De er krevende, men er det ikke det som ofte gir den største tilfredsstillelsen.

Jeg fikk bare lyst til å gi deg litt skryt for at du er så flink til å aktivisere hunden din. Border Collien er så intelligent at den trenger det.

Jeg har akkurat fullført Kledd naken av Agnes Lovise Matre. Boka har fått gode og sterke kritikker her inne, temaet er uten tvil sterkt og sårt. Som så mange av dagens forfattere, synes jeg hun går i det jeg vil kalle for "overdrivelsesfella." Når det skjer mister karakterene troverdighet og uansett hvor rørende historien er, så faller det på stengrunn for min del.

God helg til alle!

P.S. Titta akkurat innom bibliotekenes e-bokutlån og var så heldig å finne den siste til Kjell Askildsen ledig. De må nettopp ha lagt den ut. Spent.

Noen få timer senere er jeg ferdig med Askilldsens "nye" novellesamling. Med et sidetall på 57 i min utgave, må det være briljant for at det skal kunne forsvares å utgi en ny bok etter min mening.. Her rår pengene, lite annet. Noen av novellene er til og med utgitt tidligere. Jeg forstår at han ikke har ønsket en ny utgivelse selv, kanskje fordi han innerst inne visste hvor tynt matrialet var. Verdt å låne, men ikke verdt å bruke over 300 kroner på.

Osebro antikvariat ser ut til å ha den.

I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Karin Boye

Jeg kom over dette, da jeg søkte rundt på nettet:

Den svenske lyrikeren Karin Boye tok sitt eget liv i 1941. Hun døde etter først å ha tatt en overdose med sovepiller om kvelden 23. april 1941, for så å gå ut svært tynnkledd og sette seg for å vente på døden. Haldis Moren Vesaas skrev diktet "Karin Boye funnen død".

Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

Halldis Moren Vesaas

Hvis du ikke finner det du trenger her på bokelskere.no, så ville jeg kanskje ha brukt goodreads.com eller kanskje aller helst alle bokbloggene på nettet som kilde. Her vil du finne mange utfyllende anmeldelser, noe som vil underbygge oppgaven bedre. Beklager hvis jeg tar feil, men det virker på meg som at du er ute etter en litt enkel løsning.

Norsk debutant om biene som forsvant

Maja Lunde (f. 1975) har tidligere utgitt barnebøker. "Bienes historie" er hennes første roman for voksne.

I "Bienes historie" beveger vi oss over tre ulike tidsplan. Vi møter William, som er biolog og frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Hans plan er å bygge en helt ny bikube. Vi møter George, som er birøkter i USA i 2007, og som så smått begynner å erfare biedød. Tao lever i Kina lenge etter at alle biene er døde (i år 2098), og hennes yrke er å være håndpollinerer. Alle tre opptrer som jeg-personer i romanen, og i lydbokutgaven har de fått hver sin stemme. Håkon Ramstad er William, Stein Grønli er George og Anne Ryg er Tao.

Her får vi med oss hele spekteret i bienes historie - helt fra starten av da menneskene forsøkte å temme biene, til plantevernmidler og andre miljøsynder tok knekken på dem og til sist at menneskene selv må gjøre bienes jobb for ikke å dø av sult. Sånn sett er dette en dyster dystopi, der vår frykt for bienes død og konsekvensene av dette får fullt spillerom. For hva gjør vi dersom naturens pollinering stopper opp? Uten pollinering, ingen frukter. Ingen frukter, ingen mat ...

Bare for å ha sagt det: dette er ikke en roman om insekter! Tvert i mot handler romanen om mennesker som etter hvert må forholde seg til en global katastrofe.

I første omgang er birøkting som sådan noe som redder liv - i alle fall for melankolikeren William, som faktisk får livsgnisten tilbake mens han forsker på hvordan birøkting kan bli mer effektivt. På midten av 1800-tallet oppfinner han en ny type bikube som skal revolusjonere birøkteryrket, og vi følger hans kamp for å sikre seg patent på oppfinnelsen sin.

I vår tid har biedød bekymret biologer og forskere i mange år allerede. Fenomenet kalles Colony Collapse Disorder (kubedød), og vi har enda ikke funnet svar på gåten: hvorfor dør biene? Selv om de fleste forskere antar at det skyldes plantevernmidler, vet vi det ikke helt sikkert. Der handlingen er lagt til vår tid, får vi innblikk i en familie der birøkting har vært tradisjon i generasjoner, men hvor Georges sønn har andre planer enn å overta etter faren.

Forfatteren har åpenbart lekt seg videre med ideen om hva som skjer dersom alle biene dør. Mennesket er et intelligent vesen, og det finner som regel en utvei, uansett hvor dyster fremtiden måtte fortone seg. En ting er sikkert: uten mat stopper det hele opp. Samfunnet som beskrives i Sichuan i Kina i 2098, har i grunnen nesten bare ett formål: å skaffe mat. Materialisme er så og si ukjent. De fleste må klare seg med svært lite, og menneskene er hele tiden på grensen av sult. Det er ikke mye mat i omløp, og det lille som er å få tak i, fordeles sparsommelig blant folk. I Kina er tradisjonen med hardt arbeid og kollektivisme i så måte en klar fordel. I den vestlige verden klarer man seg atskillig dårligere. Aner vi mellom linjene at vestens mennesker ikke er eslet for slikt hardt arbeid? Og at det fører til den sikre død når vi må klare oss utenfor det moderne samfunns "trygge" rammer?

Mens Tao og familien hennes jobber og sliter for sin daglige rasjon av ris, blir sønnen skadet og fraktet bort. Hun og mannen får ikke vite hva som har skjedd, og dette fører til at Tao tar med seg det lille de har klart å legge til side, og reiser av gårde til Beijing på jakt etter sønnen, som hun ikke aner om er levende eller død. Etter hvert som hun nærmer seg sannheten, stiger spenningen - inntil et klimaks på slutten.

"Bienes historie" handler som tidligere nevnt først og fremst om mennesker, men i tillegg lærte jeg mye om bienes livsmønster underveis. Lydboka er nydelig opplest, og det var veldig enkelt å følge de tre løpene i historien siden tre opplesere hadde hver sin jeg-person-stemme. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så var det at det ble for mange avbrudd og veksling mellom historiene, som om forfatteren kanskje har vært redd for at historien ikke skulle bli spennende nok? For egen del hadde jeg ønsket lengre kapitler og færre avbrudd. Uten tvil likte jeg best Williams og Taos historie, mens det som handlet om vår egen tid var minst engasjerende. Selv om dette først og fremst er en historie om mennesker og en global katastrofe, er det biene som knytter dem sammen og som blir den røde tråden i boka. Tidvis opplevde jeg at forfatteren overlot litt for lite til min fantasi, men likevel må jeg berømme henne for å ha skapt tre totalt forskjellige miljøer med hver sine særegne trekk, og klart å sy dette sammen til en helstøpt bok. At hun kan skrive, er det nemlig liten tvil om. Likevel ble ikke dette noe mer enn en underholdningsroman for meg. Slutten ble vel svulstig etter mitt syn, i og med at det tross alt var realisme i det som kom forut.

Uansett hva jeg selv mener om denne boka, er jeg overbevist om at den vil slå godt an hos de fleste lesere!

Jeg blir med :)

Jeg tenker at bosettingspolitikken har vært helt bevisst fra Israels side helt fra begynnelsen. I dag bor det en halv million jøder på okkupert land, og det kan vel sies å være effektivt når det gjelder å få beholde landområdene.

Boka til Odd Karsten Tveit er omfattende og veldokumentert, men om den er bedre enn andre, kan jeg ikke uttale meg om. Sidsel Wolds Checkpoint- en beretning fra Midtøsten har jeg lest, og jeg likte den veldig godt. Jeg visste ikke at hun har kommet med en ny, takk for at du gjorde meg oppmerksom på det. Begge to er etter min mening nyanserte nok i sine beretninger, men det meste tolkes jo ut fra følelsene og holdningene til oss lesere.

Stilistisk herregårdsdrama

Madame Nielsen er en dansk dramatiker, skuespiller, musiker og forfatter som egentlig heter Claus Beck-Nielsen (f. 1963). Samme forfatter har under flere ulike navn utgitt 12 bøker før "Den endeløse sommeren". I følge Wikipedia har han siden 2001 brukt kunstnernavnet Das Beckwerk. Siden har han figurert under navn som Nielsen og Clausbecknielsen.net. "Temaer som identitet og navn er ... helt gennemgående i forfatterskabet, der kan ses som en del av den litterære strømning performativ biografisme."

Romanen "Mine møder med De Danske forfattere" (2013) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, og her brukte han sitt egentlige navn - Claus Beck-Nielsen - igjen. "Den endeløse sommeren" er hans første roman under psevdonymet Madame Nielsen. Han/hun har lovet flere bøker fra Madame Nielsen.

Handlingen i "Den endeløse sommeren" - i den grad man kan snakke om en handling - foregår på en herregård - "den hvite gården" - på Fyn i Danmark. Setningene er lange og full av innskutte bisetninger, og forfatteren er direkte gjerrig på punktum. Som en slags stream of consciousness, der alt kommer som en endeløs strøm av ord, som om det er dette bokas tittel "Den endeløse sommeren" henspeiler til, dras vi som lesere inn i et fascinerende og tidvis nokså vanskelig tilgjengelig univers. "Hva er nå dette for noe?" tenkte jeg i begynnelsen av boka, og måtte bla tilbake for å lese sidene på nytt. Det jeg fant var en slags lek med ord, som man fort kan gi opp, dersom det ikke hadde vært for at bokas litterære kvaliteter er så nærværende og til stede absolutt hele tiden. For ikke å unnlate å nevne humoren ... Humoren gjør at latteren sitter løst, der forfatteren hamrer løs på persongalleriet gang på gang. Ingen får unngjelde. Her får de sitt pass påskrevet, alle mann. Og kvinner ...

"Men mens alt ennå er mulig, må vi få se alle personene, for det er allerede flere, og flere skal dukke opp underveis, hovedpersoner og bipersoner, men først og fremst den andre unge gutten, som egentlig er den første og har vært her lenge før den spinkle, å, så følsomme gjorde sin entré, den velskapte Lars, jentas beste venn og fortrolige, han ligner den spinkle, de kunne vært brødre og nettopp som brødre hverandres motsetning; den fine og sårbare og overfor ham den friske og sunne Lars, idealet av en ung mann, høy og lys og med en atletisk kropp og vakre hender med lange fingre, som ser ut til å kunne spille alt, spille tennis og håndball og piano og ubesværet gripe og holde skjebnen, den lynende fremtid, som om den ikke var en gave, men den naturligste ting, voila! Han er enhver svigermors drøm og sikkert også tantens, tante Janne fra Amerika, hvis hun da ikke allerede har gjennomskuet ham og sett at han lider av samme fatale dovenskap som niesen, men uten å være i stand til å nyte den som henne, tvert imot, som enhver annen gave skal han la den gli ut av hendene på seg, ugiddelig og med et sukk la den gå tapt, og han, som ser ut til å være den sunne av de to unge guttene, den som bærer fremtiden i sine hender, skal bli den første som lar det stå til og dør og ikke som i et melodrama, i en dødskjøring gjennom skogen eller villakvarterene, men langsomt gi seg hen til den søte kløe som er sykdommen til døden." (side 14-15)

Vi møter godseieren og hans kone, som ønsker å studere inne i byen, selv om hun i hans øyne har alt. Hun har barna, hun har hestene, hun har gården, hun har ham. Men likevel er det ikke nok. Han stoler ikke på henne. Har hun kanskje en elsker inne i byen? Hun er så vakker at hun kan få hvem hun måtte ønske. Og så setter han en privatdetektiv på henne, og bruker hele formuen på dette. Siden forlyster hun seg med portugiseren, han som skal bli hennes neste ektemann. Og fra sidelinjen betraktes paret av sønnen, eldre enn morens elsker, som knapt noen gang har vært på morens soverom, men som har en slags dragning dit, som vil se det ... hva de nå bedriver der ...

Underveis presenteres vi for et persongalleri så stort at det nesten er helt umulig å henge med i svingene.

"Og "de", hvem er de? Det er selvfølgelig de øvrige passasjerene på reisen i "den endeløse sommeren", datteren, de to små brødrene, den velskapte Lars og den spinkle og skrøpelige, som nok snarere er en jente, den raglete odensegutten med de nå ytterlig vekne tinningene, selv den andre portugiseren, "o Vikingo", har kanskje reist hit opp i anledning festen, men ikke tante Janne, mormoren kanskje, men ikke storebroren, advokaten fra Aalbæk, denne kjærligheten angår ikke dem, den er utenfor deres verdensorden, de er bare dem de vil være, og så noen venner han har funnet i det lokale eksilmiljøet av portugisere og søramerikanere, hver med sin danske kvinne, men ingen som henne, de andres kvinner er de alminnelige sosionomlignende, ofte litt formløse, klossete, men likevel livsglade og utpreget nordiske kvinner, lyshårede eller flammede rødhårede ... " (side 95-96)

Og slik fortsetter det enda en side - uten at vi støter på et eneste punktum. Selv om det er vanskelig å få den fulle og hele oversikten over handlingsforløpet, er det sannelig nok av dramatikk og livsbejaende lidenskap - alt satt ved siden av ugiddelighet og en kjedsomhet som savner sidestykke. Det er som om teksten lever sitt eget liv, på siden av det som skjer, fordi den mest av alt beskriver tilstandene i mellom. Høydepunktet nås likevel da faren - godseieren? - ligger for døden, og forfatteren henter frem bibelske termer da dødsscenen skal beskrives.

"Far, hvorfor har du forlatt meg?" Nei, han er ikke blitt forlatt av noen, han er sitt eget verk, étant donné, den siste rest av et menneske opphengt i et bart hvitt rom.

Kan det virkelig være sant? Er det ikke noen som gråter, hvisker, gir hverandre en trøstende klem, det må det da være? Det er som om de er fiksert, forvandlet til saltstøtter, som om de i dette siste øyeblikket har snudd seg og sett det intet menneske tåler å se." (side 131)

Ordene overgår selve handlingen, og det er først og fremst min fascinasjon for ordene og setningene, de endeløse setningene, som gjorde at jeg fortsatte å lese selv når jeg tidvis opplevde teksten nesten ugjennomtrengelig. Mens jeg leste tenkte jeg på hvordan det ville være å høre forfatteren lese sin egen tekst høyt - som en slags performancekunst. Det skal visst være riktig gøyalt! Jeg er ganske sikker på at det vil tilføre teksten enda mer! Og så kan man saktens lure på om den spinkle og skrøpelige gutten "som snarere er en jente", egentlig er forfatteren selv? Det er nærliggende å tenke seg, all den tid forfatteren kaller seg "Madame Nielsen" ... samt at performativ biografisme er det han kjennetegnes ved.

Dersom du ønsker å lese en roman som er helt annerledes alt annet du har lest, så er dette boka!

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra den islandske forfatteren Sjón:

"Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang.”

I mange tiår har Odd Karsten Tveit risikert livet for å rapportere hjem til oss om det som foregår i Midtøsten. Hans siste bok gir oss hjerteskjærende beretninger gjennom over 1000 sider om det som foregår/har foregått i Israel-Palestina, og jeg har vekselsvis følt meg kvalm. og andre ganger rett og slett sint over at verdenssamfunnet ikke evner å finne en løsning etter godt og vel 50 år med krigshandlinger på begge sider.

Jeg stikker ikke under en stol at jeg er over middels interessert i denne konflikten, og jeg legger heller ikke skjul på at jeg ofte sympatiserer med den svake part. Det betyr ikke at jeg godtar drapene og hevnaksjonene på noen side av konflikten. Allikevel er det vanskelig å ignorere USAs rolle, og det er vanskelig å underslå at Israel innerst inne ønsker landområdene for seg og sine. Og det er vanskelig å underslå at det faktumet har gjennomsyret fredsforhandlinger/avtaler i alle år.

Vi får et godt innblikk i Oslo-avtalene med alle involverte parter, og ikke minst utfyllende opplysninger om "Lillehammerdrapet", som fikk ringvrkninger i mange tiår etter. Veldig interessant etter min mening. Mange politikere og involverte parter liker nok ikke denne delen av boka.

Jeg synes Odd Karsten Tveit har vært modig, og det virker som han har underbygd/dokumentert nesten hvert eneste ord i boka, kanskje ikke så rart. Statslederes og politikeres svakhet og feighet går som en rød tråd tråd gjennom boka og gjennom hele historien fra Israel ble tildelt landområdene i 1948 og frem til i dag.

Sterkt og vondt.

Boka kan lastes ned på svensk til 19,- på adlibris.com.

Bokhandlerprisen: nominerte og vinnere fra 1948 til 2015.
Fra og med 2008 ble et visst antall forfattere nominert til prisen.

2015:

Samuel Bjørk, Uglen, Vigmostad & Bjørke
Ketil Bjørnstad, Verden som var min. Sekstitallet, Aschehoug
Lars Saabye Christensen, Magnet, Cappelen Damm
Helga Flatland, Vingebelastning, Aschehoug
Roy Jacobsen, Hvitt hav, Cappelen Damm
Jørgen Jæger, Monster, Juritzen
Heidi Linde, Norsk sokkel, Gyldendal
Maja Lunde, Bienes historie, Aschehoug
Siri Pettersen, Evna, Gyldendal
Trude Teige, Mormor danset i regnet, Aschehoug

Vinner: Maja Lunde

2014:

Anne B. Ragde, Jeg har et teppe i tusen farger, Oktober
Carl Frode Tiller, Innsirkling 3, Aschehoug
Frode Granhus, Djevelanger, Schibsted
Jan-Erik Fjell, Rovdyret, Juritzen
Jon Michelet, En sjøens helt: Gullgutten, Oktober
Lars Mytting, Svøm med dem som drukner, Gyldendal
Siri Pettersen, Råta, Gyldendal
Tore Renberg, Angrep fra alle kanter, Oktober
Trude Teige, Jenta som sluttet å snakke, Aschehoug
Unni Lindell, Brudekisten, Aschehoug

Vinner: Lars Mytting

2013:

Cecilie Enger, Mors gaver, Gyldendal
Gaute Heivoll, Over det kinesiske hav, Tiden
Helga Flatland, Det finnes ingen helhet, Aschehoug
Jon Michelet, En sjøens helt: Skytteren, Oktober
Jørn Lier Horst, Hulemannen, Gyldendal
Nicolai Houm, De håpefulle, Tiden
Roy Jacobsen, De usynlige, CappelenDamm
Samuel Bjørk, Det henger en engel alene i skogen, Vigmostad & Bjørke
Siri Pettersen, Odinsbarn, Gyldendal
Tore Renberg, Vi ses i morgen, Oktober

Vinner: Cecilie Enger

2012:

Frode Granhus, Stormen, Schibsted
Gabi Gleichmann, Udødelighetens elixir, Aschehoug
Gunnar Staalesen, Der hvor roser aldri dør, Gyldendal
Henrik H. Langeland, Hauk og due, Tiden
Jørgen Jæger, Stemmen, Juritzen forl.
Jørn Lier Horst, Jakthundene, Gyldendal
Pedro Carmona-Alvarez, Og været skiftet og det ble sommer og så videre, Kolon
Per Petterson, Jeg nekter, Oktober
Tiger Gartè, Fuglehotellet, Tiden
Trude Teige, Svik, Aschehoug

Vinner: Per Petterson

2011:

Jo Nesbø, Gjenferd, Aschehoug
Jan Kjærstad, Normans område, Aschehoug
Gert Nygaardshaug, Chimera, CappelenDamm
Levi Henriksen, Dagen skal komme med blå vind, Gyldendal
Tomas Espedal, Imot naturen, Gyldendal
Jørn Lier Horst, Vinterstengt, Gyldendal
Gunn Marit Nisja, Naken i hijab, Juritzen
Margaret Skjelbred, Du skal elske lyset, Tiden
Gaute Heivoll, Kongens hjerte, Tiden
Eystein Hanssen, Giftstrøm, Vigmostad og bjørke

Vinner: Jørn Lier Horst

2010:

Tom Kristensen, Dypet, Aschehoug
Carl Frode Tiller, Innsirkling 2, Aschehoug
Unni Lindell, Sukkerdøden, Aschehoug
Tom Egeland, Fedrenes løgner, Aschehoug
Gunnar Staalesen,Vi skal arve vinden, Gyldendal
Jan-Erik Fjell,Tysteren, Juritzen forlag
Tove Nilsen, Nede i himmelen, Oktober
Gaute Heivol, Før jeg brenner ned, Tiden
Henrik Langeland, Verdensmestrerne, Tiden
Eystein Hanssen, De ingen savner, Vigmostad&Bjørke

Vinner: Jan-Erik Fjell

2009:

Herbjørg Wassmo, Hundre år, Gyldendal
Jo Nesbø, Panserhjerte, Aschehoug
Karl Ove Knausgård, Min kamp. Første bok, Oktober
Kjersti A. Skomsvold, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, Oktober
Knut Faldbakken, Totem, Gyldendal
M.Gilbert/E.Fosse, Øyne i Gaza, Gyldendal
Maria Parr, Tonje Glimmerdal, Det norske Samlaget
Pedro Carmona-Alvarez, Rust, Kolon
Roy Jacobsen, Vidunderbarn, CappelenDamm
Stig Sæterbakken, Ikke forlat meg, CappelenDamm

Vinner: Roy Jacobsen

2008:

Erlend Loe, Kurtby, CappelenDamm
Gunhild Øyehaug, Vente, blinke, Kolon
Gunnar Staalesen, Kalde hjerter, Gyldendal
Ingar Sletten Kolloen, Snåsamannen, Gyldendal
Jo Nesbø, Hodejegerne, Aschehoug
Jo Nesbø, Doktor Proktors tidsbadekar , Aschehoug
Knut Faldbakken, Senskade, Gyldendal
Lars Saabye Christensen, Bisettelsen, CappelenDamm
Levi Henriksen, Like østenfor regnet, Gyldendal
Nikolaj Frobenius, Jeg skal vise dere frykten, Gyldendal
Per Petterson, Jeg forbanner tidens elv, Oktober
Stig Holmås, Regn, Gyldendal
Tom Kristensen, Dragen, Aschehoug
Tore Renberg, Charlotte Isabel Hansen, Oktober
Unni Lindell, Mørkemannen, Aschehoug

Vinner: Tore Renberg

2007 - Jo Nesbø, for Snømannen

2006 - Erik Fosnes Hansen, for Løvekvinnen

2005 - Anne Birkefeldt Ragde, for Eremittkrepsene

2004 - Levi Henriksen, for Snø vil falle over snø som har falt

2003 - Per Petterson, for Ut og stjæle hester

2002 - Åsne Seierstad, for Bokhandleren i Kabul

2001 - Lars Saabye Christensen, for Halvbroren

2000 - Jo Nesbø, for Rødstrupe

1999 - Erlend Loe, for L

1998 - Erik Fosnes Hansen, for Beretninger om beskyttelse

1997 - Karin Fossum, for Den som frykter ulven

1996 - Ingvar Ambjørnsen, for Brødre i blodet

1995 - Anne Holt, for Demonens død

1994 - Klaus Hagerup, for Markus og Diana og lyset fra Sirius

1993 - Jostein Gaarder, for I et speil, i en gåte

1992 - Karsten Alnæs, for Trollbyen

1991 - Roy Jacobsen, for Seierherrene

1990 - Lars Saabye Christensen, for Bly

1989 - Gunnar Staalesen, for Falne engler

1988 - Bjørg Vik, for Store nøkler, små rom

1987 - Fredrik Skagen, for Purpurhjertene

1986 - Anne-Cath. Vestly, for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark

1985 - Jo Benkow, for Fra synagogen til Løvebakken

1984 - Torill Thorstad Hauger, for Krestiane Kristiania

1983 - Herbjørg Wassmo, for Det stumme rommet

1982 - Anne Karin Elstad, for Senere, Lena

1981 - Leif B. Lillegaard, for Mor

1969 - Finn Alnæs og Richard Herrmann

1968 - Odd Eidem og Hans Heiberg

1967 - Kristian Kristiansen og Tarjei Vesaas

1966 - Ebba Haslund, for Det trange hjerte

1965 - Johan Borgen, for Ord gjennom år

1964 - Elisabeth Dored

1963 - Terje Stigen

1962 - Vera Henriksen

1961 - Kristian Kristiansen

1948 - Sigurd Hoel