Er det noen som har nevnt Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie", i tilfelle ikke gjør jeg det og legger ved noen sitater fra verket hans:

s 500: "Det er forbausende hvor få kristne det er som fatter hvilket ubeskrivelig åndshovmod det ligger i misjonstanken."

s 157: "Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr én ting: adgang til å påføre andre smerte."

s 27: "Belgierne drev også en flittig misjonsvirksomhet blant de sorte. Etter noen år var Kongos befolkning redusert fra over 30 millioner til bare 8. Til gjengjeld var disse 8 blitt kristne."

Enig, og det er ikke bare enkeltord, men også glemsel/brist i bruk av grammatikk og uttrykk. Et eksempel:

I den danske utgaven: jeg ønsker ham af hjertet held og lykke.

I den norske utgaven: jeg ønsker ham av hjertens dyp hell og lykke.

Jeg vil bare skynde meg å legge til at jeg har lest med begeistring Leines "De søvnløse" og har kommet halvveis i "Kalak", begge på norsk, uten at jeg har reagert på Leines språk.

En historisk roman vil naturlig nok ha et annerledes og mer gammelmodig språk enn en samtidsroman, med det er ikke forklaring nok i denne romanen. Den danske og norske utgaven ble utgitt nesten samtidig, det er et omfattende verk, og jeg skal være så frimodig å si at jeg tror han har tatt litt fort og lett på den norske oversettelsen.

s 142: "Og nu går jeg her, spærret inde i et bur af pommersk fyr, eller hvad det nu er. Det er sjældent jeg går ud. Jeg går her og er en raritet som folkene snakker om. Jeg føler at de kan kigge ind på mig tværs gennom stokværket, og tænke deres slibrige tanker om mig."

P.S. Jeg synes Leine bruker i overkant mange relativt ukjente danske ord i den norske oversettelsen. I den første setningen her, så hadde det vel ikke vært noe i veien for at han kunne brukt ordet "furu" i stedet for "fyr". Det er en del sånne eksempler.

Den svenske oversetteren bruker ordet "furu."

Jeg tror dette er bevisste hint fra Leines side. Et annet sted fikk jeg assossiasjoner til Ibsen, der det sto noe om at de var seg selv nok. I den danske utgaven er ordet "nok" sløyfet.

Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Interessant, akkurat den setningen står ikke i den opprinnelige danske teksten.

Morten Falck regnet selv med å måtte tilbringe seks til ti uker på den gamle hvalfangstskuta, så det var vel beregnet overfartstid den gangen alt avhengig av vær og vind.

Ny Afrika-stemme for norske lesere!

Litt om Angola og litteraturens forhold i landet

Har jeg noen gang lest en bok fra Angola? spurte jeg meg selv da tilfeldigheter førte meg til José Eduardo Agualusa´s bok "Allmenn teori om glemsel" her om dagen. Jeg er temmelig sikker på at svaret er nei. Dette vekket i alle fall min nysgjerrighet, og et lite googlesøk brakte meg til Store norske leksikons (snl) artikkel om litteratur fra Angola. Her kan vi lese at det i første rekke er poesien som har hatt noenlunde forhold å utvikle seg under i dette landet. Angola var et diktatur frem til 1975, og streng sensur gjorde det vanskelig - for ikke å si umulig - for forfattere å skrive bøker. Etter dette var landet herjet av en borgerkrig i nesten 30 år.

I tiden fra selvstendigheten i 1975 og før borgerkrigen for alvor brøt ut, opplevde Angola en litterær blomstringsperiode, kan vi lese på snl. Borgerkrigen innebar et alvorlig tilbakeslag for hele kulturlivet. I artikkelen nevnes for øvrige at en av de fremste forfatterne i Angola i dag er Pepetela.

Et militærkupp i Portugal i 1974 (den såkalte nellikrevolusjonen) fikk konsekvenser for Angola, som frem til da hadde vært en portugisisk koloni. Angola fikk sin selvstendighet i 1975, og dette brakte den angolanske selvstendighetskrigen til en ende. Imidlertid startet straks en borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Anslagsvis en halv million mennesker døde under borgerkrigen.

Etter mange år med kaos har landet i dag en av de raskest voksende økonomiene i hele verden. Dette får også konsekvenser for litteraturen. Men så mye lidelse som dette folket har opplevd, skal det lite til før litteraturen får et eksistensielt preg over seg. Og det er den eksistensielle litteraturen som virkelig berører oss lesere! I alle fall for herværende leser!

Om forfatteren

José Eduardo Agualusa (Alves da Cunha) (f. 1960) er en angolansk journalist og forfatter. Han tilbringer tiden sin i Portugal, Angola og Brazil. Agualusa debuterte som forfatter i 1989 og har i dag til sammen 24 bokutgivelser bak seg (forutsatt at Wikipedia er oppdatert). Bøkene hans er oversatt til 25 språk, men altså først nå til norsk. "Allmenn teori om glemsel" (som har den portugisiske originaltittelen "Teoria Geral do Esquecimento") kom opprinnelig ut i 2012, mens den norske oversettelsen kom ut for knapt et par uker siden. Forfatteren ble nominert (kortlistet) til International Man Booker Prize i 2016 (den engelske tittelen på boka er "A General Theory of Oblivion"). Det fine med slike nominasjoner er at vi lesere får anledning til å bli kjent med solide forfatterskap verden over. Plutselig blir bøkene deres oversatt til (enda) flere språk, og det er alltid et gode. Og så god er denne boka at det må komme flere norske oversettelser etter hvert! Det pussige er likevel det totale fraværet av norske kritikere. Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av boka. Konsekvensen av dette er at en bok som dette - tross sine kvaliteter - risikerer å nå ut til mindretall av lesere. Boka fortjener virkelig en bedre skjebne!

José Eduardo Agualusa er en av de ledende litterære stemmer i den portugisisktalende verden, kan vi lese på bokas smussomslag. Agualusa er en meget prisbelønt forfatter. Det forteller oss at han skriver god litteratur!

Om bokprosjektet

I bokas forord kan vi lese at Ludovica Fernandes Mano døde i Luanda på Sagrada Esperanca-sykehuset 5. oktober 2010. Hun ble 85 år gammel. Forfatteren fikk kopier av dagbøkene hun hadde skrevet de første årene av de i alt 28 årene hun murte seg inne i leiligheten sin. Kulltegninger fra veggene i leiligheten og en hel del annet skriftlig materiale supplerte bildet av det livet Ludo levde under sin lange isolasjon fra omverdenen, mens borgerkrigen raste rundt henne. Ut fra dette har han skrevet en roman, som han hevder er en ren fiksjon. En roman som opprinnelig var tenkt som en film ...

Forfatteren kommer til Litteraturhuset i Oslo 10. mai i år

Den 10. mai i år besøker forfatteren Litteraturhuset i Oslo. I og med at det ikke foreligger noen bokanmeldelser fra de profesjonelle kritikerne i Norge enda, siterer jeg like godt hele teksten på Litteraturhusets side:

«Dette er en bok om vår frykt for de andre – og hvor latterlig den frykten er», har José Eduardo Agualusa sagt om sin roman Allmenn teori om glemsel, som i vår er ute i norsk oversettelse ved Christian Rugstad. Boka gir et unikt innblikk i etterdønningene av en sentral og omveltende epoke i Angolas nyere historie og skildrer tida etter kampen for uavhengighet fra kolonimakten Portugal og den påfølgende borgerkrigen. Både i språk og skrivemåte ser man tydelig inspirasjon fra forfattere som Borges, García Márquez og Vargas Llosa.

Chimamanda Ngozi Adichie har trukket fram Agualusa som en av sine favorittforfattere, og det er hun ikke alene om: Romanen ble kortlistet til Man Booker Prize 2016, og Agualusa er tidligere blitt belønnet med The Independent Foreign Fiction Prize som første afrikaner noensinne.

I denne tettbefolkede teksten krysser ulike menneskers liv og skjebner hverandre på finurlig vis – ofte gjennom tilfeldigheter. Soldater, leiemordere, bønder, småkriminelle og elskende får alle sin stemme her, og med humor og lekenhet blandes historiske fakta med fiksjon. Helt sentral er den nervøse, portugisiske kvinnen Ludo, som murer seg inne i leiligheten sin i Luanda idet Angolas uavhengighetskamp når sitt intense høydepunkt. Der blir hun boende, isolert fra omverden, i nærmere tretti år – mens hun skriver dagbok.

Nærmere om "Allmenn teori om glemsel"

"Ludovica likte ikke å møte himmelen med blikket. Allerede som liten jente var hun redd for åpne rom. Hver gang hun gikk ut av huset, følte hun seg naken og sårbar, som en skilpadde med et avrevet skall. Da hun var seks eller syv år, gikk hun til skolen under en diger svart paraply, samme hvordan været var. Hverken foreldrenes irritasjon eller de andre ungenes ondskapsfulle erting fikk henne fra det. Senere ble det bedre, til det hun kalte Ulykken inntraff, og hun begynte å se tilbake på denne opprinnelige frykten som et forvarsel." (side 9)

Ludo flytter til søsteren Odete, og etter at Odete gifter seg med Orlando, flytter hun med dem til Angola. Så bryter uavhengighetskrigen løs, og Odete og Orlando blir borte. Tilbake er Ludo og hunden Skrømt. To menn kommer på døra hennes og vil true til seg verdisakene hennes, blant annet noen diamanter, men Ludo dreper den ene og begraver ham på terrassen sin. Deretter murer hun igjen ytterdøra, og dette blir starten på en isolasjon som skal vare i flere tiår.

"Ludo ble vitne til at plassen bak bygningen ble til en lagune igjen. Hun ble også vitne til at flodhestene vendte tilbake (for ordens skyld: én flodhest). Dette skjedde mange år senere. Vi kommer dit. I månedene som fulgte etter at Angola erklærte seg selvstendig, delte kvinnen og hunden tunfisk og sardiner, pølser og skinkepålegg. Da hermetikken tok slutt, gikk de over til å spise bønnesuppe og ris. Da kunne det gå flere dager uten at de hadde strøm. Ludo begynte å lage små bål på kjøkkenet. Først brente hun pappeskene, papir hun ikke hadde bruk for, de visne bougainvillaene. Deretter møbler hun ikke trengte. Da hun fjernet spilene under dobbelsengen, fant hun en lærpung under madrassen. Hun åpnet den, og ble ikke overrasket da en mengde små steiner rullet bortover gulvet. Etter å ha brent senger og lenestoler begynte hun å rive opp gulvplankene." (side 37)

Fra tid til annen trenger verden utenfor seg på. Vi får dette fra Ludos synsvinkel og fra synsvinkelen til de på utsiden. Hun ser en dag en flyktende mann, og opplever dette fra terrassen sin. Mens vi lesere også får oppleve det hele fra mannens side. I årenes løp skjer det mye dramatikk nede på gaten, som Ludo kan beskue fra leiligheten sin, i trygg avstand fra det hele. Slik kunne det hele ha fortsatt om det ikke plutselig en dag kom en ung innbruddstyv klatrende inn over terrassen hennes ... Det er nemlig satt opp et stillas på blokkas yttervegger. Dessuten har en kvinne ved navn Maria da Piedade Lourenco Dias begynt å lete etter henne ... Naboen Lille Høvding som bor vegg-i-vegg med henne, og som er en tidligere politisk fange, får også en viss betydning i hendelsesforløpet ...

Hvorfor har Ludo valgt å gjemme seg unna folk? Hva er det som gjør at hun tar de valgene hun gjør?

"Når solen besøkte meg på kjøkkenet om ettermiddagen,
var jeg lykkelig i denne leiligheten. Jeg satte meg ved
bordet. Skrømt kom og la hodet i fanget mitt.

Hadde jeg hatt plass, kull og vegger nok. kunne jeg ha
skrevet en allmenn teori om glemsel.

Jeg vet at jeg har forvandlet leiligheten til en stor bok.
Etter at biblioteket er brent, etter at jeg er død,
vil bare stemmen min bli tilbake.

I denne leiligheten er veggene min munn."
(side 80)

Min vurdering av boka

Handlingsforløpet i boka er nokså enkelt, selv om bakteppet er komplisert nok. Det handler om å overleve innenfor huset fire vegger. Ludo er ikke tapt bak en vogn. Hun planter banantrær på terrassen sin, lokker til seg duer med diamantene hun har funnet, brenner bibliotekets bøker for å få varme, samler opp vann og gjør i det hele tatt alt som skal til for å overleve. I og med at handlingen ikke utelukkende er lagt inne i leiligheten til Ludo, blir fortellingen som sådan også mer kompleks. Frykten som borgerkrigen skaper, ligger der hele tiden som en klam hånd over alle som bor i den lille byen. Enkelte gjør hva som helst for å slippe å bli kalt inn som soldat i den verserende borgerkrigen. For eksempel å spille gal ... Vi møter et bredt persongalleri, der alle er ofre for den pågående borgerkrigen. Alle preges i større eller mindre grad av desperasjon, vel vitende om at det er de smarteste som overlever. Her stjeler alle fra alle, og det meste kan omsettes i penger som igjen kan skaffe mat og medisiner på bordet. Men så glemmer man likevel ikke å være mennesker ...

Boka er handlingsmettet og innimellom får vi høre overraskende og også lettere komiske historier, der ikke alt går helt som planlagt. Som mannen som dør da han installerer en parabolantenne til kona, for at hun skal bli mindre tungsindig fordi hun morer seg med TV-titting. Han falt ned fra taket. "Strengt tatt døde han av kjærlighet." (side 158)

"Allmenn teori om glemsel" er en liten perle av en bok, som fortjener å bli oppdaget av mange lesere! Boka er godt skrevet, og den er ikke vanskelig tilgjengelig. Fordi den er skrevet av en forfatter som faktisk bor i Angola, er den dessuten fri for de vanlige klisjéene som vi ofte ser i bøker som topper bestselgerlistene, og som er skrevet av eksil-forfattere. Her får vi lesere virkelig ekte vare!

Helt til slutt siterer jeg fra en engelsk anmeldelse fra Financial Times (datert 17. juli 2015), som i grunnen sier det meste:

English-language readers are relatively well served by fictional accounts of Africa penned by anglophone writers, from Chinua Achebe or Nadine Gordimer to contemporary novelists such as Chimamanda Ngozi Adichie. But a growing number of translations from other African languages offer refreshingly new perspectives on a continent that is as vast as it is multifaceted. Alongside Mozambique’s Mia Couto (shortlisted for this year’s Man Booker International), Agualusa has already become one of lusophone Africa’s most distinctive voices.

In a line that was surely included to bait book reviewers, one of the novel’s characters declares: “A man with a good story is practically a king.” If this is true, then Agualusa can count himself among the continent’s new royals.

Jeg anbefaler "Allmenn teori om glemsel" varmt"

Og så er det bare å håpe på at flere av Agualusa´s bøker kommer på norsk etter hvert!

Et kvinnelig blikk på kunst, kjønn og sinn

Tre år siden forrige bok

Det er tre år siden sist det utkom en Siri Hustvedt-bok på norsk. Den gangen var det "Denne flammende verden", en helt spesiell bok som nærmest mot alle odds ble en bok som "alle" ønsket å lese. I en tid hvor begreper som "sluke-bok" og "pageturner" skattes høyt når man snakker om litteraturens "kvaliteter", er det godt gjort. Tematikken lå nemlig ikke akkurat i A4-sporet for hva som går rett hjem hos lesere flest, og boka krevde sin leser. Ikke bare var det mange fortellerstemmer i boka, noe som kan være forvirrende nok i seg selv, men man måtte faktisk lese - ikke sluke - boka for å få noe utbytte av den. Selv opplevde jeg at jeg måtte gå tilbake og lese enkelte sekvenser om igjen for til fulle å forstå boka. Enda større utbytte av boka fikk jeg etter å ha hørt forfatteren selv snakke om sin bok på Litteraturhuset 3. september 2014. (Linkene peker til tidligere innlegg her på bloggen.)

Essaysamling om kunst, kjønn og sinn

Nå er Siri Hustvedt ute med en ny bok - denne gangen en essaysamling. I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" skriver hun om kunst, kjønn og sinn i elleve essays. Mye av tematikken er til forveksling lik den hun presenterte i romanen "Denne flammende verden". For mens hun i romanen fiksjonaliserte hvordan vi ser forskjellig på kunst alt etter om det er en kvinne eller en mann som står bak, går hun grundigere til verks på et mer teoretisk og faktabasert plan i flere av essayene sine - særlig i tittel-essayet "Kvinne ser på menn som ser på kvinner". Og når forfatteren opplyser at essayene i boka opprinnelig ble skrevet mellom 2011 og 2015, så skjønner vi også hvorfor behovet for å skrive en roman om temaet må ha presset seg frem. Tittelessayet ble skrevet i 2012 - bare for å ha nevnt det!

Kvinner skapt av menn i kunsten

Tittelessayet handler grovt sett om Picassos Gråtende kvinne, Beckmanns maskerte Columbine og Koonings Kvinne II. Hva ser hun egentlig?

"Jeg betrakter Picassos Gråtende kvinne, og før jeg rekker å analysere det jeg ser, å snakke om farge og form eller penselføring eller stil, har jeg registrert ansiktet, hånden og en del av torsoen på lerretet og opplever en umiddelbar emosjonell reaksjon på bildet. Maleriet ryster meg. Jeg merker en trekning i munnvikene. Jeg vil fortsette med å betrakte, men jeg blir også frastøtt av denne figuren. Selv om jeg betrakter en person som gråter, synes jeg avbildningen er grusom. Hva er det som skjer?" (side 15)

Underveis kommer Hustvedt inn på Julia Kristevas fundering rundt hva som ville ha skjedd dersom disse Koonings verker hadde vært malt av en kvinne. Kjønnslig identifikasjon med mor kunne stilt seg hindrende i veien for utfoldelsen på lerretet - et hensyn menn ikke trenger å ta siden deres identitet handler om uavhengighet fra mor.

Keiserens nye klær?

Essayet med tittelen "Ballongmagi" starter med å fortelle om en anonym kjøper av Jeff Koons´ Balloon Dog (den oransje utgaven), som betalte 58,4 millioner dollar for å få den.

Når Hustvedt uttrykker at "Min dialog med Koons´ verker er ikke livlig nok til å opprettholde et langvarig forhold", er det ikke fritt for at jeg dro på smilebåndet. Hva er det som gjør at noen er villig til å betale så mye for et kunstverk som dette? Ville kunstverket ha fått kjøperen til å betale så mye dersom kunstneren var kvinne? Og ville en kvinnelig kunstsamler ha betalt så mye penger for å sikre seg en oransje ballong-hund?

"Dersom verdien av ballonghunden sprakk og skrumpet inn til ingenting i et Koons-krakk, kan vi håpe på at den anonyme kjøperen har et varig forhold til den oransje hunden sin, som kan tåle de uunngåelige oppturene og nedturene på alle spekulative markeder. En ballong tjener faktisk som en fin metafor for det historien lærer oss: Man blåser og man blåser og man blåser, og tingen blir større og større og enda større, og i opphisselsen glemmer man fysikkens lover, og man begynner å tro at ens egen ballong ikke ligner noen annen ballong i verden - det er ingen grense for størrelsen. Og så sprekker den." (side 38)

Hva er det som gjør at vi opplever kunst som kunst?

I essayet "Min Louise Bourgeois" sier Hustvedt det slik:

"Et kunstverk er alltid delvis-person. Derfor er kunstopplevelsen mellom-menneskelig eller intersubjektiv. I kunsten blir det etablert et forhold mellom en person og en delvis-person-delvis-ting. Det er aldri mellom person og bare en ting. Det er det livet vi gir kunsten, som gjør oss i stand til å knytte sterke emosjonelle bånd til den." (side 41)

Når man snakker om lidelse og kunst, er det umulig ikke å komme inn på Paul Celan og hans udødelige dikt "Totesfuge". (Linken peker til mitt blogginnlegg hvor diktet er gjengitt. For øvrig har jeg skrevet om den norske utgivelsen av noen av diktene til Paul Celan - "Snøpart", som kom ut på forlaget Hertevig Akademisk i 2013.) Heller ikke Hustvedt unngår dette temaet når hun skriver om andre verdenskrig og Holocaust i essayet "Anselm Kiefer: Sannheten er alltid grå".

Med tanke på det Siri Hustvedt har uttalt om kunsten - om viktigheten av emosjoner i vårt møte med kunsten - fremstår det hun sier om Robert Mapplethorpes bilder i essayet "Mapplethorpe/Almodóvar: Punkter og kontrapunkter" som et paradoks. Hun betegner hans bilder som fullkomne, men fremmedgjorte, fordi objektene på bildene føles livløse. Med unntak av bildene av Patti Smith, der sårbarheten hennes velter mot oss ... Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde et kjærlighetsforhold før han fremsto som homofil, og dette skriver Patti Smith om i sin memoarbok "Just kids", som i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg. (Linken peker til min omtale av boka.)

Dansende kunst

I essayet "Wim Wenders´Pina: Å danse for dansen" kommer vi bak filmprosjektet om Pina Bausch, det vil si dokumentarfilmen "Pina" (linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så i 2012). Pina døde underveis i innspillingen, og dette påvirket selvsagt det endelige sluttproduktet en hel del.

"Vevd inn i den endelige filmen er det også innskutte scener hvor danserne forteller en anekdote eller historie om "Pina". Selv om vi ser dansernes hoder på kinolerretet og hører dem snakke, ser vi dem ikke snakke. Historiene og bemerkningene deres, som blir fortalt på flere forskjellige språk, blir fremført av en kommentatorstemme. Denne enkle forskyvningen av betrakterens forventninger - at når hoder på lerretet snakker, må munnene deres bevege seg - tjener som en visuell påminnelse om at det språket som betyr mest i denne filmen, består av geberder, ikke av ord." (side 73-74)

Avslutningsvis sier Hustvedt at Pina fremfor alt er en kunstners gave til en annen kunstner, der regissøren Wim Wender tar vare på kraften i koreografens spesielle sensibilitet og hennes kompromissløse kunst. Dette gjør den gjennom regissørens egne klare visjoner og filmatiske rytmer, "som blir enda en dans i en annen genre, enda en dans for kjærligheten" ... (side 77)

Om Knausgård I

Da jeg leste Hustvedts essay om hår - "Stor ståhei om hår" - var det ikke til å unngå at jeg tenkte på Knausgård og hans essay "Nakker". Hustvedts essay er riktignok ikke så ordrikt som Knausgårds, men de nærmer seg tematikken med like stort lekende alvor, om jeg kan bruke et slikt uttrykk uten å bli oppfattet som klisjéfylt.

Hva er stor litteratur?

I essayet "Sontag om porno: Femti år senere" skriver Hustvedt riktig interessant om litteratur.

"Ordet som brukes for å karakterisere hyggelesning i en hvilken som helst genre, er "lett tilgjengelig". Tilgjengelighet blir nå pussig nok oppfattet som et gode i seg selv. Man tenker knapt nok på at det som er lett tilgjengelig, det som leses uten anstrengelse, vanligvis er veldig likt det vi har lest før. Denne typen skjønnlitteratur dekker utvilsomt et behov. Det er et behov for å få sin egen verdensanskuelse bekreftet, å ta del i livene til romanpersoner som kjører de bilene du kjører, som spiste rucola i 1990-årene og noen få år senere begynte med grønnkål og quinoa. Det er ikke noe galt med den slags detaljer i seg selv, selvfølgelig. De forankrer fortellingene i tid, sted og klasse. Disse detaljene blir knusktørre og meningsløse først når de opptrer i skjønnlitteratur som ikke gir leseren noe annet enn et speil av kulturelle klisjeer som har stivnet til tvilsomme sannheter." (side 111-112)

Hun sier videre på side 113:

"Jo eldre jeg blir, desto mer føler jeg at alle store bøker er skrevet av tvingende nødvendighet, og, til forskjell fra Sontag, tror jeg de må ha emosjonell kraft. Emosjonell flathet vil ikke vare, fordi uansett hvor mye vi beundrer en boks tekstuelle gymnastik eller skarpsindighet i øyeblikket, er det sinnsbevegelsene som befester erindringene og får en roman til å leve inni oss."

(Susan Sontag var en jødisk-amerikansk forfatter, regissør, lærer og politisk aktivist - linken peker til Wikipedia.)

Men dersom spenningen er alt, så er den også alt ... Og det skal mer til for å udødeliggjøre en roman. Når Hustvedt skriver alt dette, får jeg flash back til mang en diskusjon om bøker jeg selv har deltatt i, og hvor det brukes mot forfatteren at man selv ikke kjenner seg igjen i forfatterens univers. Mens angjeldende bok, lest med et mer åpent sinn, faktisk kunne og nok burde ha åpnet noen dører som enten aldri har vært åpnet tidligere eller som har vært lukket for lenge ... Det hele koker vel ned til hvorfor man leser. For å finne gjenkjennelse fra eget liv, eller for å bli kjent med nye perspektiver, lære noe nytt? Eller bare for å bli underholdt? Her er vi lesere like forskjellige som de bøkene vi velger å lese. Men som Hustvedt sier: "Hva er, når alt kommer til alt, et stort litterært verk?" (side 115)

"Jeg har alltid hatt lite tro på tanken om at det er noe som er "best" av noe som helst. Jeg tror heller ikke det finnes litterære former som er "bedre" enn andre. Det finnes ingen regler, ingen oppskrifter, ingen enkelt måte å skrive på. Dette betyr ikke at man gir avkall på enhver bedømmelse. Det finnes god og dårlig litteratur, og det finnes gode og dårlige lesere, men å stille opp et fiks ferdig hierarki er nytteløst og kanskje til og med skadelig. Hvis min nå enorme erfaring som leser betyr noe, handler det om at den setter meg i stand til straks å dra kjensel på vedtatte sannheter, ideer som er rappet en masse fra andre kilder, og tomme fraser. Da Susan Sontag var på sit beste, skrev hun innenfra, ikke utenfra. Når hun talte og skrev om det seksuelle begjærets vanvidd og den sjokkerende transcendensen litteraturen gjør mulig, livner prosaen hennes til fordi hun talte ut fra sin egen indre erfaring. Hun ville formidle forvirringen, selsomheten, lidenskapen ved sin egen lesning." (side 116)

Om Knausgård II

Ekstraordinært interessant har det vært å lese essayet "Ingen konkurranse", som refererer til et intervju Siri Hustvedt gjorde med Karl Ove Knausgård etter at første bind av "Min kamp" var utgitt i USA. (Linken peker til mine blogg-omtaler av samtlige seks bind i denne serien.) Da hun stilte Knausgård spørsmål om hvorfor det bare var én kvinne blant de hundrevis av litteraturreferansene til andre forfattere i denne boka, skal Knausgård ha svart "Ingen konkurranse". Hustvedt fikk ikke tid til å stille ham et utdypende spørsmål rundt dette forunderlige svaret, og hun har derfor brukt mye av essayet til å fundere på hva han egentlig mente. Knausgård selv skal senere ha uttalt at de misforsto hverandre. Jeg er tilbøyelig til å tro ham, ut fra min kjennskap til hans holdninger som så tydelig kommer til uttrykk i hans litteratur.

For øvrig kommer Hustvedt inn på parallellene mellom Knausgårds frustrasjon rundt at han ikke får tid til å skrive - noe mastodont-verket Min kamp vitterlig viser at han faktisk fikk tid til - og Virginia Woolfs "Et eget rom". (Linken peker til min omtale av dette essayet.) "Hvis Min kamps flere tusen sider bærer vitnesbyrd om noe, er det at mannen faktisk fant tid til å skrive." (side 130) Ville Knausgårds "Min kamp" hatt like stor appell til leserne dersom verket hadde vært skrevet av en kvinne? Neppe! Til det ville tematikken ha vært for triviell, mener Hustvedt. Det forhold at han skriver mye om følelser har for øvrig gjort at bøkene ikke har slått særlig an verken i Tyskland eller Frankrike, der macho-kulturen er sterkt levende, mens de har slått svært godt an i USA og England, der bevisstheten rundt menns følelser er sterkere.

"Hverdagens familiære virkelighet, som lenge har vært romanens domene, er ikke akkurat hyggelig. Jeg har alltid tenkt at noe så enkelt som å invitere åtte voksne til middag og be hver person å dele sin historie om familielivet sitt, raskt ville avsløre at sykdom, drap, selvmord, narkomani, vold, fengselsstraff og sinnslidelse kan være opprivende, men det er noe vi alle har forbløffende nær inn på livet." (side 132)

Kunst og sinn

De to siste essayene i samlingen handler om hhv. skrivende psykiatriske pasienter ("Det skrivende selvet og den psykiatriske pasienten") og om psykoterapi ("Inne i rommet"). En periode var Hustvedt skrivelærer for psykiatriske sykehuspasienter på en klinikk i New York, og i essayet kommer hun inn på det skrevne ords kraft gjennom egenopplevde historier, som belyser temaet på en ytterst interessant måte. I det andre og siste essayet skriver hun om egen psykoanalyse - to ganger hver uke i en seksårsperiode. Det mest interessante her er minnenes upålitelighet.

Vi tror at vi husker eksakt hva som skjedde en gang, fordi "det står så klart for oss". Men hukommelsen er lumsk, og innbildningskraft og fantasi spiller oss ofte et puss. "Våre erindringsbilder forvandler seg under innflytelse av våre følelser og vår vilje til fantasibilder, og hva deres likhet med den opplevde virkelighet angår, narrer vi for det meste oss selv." (side 178) Hustvedt kommer også innom forhold mellom kunst og galskap. Hva er det som skaper kreativitet?

Min vurdering av essaysamlingen

Gjennom sine 11 essays bringer Siri Hustvedt oss inn i sitt tankeunivers, og vi blir kjent med hennes måte å betrakte verden på, enten det handler om kunst, kjønn eller sinn, som er tematikken i boka. Hennes klokskap og evne til refleksjon gjør det enkelt å forstå hvordan ting henger sammen, selv om hun en og annen gang går seg litt vill i tankenes irrganger (som den om Knausgård og hva han kan ha ment med uttalelsen "ingen konkurranse".) Å gå på en kunstutstilling etter å ha lest denne essaysamlingen blir ikke det samme som tidligere. Forhåpentligvis er jeg blitt utrustet med et tydeligere blikk på hva jeg egentlig ser når jeg står og betrakter et kunstverk. Og at jeg i større grad skal jakte på mine egne følelser, uten at dette er noe som bør nedvurderes! Noe av det mest besnærende er at Hustvedt hele tiden har med seg nevrologien og hvordan hjernen fungerer når hun tilnærmer seg kunsten, og ikke minst feminismen når hun betrakter og vurderer forutinntatte holdninger både hos menn og kvinner i kunsten. Feminisme handler her ikke om tradisjonell rødstrømpe-tankegods, men om å bli ansett som et likeverdig åndsvesen med menn.

Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir hun seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Dette er ikke en bok man leser i et stort jafs. Dersom man ønsker å få mest mulig ut av den, anbefaler jeg å lese et essay eller to av gangen. Det er i alle fall slik jeg har valgt å lese denne boka. Fordelen er at man kan la temaene synke, slik at man får tid til å reflektere over det man har lest. Jeg anbefaler også å google underveis, dersom man ikke kjenner til alle preferansene forfatteren kommer med. Da får man mer igjen for å lese den. Boka er krevende å lese, men man trenger på den annen side ikke å ha gjennomført et masterstudium på universitetet for å få utbytte av den. Det viktigste er nok at man er glad i å lese litt variert, og er åpen for å tenke litt utenfor boksen fra tid til annen.

Denne boka får toppkarakter fra meg!

Her ligger et videointervju med Kim Leine, hvor han forteller at den danske og norske utgaven faktisk skiller seg en del fra hverandre. Han forklarer at han ser boka på en annen måte når han skriver den på norsk.

Dette pirrer nysgjerrigheten min, så jeg har bestilt både den norske og danske utgaven på biblioteket. Selv leste jeg den på svensk for noen år siden og ved gjenlesning nå, så kan jeg ikke se at denne versjonen har spesielt gammelmodig språk.

Hong Kong-trilogi av beste britiske merke!

Det var noe med dette smussomslaget og tittelen som umiddelbart tiltrakk seg min oppmerksomhet en gang jeg var innom Eldorado bokhandel i Oslo sentrum tidligere i vår. Bildet ga løfte om noe annet enn en typisk "dameroman" (i ordets verste betydning), og tittelen pekte i retning av noe britisk ... Forfatteren hadde jeg aldri hørt om tidligere. Jeg ble nysgjerrig og begynte å lese på baksiden av boka. Ord som Hong Kong, Det britiske imperiets glansdager som bakteppe, mesterlig og trilogi var tilstrekkelig til at jeg bestemte meg for at denne boka skulle jeg lese!

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter med en hel haug med bøker - både for barn og voksne, romaner og noveller - på sin merittliste. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: " ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Og det kommer flere, for "En ulastelig mann" er den første boka i en trilogi. Jeg har lest denne første boka, og kan allerede nå røpe at jeg er solgt! Hvilket forfatterskap å glede seg til å bli bedre kjent med,! Bok nr. 2 - "En trofast hustru" - skal utgis i høst, mens bok nr. 3 - "Venner - til sist" - kommer ut våren 2018.

Den ulastelige mannen i bok nr. 1 er ingen ringere enn gamle Filth. Så har også den engelske boka den mer talende tittelen "Old Filth". Filth var i sin tid et velkjent akronym i Orienten, og sto for Failed in London Try Hong Kong*. Filths egentlige navn er Edward Feathers.

Historien fortelles i nåtid og tilbakeblikk. Utgangspunktet for historien er at Filth er blitt en gammel mann som snart skal dø. Han ser tilbake på sitt liv som respektert advokat og dommer i Hong Kong. I sin tid giftet han seg med Betty og de bodde i The Peak i Hong Kong, inntil de på sine eldre dager valgte å flytte tilbake til England. Nå er Betty død. De fikk aldri barn.

"Når sant skal sies, var Filth ingen stor spøkefugl, og han var alt annet enn beskjeden når det gjaldt sin egen karriere, og bare svært sjelden, bortsett fra i helt ekstreme tilfeller, gav han etter for plutselige innfall. Men han var elsket, beundret, ble ledd godmodig av og svært ofte snakket om, selv mange år etter at han gikk av med pensjon.

Nå nærmet han seg åtti, og han bodde alene i Dorset. Hans kone, Betty, var død, men han småpratet ofte med henne rundt omkring i huset. Enda så gammel han var, var det krøllete håret hans bemerkelsesverdig nok ikke blitt grått. Han var kvikk i blikket og hodet, og det var en fornøyelse å være sammen med ham. Slik hadde det alltid vært. En mann som hadde levd et prominent liv, et lykkelig liv uten store omveltninger. Det var ikke spor av gammelmannslukt i huset hans. Han var velstående, og tok for gitt at huset (og han) ville bli rengjort og sørget for, og at alt tøy ville bli vasket og strøket av tjenere, slik det alltid hadde blitt. Han visste hvordan man behandlet tjenere, og de ble følgelig værende i årevis." (side 15-16)

Opprinnelig var Filth et såkalt kolonibarn, et resultat av sin engelske fars forhold med en innfødt kvinne i Malaysia. Da han var ti år, bestemte faren hans seg for å sende ham til en fosterfamilie i Wales. Noe familiært forhold mellom far og sønn ble det aldri, og faren ante ikke noe om hvor usselt han skulle komme til å få det i Wales. Han savnet å ha en far, familie, noen å knytte bånd til. Dessuten lengtet han hjem - til Østen. I 17-årsalderen forsøkte han å komme seg til Østen, nærmere bestemt Singapore, men på grunn av krig måtte han returnere til England. Her fikk han seg etter hvert en juristutdannelse. Og en venn - Pat Ingelby - som han ble med hjem til i alle ferier. Oppvekstforholdene som ble ham til del, forklarer svært langt på vei hvorfor han senere ikke var i stand til å elske noen lidenskapelig - varmt og nært. Han hadde heller ikke flust med venner. Vi mer enn aner hvordan det må ha vært for Betty, overklassekvinnen fra Skottland, å være gift med ham, ulastelig til det siste, men dog så fjern ... ikke bare i forhold til andre, men kanskje mest av alt i forhold til seg selv?

Det var rene tilfeldigheter - en kinesisk klient - som i sin tid førte Filth til Hong Kong, der han skulle komme til å tilbringe hele sitt yrkesaktive liv sammen med Betty. Rene tilfeldigheter skulle også føre til at han på sine eldre dager fikk seg en ny venn i Veneering, erkefienden fra Hong Kong. Kanskje var de ikke så ulike likevel, når det kom til stykket?

I og med at "En ulastelig mann" er første bok i en trilogi, er det et bredt lerret som spennes opp, og mange tråder som legges ut, og som vi må forvente blir hentet inn igjen i de to neste bøkene i serien. Regn derfor med at det krever litt av deg å lese denne boka, og at du ikke får alle svarene servert med en gang. Jane Gardam skriver meget godt. Tidskoloritten fremstår svært autentisk og ikke minst interessant, og persongalleriet og situasjonsbeskrivelsene er av ypperste klasse. Forfatteren har satt seg grundig inn i de miljøene hun skildrer og hun har skapt personer som vi har all grunn til å tro på!

Denne boka gir løfter om at vi lesere har mye å glede oss til! Dette er en av de bedre bokutgivelsene på det norske bokmarkedet akkurat nå, så det er på høy tid at flere får øynene opp for Jane Gardams (for norske lesere) nye serie fra Hong Kong! Her skjer det mye, og jeg har bare røpet en bitteliten flik av det hele.

Selv er jeg spent på å finne ut av hvem Betty egentlig var og hvordan vennskapet mellom Filth og Veneering utvikler seg. Dessuten er jeg spent på å lese hva som skjedde idet Hong Kong skulle leveres tilbake til Kina, et forhold som fikk mange engelskmenn til å velge å forlate Hong Kong.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Når arvesorgen ikke slipper taket ...

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme.

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn.

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette.

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt.

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ...

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen. Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn?

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen.

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg.

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv?

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte,
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.

Tanken din gir oss alle noe å grunne over, for de fleste av oss trenger å jobbe med det å se det gode i mennesker vi kanskje forakter og misliker.

Jeg har, etter flere år med mange bøker på én gang, funnet veien tilbake til én bok av gangen igjen. Hele meg trives bedre med det.