Bokelskere.no

..vil Oddvar Søvik gjerne gi et vitnesbyrd:
Det er nå flere år siden jeg første gangen møtte en person
som hadde helbredelsens nådegave, det ble en stor opplevelse
for meg.
Helt siden jeg sluttet på gymnaset, hadde jeg vært plaget
av smerter i ryggen. De var svært brysomme når jeg skulle
preke, jeg orket ikke å stå særlig lenge.

Etter å ha gått til fysioterapeutisk behandling i ett år
uten at det hjalp noe større, begynte jeg å be om at Gud
måtte gripe inn.

En kveld snakket jeg med en dame etter et møte jeg hadde
holdt. Hun fortalte at hun hadde helbredelsens nådegave,
og da sto det klart for meg: "Henne skal du spørre om å
be for ryggen din!"

Som tenkt, så gjort. Da smilte hun og nikket: "Så det var
derfor jeg skulle hit i kveld. Du skjønner, jeg pleier
ikke gå på møte her. Jeg hører til i Frelsesarméen.
Men Gud ledet meg hit i kveld, og jeg var spent på
hvorfor."
Hun la hånden over korsryggen der smertene satt, og bad
til Gud. Da ble det likesom satt et varmt strykejern
på ryggen, nesten smertefullt.
Men en behagelig varme strømmet gjennom hele ryggen.
Smertene forsvant straks, og siden har jeg vært kvitt dem.

Gleden var ubeskrivelig, og jeg må tilstå at jeg spurte
henne: "Hvorfor går du ikke opp på sykehuset med en gang
og tømmer det for syke?"
Men hun smilte avvergende og sa: "Du skjønner, jeg er bare
et redskap. Jeg kan bare helbrede syke når Gud vil."
"Men hvordan kan du vite det," spurte jeg nysgjerrig.
Stille svarte hun: "Det kan koste timer i bønn ..."

( fra s. 173 )

but I felt as if a thunderbolt had fallen upon me when I pronounced
the awful oath which is required from every priest:
"I will never interpret the Holy Scriptures except according to
the unanimous consent of the Holy Fathers."

Many times the other students and I had discussed that strange oath.
Alone in the presence of God, my conscience had shrunk in terror
from its consequences.
But I was not the only one who contemplated its evidently blasphemous nature.

About six months before, Stephen Baillargeon, one of my fellow
theological students, had said to our superior, the Rev. Mr. Raimbault:
"One of the things which my conscience cannot reconcile is the solemn oath
we will have to take never to interpret the Scriptures except
according to the unanimous consent of the Holy Fathers!
We have not given a single hour yet to the serious study of the Holy Fathers.
I know many priests and none of them has ever studied the Holy Fathers!

"In the name of common sense, how can we swear that we will follow
the sentiments of men of whom we know absolutely nothing,
and about whom, it is more probable, we will never know anything,
except by mere vague hearsay?"

Our superior gave a weak answer, but his embarrassment grew when I said:
"If you will allow me, Mr. Superior, I have some more formidable objections.
Would to God that I could say, with Baillargeon, I know nothing of the
Holy Fathers. But my regret is that we know already too much of the Holy
Fathers to be exempt from perjuring ourselves,
when we swear that we will not interpret the Holy Scriptures except
according to their unanimous consent.

"Please, Mr. Superior, tell us what are the texts of Scripture on which
the Holy Fathers are unanimous ?
You respect yourself too much to answer.
And if you, one of the most learned men of France, cannot put your finger
on the texts of the Holy Bible and say, 'The Holy Fathers are perfectly
unanimous on these texts!'
how can we dare to swear before God and men to interpret every text
of the Scriptures only according to the unanimous consent of those
Holy Fathers?

....the Church has constantly been filled with the noise of the controversies
of Holy Fathers with Holy Fathers.
Some say, with our best modern theologians, St. Thomas, Bellarmine and
Liquori, that we must kill heretics as we kill wild beasts;

...while many others say that we must tolerate them!
You all know the name of the Holy Father who sends to hell all the
widows who marry a second time, while other Holy Fathers disagree.

"Some had very different notions about purgatory.
.....If I cannot rely upon my private judgment when studying,
with the help of God, the Holy Scriptures, how can I rely on my private
judgment when studying the Holy Fathers?"

Samfunnet blir ikke skapt på idrettsbanen eller universitetet.
Heller ikke i industrien og vitenskapelige laboratorier ...

Men ryggmargen i folket er hjemmene! Det er der personligheten
og holdningene blir formet.

Vi skal sette pris på offentlige og sosiale institusjoner...
være takknemlige for helsetiltak og muligheter til utdannelse.

Men det er et hjem med en far og en mor som er grunnmuren for
slektene fremover...
vi skal også ære den enslige mor som velger livet for barnet
i stedet for å utrydde det.

Bibelen taler om 'gudsfrykt med nøysomhet' som stor vinning.
En sannhet som vi nesten ikke våger å nevne mer. Men vi må ta
belastningen med å holde frem sannheten mot trendene som råder.

I det senere har disse verdiene blitt forflatet.
Mange har avskaffet en levende Gud, for ikke å si en nidkjær
Gud. Vi erstatter det med en sukkersøt religiøsitet og gjør
oss til nytelsessyke vesener uten forpliktelser,
uten nestekjærlighet.
Når det gjelder normene, er i sannhet landgangen i ferd med
å bli dratt ombord.

Emanuel Minos

Samtidig fortsatte mediapresset.
En tidlig morgen kom et av de minste barna våre
løpende opp til Signe og meg, og fortalte at det
var noen fremmede i stua. Vi gikk ned og møtte et
russisk nyhetsteam. De påsto de hadde ringt på,
men da ingen svarte gikk de bare rett inn og
begynte å ta bilder av stua vår.
Jeg hev dem på dør.

Et tysk mediahus tok en dag kontakt og fortalte
at de ville skrive en rekke ting om meg og min
bakgrunn som overhodet ikke stemte.
Jeg sa at alt var feil, men betingelsen for å få
rettet feilene var at jeg gav et eksklusivt
intervju. Det gikk jeg selvsagt ikke med på.
Om de skrev noe, eller hva, aner jeg ikke.
Skulle vi fulgt med på den internasjonale media-
dekningen, ville vi ikke fått tid til annet.
Det holdt lenge å kjenne det norske mediabildet
for å vite om vi nådde fram med budskapene og
fremdeles hadde den troverdigheten som skulle til
for å kunne gjøre jobben vår.

Jeg fikk også direkte beskjeder fra andre uten-
landske journalister at det verserte rykter om
min tvilsomme politiske tilknytning, siden jeg nå
utførte oppdrag nummer to for politisk ekstreme
kriminelle. De kunne fortelle at mange stilte
spørsmål ved min person og at jeg burde komme opp
med en god forklaring hvorfor jeg hadde påtatt
meg dette oppdraget. Flere av dem kom åpenbart
fra land med svakt rettsvern. Det var likevel
ubehagelig; jeg var ikke vant til å ha fiender.

Nå bestemte jeg meg for å etablere en klinikk spesielt
for de pasientene som hadde det verst i helsesystemet:
nemlig de som faktisk var syke, hadde vært innom
sykehus, leger og spesialister uten å få hjelp, fordi
alle prøver var helt normale -
de hadde rett og slett ingen diagnose.

Mange av dem endte hos psykiater enda de ikke hadde
psykiske plager i utgangspunktet, men ble motløse og
deprimerte når ingen kunne finne ut hva som feilte dem.
(..)

Vi bør alle følge vår overbevisning. Og hvis omgivelsene
ikke er modne nok til å forstå hva vi driver med, må vi
ha rygg til å bære problemer det medfører. Vi kan håpe
at neste generasjon kolleger får bedre betingelser for
å hjelpe de pasientene som idag blir sviktet. I mitt
virke som lege vil pasienten stå i sentrum.
Fagforeninger og myndigheter må finne seg i å komme i
annen rekke.

Hun våget knapt forlate hjemmet, fikk voldsomme magekramper
og måtte da bare legge seg rett ned på gulvet. Hun hadde
vært sykmeldt i tre år, sykehusinnlagt med skanninger,
blodanalyser og kikkertundersøkelser, som alle viste
normale resultater. Overlegen sa han kunne se at hun var
syk, men kunne ikke finne noe galt. -Hvis jeg var deg,
ville jeg oppsøke en god alternativ terapeut, men la være
å sitere meg, sa han.