Bokelskere.no

Jeg er gjerne med på en diskusjon om alle personene i dette stykket – skuespillet er så intrikat og karakterene så uforglemmelige og interessante at verket rett og slett var en fryd å lese. Det eneste problemet er at alle notatene/sitatene jeg oppførte underveis, er tapt etter et datakrasj.. Vel, skal i det minste svare så godt jeg kan!

Desdemona er nok, som du sier, kanskje preget av andres rasistiske syn på Othello, til tross for at hun velger å ekte ham. Samtidig er hun ham alltid tro. Selv når hun stirrer døden i øynene og ber for sitt eget liv, lar hun ham begå den urettferdige udåden mordet mot henne er. Når Emilia kommer inn og vil vite hva som har skjedd, er Desdemonas siste ord tro mot Othello: hun sier at en annen har begått ugjerningen. Desdemona vet at Othello er god, og på grunn av denne vissheten lar hun ham ta livet hennes. Denne trofastheten har noe selvutslettende over seg, eller?

Jeg fastholder at Othello er for rask til å akseptere Iagos anklager. Jeg er enig i at Othello først ikke tror fullt og helt på Iago, han nærmest avfeier ham, men etter at tvilen angående Desdemonas trofasthet er sådd, er det liksom ingen vei tilbake. Ja, Iago manipulerer Othello etter alle kunstens regler. Min kritikk mot Othello består først og fremst av at han ikke konfronterer Cassio eller Desdemona om disse mistankene. Han lar Iagos ord forpeste hans sinn og vil ikke høre på innvendinger. Til tross for at han selv er en modig kriger, er han villig til å la Iago ta seg av Cassio. Når Desdemona ber for sitt liv og bedyrer sin uskyld, er han ikke villig til å høre. For meg er drapet på Desdemona et æresdrap: hun har gjort Othello urett og må bøte med livet for det. Othello er mann og ingen kvinne kan gjøre noe slikt mot en storhet som ham.

I dag har jeg for øvrig vært på møte med leseselskapet jeg er medlem av. Etter endt dyst startet ett av medlemmene, Tone Løwe (for øvrig medlem her inne, også) en interessant diskusjon: finnes det likhetstrekk mellom det å være “god” innenfor litteraturen og det å være passiv? Eksemplene hun trakk fram var Solveig i Peer Gynt og Gretchen i Faust. Jeg parerte med Hero i Much ado about nothing, Penelope som venter på sin sjøfarer og Desdemona i Othello. Er de gode i litteraturen de passive, de som venter, de naive, de som støtter andre, de som lar ting skje, uten selv nevneverdig å gripe inn?

Vel, i tillegg til Gretchen har du i det minste Hans og Grete (forøvrig også opprinnelig et tysk stykke) å glede deg over. Selv gikk jeg en gang til anskaffelse av en roman kun på grunn av at den het Anja...

Leseselskapet jeg er medlem av er etter ti år nå på sin femte bok. Det er utrolig givende å lese sammen med andre, samtidig er jeg ikke i tvil om at enkelte av bøkene absolutt kan leses uten støtte fra andre litteraturinteresserte. Faust er en av dem. Jeg tror alt for mange lesere sliter med en inngrodd respekt for klassikere, en respekt som påvirker negativt. Klassikere er for vanskelige, utilgjengelige, er preget av for vanskelig språk, har en tematikk som er passé, fortjener ikke den oppmerksomheten de har fått.. Fordommer, med andre ord. Selv opplever jeg at nettopp klassikerne gir meg mye. Det kan handle om menneskers psyke, en spesiell tidsperiode eller fantastiske skildringer. Uansett: (og dette har jeg sagt før) det ER en grunn til at nettopp klassikerne blir benevnt som klassikere..

Ja, jeg er klar over det.. Men synes fremdeles det hadde vært enklere å kunne gå direkte til egne lister fra egen profil ;)

Fantastisk! Eg er utroleg imponert over din språkkunnskap og din kapasitet! Aeniaden er eit verk eg håper å få lest etterkvart, men eg må diverre ta det for meg på norsk. Du verker veldig strukturert i di tilnærming til litteratur og det må du sikkert vere for å rekke over alle bøkene du skriv om her. Sjølv les eg ein del etter innfallsmetoden (bortsett frå Shakespeare-prosjektet og Faust, som leseselskapet mitt for tida tar føre seg), og trivst med det. Flott at bokelskarar som deg kan inspirere oss andre til å ta fatt på meir utilgjengelige verker.

Ja, det var fint at du foreslo det! Jeg kan ikke si at jeg behersker tysk, men jeg forstår heldigvis en hel del.. Og; det er noe eget ved å høre forfatterens egne ord, selv om jeg er stort fan av Bjerke!

Jeg har laget flere lister, og noen av dem trenger innimellom å oppdateres. Er det mulig å få til en funksjon som gjør dette lettere enn det er i dag? For eksempel hadde det vært fint om listene kunne finnes under menyen på den enkeltes profilsider, da kunne man med få tasketrykk funnet fram til og endret den aktuelle lista. Vet ikke om dette er mulig å få til, men det hadde vært fint ;)

Godt :o)

Det er utrolig hvordan dialektene forandrer seg på relativ kort radius, ikke sant?
Ja, jeg er født og oppvokst i Nord-Troms, men jeg er halvt østfolding, og har bodd her nede hele mitt voksne liv.

Når jeg er mett sier jeg forsynt, men begge deler går sikkert an. :)

En jeg kjenner fra Flekkefjord-området sier at han er "fornøyd" når han er lei av noe. Merkelig.

Doning betyr kjøretøy også. :) http://no.wiktionary.org/wiki/doning

På Jæren sier de "dissa". I Haugesund sier de "føysa", det synes jeg er så morsomt.

Nord-Troms:
Å bæse = Å sutre
Å sæme = Å sinke/henge etter o.l
Doning = Dugnad
Dæte = Pupp

Ja, dette stykket er definitivt noe av det ypperste jeg har lest! Det er, som du sier, vanskelig å ta alt inn over seg. Her skjer så mye urett, her finnes mennesker som er pur onde… Leseren kjenner det hele definitivt på kroppen! Jeg skjønner hva du mener med å fryse, men må innrømme at for meg dreier det seg heller om å dirre i rødglødende harme. Denne Iago er bare så utrolig fæl!

Iago er en veldig interessant karakter. Rasjonaliseringen han bedriver for å rettferdiggjøre sine handlinger mot Othello er mesterlige. Ikke bare er han sjalu på maurerens rang, han har også hørt rykter om at det har vært noe mellom Othello og Emilia, Iagos egen kone (dette virker det ikke som han helt tror på selv..). I tillegg innrømmer han at han selv har følelser for den skjønne Desdemona… Ikke rart at han ønsker Othello ut av veien! Rasisme spiller også, som du påpeker, en stor rolle. Det er uhørt at en maurer skal få en så yndig pike som Desdemona er til hustru!

I starten av stykket framstår Othello som en mektig og bejublet mann, til tross for at han er maurer. Ryet sitt har han oppnådd, selv om av rasisme og fremmedfrykt råder i Venezia. Han er stolt og standhaftig, det er rett og slett noe verdig over ham. Det er først når Othello finner seg en hvit hustru at problemene hans virkelig oppstår. Othello setter kjærligheten høyt, han portretteres som voksen og fornuftig og han viker ikke selv om Desdemonas far er mot deres ekteskap. Selv om maureren Othello har begått den “synd” å gifte seg med en hvit kvinne, er hans status fremdeles likevel bortimot uendret.

Det er Iagos onde planer som endrer det hele. Han er villig til å bruke enhver venn og fiende for å få has på Othello. Hatet hans er rødglødende og han går definitivt på med dødsforakt. Det virker som om det eneste som betyr noe for ham er Othellos fall. Om Iago ikke kan oppnå det, kan det være det samme med alt annet… Iago bruker Roderigo; en venn som er forelsket i Desdemona og lett manipulerbar. Det er heller ikke ille at Roderigo gir Iago masse penger/verdigjenstander som Iago igjen egentlig skal gi Desdemona. Pengene havner selvsagt i Iagos egen lomme... Det endelige sviket mot Roderigo er nok allerede planlagt før den onde planen mot Othello er satt ut i live; her skal ingen løse tråder overlates til tilfeldighetene. Cassio også blir brukt som en brikke i Iagos spill, både fordi han er en av Othellos nærmeste og fordi han er ung og pen. Cassio er et lett bytte og han portretteres i grunnen som ganske svak og lettlurt, blant annet gjennom forholdet til en prostituert kvinne. Iagos verste svik må kanskje være at han bruker sin egen hustru, Emilia. Hun er en av Desdemonas nærmeste og framstår som fornuftig og rasjonell, til tross for at hun i starten av stykket lar seg kue av Iago. Emilia betyr lite for Iago, det får vi virkelig bekreftet da han angriper henne for å få henne til å tie om det hun vet. For meg er Emilia den store helten i dette stykket. Hun trosser aller konvensjoner for å fortelle sannheten, til tross for at hun vet at det trolig kommer til å koste henne livet..

'Twill out, 'twill out: I peace!
No, I will speak as liberal as the north:
Let heaven and men and devils, let them all,
All, all, cry shame against me, yet I'll speak.

Othello selv har jeg litt blandede følelser for. Manipulasjonen han blir utsatt for er selvsagt en god begrunnelse for hans handlinger mot Desdemona, samtidig synes jeg det er problematisk at han lar Iagos ord stå uimotsagte. Det vitner om at han har liten respekt for sin hustru/kvinner, eller? Tja, jeg synes i alle fall at han faller litt for raskt i Iagos felle. Etter min mening er dette en brist i hans karakter.. Kanskje han har vanskelig for å bli sjalu, samtidig er han, når han først blir det, overveldet av hat og vil gjerne rette opp denne uretten han mener er begått mot ham.. Hans ære kan bare gjenopprettes ved at Desdemona dør…

Forresten; var det flere en jeg som la merke til parallellen mellom Othello og Romeo and Juliet i det Othello begår selvmord?

I kiss'd thee ere I kill'd thee: no way but this;
Killing myself, to die upon a kiss.

Uansett: min respekt for Shakespeare øker fremdeles. På så mange måter var han forut for sin tid. Både hans syn på rasisme og kvinner er temmelig moderne, heldigvis.

Ja, det er en drøm! Håper du finner et tilsvarende tilbud i Oslo, ellers er det jo bare å sette i gang selv ;)Reisene er jo selve rosinen i pølsa, det er noe eget ved å oppsøke steder man allerde har lest om og sett for seg.

Sult-gåturen skulle jeg gjerne vært med på! Romanen er en av mine absolutte favoritter (selvsagt). Jeg har vært på en del litterære gåturer i London, og de har vært svært givende. Tusen takk for linken, tror sannelig jeg skal sjekke ut dette tilbudet neste gang jeg er i tigerstaden ;)

Ja, jeg er definitivt heldig! Medlemsskapet i leseselskapet + bokelskere har faktisk på mange måter gjort meg til en "ny" leser; det er ikke lenger skummelt å gi seg i kast med de store klassikerne. Og; det oppleves som veldig tilfredsstillende å innse at de fremdeles har mye å gi oss - meg!

Bibelen er ett av verkene vi vurderer å gjøre ett dypdykk i.. Men først; Faust!

Jepp, jeg er en av de som leser for underholdningens skyld, beklager ...
Forøvrig føler jeg ikke at jeg behøver å forsvare mitt valg av litteratur, all den tid jeg underholdes av så mangt, uten at det sier noe som helst om mitt samfunnsengasjement eller kulturelle integritet.