Bokhandlerprisen: nominerte og vinnere fra 1948 til 2015.
Fra og med 2008 ble et visst antall forfattere nominert til prisen.

2015:

Samuel Bjørk, Uglen, Vigmostad & Bjørke
Ketil Bjørnstad, Verden som var min. Sekstitallet, Aschehoug
Lars Saabye Christensen, Magnet, Cappelen Damm
Helga Flatland, Vingebelastning, Aschehoug
Roy Jacobsen, Hvitt hav, Cappelen Damm
Jørgen Jæger, Monster, Juritzen
Heidi Linde, Norsk sokkel, Gyldendal
Maja Lunde, Bienes historie, Aschehoug
Siri Pettersen, Evna, Gyldendal
Trude Teige, Mormor danset i regnet, Aschehoug

Vinner: Maja Lunde

2014:

Anne B. Ragde, Jeg har et teppe i tusen farger, Oktober
Carl Frode Tiller, Innsirkling 3, Aschehoug
Frode Granhus, Djevelanger, Schibsted
Jan-Erik Fjell, Rovdyret, Juritzen
Jon Michelet, En sjøens helt: Gullgutten, Oktober
Lars Mytting, Svøm med dem som drukner, Gyldendal
Siri Pettersen, Råta, Gyldendal
Tore Renberg, Angrep fra alle kanter, Oktober
Trude Teige, Jenta som sluttet å snakke, Aschehoug
Unni Lindell, Brudekisten, Aschehoug

Vinner: Lars Mytting

2013:

Cecilie Enger, Mors gaver, Gyldendal
Gaute Heivoll, Over det kinesiske hav, Tiden
Helga Flatland, Det finnes ingen helhet, Aschehoug
Jon Michelet, En sjøens helt: Skytteren, Oktober
Jørn Lier Horst, Hulemannen, Gyldendal
Nicolai Houm, De håpefulle, Tiden
Roy Jacobsen, De usynlige, CappelenDamm
Samuel Bjørk, Det henger en engel alene i skogen, Vigmostad & Bjørke
Siri Pettersen, Odinsbarn, Gyldendal
Tore Renberg, Vi ses i morgen, Oktober

Vinner: Cecilie Enger

2012:

Frode Granhus, Stormen, Schibsted
Gabi Gleichmann, Udødelighetens elixir, Aschehoug
Gunnar Staalesen, Der hvor roser aldri dør, Gyldendal
Henrik H. Langeland, Hauk og due, Tiden
Jørgen Jæger, Stemmen, Juritzen forl.
Jørn Lier Horst, Jakthundene, Gyldendal
Pedro Carmona-Alvarez, Og været skiftet og det ble sommer og så videre, Kolon
Per Petterson, Jeg nekter, Oktober
Tiger Gartè, Fuglehotellet, Tiden
Trude Teige, Svik, Aschehoug

Vinner: Per Petterson

2011:

Jo Nesbø, Gjenferd, Aschehoug
Jan Kjærstad, Normans område, Aschehoug
Gert Nygaardshaug, Chimera, CappelenDamm
Levi Henriksen, Dagen skal komme med blå vind, Gyldendal
Tomas Espedal, Imot naturen, Gyldendal
Jørn Lier Horst, Vinterstengt, Gyldendal
Gunn Marit Nisja, Naken i hijab, Juritzen
Margaret Skjelbred, Du skal elske lyset, Tiden
Gaute Heivoll, Kongens hjerte, Tiden
Eystein Hanssen, Giftstrøm, Vigmostad og bjørke

Vinner: Jørn Lier Horst

2010:

Tom Kristensen, Dypet, Aschehoug
Carl Frode Tiller, Innsirkling 2, Aschehoug
Unni Lindell, Sukkerdøden, Aschehoug
Tom Egeland, Fedrenes løgner, Aschehoug
Gunnar Staalesen,Vi skal arve vinden, Gyldendal
Jan-Erik Fjell,Tysteren, Juritzen forlag
Tove Nilsen, Nede i himmelen, Oktober
Gaute Heivol, Før jeg brenner ned, Tiden
Henrik Langeland, Verdensmestrerne, Tiden
Eystein Hanssen, De ingen savner, Vigmostad&Bjørke

Vinner: Jan-Erik Fjell

2009:

Herbjørg Wassmo, Hundre år, Gyldendal
Jo Nesbø, Panserhjerte, Aschehoug
Karl Ove Knausgård, Min kamp. Første bok, Oktober
Kjersti A. Skomsvold, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, Oktober
Knut Faldbakken, Totem, Gyldendal
M.Gilbert/E.Fosse, Øyne i Gaza, Gyldendal
Maria Parr, Tonje Glimmerdal, Det norske Samlaget
Pedro Carmona-Alvarez, Rust, Kolon
Roy Jacobsen, Vidunderbarn, CappelenDamm
Stig Sæterbakken, Ikke forlat meg, CappelenDamm

Vinner: Roy Jacobsen

2008:

Erlend Loe, Kurtby, CappelenDamm
Gunhild Øyehaug, Vente, blinke, Kolon
Gunnar Staalesen, Kalde hjerter, Gyldendal
Ingar Sletten Kolloen, Snåsamannen, Gyldendal
Jo Nesbø, Hodejegerne, Aschehoug
Jo Nesbø, Doktor Proktors tidsbadekar , Aschehoug
Knut Faldbakken, Senskade, Gyldendal
Lars Saabye Christensen, Bisettelsen, CappelenDamm
Levi Henriksen, Like østenfor regnet, Gyldendal
Nikolaj Frobenius, Jeg skal vise dere frykten, Gyldendal
Per Petterson, Jeg forbanner tidens elv, Oktober
Stig Holmås, Regn, Gyldendal
Tom Kristensen, Dragen, Aschehoug
Tore Renberg, Charlotte Isabel Hansen, Oktober
Unni Lindell, Mørkemannen, Aschehoug

Vinner: Tore Renberg

2007 - Jo Nesbø, for Snømannen

2006 - Erik Fosnes Hansen, for Løvekvinnen

2005 - Anne Birkefeldt Ragde, for Eremittkrepsene

2004 - Levi Henriksen, for Snø vil falle over snø som har falt

2003 - Per Petterson, for Ut og stjæle hester

2002 - Åsne Seierstad, for Bokhandleren i Kabul

2001 - Lars Saabye Christensen, for Halvbroren

2000 - Jo Nesbø, for Rødstrupe

1999 - Erlend Loe, for L

1998 - Erik Fosnes Hansen, for Beretninger om beskyttelse

1997 - Karin Fossum, for Den som frykter ulven

1996 - Ingvar Ambjørnsen, for Brødre i blodet

1995 - Anne Holt, for Demonens død

1994 - Klaus Hagerup, for Markus og Diana og lyset fra Sirius

1993 - Jostein Gaarder, for I et speil, i en gåte

1992 - Karsten Alnæs, for Trollbyen

1991 - Roy Jacobsen, for Seierherrene

1990 - Lars Saabye Christensen, for Bly

1989 - Gunnar Staalesen, for Falne engler

1988 - Bjørg Vik, for Store nøkler, små rom

1987 - Fredrik Skagen, for Purpurhjertene

1986 - Anne-Cath. Vestly, for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark

1985 - Jo Benkow, for Fra synagogen til Løvebakken

1984 - Torill Thorstad Hauger, for Krestiane Kristiania

1983 - Herbjørg Wassmo, for Det stumme rommet

1982 - Anne Karin Elstad, for Senere, Lena

1981 - Leif B. Lillegaard, for Mor

1969 - Finn Alnæs og Richard Herrmann

1968 - Odd Eidem og Hans Heiberg

1967 - Kristian Kristiansen og Tarjei Vesaas

1966 - Ebba Haslund, for Det trange hjerte

1965 - Johan Borgen, for Ord gjennom år

1964 - Elisabeth Dored

1963 - Terje Stigen

1962 - Vera Henriksen

1961 - Kristian Kristiansen

1948 - Sigurd Hoel

Interessant bekjennelsesroman fra en norsk debutant!

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.

I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn.

Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ...

Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det).

"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)

Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...

"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)

Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med.

Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!

Jeg har hans Mørke midt på dagen liggende på stuebordet, ser frem til å begynne på den.

Interessant kvinne-portrett fra Trysil

Lise Galaasen (f. 1961) er født og oppvokst på Trysil. Tidligere har hun utgitt fire faglitterære bøker - blant annet "Mat for barn" (2007 - sammen med Margit Vea), "1000 tips for småbarnsforeldre" (2012) og "Mamma for harde livet". "Jenna" er hennes første roman. Til daglig er Lise Galaasen redaktør i Cappelen Damms fagredaksjon. (Jeg har selv møtt forfatteren en gang, og vi er venner på Facebook, uten at jeg anser meg inhabil til å skrive om boka av den grunn. Men nå vet mine lesere i alle fall dette!)

"Jenna" handler om Lise Galaasens farmor, som ble født i 1888 og som døde i 1988. Hun rakk ikke å bli 100 år. Farmoren var 73 år da forfatteren ble født, og hun var farmorens yngste barnebarn.

Gjennom hele oppveksten har Galaasen utelukkende hørt positive ting om farmoren. "Kan noen være en engel tvers igjennom? Hva var det i hennes omgang med andre mennesker som gjorde at de løftet henne opp til noe umenneskelig godt? Jeg forstod hennes usvikelige kjærlighet til alle i den store familien, uavhengig av hva de sa og gjorde og mente, jeg opplevde den sjøl. Ingen så et menneske som henne. Men hvordan er det mulig å være den som alltid stiller opp, å ha en slik urokkelig styrke, å adri stenge noen ute, å tåle alle slag livet gir, å aldri si et vondt ord om noen, liten eller stor? Det kjentes som hun ble et glansbilde, uten sider som balanserte godheten og gjorde henne til ei kvinne av kjøtt og blod. Jeg vil at min farmor skal være et helt menneske, for slik blir hun sann for meg." (fra etterordet på side 212)

Lise Galaasen fant det umulig å forholde seg kun til eksakte nedtegnelser da hun skrev boka om sin farmor. Hun har gjort grundig research, men for å få mer dikterisk frihet, brukte hun fiktive navn på Jennas samtidige. Da sto hun friere i sin skriving. Hele poenget var å finne frem til hvem farmoren var. Kjærligheten mellom Jenna og ektemannen Gustav var for øvrig reell nok, og her har hun basert seg på en rekke brev som de skrev til hverandre. Gustav var noen år eldre enn Jenna, og han giftet seg på sett og vis under sin stand, i alle fall dersom man skal basere den slags vurderinger på ligningspapirene fra gårdene de kom fra.

Alle som har har forgapt seg fullstendig i Anne Karin Elstads romaner om livet i bygde-Norge for godt over 100 år siden, for ikke å snakke om Edvard Hoems romaner om egen slekt (fra Romsdalen), vil få mye ut av romanen "Jenna". I "Jenna" får vi innblikk i hvordan folk levde i Trysil for mer enn 100 år siden. Selv om Jenna var heldig og faktisk fikk gifte seg med ham hun ville ha, er det ikke fritt for at vi også her får vite om gravide tjenestejenter som ikke fikk gifte seg med gårdens sønner, selv om det dreide seg om ekte kjærlighet. Det gikk da virkelig en grense for hvor langt man kunne gå i å gifte seg under sin stand. Vi møter heller ikke på bygdedyret i Galaasens fremstilling. Tvert i mot beskrives et raust og inkluderende samfunn der selv de med mindre bagasje ble tatt godt hånd om. Var østlandsbygdene kanskje rausere fordi livet på gårdene ikke var fullt så karrig som på Vestlandet og i resten av Norge på den tiden? Eller var de som folk varmere enn bygdefolket i resten av landet, mindre "kristelige" som de kanskje var?

Lise Galaasen har avlevert et solid stykke dokumentarisk roman med "Jenna". En ting er den grundige researchen hun har gjort. En annen ting er at romanen er skrevet på Trysil-dialekt. For meg som leser var det enkelt å mane frem en stemning, slik det må ha vært på den tiden. Jeg ser det levende for meg, der hele familien var samlet på kjøkkenet, der store og små kom og gikk, der det beste man hadde å servere ble spart til gjestene, og hvor tiden ble brukt til noe nyttig absolutt hele tiden. Det eneste jeg savnet var tilstedeværelsen av en gudstro. Men kanskje blander jeg bare inn minner om min egen mormor som hadde en sterk tro, selv om den på slutten av hennes liv bare besto i at andakten på radioen surret og gikk i bakgrunnen uten at noen hørte etter hva som ble sagt.

Beskrivelsen av en kvinne som i unge år ble enke med ansvar for åtte barn, og som likevel maktet å gi dem en utdannelse, og som i tillegg stilte opp for alt og alle, selv om det flere ganger holdt på å koste henne gården, er rørende. Var hun et overmenneske? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror faktisk at hun "bare" var et dugandes kjerringemne av det slaget det faktisk fantes en god del av på den tiden. Østlandsbygdene hadde den fordelen andre deler av landsbygda i Norge ikke hadde, og det var større nærhet til skoler. Dette gjorde nok også at bevisstheten rundt betydningen av skolegang var større når små ressurser skulle fordeles og prioriteres. Det jeg virkelig bet meg merke i var beskrivelsen av et menneske som aldri hadde et vondt ord å si om noen. Det er sjelden vare - både den gangen og i dag!

Dette er en roman du bør få med deg dersom du er mer enn middels interessert i historie. Noe av det jeg likte godt med måten Lise Galaasen skriver på, er alle spørsmålene hun stiller. Hun feller ingen dommer, men er åpen og nysgjerrig i sin tilnærming. Jeg skulle ønske at hun hadde tillatt seg å dikte litt mer, og at flere av notene (dvs. kommentarer og kilder) til boka hadde vært flettet inn i selve historien om Jenna og hennes folk. Det hadde løftet romanen enda mer, tror jeg. Galaasen skriver svært godt og interessant!

Jeg anbefaler boka varmt!

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner.

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min bloggomtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget.

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket.

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske.

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap.

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der.

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode.

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya.

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei!

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Her har det stort sett gått i krim den siste tiden. Akkurat nå leser jeg den fjerde boken i serien om Tony Hill og Carol Jordan, The Torments of Others, av Val McDermid. Jeg liker virkelig denne serien, både språket, karakterene og beskrivelsene av den skotske humoren, landskapet og ikke minst menneskene.

Ønsker alle en god helg.

En perle ført i pennen av Paul Auster. Anbefales på det varmeste, og spesielt til alle som er glad i hunder.

Just Kids lasta jeg ned fra iTunes for en billig penge kort tid tilbake, da tenkte jeg på deg. Nå nettopp hørte jeg på hennes versjon av Everybody Hurts, og selvom jeg bare aner konturene av hennes bakgrunnshistorie, så høres hun så mye mer ekte ut enn andre som har sunget den samme låta.

Jeg gikk inn på biblioteksappen og fant denne ledig for e-bokssutlån, og nå kan jeg ikke slutte å humre og le selv om historien er aldri så tragisk. Takk :)

Veldig enig med deg. Jeg har lest noen og sparer resten. Selv synes jeg kanskje denne var hakket svakere enn de to neste. Gleder meg til å møte Peter Hortten og Thomas av Boueberge igjen :)

Half of a Yellow Sun av Chimamanda Ngozi Adichie.
Indigo av Alice Hoffman.
The Color Purple av Alice Walker.
Pink Floyd - "The Division Bell" av Pink Floyd.
Brown Cheese Please - Norway inside out from the outside in av Jenny K. Blake.
The Picture of Dorian Grey av Oscar Wilde.

Den anerkjente Ridley Scott lager film av Wool/Silo.

En klassiker innenfor slavefortellings-sjangeren første gang oversatt til norsk!

Frederick Douglass (f. 1818 d. 1895) ble født i slaveri i Maryland i Sørstatene i USA. Hans opprinnelige navn var Frederick Augustus Washington Bailey. Hans bemerkelsesverdige liv, med flukt fra slaveriet, førte til at han i dag anses som en av USAs landsfedre. På den norske Wikipedia-siden om ham kan vi lese følgende:

"Han er den kanskje fremste pioneren og grunnleggeren av afroamerikaneres borgerrettsarbeid, og allierte seg i samtiden også med forkjempere for kvinners og indianeres rettigheter."

Jeg anbefaler spesielt interesserte å lese den engelske Wikipedia-siden, fordi den er mye mer innholdsrik enn den norske. Her finner vi også en oversikt over bøkene han utga etter at han ble en fri mann. "A Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave" utkom i 1845. Det er altså 170 år siden boka ble skrevet, og den ble skrevet 16 år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foranledningen til krigen var at Abraham Lincoln, som hadde gått til valg mot utvidelse av slaveriet på partiprogrammet, ble valgt til landets nye president. Dermed ønsket Sørstatene å gå ut av konføderasjonen, og borgerkrigen var et faktum. Da krigen tok slutt fire år senere - i 1865 - ble slaveri forbudt i alle stater i USA. Bøker som "En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass bidro til bevisstgjøringen i folket, som var nødvendig for at folk flest for alvor skulle skjønne hva det hele dreide seg om. Boka, som regnes som en av de aller beste på grunn av de litterære kvalitetene, førte til økt samfunnsdebatt, og Douglass reiste rundt og holdt foredrag om slaveriet og dets konsekvenser. Han var rett og slett datidens Martin Luther King!

Før jeg sier noe om innholdet i boka, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til konteksten boka kom ut i, med referanser til oversetter F.J. Riopelles etterord i bok (det er her jeg henter faktum fra). "En amerikansk slaves liv" utkom syv år før "Onkel Toms hytte" av Harriet Beecher Stowe. Hvem har ikke i barndommen grått seg gjennom denne boka? Men mens "En amerikansk slaves liv" er skrevet av en som faktisk hadde vært slave selv, er "Onkel Toms hytte" skrevet av en hvit amerikansk kvinne. Der "Onkel Toms hytte" fremstår som den reneste "tåreperse", der den appellerer til hele spennet av følelser, der er "En amerikansk slaves liv" mer nøktern i stilen.

Kanskje kan man kritisere Douglass for å fremstille den hvite mann - særlig slavedriveren - svært stereotypt, nesten uten et eneste forsonende trekk? Jeg vet ikke, jeg. Jeg heller vel mer i retning av å tenke at hans fremstilling viser hvor demoraliserende det er for menneskeheten i det hele tatt å holde seg med slaver. Det handlet om å holde slavene nede, hindre dem i å tilegne seg kunnskap som kunne gi dem evne til å reflektere over egen situasjon. Frederick Douglass var så heldig at han lærte seg å lese, og sånn sett ble han et levende bevis på hva som kunne skje når evnen til egenrefleksjon ble stimulert. Han måtte bort. Han flyktet, og han lyktes - mot alle odds. Dersom det ikke hadde vært for en voksende abolisjonisme (linken går til Wikipedia, der du finner en side som forklarer begrepet) i Nordstatene i USA, ville han neppe ha lyktes heller. Hudfargen ville jo ha røpet ham uansett hvor han hadde befunnet seg. For øvrig var frikjøp av slaver en gryende tendens i samfunnet, samtidig som mange risikerte å bli kidnappet og solgt til nye plantasjeeiere (en reell fare for de fleste fargede som befant seg i Nordstatene). Akkurat dette var jo temaet i "Twelve Years a Slave", filmen som fikk Oscar i 2014 (linken går til min omtale av filmen).

Slavefortellinger hadde lenge eksistert som en litterær sjanger før Douglass´ bok. På midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid et skifte, der man i stedet for å fokusere på eventyr- og spenningsfortellinger med sjøslag, fangenskap og flukt, fokuserte på politisk betente temaer. Så som mishandlingen som fant sted av slavene. Den handlet både om pisking, voldtekter og drap som aldri fikk noen konsekvenser så lenge offeret var afro-amerikansk, mens overgriperen var hvit. (At det heller ikke hjalp å bli fri fra slaveriet mtp. rettigheter, kan vi bl.a. lese om i Lee Harpers roman "Drep ikke en sangfugl" som beskriver forholdene i USA på 1930-tallet. Og bøker om USAs segregeringspolitikk finnes det et utall av - men her er det langt mellom perlene, for å si det sånn.)

Oversetteren sier også noe om vanskelighetene med å oversette en bok som denne. Ordet "negro" som på norsk betyr "neger", er i dag et ord som oppfattes som nedsettende og som derfor er blitt erstattet med mer politisk korrekte ord som "farget". Den gangen boka ble skrevet var imidlertid "negro" en respektabel betegnelse, som Douglass brukte selv. Oversetteren har forholdt seg til ordene slik de en gang ble skrevet. Det er prisverdig, synes jeg. Noe som stadig irriterer meg hver gang jeg leser en bok om slaveri, segresjon mellom fargede og hvite og rasisme, er bruk av a-endinger når fargede uttaler seg. I Riopelles oversettelse finnes heldigvis ikke slike tendenser. Om dette har med at Frederick Douglass var en sjeldent veltalende mann, så veltalende og lærd at mange av dem han møtte hadde vanskeligheter med fullt ut å forstå at han faktisk hadde vært slave, vet ikke jeg. Men kanskje er det noe der.

Nettopp det forhold at Frederick Douglass er så velartikulert og veltalende og skriver så godt som han gjør, forsterker budskapet i boka. Vi må huske på at da den utkom på midten av 1800-tallet, var rase-fordommene mange ganger sterkere og mer dyptpløyende enn de er i dag. At han fremsto som et tenkende og meget reflektert menneske, bidro til å ødelegge myten om at fargede mennesker sto under den hvite rase rent intelligensmessig. Man trodde jo faktisk det den gangen.

"En amerikansk slaves liv" er beretningen om Fredrick Douglass´liv, så langt tilbake som han kan huske og med en fin detaljrikdom rundt skjellsettende hendelser i hans liv. Hendelser som til slutt førte til at han fikk mot til å rømme fra det hele. Midt i alt det triste er det også en rekke fornøyelige hendelser. Som at slaver på forskjellige plantasjer havnet i slosskamp med hverandre når de kranglet om hvem som hadde den rikeste, smarteste og mandigste husherren. Det fantes nemlig ikke noe verre for en slave enn å være en stakkarslig manns slave! Det var en skam.

På plantasjen hvor Douglass vokste opp, tilbrakte han sine første barneår i ussel fattigdom. Ikke fikk han klær, og det var nesten bare tilfeldigheter som førte til at han ikke frøs ihjel på de kaldeste nettene. Maten sto det også dårlig til med.

"Vi fikk ikke proviant til faste tider. Kosten vår besto av grovt kokt maismel. Dette ble kalt grøt. Den ble hellet i en stor trebakke eller et trau og anbrakt på marken. Det ble ropt på barna som var de griser, og akkurat som griser kom de og slukte grøten; noen tok østersskall til hjelp; andre brukte biter av shingel, atter andre bare nevene; ingen hadde skje. Den som spiste fortest fikk mest; den sterkeste tok den beste plassen; få gikk mette fra trauet." (side 36)

Vi får også innblikk i hvordan de fleste barna var husherrens egne. Det var han som besvangret kvinnene, og Douglass var selv mulatt. Dette førte ofte til at husfruene hatet dem - både kvinnene og barna - og kunne være enda mer brutal enn mennene. Mor og barn ble skilt for at det ikke skulle oppstå familiære bånd mellom slavene. Alt som gjorde dem menneskelige, ble brutt ned. Gjennom Douglass´ øyne får vi også innblikk i hvor nedbrytende det var for de hvite å ha slaver, som de kunne behandle som de ville. Når det kom en ny husfrue til en plantasje, var hun gjerne mild og snill - før hun ble den grusomste av dem alle (som tidligere nevnt kanskje nettopp fordi ektemannen "hadde seg med" de kvinnelige slavene).

"En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass regnes som en klassiker innenfor sjangeren "slave-litteratur", og jeg anbefaler den sterkt! Selv om mye av det som står i boka er kjent fra før av, er det et viktig poeng med akkurat denne boka: Den var en av de tidligste bøkene innenfor sjangeren som faktisk bidro til opphevelsen av slaveriet. Boka er svært godt skrevet og nydelig oversatt og den hører med når man er interessert i denne type tematikk! Boka er et levende bevis på hvilken kraft som ligger i litteraturen!

"Den amerikanske historikeren Marion Wilson Starling har estimert at en tidel av de til sammen 60 000 slavene som antas å ha rømt fra sør til nord i årene før borgerkrigen har bidratt til å etablere slavefortellingen som sjanger - i form av intervjuer, foredrag og essays. Over hundre slavefortellinger skal ha blitt utgitt i bokform. Frederick Douglass´ "En amerikansk slaves liv er det mest berømte, og mange vil si også det beste, eksempelet på sjangeren. Her finner vi mange av slavefortellingens faste ingredienser: fra den innledende bekjentgjørelsen av forfatterens usikkerhet med hensyn til sin fødselsdag og herkomst, via beskrivelsen av atskillelsen fra familiemedlemmer og den gradvise utviklingen av lese- og skriveferdigheter, portretteringen av brutale oppsynsmenn og husherrer, og til slutt, naturligvis, flukten til Nordstatene. I tillegg var bokas "svarte budskap" opprinnelig lagt i en "hvit konvolutt", for å bruke John Sekoras treffende bilde - en vanlig praksis all den tid slavefortelliger som regel var bestillingsverk fra antislaveribevegelsen stilet til den hvite middelklassen: To prominente hvite menn - den ene av dem New England-abolisjonistenes spydspiss William Lloyd Garrison - måtte gå god for Douglass i blomstrende vendinger før han selv fikk komme til orde. (Forordene er utelukkende av historisk interesse og utelatt fra den herværende oversettelsen.) Men bokas litterære kvaliteter var høyst uvanlig for sjangeren, og Douglass ble rikelig belønnet. I løpet av årene før borgerkrigen solgte boka høyst anstendige 30 000 eksemplarer, ble et uvurderlig verktøy for abolisjonister, og en sentral inspirasjons- og informasjonskilde for Harriet Beecher Stowes tidobbelt så populære roman (som ifølge anekdoten altså "startet den store krigen"). En amerikansk slaves liv ble grunnsteinen i en litterær og politisk karriere som på den tida aldri hadde sett sin like blant svarte i Vesten." (fra etterordet på side 152-153)

En varm og ærlig historie om et liv som funksjonshemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig".

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant!

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok!

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene.

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola!

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning!

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert.

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ...

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Du er våken, Jostein, det henger ikke sammen, og jeg er redd det er en oversetterfeil. I den engelske utgaven legger han fra seg sheriffstjerna på skrivepultetn før han blir låst inn på ventecella. Under samtalen med Jahns tar han seg til fingeren av gammel vane, fordi han pleide å snurre kobberringen rundt på fingeren, men husker at han la den fra seg på kommoden for mange timer siden. Litt senere tar han seg også til brystet før han husker at han har lagt i fra seg både stjerna og ringen.

Her står det: "His hand moved just a little, towards the missing badge, left behind like his ring."

Forutsigbart og skuffende

Linda Olsson (f. 1948) er en svensk jurist og forfatter. Hun har blant annet bodd i England, Kenya, Singapore og Japan, og har hatt en karriere innenfor bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned på New Zealand. Etter romansuksessen har forfatteren flyttet hjem til Sverige igjen.

Linda Olsson debuterte med romanen "Jeg vil synge deg stille sanger" i 2006. I 2008 utkom "Taushetens konsekvenser" og i 2011 utkom "Din godhet". Jeg har kun lest de to første (med har bok nr. tre liggende på vent), og linkene fører til mine omtaler av disse. Den første boka elsket jeg - den andre var det litt vanskeligere å få helt tak på.

"I skumringen synger svarttrosten" utkom i 2014 (men på norsk i 2015), og det har dessverre tatt litt tid før jeg fikk lest den. Kanskje var det noen litt lunkne bokomtaler/anmeldelser som gjorde at boka sank nedover i lese-bunken.

Persongalleriet i boka er enkelt og oversiktlig. Vi møter tegneserietegneren Elias, som har hatt en tøff oppvekst med mobbing, og som har store talenter innenfor tegning. Siden han er dyslektiker, ligger det ikke for ham å lese bøker. I etasjen over bor Otto, en mann som er pensjonist og enkemann. Han har et ekteskap bak seg som han med årene har kommet til å betrakte som ulykkelig, og dessuten har han en fortid som antikvariat-innehaver. Bøker har i hele hans liv stått sentralt, selv om han nå er mer opptatt av å gi bøker videre enn nødvendigvis å eie dem selv. Inn i denne bygården kommer Elisabeth flyttende en dag. Hva som har vederfart henne her i livet, er vel på en måte bokas "plott", i den grad man i det hele tatt kan si at boka har et plott ...

Elisabeth er folkesky. Hun holder seg for seg selv, beveger seg lydløst inne i leiligheten, som er stummende mørk, og hvor hun ikke en gang har begynt å pakke ut eiendelene sine. Hvilket fortids-drama er det hun bærer på?

"Dørklokken hadde ringt noen ganger. Til slutt hadde hun rullet sammen en liten bit toalettpapir og puttet den inn mellom ringeknappen og dekselet. Om det var fordi ingen hadde ringt på, eller fordi papiret gjorde jobben sin, visste hun ikke. Hvis det ikke fungerte, ville hun bli nødt til å holde ut signalene til den som ringte på, ga opp. Eller hun måtte be vedkommende om å la henne være i fred. Det trodde hun ikke hun kom til å klare. Hun stolte ikke på stemmen sin. Visste ikke om den bar. For hver dag med taushet ble hun stadig mer usikker." (side 11)

Det viser seg at Elsabeth og Elias har samme etternavn - Blom - og en dag kommer det en pakke som ved en feil har havnet i Elias` postkasse. Han ringer på, men får ikke noe svar. Det aner ham at hans nye nabo er hjemme, men ikke lukker opp. Han legger igjen pakken på dørstokken hennes. Elisabeth føler umiddelbart at hun skylder Elias noe, og velger å legge en bok utenfor hans dørstokk. Hvorpå Elias faktisk leser boka, og blir inspirert til å lage en tegning til henne. En tegning av en svarttrost, for å være mer presis. Tegningen fører igjen til at det blir ubalanse i deres "regnskap", og Elisabeth skynder seg å legge en ny bok på hans dørstokk.

Tegningen blir starten på et kunstprosjekt som Elias utvikler, og som er inspirert av hans tolkning av hans mystiske nabo. Etter hvert kommer Otto på banen, og sakte men sikkert får de lokket Elisabeth ut av sin hule. Det viser seg at Elisabeth er en sånn som skriver. Otto og Elsabeth begynner å utveksle bøker. Bøker de ønsker at den andre skal beholde ... Da Otto vil gi Elisabeth tilbake en bok han har lånt av henne, og hun insisterer på at han skal beholde den, sier hun:

"En gang i tiden ville jeg ha protestert med en gang. En gang i tiden syntes jeg at man aldri kunne ha for mange bøker. Men nå forstår jeg hva du mener. Kanskje man ikke trenger flere bøker? Kanskje man i stedet burde lese dem man har, litt nøyere?" (side 81)

Etter en stund finner Elisabeth frem et gammelt filmmanus hun en gang skrev, og som hun ønsker at Elias skal lese. Dette som en følge av en utfordring til å skrive en historie om fugle-tegningene hans, hvor en sårbar fugl er tema. Klarer de å forløse Elias´ prosjekt, og hva er det som oppstår mellom Elisabeth og Otto?

På sitt beste er denne boka helt nydelig. Det er en varhet i teksten og i beskrivelsen av de forsøksvise og sårbare tilnærmingene mellom de tre personene som befolker denne romanen, som er lett gjenkjennelig fra Linda Olssons tidligere bøker. Dette er hun god på! På et tidspunkt i boka, der jeg forventet noe mer og noe dypere, ble jeg likevel skuffet. Jeg tror det handler om at det ble foretatt noen sprang i utviklingen som jeg ikke helt trodde på. Det hele ble for meg for lettvint, for ikke å si at jeg kjedet meg. Det skjedde så lite, og likevel gikk det nesten litt for fort. Så traumatisert som Elisabeth fremsto da vi møtte henne i begynnelsen av boka, og så fort hun kom ut av skallet sitt - står dette til troende? tenkte jeg ... Jeg opplevde heller ikke å komme ned i dypet av hennes historie. Ikke i dypet av noens historie, for å være mer presis.

En vesentlig del av boka er dessuten Elias´ kunstprosjekt rundt tegningene av en svarttrost, uten at jeg opplevde at forfatteren klarte å beskrive disse tegningene på en slik måte at det var mulig å oppleve eller forstå det geniale med disse. Det eneste vi fikk innblikk i, var følelsene til dem som betraktet disse tegningene. Som Elisabeth, som opplevde at fugletegningene egentlig handlet om henne.

Den personen jeg følte at jeg kom mest innpå, var kanskje Otto. Samtidig opplevde jeg beskrivelsen av det gryende kjærlighetsforholdet mellom ham og Elisabeth som litt tannløst og slapt - som om de egentlig bare var en nødhavn for hverandre og hvor fellesnevneren var ensomhet, bøker og fordums mislykkede kjærlighetsforhold. Hva var det med dem som gjorde at akkurat de skulle finne sammen?

Min opplevelse av boka er med andre ord at Linda Olsson leverer og vel så det i bokas første halvdel, men at hele romanprosjektet for en god del strandet i den siste delen av boka. Det ble så lite handling, og der det forsøksvis var noe handling, ble det hele så tamt, lite spennende og forutsigbart. Jeg trodde rett og slett ikke på historien. Den åpne slutten tok på en måte brodden av det forutsigbare, men det var ikke tilstrekkelig til å redde Olssons romanprosjekt.

Dersom jeg skal lese enda en roman av Linda Olsson i fremtiden, må hun fornye seg. Nå har hun brukt opp temaet skipbrudne, introverte mennesker som gjennom få ord finner frem til andre skipbrudne, introverte mennesker. Hun har absolutt det som skal til! Jeg liker nemlig fortellerstemmen hennes.

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur.

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap.

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette på bloggen.

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, høyesterettsdommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk.

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight".

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans.

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil."

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i.

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn.

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ...