Bokelskere.no

Eg har nettopp lese meg, undra meg, råflira meg, hoffa meg, svartna meg, sjuka meg, opphissa meg, ilska meg, vonbrotne meg og gleda meg gjennom "U - historier om djevelskap" av den færøyske forfattaren Carl Jòhan Jensen. For ei framifrå original og fantastisk bok!

Må innrømme at eg først kjøpte og starta lesinga av boka av plikt; omsetjaren Lars Moa er ein god ven av meg (og medlem i same leseselskap). Når i tillegg Lars ringte meg frå Litteraturfestivalen på Lillehammer, slik at eg fekk snakke med forfattaren, var saken klar; her måtte eg berre komme meg gjennom dei 908 sidene –koste kva det koste ville.

Den første delen av boka var ganske tung å kome gjennom, her vart det nemnt mange namn og hendingar. Til tross for alle dei utfyllande fotnotane vart eg ikkje heilt overtydd om at dette var ei bok for meg, spesielt ikkje som sommarlesing. Dei nemnte fotnotane var òg litt forvirrande – kva ville forfattaren med desse? Etter kvart demra det for meg; i fotnotane sår forfattaren sjølv tvil om sannleiken i bokas innhald – titt og ofte seier fotnotane at forfattaren tek feil. Forfattaren viser òg til sikre kjelder om fleire av karakterane i boka, sjølv om karakterane heilt og halden er oppfunni av forfattaren sjølv. Eit artig og intelligent grep som etter kvart fører lesaren meir og meir inn i bokas univers. Fotnotane vart ikkje lengre til hinder for lesinga, tvert imot.

Etter den første delen, tek boka ein ny retning – her kjem utfyllande historier om det og dei som allereie er nemnt i første del, gjerne sett frå ein annan ståstad. Vi får vite meir om lagnaden til karakterane og gjerne også grunnen til at dei ter seg slik dei gjer. Her er hor, svik, kjærleik, dassturar, kåtskap, overtru, venskap, stoltheit, audmjuke, stormannsgalskap, attrå og sorg – akkurat som i sjølve livet.

Språket til forfattaren ber preg av at han har ei fortid som poet (han har fleire gonger vore innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris) - her er mange lyriske vendingar. Samstundes følgjer språket handlinga; mord, valdtekt, drukkenskap, dassturar, sex, vald og ureinslegheit blir skrive om på ein direkte måte. På ei og samma tid forferdeleg fælt og vakkert.

Kva handlar så boka om? Tja… Hovudhandliga samlar seg om forkynnaren Matthias og kjøpmannen i kjøttbua, Bænadikt. Begge har ei broka fortid. Alle som kjem ut for ein av desse to menna blir påverka, mest på vondt. Forkynnaren trur ikkje på Gud, medan kjøpmannen har nokre sære uvanar som etter kvart blir belyst. Liva deira blir tvinna saman når Matthias bur ovanfor kjøttbua i tida han arbeidar som lærar. Den islandske kvinna Saloma påverkar også det som kjem til å skje. For ikkje å røpe for mykje, lar eg bokomtalen kvile med dette.

Til slut må eg ta hatten av for omsetjaren; Lars Moas norske språkdrakt er ein fryd å lese. Språket er poetisk og samstundes rått. Ein bragd, rett og slett.

http://www.samlaget.no/item.cfm?id=14782

For det første; det er ikke noe galt med mennesker som ikke leser bøker. For mange er boka et fremmedelement man helst styrer langt unna. Kanskje kommer dette av at de ikke fikk møte litteraturen i barndommen eller at ingen – verken familie, lærere eller andre – har greid å veilede dem mot ei bok de faktisk kan like. Mange har verken tid eller ork til å sette seg ned med ei bok og synes det er utrolig mye morsommere å gjøre ting, i stedet for å lese om dem – og det er selvsagt helt greit. For mange varer denne stilltiende(?) opposisjonen mot det skrevne livet ut, mens andre kommer på bedre (?) tanker etter hvert som deres ungdommelige kåtskap etter opplevelser og mot stillstand og ettertenksomhet gir seg.

Når din kjære sier han LESER Donald, mener han kanskje akkurat det. Mange mennesker er hekta på Donald, donaldismer og filosofien bak Disneys verker. Her er det mange godbiter å hente! For oss som leser bøker derimot, blir Donalds univers kanskje litt i magreste laget.

Problemet, slik jeg ser det, er helst at dere to ikke kan enes i synet på boka og verdien av denne. Siden du bruker ganske mye tid på å lese antar jeg (av erfaring) at dette kan bli en kilde til splid. Det er utrolig irriterende om man hele tiden blir avbrutt i lesinga av en person som synes det du driver med er kjedelig og formålsløst – like irriterende (vil jeg tro) er det om kjæresten din uresponderende sitter med nesa i ei bok og er fullt og helt inne i en handling og en verden du ikke vet noe som helst om.

Hva med å møtes på halvveien? Siden kjæresten din liker tegneserier, kan du godt introdusere han for serier med mer kompleks handling og større språklig repertoar enn Donald. Preacher og Sandman er eksempler på slike serier. Kan hende din kjæreste til og med etter hvert vil lese bøker som videreutvikler disse universene. Hvem vet? Om du i tillegg liker seriene, vil det jo være helt fantastisk; tenk å diskutere noe man har lest med sin kjære!

Denne fantastiske do-passasjen er hentet fra "U-historier om djelveskap" av Carl Jòhan Jensen. I denne boka går karakterene på do (eller dass!) som oss vanlige mennesker:

Det fanst ikkje lys på doen.

Ho drog opp skjørtet. Benken støytte mot rassen. Treverket, kald mot huda, som drog seg saman frametter låra.

Så kom den tredje ria sviande.

Marta skar i å synge.

Ver glad, ver glad, song ho, lyst og reint. Ver glad, utvalde sjel.

Saloma knytte nevane og halla seg framover.

Gjennom suset for øra hørte ho kadetten brumme, men kunne ikkje skilje orda frå kvarandre i det som han sa.

Ver glad, ver glad, song Marta.

Saloma ynka seg.

Stilt.

Så braka det laus. Plutseleg. Renneskita rann ut av henne.

Eit augeblikk kom songen bort i bruset og brumlinga.

Akkurat nå leser jeg U - Historier om djevelskap av Carl Jòhan Jensen (Færøyene) - anbefales!

http://www.samlaget.no/item.cfm?id=14782

Jeg er glad i mange mannlige forfattere - og forfatterskap. Har så vidt vært inne i bokhylla di for å sjekke hva du har lest og hvem du ikke har lest bøker av. Ut fra dette vil jeg gjerne anbefale følgende:

• Umberto Eco. Når jeg leser bøkene hans blir jeg stadig slått ut av kunnskapsnivået til mannen - utrolig. I tillegg skriver han spennende bøker, gjerne med svært originale og intelligente plot. Anbefaler spesielt Rosens Navn, Foucaults Pendel og Øya Fra Dagen Før.

• Tom Robbins. Herlig surrealistisk. Fantastiske og eventyrlige fortellinger, ispedd en god porsjon galskap. Vil spesielt anbefale Still Life With Woodpecker (vet at iallefall denne er oversatt til norsk...) og Fierce Invalids Home From Hot Climates.

• John Irving. Bøkene hans (og i og for seg karakterene) er alltid underfundige, rare, vittige og ikke minst såre. Kan spesielt anbefale En Bønn For Owen Meany og Garps Bok. Skal selv snart til å lese hans siste (den ligger klar i bokhylla) - gleder meg

• Carl Frode Tiller. Ser at du allerede har lest Innsirkling. Vet ikke om du likte den, men slår likevel et slag for spesielt Skråninga, men også Bipersonar. Språket er fantastisk og historiene er sterke og vonde.

Kunne sikkert listet opp mange flere (f.eks Kjærstad og Fosse - som jeg nettopp har begyntå lese selv), men dette var iallefall noen av de mannlige forfatterne jeg kom på i farta.

Håper dette kan være til hjelp

Jeg har late dager i Trøndelag, så det er bare å lese alt jeg greier ;) Tror nok tempoet går noe ned den nærmeste tiden - holder på med den siste boka Lars har oversatt og den er på mer enn 900 sider....

Kos deg med Tatt av vinden - fortsatt god sommer ;)

Har hatt lesesperre innimellom selv. Noen ganger kan det være ganske godt; man får tross alt gjort ganske mye annet når man ikke har nesa i ei bok, men som oftest er det veldig frustrerende!

Etter å ha vært inne på sida di slår det meg at du kanskje kan komme til å like bøkene til Josie Lloyd og Emlyn Rees, f.eks. Sammen (Come Together) eller Sammen Igjen (Come again). Leste dem for en del år siden og syntes de var ganske så fornøyelige. Ellers benytter jeg sjansen til å anbefale Jan Wieses lille perle Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Den har jeg gitt bort i gave mange ganger, med stort hell. Tror ikke jeg kjenner noen som ikke har likt denne boka.

Lykke til - håper lesesperren gir seg snart ;)

Her har det kommet mange fine forslag. Min erfaring som lærer i engelsk er at svært mange elever foretrekker fantasy eller krim når de skal lese på engelsk. Foruten forfatterne som allerede er nevnt, vil jeg slå et slag for novellene til Roald Dahl. Har brukt flere av dem (med hell) i undervisningen - og elevene ser ut til å like dem. Kortere tekster (noveller, forkortede versjoner av bøker) er en fin inngangsport for elevene; om de føler at de mestrer å lese disse tekstene, er de ofte mer mottagelige for lengre tekster også.

Du finner den i bokhylla på nb.no - har allerede vært inne og lest den på nytt ;)

Tusen takk ;)

Da jeg gikk på ungdomsskolen leste vi mye i norsktimene. Innrømmer at det meste forlengst er glemt, men en novelle sitter fremdeles som spikret... Jeg har i flere år prøvd å finne ut hva novellen heter og hvem forfatteren er, uten hell. Kanskje noen av dere kan hjelpe meg?

Plottet er som følger: Vi er noen år inn i framtida og planeten er blitt overbefolket. Novellen følger en familie som skal på ferie til stranda, de kjører bil. På veien til standa må de gjennom en tunnel. Denne tunnelen stenges med gjevne mellomrom, mens den er full av biler, og bilene og menneskene blir fjernet som et ledd i å minske befolkningen.

Høres dette kjent ut for noen?

Her spør du et farlig spørsmål, gitt. Det er alltid skummelt når politikk kommer på banen ;)

De fleste av vennene min er venstre-velgere og de leser også en god del bøker. Naturlig, kanskje, siden de fleste av dem er lærere. Vil min erfaring så kunne brukes som bevis på at den ovenfornevnte påstanden er korrekt? Neppe. Generaliseringer i seg selv sier jo ikke noe om den enkelte person og dens forhold til bøker.

Egentlig synes jeg det er ganske dumt å prøve på å finne slike skiller mellom venstre og høyre, arbeider eller akademiker, kvinne eller mann, ung eller gammel... For meg er noe av det beste med denne siden nettopp at disse merkelappene ikke betyr noe. Her diskuterer alle med alle, og godt er det.

Tusen takk for tipset, skal prøve å få tak i stykket. Håper eg forstår det ;)

Boka har stått i bokhylla i fleire år. I går kveld tok eg ho endeleg fram og vart gledeleg overraska. Er einig - stort sett heile boka kan siterast. No har eg nok ein gong funne ein forfattar eg gjerne vil lese meir av.

På denne datoen, 100 år etter (2004), var jeg i det virkelige liv på denne puben (om det er den med sirenene) for å feire 100-årsjubileet til den berømte Ulysses-datoen og for å feire Blooms Day, selvsagt ;)Anbefaler deg en reise etter endt dyst (lesing) - det var en fantastisk opplevelse!

Det er jeg enig i! Liker dikt, men har en enda større forkjærlighet for romanen - kanskje fordi jeg trenger mange ord selv?

Uansett; håper jeg blir flinkere til å lese poesi framover. Har mange verker på vent; kanskje kan jeg legge ei diktsamling klar ved frokostbordet, slik at jeg får lest minst ett dikt pr dag? For meg kan ikke dikt leses raskt i rekkefølge, de er ofte mer til ettertanke enn hva en roman er...

Nå er jeg ingen poesikjenner, dessverre. Har lenge hatt ambisjoner om å lese minst ett dikt pr dag, men det har blitt med tanken. Jeg vet ikke helt hvorfor, men håper jeg etterhvert blir mer åpen for denne sjangeren. Det eneste diktet jeg kan resitere er Andrè Bjerkes Runde, Rare Rulle Rusk. Det lærte jeg meg utenatt som barn, og reglen/diktet sitter fremdeles som et skudd!

Da jeg i barndommen lekte på kvisten vår, fant jeg en gammel skolebok. Regner med at den tilhørte min mor. I den boka fant jeg diktet som til dags dato har betydd mest for meg; Det Tornede Træ av Welhaven

Ynder du treet, da må du ei hade

Den hvasse torn mellom blomster og blade;

Da treet var ungt med den blødeste hud,

Ble det et stanset, forkommet skud:

En torn er en kvist, der har taget skade.

Tenk, hva et spirende liv må lide,

Hvor mørket ruger og tåkene skride!

Ja, se deg om på den fattige plett,

Hvor treet led og ble tornekledt,

Og bar dog blomster, duftenede, blide.

Blant all den glede, en vår utfolder,

Er tornen et savn, som planten beholder.

Den siger i vekstenes stumme sprog:

"jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog

en større smerte enn jeg forvolder."

Dette diktet ga meg mye, blant annet fordi jeg følte at jeg var i opposisjon til alle og enhver rundt meg. Det kjentes som om diktet forklarte grunnen(e) bak min oppførsel og at det virkelig sa noen om meg og min situasjon. Fremdeles tar jeg en gang i blant fram Welhavens dikt, og jeg synes fremdeles det snakker til meg...