Beklager, jeg gikk glipp av gåsetegnene :)

Jeg skal finne den frem igjen med "Vredens druer" friskt i minnet :)

Ja, dessverre. Allikevel synes jeg ikke det er pirkete å påpeke at handlingen i "Vredens druer" foregår på slutten av 1930-årene og ikke i 1920-årene. For meg er det en vesentlig feil.

Jeg fikk mail tilbake fra Den Norske Bokdatabasen med takk for henvendelsen, og at feilen var rettet opp, men jeg kan ikke se at det er gjort.

Du er bare helt utrolig.

"Skjenselens korinter" inngikk i debutsamlingen "Taustigen" som kom ut i 1948. Ikke umulig at han har latt seg inspirere av tittelen på Steinbecks roman. Jeg har novellen, lest den én gang, men husker ikke så mye, leser den gjerne igjen.

Gjennom introduksjonen i min utgave og tidfestede hendelser i boka, er handlingen lagt til sommeren/høsten 1937 frem til vinteren 1938.

Hentet fra Den Norske Bokdatabasen, Vredens druer:

"Romanen står i dag som et minnesmerke over depresjonens elendighet. Handlingen er hentet fra 1920-årenes USA. "

Denne teksten står under bøkene på diverse forlag, har spredt seg til bokblogger, bokanmeldelser ol.

Handlingen foregår i andre halvdel av 1930-årene.

Jeg sendte en kort e-post, så får vi se om det blir rettet opp.

Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge

Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet.

Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem.

Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor.

Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka.

Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene.

En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre.

"- Så dette er de nye tullingene, sa han.

Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)

Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ...

"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)

Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der.

Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ...

Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire.

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok.

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg.

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ...

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ...

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten.

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i.

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ...

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt.

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det.

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ...

Det finnes skrevne og uskrevne regler, lover eller rammer som du bruker overalt i samfunnet hvor vi mennesker samhandler, enten det er på nettet eller foran kassa i butikken. De fleste av oss sniker for eksempel ikke i køen.

To uskrevne regler her inne, sånn som jeg oppfatter det, er at trådene fortrinnsvis dreier seg om bøker, og at bokomtalene inneholder det er de er ment for, nemlig omtaler.

Det at folk ikke overholder de uskrevne reglene, er fritt opp til enhver, men det er ingen tvil om at det sier noe om den personen.

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom - som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ...

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid.
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ...

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ...

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ...

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse.
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ...

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen.

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast fem! Og det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer!

TV-serien kommer på NRK i november.

Jeg tenkte ikke helt klart. Ser de har en ordning på Deichmanske også, men ikke like godt utvalg. Tenker det kommer etter hvert. Jeg har tatt opp lesingen på engelsk igjen, og der er prisene absolutt overkommelige. Norske oversettelser av e-bøker synes jeg er i overkant dyre, men jeg tenker også som deg, at det er et greit supplement til papirboka.

"Vredens druer" ved siden av orgianalutgaven blir det på meg også denne helgen. I tillegg leser jeg "De Niro's Game" av Rawi Hage, anbefalt av deg og Monica, tror jeg. Jeg liker den veldig godt, både språket og historien, så takk til dere :)

God helg alle sammen!

Hvis du ikke vet det, så har Bærum Bibliotek 232 e-bøker fritt tilgjengelig nå, mener å huske at du er medlem der. Mange populære og mange for meg ukjente. Jeg har lest 10 av de bare siden slutten av september, lettvint og greit.

Så fint at du hentet opp igjen denne lista :)

Jeg tror folk flest leser de bøkene som promoteres i media, bokklubber og bokhandlere uavhengig om den er amerikansk eller ikke. Tenk Den norske Bokklubben for tyve, tredve, førti år siden, og se hva de gir ut i dag... Det handler om penger, gjør det ikke det, som på så mange områder ellers. "Populærlitteraturen" selger bedre enn Hemingway og Steinbeck, så enkelt tror jeg det er.

Støtter dere fullt ut på at "Vredens druer" burde fått en ny, norsk språkdrakt.

De usynlige heltene

I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka.

At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka, for nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:

"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."

Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på forfatterens egen morsslekt.

På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten.

Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.

Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret.

"Så slår alvoret ned i dem.

Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten.

Og slik går dagene, i januar.

Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)

Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv.

Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham.

"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)

Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt.

Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ...

Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!