Bokelskere.no

Du må ikke snakke med mat i munnen, du må ikke lage slafselyder når du spiser, du må ikke tørke deg om munnen med ermet, du må ikke stikke gaffelen helt inn til drøvelen, du må heller ikke drikke vinen i en slurk og løfte glasset og fjase med servitøren for å få ham til å fylle på nytt. Bruk vennligst og mange takk når det passer, men bare mumlende, uten store fakter. Og som du vet, si bare gleder meg i øst og vest hvis du blir presentert for noen, ikke noe gleden er på min side eller vulgariteter i den stil.

Det var vondt, visst var det vondt. Det var forferdelig vondt, men jeg vente meg til å leve med det, som når noen sleper på en tung bør : Om man drasser på et uhorvelig stort lass, sakner det riktignok farten, og det krever en voldsom kraftanstrengelse, men det gjør det ikke umulig å komme seg videre.

Ålreit, mester. Dette er omtrent hele historien. Denna ulven som vi kalte for Berserk, han var en utav tre gråe som kom fra Norge til Jamracs forretning, og som vi kjøpte der for fire år siden. Han var en hyggelig ulv som oppførte seg pent og aldri stelte til med noe bråk å snakke om. Jeg er mer overraska over at det var han som gjerne ville ut, enn om det hadde vært noe annet dyr her i hagen. Men Dere vet jo det, at en kan'ke stole på ulver mer enn en kan stole på kvinnfolk.

Legg derfor godt merke til alt. Ingenting er for smått. Jeg vil råde deg til å nedtegne selv dine egne tvil og gjetninger. Siden kan det være av interesse for deg å se om du har gjettet riktig. Vi lærer av våre feiltagelser, ikke av suksessen.

Noen av skribentene i Den Moderne Kvinne kommer nok en dag til å foreslå at menn og kvinner burde få anledning til å se hverandre sove før de fridde eller sa ja. Men jeg antar at en moderne kvinne i fremtiden ikke vil nedlate seg til bare å si ja, hun vil fri selv.

Fordi man ikke ventet at jeg skulle leve til godt voksen alder, hadde foreldrene mine oppdratt meg til lek. Jeg skulle ha det moro og hengi meg til livets vidunderlige sider, og glede meg så mye som mulig uten bekymring og uten redsel. Jeg skulle leve i øyeblikket uten å bekymre meg for fremtiden - kort sagt sette min lit til Gud, og hvile i troen på at det var en hensikt med min tilværelse, slik som med alle andres. Jeg skulle være like takknemlig for mine begrensninger som for mine talenter og alt jeg ellers var velsignet med, fordi begge deler inngår i en plan som ligger utenfor min fatteevne. De innså naturligvis at jeg hadde behov for å lære selvdisiplin og ha respekt for andre.

Dette var renspikket, totalt, fullstendig galimatias. Hver gang jeg prøvde å ta for meg de kjente fakta og plassere dem i en slags begripelig rekkefølge, ble jeg feid av banen og slått flat under en kjempebølge av ubegripeligheter.

Jeg var svimmel. En dundrende hodepine bredte seg på skrå fra venstre øyebryn og opp til et sted under hårfeste på høyre side. Øynene sved på grunn av røyken og den salte svetten som rant ned i dem. jeg følte ikke at jeg ble kvalt, men jeg brekket meg på grunn av de beske gassene som blandet seg i selv den relativt rene luften nær gulvet, og jeg begynte å tro at jeg kanskje ikke kom til å overleve.

Jeg sto med ryggen mot soveromsveggen og lyttet. Jeg holdt pusten, men klarte ikke å roe hjertet mitt, som klapret i vei som hestehover på brostein, lik en flokk med hester i panikk på brostein, og jeg følte meg forrådt av min egen kropp.

Kanskje hun bare var falt ned fra en stol og hadde forstuet ankelen. Kanskje jeg bare hadde hørt vinden og fuglene under takskjegget. Kanskje månen er en gul ost, og himmelen en sjokolade med sukkerstjerner.

Hva Den Store Familien angikk, tja, det var heller ikke trolig at noen blant dem ville tro på dette som noe annet enn ren fiksjon, det vil si med en anelse av sannhet her og der, skulle noen av dem plukke opp boken.