;-) Godt spørsmål! Fikk lyst til å svare selv, jeg. Stefan Zweig-bøkene mine er fremskaffet gjennom mye tålmodig arbeid - søk i antikvariater og den slags, og jeg har også måttet betale litt for dem, nesten opp mot (nåtidens) nypris for "utgamle" eksemplarer. Dem låner jeg bare ikke bort - og jeg ville gått i krigen for dem! ;-)

Hmmmm ... Litt av en historie! Jeg har opp gjennom tidene mistet en del bøker selv pga. utlån, men velger å tro at dette ikke skyldes bevisste handlinger. Som regel vet jeg utmerket godt hvem som har lånt hva av meg, men jeg har endt opp med å gi opp når jeg i forbindelse med etterlysningen av aktuelle bøker blir møtt med et "nei, den har ikke jeg lånt".

I dag låner jeg så godt som aldri ut bøker. Hvis noen spør om en spesiell tittel, legger jeg meg dette på minne og så dukker aktuelle bok opp som en overraskelsespresang ved en passende anledning. Mitt eget eksemplar beholder jeg for meg selv. Det er jo gjerne de beste bøkene man eier som er aktuelle for utlån, og dem tar jeg altså ikke sjansen på å låne ut. Å miste en av mine skatter er som å miste en del av meg selv.

Sårt om et far-datter-forhold

Hans Larsen er 72 år og har nettopp sonet ferdig en dom for ting han både har og ikke har begått. Han har lagt sin fortid som voldsforbryter bak seg, og selv om han ikke akkurat velter seg i anger i det handlingsforløpet som boka beskriver, blir han aldri ferdig med å straffe seg selv. Det er vel egentlig en slags form for anger, det også ...

"Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte, man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet rydden og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene: feil dress, som satt som den skulle, restene av det flotte håret over bakre halvdel av hodet for å skjule arret. Han hadde stått i fire uker på en skammel med ansiktet i spjeldet for ikke å ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle, så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Synsinntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene, bevegelsene, tempoet, han skulle bryne seg på de nye selvfølgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom til å delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt. Det var planen. Fylle en serie med dager som skulle utgjøre restene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre det ubemerket, å bære buret med seg." (side 6)

Larsen bestemmer seg også for å holde seg unna datteren sin Marianne. Hva skjedde i sin tid mellom dem, som gjorde begge så redde for å ha noe med hverandre å gjøre? Hver på sin kant stabler de på beina noen skjøre kjærlighetsforhold. Larsen treffer sin tidligere romkamerats kone Agnes, og da vennen dør, ender han med å flytte inn hos henne. Datteren Marianne er alenemor, og en dag treffer hun Trond, en nokså tvilsom fyr som kjører motorsykkel. I begge forholdene er det store alderforskjeller, og i Larsens forhold er det også klasseforskjell (hun vestkantfrue - han en tidligere voldsforbryter). Det imidlertid både far og datter har til felles er ansten for å ha det for godt, for hvordan skal de da klare nedturen som garantert kommer? Best å ta nedturen først som sist, få det unnagjort ...

Selv om verken Larsen eller datteren går inn for å treffe hverandre, blir de etter hvert pinlig klar over den andres eksistens. Ikke minst "takket være" deres nye kjærester. Larsen blir oppmerksom på at Agnes har hatt kontakt med datteren - ikke direkte, men via Trond, kjæresten hennes. Det handler om penger som overleveres ... Agnes har gjort dette i beste mening, men det blir likevel for meget for Larsen. Han takler det ganske enkelt ikke. Skjønt etter hvert øyner vi et håp om at han kanskje klarer å unne seg litt lykke likevel.

"Larsen nøyde seg med å la blikket hvile videre på henne, til hun besluttet å gjøre et bedre forsøk. - Det synes, sa hun og hørte vel selv at heller ikke det var noen farbar vei, eller at det røpet en større kjennskap til saken enn hun i øyeblikket så seg tjent med å orientere Larsen om. Men Larsen så ingen grunn til å hjelpe henne videre, han hadde smerter i hånden, og hans datter hadde dårlig råd - "så det ut som". I Agnes Almlies øyne så vel alle ut som de hadde dårlig råd? Men så kjente han at heller ikke datterens økonomiske situasjon opprørte ham noe særlig, som om han ikke var faren hennes lenger. Og det var andre gang han tenkte dette så pass klart og kortfattet, at han etter alle disse årene ikke var far lenger, til en datter, som om hun var blitt voksen i en så spesiell betydning av ordet at hun rett og slett var forsvunnet. Og akkurat det prinsipielle ved dette opprørte ham noe mer, at det skulle være mulig å slutte å være far når man først var det, mens det mer personlige, at akkurat Hans Larsen skulle være i stand til å foreta en slik utradering av bevisstheten om sitt eget avkom, det var det i hvert fall en åndssvak logikk i - kanskje var det brevet hennes som hadde hjulpet han over i et nytt liv, som han hadde lest flere ganger i løpet av vinteren, hver gang han kjente en uimotståelig trang til å oppsøke henne." (side 137)

Beskrivelsen av Larsens følelsesliv - eller tilsynelatende mangel på sådan - og hans lengsler og angst for å komme for nær både seg selv og andre, er smertelig lesning. Her viser Roy Jacobsen seg som den fantastiske forfatteren han er, idet han får frem varheten i hovedpersonens karakter, uten å være for overtydelig. Datteren har også sitt å slite med, og det spørs hvem som har mest å angre på når det kommer til stykket; Larsen som tross alt har sonet sin straff - både for forhold han rent faktisk har utført og forhold han ikke har utført - eller datteren, som fremdeles har mye uoppgjort i forhold til utilgivelige ting hun har beskyldt sin far for ...

Roy Jacobsen (f. 1954) skrev romanen "Virgo" i 1988, og i den forbindelse lot han seg presse av forlaget til å gjøre boka ferdig før han selv var fornøyd med den. Siden har han angret mye på akkurat dette. Da "Virgo" skulle utgis i pocketutgave, så han sitt snitt til å forberde den litt. I stedet endte han opp med å skrive en helt ny bok. Dvs. han har beskrevet "Anger" som 30 % "Virgo" og 70 % ny. "Anger" er en meget vellykket roman på alle måter! Jeg ser at Morgenbladets anmelder Ane Farsethås i september 2011 har uttalt at boka er overtydelig og unnvikende, at den er full av klisjéer og dessuten forutsigbar, og at det ikke hadde skadet om minimalisten i Jacobsen hadde fått redigere mer på setningene til den billedelskende maksimalisten ... Javel, tenker nå jeg ... men da hadde det jo ikke vært tale om samme bok! Og det er nettopp alt det billedlige og det ikke-minimalistiske som skaper nettopp denne boka! Synes jeg ... Farsethås skriver videre: "Anger kan med sine illustrasjoner av en hel katalog av litterære virkemidler og metaforteoretiske poenger antakelig fungere glimrende som tekst for et kurs i fortellerteknikk. Men det er ikke derfor de fleste leser romaner." Det er imidlertid da jeg får lyst til å tilføye at de fleste lesere ikke leser bøker med litteraturvitenskapelige briller. Jada, noen gjør det - men ikke "de fleste lesere"! Jeg hadde i alle fall selv ingen betenkeligheter med bokas språklige kvaliteter underveis i lesningen. Tvert i mot! Her blir det derfor terningkast fem!

Herregud! Jeg er sjokkert.

Ja, det er sant at vi kan være veldig ulike. Jeg har oppdaget at høye forventninger kan ødelegge mye for meg, så jeg har nærmest sluttet å lese anmeldelser for bøker jeg allerede har i bokhylla.

Andre ganger kan jeg kanskje oppfatte en bok annerledes fordi jeg er i en dårlig sinnsstemning, ikke liker språket ol. Jeg har også lagt merke til at bøker jeg låner på biblioteket legger jeg ikke så mye sjel i, som de jeg eier selv, dermed kan de få en dårligere bedømmelse enn de fortjener. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, hvorfor, vet jeg ikke. Det er flere ting som kan være avgjørende. Godt å høre at du likte den.

Du fikk meg til å ville lese denne boka! En stor takk til deg, som gjorde meg oppmerksom på den! Her er min omtale:

Nøkkelen til økt forståelse for Afghanistans utfordringer

Har du noen gang savnet en bok som gir deg en kjapp innføring i hva det egentlig handler om i Afghanistan? En bok som forklarer hva i all verden som går så galt i dette landet, slik at det ikke er mulig å oppnå fred en gang for alle? Vel - her er den! Fredrik Barth (født i 1928), norsk sosialantropolog, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Emory University (Atlanta, USA) og Harvard Univerity i Boston, skrev i 2008 denne lille 100 siders boka, hvor han forsøker å gi oss innsikt i hva slags samfunn Afghanistan egentlig er. Selv reiste han rundt i Afghanistan på 1950- og 1960-tallet, dvs. før landet ble invadert av Sovjet. Siden kan det knapt sies å ha vært fred der. Barth burde i alle fall vite hva han snakker om! Han hevder at vi må forstå hvem som fører krig, hvorfor de gjør det og hvordan Taliban skaffer seg støtte i sivilbefolkningen. Uten en slik forståelse er det dessverre ikke mulig å hjelpe det afghanske folket og det er i alle fall ikke mulig å vinne krigen i dette i landet.

Den største utfordringen i forhold til Afghanistan er at det bor et stort antall forskjellige folkeslag med sine helt særegne kulturer i dette enorme landet. Den største gruppen er pashtunerne, og Barth mener at landet først og fremst kan forstås gjennom deres skikker. Akkurat dette er han imidlertid blitt kritisert for, fordi han angivelig i for stor grad hensyntar forholdene slik de var på 1950- og 60-tallet, og ikke tar inn over seg at konfliktene i landet har endret karakter de siste 40-50 årene. Det bor både turkmenere, tadsjikere, usbekere og hazaraer i Afghanistan, og språkene de snakker er persisk, dari, tyrkiske språk og pashtu. For å forstå Afghanistans mangfold er det også viktig å vite at det bare i Pakistan bor 10-15 millioner pashtunere, som der er en minoritet. Samhørigheten mellom denne pakistanske minoriteten og pashtunerne som holder til i Afghanistan er imidlertid sterk. Pakistans juridiksjon i de pakistanske pashtunernes område er dessuten langt på vei forhandlet bort.

Den andre utfordringen som møter NATO og andre som forsøke å "hjelpe" afghanerne er at pasthunerne er organisert i stammer, og ikke har tradisjoner for å danne stater slik vi forstår dette. Det finnes tradisjonelt ikke sosiale organer som garanterer sikkerhet for den enkelte person, og det å ta vare på seg og sine er derfor et privat anliggende. Å bygge allianser med dem man tror vil tjene ens egne interesser under en eventuell konflikt, er derfor av største betydning. Dette er essensen i dette samfunnet, i følge Barth. F.eks. å innlede forhandlinger med Talibans leder Mulla Omar, er bortkastet tid. For å vinne krigen, må man vinne enkeltpersoner over på sin side. Og for å få dette til, må enkeltpersonene forstå at det er tale om en for ham gunstig allianse. I motsatt fall vil de velge Taliban, som tross alt står dem nærmere i verdisyn enn vestens representanter.

Barth drar oss gjennom hovedlinjene i Afghanistans nyere historie, samtidig som han forsøker å sette dette i et større perspektiv. Vi får et innblikk i hva som skjedde før, under og etter Sovjets invasjon, Talibans herredømme, al Qaida, Osama bin Ladens rolle, opiumdyrking, fattigdom, intrastrukturer som har gått til grunne - og om den begynnende gjenoppbyggingen av landet under president Karzais ledelse. Barth kritiserer amerikanerne for å blande seg for mye inn i landets indre anliggender, fordi man da ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til Afghanistans egenart og særskilte verdisystem. På tidspunktet da Barth skrev denne boka, levde Osama bin Laden fremdeles i skjul et eller annet sted i fjellene og Barth anså det ikke som usannsynlig at han holdt til i den pashtunske delen av Pakistan. Da nyheten om drapet på bin Laden ble offentliggjort i begynnelsen av mai 2011, befant han seg imidlertid ikke langt fra den Pakistanske hovedstaden Islamabad.

Barth er ikke veldig optimistisk mht. mulighet for varig fred i denne regionen. Vi i Vesten har en tendens til å mene at demokrati løser alle problemer. I et intervju i Klassekampen 30. juni 2010 uttaler han følgende:

Barths råd til norske myndigheter er å sett seg mer inn i afghanernes situasjon og forstå deres hverdag.

"Det må gis plass for en større konsentrasjon om alminnelige afghaneres interesser, og at færre bestemmelser må tas utenifra og på andres premisser. Selvråderett i praksis er viktig, og så må vi håpe at Afghanistan igjen kan bli fredelig."

Jeg leste denne boka med stor interesse, og mye av det som fremkommer var ukjent for meg. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å trekke frem og lese om igjen senere - mens jeg venter på at noen skal skrive en enda mer dyptpløyende bok om temaet. For øvrig anbefaler jeg å lese en anmeldelse av boka i Prosa 01/09 ved Kristian Berg Harpviken. Harpviken er kritisk til Barths premiss om det statsløse samfunn, men understreker samtidig at boka som sådan er en berikelse for Afghanistan-debatten.

"Den er viktig lesning for alle som er interessert i landet: diplomater, bistandsarbeidere, soldater, norsk-afghanere og andre. Boka gir ikke den utfyllende innføringen til Afghanistans historie, samfunn og politikk som så mange har etterspurt, men som fortsatt ikke finnes på norsk. Men bokas kvaliteter gjør at den absolutt burde gjøres tilgjengelig for et større publikum enn det norske. La oss håpe at forlaget arbeider for å få den oversatt til engelsk."

Dette er en bok jeg kommer til å anbefale varmt til alle som er interessert i å få vite mer om Afghanistan! Her blir det terningkast fem!

I hjørnet av en førsteklasses røkekupé satt forhenværende dommer Wargrave og dampet på en sigar, mens han interessert lot øynene løpe over de politiske nyhetene i Times. Han la avisen fra seg og så ut av vinduet. De kjørte gjennom Somerset nå. Han så på klokken - to timer til.

"Ti små negerbarn" av Agatha Christie.

Jeg befinner meg sammen med Ingrid Betancourt dypt inne i Amazonas-jungelen. Hun har nok en gang forsøkt å rømme fra FARC-geriljaen.

"Selv tausheten tar slutt - Mine seks år i fangenskap" av Ingrid Betancourt.

Alle trenger en Guide. Douglas Adams ga deg litt av den, Phil Hornshaw og Nick Hurwitch gir deg resten. Skulle du også begi deg ut på en eller flere tidsreiser, ta med deg denne boken (og et håndkle).

Etter alle de gode ordene og anmeldelsene her inne, gledet jeg meg til denne lille boka. Og jeg ble kort og godt skuffa. Jeg synes den var både kjedelig og oppskrytt. Glad jeg lånte den på biblioteket.

Innsiktsfullt om Kinas plass i verdenssamfunnet

Arne Jon Isachsen (f. 1945) er professor i samfunnsøkonomi på BI, og han leder dessuten Center of Monetary Economics (CME). Et av hans spesialområder er valutapolitikk, et område han har forsket mye på. For øvrig er han en ivrig samfunnsdebatant med mange publikasjoner og bøker bak seg. Isachsen er anerkjent som Kina-kjenner, og i boka "Kinas vei" øser han av sine kunnskaper om dette enorme landet, som gjør seg mer og mer gjeldende i verdensøkonomien - særlig etter at hele den vestlige verden ble rammet av finanskrisen. Men som han så sympatisk gir uttrykk for på side 175 i boka:

"Mine kunnskaper om Kina er større etter å ha skrevet denne boken. Men fremdeles er de ytterst sparsomme. Det må leseren ha klart for seg."

Selv om mye av det Isachsen skriver om i boka i og for seg ikke er revolusjonerende nytt, er det en dybde i hans kunnskaper som særlig gjelder de økonomiske forholdene i landet og hvorfor Kina er i ferd med å overta verdensherredømmet som en konkurrent til USA, som det rett og slett er grunn til å ta av seg hatten for.

"Hva kommer det av at kommunistiske, totalitære Kina er mer markedsfokusert enn de vestlige kapitalistlandene? Mange antar at den økonomiske veksten ikke kan fortsette uten at ettpartistaten må vike. Men foreløpig er Kina på god vei mot å overta USAs plass som verdens mektigste nasjon. Innevarsler det en ny epoke for Kina og verdenssamfunnet?"

Dette analyserer Isachsen nærmere, og det på en slik måte at jeg, som ikke er samfunnsøkonom selv, uten problemer klarte å følge hans resonnementer fra A til Å.

Boka er delt i tre deler. Aller først får vi en innføring i Kinas historie, bl.a. om Mao, som etter hvert ble avløst av Deng, Jiang Zemin og Hu, herunder hva hver av disse lederne sto for. Deretter får vi en innføring i hvilke utfordringer Kina står overfor, om korrupsjon og penge- og valutapolitikken i landet, og helt til slutt hva som er veien videre.

Spesielt spennende opplevde jeg å lese om overgangen fra Mao til Deng. Der Mao var proteksjonistisk og forsøkte å klare seg uten verdenssamfunnet, sto Deng for en politikk som gikk ut på å få Kina involvert i verdenshandelen. Når Isachsen forteller, gjør han det på en svært forståelig og begripelig måte. Han tilfører også sine fortellinger mer liv enn det som tradisjonelt har vært vanlig i dokumentar- og historiegenren. F.eks. drodler han rundt betydningen av at Deng levde et lykkelig familieliv - i motsetning til Mao, som var temmelig paranoid i sin tilnærming til det meste. Dette gjorde Deng rett og slett mer menneskelig enn Mao, hvilket også satte sine spor i hans politikk.

I kapitlene om den omfattende korrupsjonen i Kina får vi innblikk i hvorfor denne på et vis får hjulene til å gå enda bedre rundt i det kinesiske samfunnet. Hva skiller korrupsjonen i Kina fra den korrupsjonen vi kjenner i den vestlige verden? Som hovedregel kan man si at midler fremskaffet gjennom korrupsjon blir fordelt på en helt annen måte i Kina enn det som er vanlig i Vesten. Slike midler er nærmest å betrakte som en ekstra bonus for samtlige i en bedrift - og nettopp dette gjør at korrupsjonen ikke tar knekken på næringskjeden. Samtidig har også Kina opplevd korrupsjon hvor enkeltpersoner har vært litt for grådige og puttet alt i egen lomme, og dette ses det faktisk ikke nådig på. Særlig ikke dersom egennytten blir drevet for langt også i det politiske spillet. Ellers er Kinas historie full av eksempler på bygninger som har rast sammen fordi de er for dårlig bygget - ofte en konsekvens av korrupsjon, det også. Entreprenørene har da betalt seg bort fra bygningskontrollens nærgåenhet.

Kina opererer for øvrig med sin egen form for demokrati. Vel, så har de ikke mer enn ett tillatt parti, men på noen nivåer i samfunnet kan man i det minste velge hvilken partikollega man ønsker som leder. I Kina kalles dette demokrati på kinesisk vis ...

Så hvorfor knakk ikke Kinas økonomi sammen i forbindelse med finanskrisen? Dette er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men en kombinasjon av et proteksjonistisk valutasystem og det forhold at Kina er et land preget av måtehold og moderasjon - i motsetning til den vestlige verden - er nok noen av delforklaringene. Denne delen av Isachsens bok er nesten thrilleraktig i sin tilnærming til temaet. Til tider klarte jeg faktisk ikke å rive meg løs fra boka, som er interessant, spennende og også fornøyelig å lese. Når han trekker paralleller mellom den vestlige verdens tenkemåte og Kinas tenkemåte, skjønner vi at det er lett å tråkke feil.

Kinas hang til å bruke typiske vestlige begreper kan lure oss til å tro at vi ikke står så langt fra hverandre, mens realitetene litt for ofte er at Kina later som at de f.eks. har pressefrihet, at landet er en rettsstat, at man er opptatt av menneskerettigheter, at landet har en egen form for kinesisk demokrati osv. Ja, man later tom. som om man er venner med USA, og for den sakens skyld later også USA som om man er venner med Kina. Ingen av landene har råd til noe uvennskap, og feier i stedet uenighetene under teppet og lar være å snakke om de vanskelige tingene. Et lite velvalgt ord, og hver av landene har makt nok til å sende den andre ut i et uføre ingen av dem har lyst til å utforske ... Taiwan er ett av eksemplene. Menneskerettigheter er et annet. Og Kina kan rett og slett ikke forstå hvorfor andre land på død og liv skal legge seg opp i deres indre anliggender. Blander de seg opp i hva som skjer i andre land, kanskje?

Ingenting vokser inn i himmelen, og en rekke hendelser i verdensbildet har i de senere år vist hvor vanskelig det er spå inn i fremtiden. Det viser bl.a. finanskrisen, Euroens usikre fremtid, i sin tid Sovjetunionens sammenbrudd m.m. Med en formidabel eldrebølge i vente i et land som de siste drøyt 30 årene har holdt hardt på sin ettbarnspolitikk, og hvor det er mye som tyder på et betydelig dameunderskudd for den oppvoksende generasjon, kan man saktens spørre hvor bærekraftig den kinesiske økonomien kommer til å være om noen år. Like fullt: hvert femte menneske på jorda er kineser, og det er noe vi faktisk må ta inn over oss. Dette borger for at det er sannsynlig at det er der den største veksten vil finne sted i overskuelig fremtid. En fremragende økonomisk politikk med store valutareserver gir Kina enormt stor makt til å påvirke andre land, kanskje mer enn vi ønsker å tenke oss. En trøst oppi det hele er at Kina aldri har vist noen tendenser til å ville prakke egne verdier på andre land - faktisk i motsetning til verdenspolitiet USA, som sliter betydelig med sin troverdighet.

Det er godt gjort å skrive en bok om bl.a. penge- og valutapolitikk som nærmest fremstår som en pageturner. Men det har altså Arne Jon Isachsen virkelig klart! Og ikke misforstå og tro at dette innebærer at boka er populistisk eller overfladisk, for det er den alldeles ikke! Med sin spesielle kjennskap til Kina har forfatteren skrevet en bok som gir et veldig godt innblikk i Kinas fortidige historie, om fremveksten av kommunismen, om dagens styresett og samfunn og om Kinas plass i verdenssamfunnet. Dette fordi Isachsen forsøker å formidle en forståelse av kineserne på deres premisser og ikke på den vestlige verdens premisser. Det er en bok man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte for hver gang. Jeg gir toppkarakter - terningkast seks!

Å diskutere øyeblikkets små kriser med ham var en glede som stadig ble gjentatt. Han betraktet verden ovenfra. Der jeg så enorme bølger, la han bare merke til litt dønning.
Jeg var alltid kald på kinnene og hadde stivfrosne hender når jeg kom frem, men jeg var lykkelig over å kunne gi ham en klem. Han tok av seg oksygenmasken og lot som om han ble ubehagelig overrasket: "Å, akkurat som en padde!" sa han, som om han var sint fordi jeg ville klemme meg inntil ham så han også fikk del i den kulden jeg trakk med meg utenfra. Det var en lek; på denne måten uløste han en foss av kyss som fikk ham til å le.

"Selv tausheten tar slutt - Mine seks år i fangenskap" av Ingrid Betancourt.

Så interessant! Jeg kjøpte denne boka tidligere i dag på vei til jobben, og tenkte at "dene bare MÅ jeg ha!" Og så lurte jeg etterpå på om jeg hadde gått litt fem på. Derfor ble jeg så glad da jeg så din omtale av den! Tror jammen boka skal få være med på ferie! ;-)

Jeg stiller meg bak den, og har sett filmen i hvert fall to ganger. Blir aldri lei.

Jeg lånte den på biblioteket. Det var en god og intens leseopplevelse, litt annerledes. Han blir sammelignet litt med Hemingway og Kjell Askildsen i stilen.