Jeg har fortstått det som at vi dessverre ikke har den muligheten lenger. Håper at André kan gjøre noe med det. Det er fort gjort å gjøre en feil når vi legger inn bøkene selv, og nå har vi ikke anledning til å rette opp feilen igjen.
Helle Helle (f. 1965) er en dansk forfatter med ni bøker bak seg. "Ned til hundene" er så langt hennes nest siste bok. Jeg visste lite om henne da jeg tok for meg denne boka - ikke annet enn at hun er dansk og at hun er blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris pga. den.
Den navnløse kvinnen som etter hvert får det helt tilfeldige navnet Bente, uten at vi vet om dette er hennes rette navn, sitter på en bussholdeplass ute ved kysten og venter. Hun leter etter et godt sted å gråte (fordi hun er blitt forlatt av sin mann), da Putte og John kommer forbi. En storm er ventet, og de mener at hun ikke bare kan sitte der. De forbarmer seg over henne og tar henne med hjem.
Etter hvert fører stormen til at strømmen blir borte, og dermed må alle søke veldig tett sammen for ikke å fryse ihjel. Hverdagens trivialiteter overtar fokuset, og det er blant annet noen hunder som skal mates.
Jeg har fått med meg at mange lovpriser denne boka helt opp i skyene, og synes dette er stor litteratur. Derfor kjenner jeg på følelsen av om det er en mangel ved meg som gjør at historien over hode ikke grep meg ... Jovisst er språket lett og elegant (faktisk!), og jovisst ser jeg at den handler om en mengde med hverdagshelter som ikke stikker hodet frem for å få ros hver gang de gjør noe prisverdig. Sånn sett kan man si at denne boka handler om ekte og oppriktig omsorg, uten baktanker. Det er også mulig at min leseopplevelse ble en smule ødelagt av en oppleser jeg for øvrig ikke har noe i mot, men som her fremsto som noe pludrete. Den første CD´en måtte jeg høre om igjen fordi jeg følte at mitt fokus gled bort i ingenting, og jeg var derfor nødt til å begynne forfra for virkelig å skjønne hva boka egentlig handlet om. Og om begynnelsen ble et nokså langt gjesp, skal det sies at den tok seg opp mot slutten. Som leser satte i alle fall jeg pris på å få vite litt mer om personene etter hvert - skjønt jeg har full forståelse for at dette ble perifert mens stormen tiltok og det handlet om å iverksette tiltak for å overleve på best mulig måte. Like fullt - denne boka ble jeg bare helt måtelig begeistret for. På grunn av språket synes jeg at jeg i anstendighetens navn må gi den terningkast fire.
I denne lille pamfletten tar Amal Aden (f. 1983) til orde for at likestilling også bør gjelde blant somaliske kvinner i Norge, samtidig som hun understreker at problemene somaliske kvinner står overfor er universelle for mange minoritetskvinner, ikke bare blant somaliske og muslimske kvinner.
"Likestilling i minoritetsmiljøer er et aktuelt og utfordrende problem, og det er bekymringsfullt at temaet ikke debatteres mer. Man prater om religion og hodeplagg, men hva med frigjøring? Frihet til selv å velge hvem man vil elske. Frihet til å ta utdanning. Frihet til å bestemme over egen kropp. Frihet til å velge jobb. Frihet til å ytre seg. Det er forskjell på frigjøring og likestilling. Jeg mener at minoritetskvinnene først må frigjøre seg, deretter kan de kjempe for likestilling." (side 10)
Til tross for at Koranen ikke taler om kvinner som mindreverdige i forhold til menn, til tross for at den taler om gjensidig respekt - til tross for alt dette er det et faktum at mange muslimske kvinner likevel utsettes for både mishandling, voldtekter og undertrykking, uten at noen er der for å forsvare deres rettigheter. Heldigvis gjelder ikke dette flertallet, men det er først og fremt de lidende og ikke minst tause kvinnenes sak Amal Aden tar til orde for i sin bok "Det skal merkes at de gråter".
Boka inneholder først og fremst en rekke historier - den ene mer tankevekkende enn den andre, fordi dette handler om kvinner som lever i Norge, men som likevel opplever alt annet enn den friheten som er så selvsagt for norske kvinner. Boka og dens historier er en beretning om holdninger jeg trodde hørte hjemme i middelalderen, og vi får også høre om nokså skremmende holdninger i forhold til norske kvinner spesielt og det norske samfunnet generelt. Rasismen er mer til stede fra innvandrerne mot nordmenn, enn omvendt, noe som langt på vei skyldes manglende innsikt og kunnskaper. Amal Aden beskriver en norsk naivitet som bidrar til å opprettholde mønstre vi egentlig trodde at vi kjempet mot. Og hun forteller hvordan menn faktisk kan drive med flerkoneri - med NAVs velsignelse. Og oppi alt dette lider kvinnene sterkt. Og i neste omgang barna ...
Jeg er en stor beundrer av Amal Aden som tross drapstrusler fra det norsk-somaliske miljøet, skriver den ene boka etter den andre for å belyse problemene som innvandrerkvinner lever med. Uten norskopplæring og uten nettverk er kvinnene prisgitt den mannen de måtte være gift med. Samtidig trekker hun frem en hel del lyspunkter om kvinner som faktisk har klart det "alle" mente at de ikke kom til å klare: å bli integrert, lære språket, få seg jobb, klare seg selv. Det som imidlertid går igjen i historie etter historie er at disse kvinnene nødvendigvis må kvitte seg med ektemennene sine for å få dette til. Men igjen - det finnes noen få unntak fra dette også.
Selv om boka ikke er noe litterært storverk og selv om språket er enkelt og analysene ikke så dyptpløyende at det gjør noe, er den like fullt et sterkt vitnesbyrd om et samfunnsproblem som det er på tide at politikerne gjør noe med. Men så lenge kvinnene ikke tør å stå frem fordi de ellers risikerer å bli drept av sine egne, er det dessverre få ansikter å forholde seg til i kampen for frigjøring ... I den konteksten er Amal Aden en av de få som våger og som dermed har utvist et formidabelt mot. At det har hatt og fremdeles har sin pris - det skjønner man etter å ha leste denne boka. Måtte flere følge i hennes fotspor og våge å gi frigjøringskampen et ansikt! Det blir med dette som de fleste fremskritt som har skjedd opp gjennom historien: når mange nok protesterer samtidig, skjer det noe!
Ja, det er den eneste ulempen med denne websiden. Fristelsene står i kø. Jeg kjøpte 275 bøker ifjor. I 2011 var tallet cirka 185. Veldig mange av disse er fra loppemarkeder og biblioteksalg, dog allikevel, jeg har uleste bøker i hyllene for mange år fremover.
I 2013 skal dette tallet ned, så jeg har meldt meg ut av Bokklubben, og har seriøse planer om å skjerpe meg :)
Norsk porto er vel ikke akkurat billig, så jeg tror ikke de tar så mye mer for å sende i fra Danmark.
Fant versjonen til Steen på finn.no, men da to av 12 bind.
Notre-Dame i Paris, 1929 utgaven står til salgs her. To bind, tilsammen 573 sider, kr 160,-. Det er ofte mer luft mellom linjene i eldre bøker, så det er kanskje vanskelig å sammenligne.
Jeg måtte smile av denne utgaven fra 1915. Responsibility: Victor Hugo ; bearbeidet for "Husmoderen" av Rolf Pande.
Ser nå at boken har hatt flere forskjellige titler:
Notre-Dame, 1901
Notre-Dame kirken i Paris, 1915, begge oversatt av Rolf Pande.
Notre-Dame i Paris, 1929, oversatt av Anton Steen.
Ringeren i Notre-Dame, 1949, oversatt av Robert Drevon.
Ringeren fra Notre-Dame, 1960, oversatt av Sverre Brændeland.
Jeg liker å lete, så jeg har lett litt. Så langt har jeg ikke funnet noen fullstendig norsk oversettelse.
På antikvariat.net fant jeg to danske og to svenske utgaver, de to danske var på 699 sider og ble utgitt i 1996. De aller fleste utgavene rundt omkring ligger på mellom 200 og 300 sider.
Gi henne en sjanse til! Denne boka er ikke veldig tung!
Kerstin Ekman (f. 1933) er en av Sveriges mest skattede forfattere. Ikke bare har hun skrevet en hel haug med bøker fra 1959 og frem til i dag - still going strong - (32 stk. i følge svensk Wikipedia - den norske utgaven er ikke oppdatert/fullstendig). I tillegg har hun mottatt nesten like mange litterære priser, hvor den gjeveste nok må ha vært Nordisk råds litteraturpris for "Hendelser ved vann", men to ganger August-prisen er ikke så verst det heller. Selv har jeg kun hatt gleden av å lese "Hendelser ved vann" - inntil jeg altså nettopp leste "Mordets praksis". Sistnevnte en bok som har vært en naturlig følge av at jeg leste Hjalmar Söderbergs roman "Doktor Glas" for få dager siden.
"Mordets praksis" handler om legen Pontus Revinge, og vi befinner oss i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Legen treffer på forfatteren Hjalmar Söderberg både før og etter utgivelsen av "Doktor Glas", en bok som møtte så stor moralsk forargelse i sin samtid på grunn av det provoserende innholdet at den påvirket forfatterens totale tilværelse i årevis etterpå. (Den fiktive) Pontus Revinge tildeles (av Kerstin Ekman) mye av æren for de bakenforliggende faktaopplysningene mht. det mordet som blir begått av doktor Glas i Söderbergs "Doktor Glas".
I likhet med doktor Glas skriver også Pontus Revinge dagbok, og "Mordets praksis" bærer derfor preg av å bestå av dagboknedtegnelser. Der slutter imidlertid all likhet mellom de to legene. For mens doktor Glas var en vel ansett skikkelse i sin samtid, fremstår Revinge som en mindre sosialt vellykket mann. Dette skyldes fremfor alt at hans far i sin tid gikk konkurs - en stor skam på den tiden - og at hele hans legeutdannelse, som er bekostet av en grosserer, har gjort ham til gjeldsslave. Dette har satt ham i en situasjon der han, uansett hvor innbringende legegjerningen måtte bli, alltid er mer underlegen enn hans posisjon som lege i datidens Stockholm egentlig skulle tilsi.
Skjebnen skal imidlertid ha mer i ermet for doktor Revinge enn han har kunnet forutse. For mens han arbeider som ansatt lege på doktor Skades legekontor, blir han vitne til den aldrende legens siklende blikk på sin mindreårige stedatter. Han vemmes så til de grader over det han ser at han er villig til å gå svært langt for å stoppe dette. Og så skal det bli Hjalmar Söderbergs mord i "Doktor Glas" som praktisk talt inspirerer ham til å handle ...
"Jeg så og jeg ser Johannes Skades blikk suge seg fast til Frida. Det er det eneste som finnes av liv i dette gulaktig grumsete og blodsprengte øyelegeme. Blikket han er en kjøttfull snegl. Den kryper på det rene og besudler henne med slimet sitt.
Jeg vet ennå ikke om det medfører befrielse fra min pine å skrive dette og legge det under lås og slå. Men det er i det minste en handling med det formål å gjøre meg fri. Jeg har altfor ofte skrevet som om noen sto og leste over skulderen på meg. De første nedtegnelsene fra år 1906 synes meg nå om ikke uærlige, så i hvert fall tilrettelagt.
Hvis øyne er jeg egentlig redd for?
Jeg er alene. Jeg bestemmer selv over livet mitt." (side 49)
Og mens "Mordets praksis" også handler om et mord, er tematikken like fullt en hel del annerledes enn i "Doktor Glas", hvor doktor Glas ikke kjente noen skyld. Kanskje gjør heller ikke doktor Revinge det når alt kommer til alt, men han er i det minste redd for å bli avslørt - kanskje fordi mordet tilfører ham så mye mer som han kan tape enn for doktor Glas, som myrdet for en annen og ikke primært for egen del? Jeg har ikke lyst til å røpe så mye mer (til tross for at jeg har sett at de fleste anmeldere i grunnen røper alt), fordi dette kan ødelegge lesegleden for dem som har lyst til å lese Ekmans fantastiske "Mordets praksis".
Boka er glitrende skrevet, og dette er ganske enkelt stor litteratur! Noen har kritisert Ekman for egentlig å skrive en plagiat av "Doktor Glas", men dette vil jeg på det sterkeste protestere mot. Stemningen er riktignok mye av den samme som i Söderbergs "Doktor Glas", men Ekman drar det hele så veldig mye lenger. Og det kunne hun med den største rett tillate seg, fordi dagens lesere er vant til å lese om de blodiske mord uten at det ville ramle noen inn å identifisere forfatteren med morderen, slik Söderberg ble med doktor Glas den gangen han utga romanen "Doktor Glas" i 1905. "Mordets praksis" har for øvrig mange, mange flere bunner enn dem jeg har berørt i denne omtalen av boka. Blant annet er Ekman meget humoristisk når hun beskriver en gryende kvinnebevegelse, riktignok kun på individnivå gjennom et par kvinner som ønsker noe så uhørt som en egen yrkeskarriere. Hun må ha hatt det riktig fornøyelig mens hun harsellerte mot disse kvinnene gjennom doktor Revinges uttalte holdninger.
Helt til slutt: bør man ha lest Söderbergs "Doktor Glas" før man leser "Mordets praksis"? Jeg mener at man ikke nødvendigvis må det, men Ekmans bok blir på den annen side mer interessant og gir mer dersom man også har lest "Doktor Glas". Nå gjenstår det i grunnen for meg bare å lese "Gregorius" av Bengt Ohlsson - en bok om mannen som doktor Glas tok livet av i "Doktor Glas" ... Boka står i bokhylla ...
"Mordets praksis" fortjener etter mitt syn terningkast seks!
Jeg har nettopp lest denne boka - etter å ha lest Doktor Glas. Den boka må du bare lese! Du kommer til å elske den! Hos meg blir det terningkast seks til begge bøker!
Jeg har pr. dags dato to upubliserte lister, veldig fornøyd med at det lar seg gjøre. Før gikk ikke det.
Så lenge du lar være å markere lista som ferdig, vil den kun være synlig for deg. Har selv to "uferdige" lister på min profil; leseliste for 2012 og 2013.
Etter å ha jobbet meg gjennom sånn ca. halvparten av Tomm Kristiansens forfatterskap - "Afrika - en vakker dag" (2006), "Mørk safari - beretningen om Henry M. Stanley" (1998), "Langs Myrraveien" (2002), "Fra Mandelas land" (1996), "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan" (2009) og "Cape Town i regnbuens tid" (2011), har jeg kastet meg over "På Parfymefloden og andre reiser" (1995). Denne boka er mer fragmentarisk enn de øvrige bøkene jeg har lest av Tomm Kristiansen, og her gir han små smakebiter fra en rekke av sine reiser. Og forfatteren opptrer i rollen som samler av øyeblikk ...
Kristiansen forteller innledningsvis om bakgrunnen for boka. Han var så heldig å bli sendt ut av NrKs radioledelse for å samle historier, skjebner, opplevelser og historier - som "en journalistikkens Espen Askeladd". Han har dratt til "de glemte konflikter, lett etter skjulte gleder, reist med de skjeve busser og skranglende tog" ... "Far hvor du vil!" var det generøse tilbudet han fikk. Men på tross av den gavepakning som lå i dette, var oppdraget også vanskelig - for her skulle han ikke dekke noen konkrete hendelser, men måtte finne virkeligheten selv. Kristiansen beskriver det hele som et dristisk prosjekt. Boka er imidlertid ingen samling av reportasjer fra radioen, men mer en personlig beretning fra det han betegner som en eventyrlig reise. Han understreker at alt han har skrevet er sant, kanskje med unntak av My, som er mange kvinneskjebner i en og derfor ikke må forveksles med enkeltskjebner.
"Parfymefloden" inneholder alt fra en reise med den transsibirske jernbanen, møtet med Bankok og kinesisk spisetradisjon, en rundtur i Vietnam og Hanoi i sporene etter Vietnam-krigen, hvor My og hennes historie og jakt på sine røtter står sentralt, til Afrikas indre i fotsporene etter Stanley - for ikke å glemme en tur innom det legendariske og lukseriøse hotellet Negresco i Nice.
Som alltid nyter jeg å høre lydbøker hvor forfatteren selv er oppleser! Dette er kanskje ikke den mest dyptpløyende boka han har skrevet, og noen ganger synes det kanskje vel viktig for forfatteren å komme med slagkraftige, kanskje noe tabliodiserte karakteristikker av det han beskriver - men det plaget ikke meg det minste under opplesingen. Hans muntlige måte å fortelle historier på passer meget godt for lydbokformatet! Og maken til reisebeskrivelser som han kan stille med, skal man virkelig lete lenge etter! Hvordan ter man seg f.eks. når man bestiller slange i Kina? Og hva er poenget mellom å skille mellom giftige og ikke giftige slanger? Mang en gang ble jeg sittende og flire av Kristiansens beskrivelser. Også her blir det terningkast fem!
Philip Roth (f. 1933) er en meget vel ansett amerikansk forfatter med jødiske røtter, og som opp gjennom tidene har utgitt intet mindre enn førti bøker. Han er spesielt kjent for sine bitende samfunnskritiske bøker, som "Amerikansk pastorale", "Menneskemerke", "Exit Ghost" og "Jeg er gift med en kommunist", bare for å nevne noen. Aller mest kjent er han nok likevel på grunn av boka "Portnoys besværlige liv" som utkom på slutten av 1960-tallet, og som bl.a. handlet om seksuelle tabuer. Reaksjonene han ble møtt med, særlig fra det jødiske miljøet (som mente at han ikke stilte jødene i noe gunstig lys i boka), holdt på å knekke ham fullstendig, og dette skriver han om i bøkene om Zuckerman. Gabi Gleichmann viet forfatteren mye oppmerksomhet i sitt foredrag på Jødisk Museum den 5. september 2012. Det er få forunt å være en så prisbelønt forfatter som Philip Roth.
I "Indignasjon" møter vi 19 åringen Marcus Messner, en ung og lovende student som utelukkende leverer topp-prestasjoner, men som ødelegger alt på grunn av noe som vel strengt tatt bør betegnes som en bagatell. Hvordan kunne det egentlig gå til? Svaret er - uten å røpe for mye av handlingen: indignasjon! Sterk indignasjon!
Den unge herr Messner vokser opp som eneste sønn i en jødisk familie. Faren er kosher-slakter og moren er hans kompanjong. Under oppveksten er det åpenbart at far og sønn har et meget godt forhold, men dette endrer seg dramatisk da gutten kommer i tenårene og Korea-krigen raser på den andre siden av jordkloden. Vi skriver 1951, og for alle unge menn i det forgjettede land Amerika gjaldt det å holde seg selv gående under en eller annen form for utdanning for å unngå å bli sendt ut i krigen. Faren begynner å vise tendenser til paranoia for alt som kan ligne farer på vegne av sønnen, så pass at han ikke bare invalidiserer seg selv, men truer hele familiens eksistens. Til slutt holder ikke Marcus ut, og han ber om overføring fra Robert Treat College i Newark til Winesburg College i Ohio - alt for å slippe unna farens velmenende, men dog kvelende omsorg.
Marcus er totalt uforberedt på det livet som møter ham ved Winesburg College. Selv har han bestemt seg for å yte maksimalt på skolen fordi det eneste som holder faren i sjakk er at han leverer den ene topp-prestasjonen etter den andre. Men livet trenger seg på, og da han på sin første (og eneste) date opplever å få en av sine største drømmer oppfylt med den jenta han har gått ut med, overstiger sjokket gleden. En kvinne som oppfører seg så uanstendig må det være noe galt med! Og ganske riktig: Olivia har ikke bare fraskilte foreldre, hvilket i seg selv er nærmest uhørt, men hun har at på til forsøkt å ta sitt eget liv. Marcus slites mellom forelskelsen, sitt begjær og sin skam.
Etter hvert viser det seg at Marcus har store vanskeligheter med å dele rom med sine medstudenter, men i stedet for å ta opp kampen mot uønsket adferd fra sine romkamerater, velger han å flytte ... og flytte. Helt til dette påkaller dekanusens oppmerksomhet, og han kalles inn til noe som vel best kan karakteriseres som et regelrett forhør. Marcus er indignert, men i disse urolige tider spørs det hvor indignert han har råd til å være - eller om han i det hele tatt skjønner dette før det på en måte er for sent ... Alt han vil er å få fred til sine studier, men dette er det ikke mulig å få dekanusen til å forstå.
"Indignasjon" er en veldig typisk Philip Roth bok. Forfatteren svinger pisken i alle retninger, men tross alt det triste er det først og fremst humoren som er fremtredende i boka. Med vidd og humor borrer forfatteren seg inn i Marcus Messners psyke - en ung mann i det puritanske Amerika på 1950-tallet, en tid hvor dobbeltmoralen florerte og hvor pene piker ikke hadde seksuelle behov. Sånn var det bare! Høydepunktet i boka er likevel samtalen mellom dekanusen og Marcus, hvor Marcus forsvarer sin rett til å være ateist, mens dekanusen er opptatt av hvorfor Marcus ikke kan stå for at han er jødisk. Med henvisning til Bertrand Russells skrifter og da spesielt et foredrag fra 1927 med tittelen "Hvorfor jeg ikke er kristen", forsøker Marcus å forsvare sin rett til å være ateist overfor en mann hvis fremste ønske er å tvinge alle studenter ved Winesburg College til å delta på en times andakt hver uke. Marcus vil rett og slett få lov til være seg selv! Men bak det hele hviler trusselen om utvisning og en skjebne verre enn døden i Korea ...
Boka er glitrende skrevet, og er fornøyelig å lese. Når den likevel ikke når helt opp i toppskiktet er det fordi jeg synes enkelte av temaene i boka ble litt for lettvint behandlet og at mange av skikkelsene ble vel karikerte. Boka er rett og slett for kort! Like fullt: her blir det terningkast fem!
Pga. alle linkene til andre nettsider i teksten min, nøyer jeg meg denne gangen med å legge igjen linken til mitt blogginnlegg om boka:
Min kjære havarist, var ordene Glenn hadde ønsket Wertheimer velkommen med. Med amerikansk-kanadisk kaldblodighet hadde han alltid betegnet Wertheimer som havarist, meg alltide helt tørt som filosof, hvilket ikke gjorde meg noe. Wertheimer, havaristen, gikk for Glenn alltid under, uavbrutt under, jeg la hele tiden og sannsynligvis med utålelig regelmessighet ordet filosof i munnen på Glenn, således var vi for ham havaristen og filosofen, tenkte jeg da jeg kom inn i vertshuset.
Dette er mitt første møte med Thomas Bernhard, men kommer garantert ikke til å bli det siste! ;-)
Jeg visste absolutt ingenting om denne forfatteren før jeg tilfeldigvis snublet over et eller annet blogginnlegg som jeg i ettertid ikke har klart å finne igjen - antakelig fordi det ikke dreide seg om en bokomtale, men kanskje heller om fremtidige favoritter av noe slag? Alt som har med Korea å gjøre - hva enten det dreier seg om bøker eller filmer - får imidlertid alle sanser til å våkne hos meg, og tittel og forfatter ble umiddelbart notert ned. Boka sikret jeg meg få dager senere.
På Wikipedia kan jeg lese at Oh Jung-hee ble født i 1947. På tross av at hun ikke er helt ung, har hun ikke veldig mange bøker bak seg. I det lille jeg klarer å finne av artikler om henne på nettet, går det i alle fall igjen at hun anses som en meget profilert sørkoreansk forfatter.
I "Fuglen", hvis handling finner sted på midten av 1990-tallet, er det 12 år gamle U-mi som forteller historien om seg og broren U-il, som er to-tre år yngre enn henne. Innledningsvis får vi vite at moren er borte og vi får vel egentlig aldri vite om hun har dødd (som følge av farens brutale mishandling) eller rett og slett har stukket av. I begynnelsen plasserer faren barna hos moren sin, men etter hvert går barna på rundgang i familien, fordi alle blir gale av å ha dem hos seg - inntil faren en dag plutselig henter dem hjem igjen. En av naboene har en fugl, og oppe i det triste som følger, holder fuglen motet oppe i barna.
"U-il hadde rett. Den fjerne raslende lyden vi hørte første natten vi flyttet inn hit, var en fugl. Vi kunne høre fuglelydene som kom fra den andre siden av gården, ut av den åpne døren til herr Yi, som lå diagonalt fra vår dør. Han gikk inn og hentet ut et fuglebur mens vi kikket inn på rommet hans. En liten grå fugl med hvitt bryst hang på stangen i buret. Den gned nebbet sitt mot en stang og sang. Inne i buret var det en liten bolle til vann, akkurat som små leker til et dukkehus. Det var til og med et speil." (side 35)
I mellomtiden har faren skaffet seg en ny kone, og han har leid et rom hvor den nye kona og barna må være mens han er borte og arbeider for å tjene penger til sin familie. Uansett hvor usynlige barna gjør seg, er de til plage for den nye kona. Hun holder dessuten på å bli gal på grunn av vilkårene hun er blitt til del som følge av ekteskapet med deres far. Det var ikke en tilværelse i et høl av et fengsel hun ble lovet.
"Hun la møysommelig på sminken hver morgen, og den intense duften av sminke fløt rundt i rommet. All maten hun lagde, duftet av sminke, selv risen hun la opp i skålen vår, duftet sminke. Hun kalte far for "mister", mens han var mer uformell og familiær og kalte henne "du". Han sa at vi skulle kalle henne mamma, men det virket ikke som om den dama hadde til hensikt å bli moren vår." (side 40)
Etter hvert som farens nye kones klaging øker i styrke, øker også farens brutalitet. En dag er hun borte - stukket av (hun også?) - og barna er overlatt helt til seg selv. Og så begynner ventingen på en far som bare aldri kommer ... Og i mellomtiden forsøker U-mi å holde styr på broren, og blir mer og mer brutal ... Mens hun skriver i dagboken sin, som rådgivermoren (antakelig Sør-Koreas barnevern) har anmodet henne om ...
Denne romanen er så inderlig trist, men oppe i alt det triste er det også en sterk vilje til å overleve. Når kaoset truer med å ta fullstendig overhånd, øker U-mis kontrollbehov, noe som til slutt skal få helt fatale konsekvenser for søskenparet og spesielt for U-il. Sterkest inntrykk gjorde det på meg hvordan omverden egentlig ikke brydde seg særlig om hvordan det gikk. Det enkleste var å se en annen vei. Og slutten - den var så hjerteskjærende at det var til å gråte av, uten at boka av den grunn vippet over i det sentimentale. Språket i boka er enkelt og historien fortelles med en viss distanse - gjennom øynene på et barn som ikke forstår alt det ser, og som derfor omfortolker alt det ser over til noe som er til å begripe. Et flott stykke litteratur fra en nokså fremmedartet verden! Her blir det terningkast fem!
Å følge Horowitz-undervisningen hadde for meg som for Wertheimer vært drepende, men for Glenn fremmet hans geni. Det var ikke Horowitz som hadde drept Wertheimer og meg når det gjaldt å bli klaverviritous og i grunnen alt som hadde med musikk å gjøre, men Glenn, tenkte jeg. Glenn hadde gjort det umulig for oss å bli klaverviritouser allerede på det tidspunkt da vi begge hadde trodd fast på at vi kunne bli det. Ennå i årevis etter Horowitz-kurset hadde vi trodd at vi var klaverviritouser, mens muligheten for en slik karriere jo hadde vært død i samme øyeblikk som vi var blitt kjent med Glenn. Hvem vet om jeg i dag ikke likevel ville ha vært klaverviritous hvis jeg ikke hadde gått til Horowitz, hvis jeg altså ikke hadde hørt på min lærer Wührer, hvem vet om jeg ikke da, tenkte jeg, hadde vært en av disse berømthetene som hele året reiser frem og tilbake mellom Buenos Aires og Wien med kunsten sin. Og Wertheimer også. Straks sa jeg imidlertid et bestemt nei til meg selv, for helt fra første stund hatet jeg viritousrollen med alle dens medfølgende omstendigheter, jeg hatet fremfor alt å opptre for mengden og det var ikke noe jeg hatet mer enn applausen, jeg tålte den ikke, lenge visste jeg ikke om det var den dårlige luften i konsertsalene eller applausen eller begge deler, helt til jeg ble klar over at det var selve viritousrollen og fremfor alt klaverviritousrollen jeg ikke kunne tåle. For det var ikke noe jeg hatet mer enn publikum og alt som hang sammen med dette publikum og altså hatet jeg også viritousen(e) selv. Og Glenn spilte jo også bare et par-tre år offentlig, så tålte han det ikke lenger og ble hjemme og ble der, i huset sitt i Amerika, han den beste og viktigste av alle klaverspillere.
Tarjei Vesaas (f. 1897 d. 1970) regnes som en av Norges fremste forfattere, og når jeg teller opp alle bøkene han rakk å utgi i perioden 1923 og frem til sin død, kommer jeg til 41 bøker (jf. Wikipedia). Selv har jeg kun lest en liten håndfull av disse - "Is-slottet", "Fuglane" og "Dei svarte hestane" - alle for over 30 år siden. De to første regnes blant hans hovedverk, og Vesaas vant også Nordisk råds litteraturpris for "Is-slottet". Den er dessuten filmatisert. For prispengene laget han legatet Tarjei Vesaas´debutantpris, kan jeg lese på Wikipedia.
Fordi en av mine boksirkler har bestemt seg for at neste bok vi skal lese er "Kimen" av Vesaas, fant jeg ut at jeg ville lese "Is-slottet" om igjen. Forbausende nok husket jeg det meste av handlingen - rett og slett fordi den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da jeg leste den første gang. Og det til tross for at Vesaas ikke akkurat fremsto som en av mine favorittforfattere mens jeg fremdeles var i tenårene. Det er virkelig synd at det har tatt så lang tid før jeg nå vender tilbake til ham. At han skriver nynorsk er ikke lenger et hinder. Tvert i mot gjør det romanene hans ekstraordinært vakre og poetiske. I tillegg borrer Vesaas dypt i psyken til menneskene i bøkene sine ...
I "Is-slottet" er det de to 11 åringene Siss og Unn som står i fokus. Den dagen Unn kommer til den lille navnløse bygda, føler Siss at det er noe spesielt med henne, og det går ikke lang tid før hun ønsker å bli venninne med henne. Men Unn er så fjern og utilnærmelig, og Siss føler umiddelbart at hun må gå varsomt frem.
Unn har nettopp mistet sin mor etter et kortvarig og dramatisk sykdomsforløp. Siden moren ikke var gift, har hun ingen andre i hele verden enn tanten, som hun kaller moster. Moster er enke, og Unn er hennes øyesten fra første stund. Siss er den som fører an i klassen, men hun forvirres av at Unn ikke vil være med på leken med henne og de andre i klassen. Unn er og blir svært lukket om seg og sitt.
En dag sender Unn en lapp til Siss, hvor hun spør om Siss vil komme hjem til henne samme ettermiddag. Siss er svært lykkelig over at hun endelig skal få mulighet til å bli bedre kjent med Unn, og forventningsfull møter hun opp hjemme hos Unn og moster. Mens jentene er inne på Unn sitt rom, skjer det nokså uventede ting. Ikke bare kler de seg nakne for hverandre og speiler seg sammen, og kommer sånn sett følelsesmessig svært nær hverandre. Men Unn har en hemmelighet hun ønsker å dele med Siss - noe hun har vært med på og som vil gjøre at hun ikke kommer til himmelen, tror hun. Siss blir redd og springer hjem.
Dagen etter orker ikke Unn å gå på skolen. I stedet går hun til fossen, et sted hvor klassen har snakket om at de skal dra en dag. Ved fossen er det et fantastisk is-slott, som har frosset til i løpet av vinteren. Unn går inn, men roter seg etter hvert bort og klarer ikke å finne veien ut igjen. Vi skjønner at hun fryser ihjel der inne et sted.
Først etter skoledagens slutt blir det klart for læreren og klassekameratene til Unn at hun ikke har vært hjemme, mens moster skjønner at hun ikke har vært på skolen. En stor leteaksjon blir igangsatt, men uten at noen finner spor etter Unn. Siss blir utsatt for et krysspress fra alle kanter fordi man aner at Siss vet noe som hun ikke vil fortelle. Men Siss verken kan eller vil fortelle noe som helst, og tiden som kommer - da det går opp for alle at Unn ikke kommer til å dukke opp - isolerer hun seg fordi hun har dårlig samvittighet overfor Unn.
Det dramaet som utspiller seg i den lille bygda etter hvert, røper stor innsikt i menneskepsyken fra forfatterens side. Siss, som i utgangspunktet er en veltilpasset ung jente oppvokst i et varmt og godt hjem, går nesten til grunne i sorgen etter at Unn er borte, der hun tillegger seg selv og sin egen rolle avgjørende betydning i forhold til om Unn noen gang kommer tilbake. Selv ikke da hun under en skitur med klassen får øye på Unn, innefrosset i isen, kan hun helt tro at Unn virkelig aldri kommer tilbake. Og hva med moster, som har sagt at når det ikke lenger er noe håp om at Unn kommer tilbake, da vil hun selge huset og forlate bygda for godt? Relasjonen som oppstår mellom Siss og moster er rørende, og kanskje er det nettopp en samtale dem i mellom som gjør at Siss til slutt finner tilbake til sitt gamle jeg. I bakgrunnen buldrer fossen og is-slottet som gradvis smelter bort og til slutt dundrer ned i fossen ...
Jeg valgte å lese denne boka som lydbok. Ingen kunne passet bedre som oppleser enn nettopp Liv Bernhoft Osa. "Is-slottet" har vært en stor leseopplevelse for meg! Og det beste av alt: jeg fikk virkelig lyst til å lese mer av Tarjei Vesaas! Forfatteren som skriver så varsomt om skjøre mellommenneskelige relasjoner, og om mennesker som ikke helt passer inn ... Her blir det terningkast seks!