Den står i hylla mi ulest, takk for at du minner meg på den :)

Jeg likte den jeg også, og det er en bok som gjerne kan gjenleses :)

Denne har stått i hyllene mine i flere tiår, og der kunne den i og for seg fortsatt ha stått ulest uten at jeg hadde gått glipp av noe.

Dette er ingen roman eller novellesamling, men noe som kalles flanerier. Jeg må innrømme at sjangeren var ukjent for meg. Visvas har jeg lyst til å kalle det. Ikke verdt å bruke tid på etter min mening.

Papillon gjenleste jeg for kort tid siden, og hadde kanskje vel så mye glede av den da. Favorittbok hos meg.

Noe ujevn, men glitrende på sitt beste

Jeg har lenge gått og lurt på om denne novellesamlingen "var noe", eller om den kun ville komme i skyggen av ektemannen Karl Ove Knausgårds større litteraturprosjekt. Linda Bostrom Knausgård (f. 1972) debuterte med diktsamlingen "Gör mig behaglig för såret", og "Grand mal" er hennes første prosabok, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tittelen "Grand mal" henspeiler til en diagnose, og sånn sett er det vel gjennom ektemannens presentasjon av henne og hennes bipolare lidelse jeg kjenner henne best fra før av.

Novellesamlingen inneholder tyve noveller, som alle har det til felles at de stort sett er svært korte. Kun "Kvitebjørn Valemon" strekker seg over nesten tyve sider.

Det er umulig å lese novellene uten å tenke på hennes samliv med den mer kjente forfatterektemannen Karl Ove Knausgård. Til det er beskrivelsen av de ulike hovedpersonene som går igjen i novellene litt for lik den jeg har blitt presentert for gjennom Min-kamp-bøkene.

Jeg opplevde novellene som nokså ujevne - fra det helt glitrende til flertallet av novellene som egentlig ga meg nokså lite, for å være helt ærlig. Novellen "Usett landskap", som med erotiske elementer beskriver møtet mellom to elskende, opplevde jeg som inderlig og følelsesladet. "Fortellingen om fuglen" handler om en forelskelses vekst og fall, her beskrevet på en gjenkjennelig måte og med en sårhet som virkelig berørte meg. I "Den du frykter" beskrives en mors kjærlighet til sitt barn. Også den nydelig, sår og var - for ikke å si intens og levende.

"Det er fryktelig å vokse opp. Ingen kan si noe annet. All tid vi legger ned i å gjøre ting vi ikke vil, som slett ikke er bra for oss, som forgriper seg på vårt vesen.

Men du er uskadd. Jeg sier det fordi det er sant. Du kjenner at du vil dø, men det er ikke det du vil. Du vil leve. Jeg kan ikke lyve for deg, så jeg må fortelle deg at det du virkelig vil er å leve." (side 139)

De øvrige novellene opplevde jeg som nokså trivielle, og med lite konkret innhold å bringe til torgs. Når det er sagt skriver Linda Boström Knausgård godt, men virkelig glitrende blir det ikke i mer en enn liten håndfull av novellene. Jeg skal for øvrig ikke underslå at novellene rent språklig antakelig lyder mer poetisk på svensk.

Jeg konkuderer etter dette med at novellesamlingen etter mitt skjønn fortjener terningkast fire. Da har jeg lagt vekt på det rent språklige, samt at det knippet av noveller som er glitrende, er verdt hele novellesamlingen til sammen.

Jeg gir de nok en sjanse til, men hopper kanskje over de to bøkene i midten :)

"Mengele Zoo" har jeg kviet meg litt for og hatt lenge i hylla jeg også, aner på en måte ikke helt hva boken dreier seg om, fint at du sier noe om den. "En mann med navn Ove" er nevnt ofte her inne i det siste, sikkert ikke uten grunn.

Godt å høre :)

Godt sagt :)

Jeg har stoppa opp og nærmest forkasta Lars Kepler etter "Hypnotisøren". Det er sikkert dumt. "Sandmannen" har jeg lagt merke til har fått gode kritikker.