeren tilbake

Troilus, farewell! one eye yet looks on thee
But with my heart the other eye doth see.
Ah, poor our sex! this fault in us I find,
The error of our eye directs our mind:
What error leads must err; O, then conclude
Minds sway'd by eyes are full of turpitude.

Det er først og fremst narren Thersites som star for farsen og komikken. Hans ærekrenkelser går selv den godeste Falstaff i rangen. Til Ajax:

Ay, do, do; thou sodden-witted lord! thou hast no
more brain than I have in mine elbows; an assinego
may tutor thee: thou scurvy-valiant ass! thou art
here but to thrash Trojans; and thou art bought and
sold among those of any wit, like a barbarian slave.
If thou use to beat me, I will begin at thy heel, and
tell what thou art by inches, thou thing of no
bowels, thou!

Jeg er enig med deg i at komikken her er temmelig mørk. Vanligvis har Shakespeares narr, i tillegg til brodden, også noe godmodig og klokt over seg. Thersites framstår som mer nedrig og ondskapsfull enn egentlig komisk.

Troilus framstår som en tragisk skikkelse. Som du påpeker er han først så forelsket at han ikke greier å krige, deretter fører hatet og fornedrelsen han til slagmarken igjen. Det må ha vært ekstra bitter for ham å måtte gi fra seg Cressida etter at han greide å overtale Hector til ikke å sende Helena tilbake til grekerne for å få en slutt på kampene.. I tillegg tvilte Cressida på hans kjærlighet, mens hun sverget på at hun selv alltid ville være tro

O Cressid! O false Cressid! false, false, false!
Let all untruths stand by thy stained name,
And they'll seem glorious.

Det er noe nesten komisk over forholdet mellom grekerne og trojanerne; de er i full krig, samtidig som de er såpass gentlemen at de faktisk tar seg tid til en hyggelig fest der de lovtaler hverandre.. Achilles er den som kanskje er mest hatefull ovenfor fienden under den hyggelige sammenkomsten. Helten framstår, som du påpeker, temmelig endimensjonal. Han er en levemann som er blitt lat og heller ønsker å kose seg i teltet sitt sammen med elskeren Patroklos. Heller ikke planen, som blir lagt om å gjøre ham sjalu på Ajax, virker. Når elskeren blir drept, tennes imidlertid hatet i ham. Måten han dreper Hector på er både uverdig og gemen, og alt annet enn ”gentlemanlike”. Må si jeg synes Achilles framstår som svært lite sympatisk….

Så bra at du likte boka! Det ante meg, siden du setter pris på kjellermenneskene i russiske verker ;)

Jeg er enig med deg i at dvergen speiler oss mennesker. Det var i grunnen ekkelt å bli påminnet om mine dålige sider. Det bor en dverg i oss alle! Synes forøvrig symbolikken rundt det at dvergen både er liten i størrelse og personlighet, er interessant.

Enig; denne boka bør leses av flere ;)

Jeg er på jorden rundt-reise etter at alle menneskene har forvunnet eller dødd ut på mystisk vis. Men siden arten min ikke finnes på jorden lenger kan jeg egentlig ikke være der likevel...? Hvor er jeg da?

Alan Weisman: Verden uten oss

Men Hamsun leser du...? :)

Synes i grunnen synd på de som ikke har oppdaget denne gleden ennå...

Jeg synes nesten det virker en smule arrogant å si sånt (påstår ikke at det var sånn ment). Som om leseglede er noe som er programmert i alle mennesker og som man må "oppdage". Noen finner akkurat den gleden vi har ved å lese gjennom å gjøre helt andre ting.

Godt spørsmål, det har jeg lurt på også! Under fanen "diskusjoner", helt øverst, finner du et søkefelt hvor du kan søke i diskusjoner, lister og sitater.
Jeg har brukt søkefeltet noen ganger, men jeg syns likevel det er vanskelig å finne det jeg leter etter.
-Spesielt hvis det er noe jeg vet at jeg har lest et sted, en gang før.

Men nå har vi etterhvert blitt mange her inne, og det er vel litt å lete igjennom også kanskje.

Går det an å gjøre noe for å forbedre dette tro?

Jeg er absolutt enig med deg: lesegleden er det aller viktigste! Er det virkelig så nøye hva en person liker å lese, så lenge han/hun setter pris på det skrevne ord? Enkelte ganger kan debatter som dreier seg om” god” kontra ”dårlig” litteratur (må si jeg er lite glad i disse benevnelsene) avspore oss fra det som egentlig er viktig; at vi som lesere er med på å videreføre en arv som har eksistert hos menneskene helt siden skriftspråket ble oppfunnet. Det å lese og ta til seg historier er definitivt viktig, både for den enkelte person og for menneskeheten, vil jeg påstå. Gjennom teksten/boka fortelles uendelig mange historier og vi som lesere får forståelse for andres liv, valg og livssituasjoner. Det finnes bøker og historier for alle som søker dem, heldigvis.

Jeg vil våge å påstå at jeg har blitt et mer empatisk menneske på grunn av at jeg leser, samtidig er det viktig å få med seg at forståelsen og livserfaringene bøker gir oss innblikk i, bare er et biprodukt av nettopp det du fremhever: lesegleden. Hva er så moralen? For meg er den definitivt å lese mye og variert, og hele tiden la meg styre av det jeg virkelig har lyst til å lese, her og nå. Enkelte ganger passer det å lese krim, andre ganger Shakespeare eller Dostojevskij.

Oppfølgeren til Shantaram! Gleder meg "helt sykt" for å si det på godt norsk.

Da jeg gikk på videregående hadde jeg allerede lest ganske mye og var usjarmerende nok svært opptatt av å lese det rette. Det var derfor uaktuelt for meg å fordype meg i Saabye Christensen, Ambjørnsen eller annen samtidslitteratur, slik enkelte av mine medelever gjorde. Jeg fattet interesse for naturalismen (først på grunn av at det var tiltalende å lese noe tyngre og mer velansett, men heldigvis etter hvert på grunn av at dette er en litteraturperiode som for meg virkelig er appellerende); det mørke, skitne, sanne, dystre, melankolske og skjebnebestemte har visst alltid fascinert meg. Jeg leste Amalie Skrams Constance Ring, Hans Jægers Fra Kristiania-Bohemen, Jonas Lies Livsslaven og Christian Krohgs Albertine. Valget av emne og bøker var først definitivt pretensiøst, nå ser jeg at lesingen av og fordypningen i disse verkene absolutt har formet den leseren jeg er i dag. Fremdeles har jeg en hang til det melankolske og mørke, og bøkene jeg leste den gang husker jeg fremdeles.

Må si at temaet for ditt særemne er både spennende og interessant. Artig at vi begge valgte Amalie Skram ;)

Takk ;) Ja, eg likte i grunn omsetjinga, sjølv om Seyersted i forordet seier at han har tatt ein del val som ikkje stemmer med originalen. Blant anna dreier dette seg om sluten (der gjentek han starten) og språket. Sidan eposet er skreve av mange og gjennom mange år, ber språket i originalen preg av dette. Seyersted har valt å leggje seg på ei linje der språket og uttrykksforma er likt gjennom hele omsetjinga (vel, gjendiktinga). Dette gjer nok eposet lettare å lese for oss som ikkje har så stor kjennskap til såpass gamal litteratur, samstundes som det gjer eit meir samanhengande inntrykk.

Skulle gjerne fått lest dei manglande fragmentdelane! Det er så interessant å lese om heltar og hendingar frå svunne tidar…

Gilgamesj-eposet er egentlig en samling opprinnelig muntlige tekster, skrevet ned av flere ulike forfattere i løpet av et tidsspenn på flere hundre år, på to skiftspråk. Trolig ble deler av eposet nedskrevet allerede 1800 f. Kr. Felles for disse tekstene er at de sentrerer rundt den sagnomsuste kong Gilgamesj. Mange regner eposet som det første skjønnlitterære verket vi kjenner. Versjonen jeg har lest er oversatt og tilrettelagt av Per Seyersted.

Giljamesj er to deler gud, en del menneske. Han er konge i Uruk og styrer med hard hånd. Han undertrykker sine undersåtter, blant annet ved at han krever å få ligge med alle nygifte kvinner, før det aktuelle ekteskapet fullbyrdes. Undersåttene blir lei av dette og ber gudene om å sende dem en mann som er like sterk som Gilgamesj. Aruru skaper Enkidu, som først framstår som et frastøtende, vilt og lite menneskelig vesen. Ved at begjæret etter kvinner vekkes i Enkidu, omskapes han etter hvert til et menneske. Snart blir Gilgamesj og Enkidu venner, nærmest som brødre å regne. Sammen drar de to ut på heltedåd og kommer seirende tilbake. Dessverre greier Gilgamesj å fornærme en av gudene, dette får Enkidu lide for. Hendelsene som følger får store konsekvenser for Gilgamesj’ videre liv.

De sumeriske gudene som nevnes i eposet har flere likhetstrekk med de senere greske gudene. Det var også artig å lese en førbibelsk variant av syndefloden og Noahs ark. Det mest interessante ved dette verket er i mitt syn de klare linjene som trekkes til yngre religioner. Eposet er kort og lettlest, preget av mange gjentakelser og absolutt verdt en gjennomlesning. Om noen er interessert i å lese verket, er det å finne her

Kanskje du kan prøve deg på noen krimbøker innen hard-boiled-retningen? Eksempler på slike forfattere og bøker er Dashiell Hammett (The Maltese Falcon og Red Harvest) og Raymond Chandler (The Big Sleep).

Sjangeren kjennetegnes blant annet av kule herrer som Sam Spade og Philip Marlowe, femme fatales og sikkert en og annen kul bil. Om du er interessert, kan du lese mer om denne typen bøker her.

Spoiler!

Må si meg enig med det du sier her. Det er vanskelig å vite om dvergen tolker fyrsten rett eller ikke. Samtidig synes jeg det virker som om dvergen er et bilde på fyrsten selv, altså den ondsinnede (ja, smålige!) siden hans. Fyrsten straffer dvergen når han går over streken tidlig i historien, men det virker som om denne straffen bare er for syns skyld. Straks gjestene har reist, frigis dvergen igjen. Når dvergen så får sin endelige straff, står det for meg at fyrsten er så preget av anger og skamfullhet over de handlinger han selv har satt i gang, at bare den strengeste straff er god nok for hans nattside…

Så artig at du leste Mona Lisa og da Vinci inn i teksten – det samme gjorde jeg. Samtidig som dvergen hater fyrstinnen, nærer han også andre følelser for henne:

Ville jeg i det hele tatt kunne elske noen? Jeg vet ikke. Det ville vel i tilfellet vært fyrstinnen. Men henne hater jeg jo isteden. Og likevel føler jeg at hun er den eneste jeg kanskje ville ha kunnet elske. Hvorledes det kan forholde seg slik, forstår jeg absolutt ikke, det er meg aldeles ubegripelig. Kjærligheten er virkelig noe man ikke vet noe om.

Det ser ut til at dvergen i all sin ondsinnethet og nedrighet har en slags utvikling gjennom stykket. Først er det fyrsten han ser opp til, senere andre krigere. Til slutt ser han mer eller mindre ned på fyrsten, mens han på sett og vis innrømmer sine følelser for den tidligere så forhatte fyrstinnen. Kanskje dette hatet har sitt utsprang i hennes seksuelle frivolhet og hans egen evnukktilværelse i dvergleiligheten? Noen romantiske følelser er det jo aldri snakk om at han kan leve ut, dverg som han er…