Bokelskere.no

Jeg har etter hvert lest så mange krimbøker at det dessverre er vanskelig å skille den ene fra den andre.. Da er det lettere å vise til forfattere og/eller detektiver. Har av en eller annen grunn en stor forkjærlighet for modne menn som etterforskere/detektiver. Blant annet står Colin Dexters Morse-bøker, Arnaldur Indridasons Erlendur-bøker, Ian Rankins Rebus-bøker og P.D. James Dalgliesh-bøker høyt i kurs. Når det gjelder setting, er Storbritannia favoritten; er en smule anglofil av meg ;)

Jeg er nok litt miljøskadet. Vokste opp med en mor som blant annet, til min forskrekkelse, gråt av tv-programmer à la Tore på sporet(the horror!). Dette førte selvsagt til at jeg satte min ære i å ikke gråte av slik stimuli, verken når det gjelder litteratur eller film. Jeg skuffet meg selv stort da jeg til min forskrekkelse gråt av Susan E. Hintons The Outsiders i 14-årsalderen, men stort sett gikk det greit å stålsette seg.

I de senere år har jeg som deg merket at jeg har blitt mer lettrørt. Vet ikke helt hva det kommer av, men jeg har en teori om at det er lettere å akseptere for seg selv at en blir rørt etter hvert som en blir tryggere på seg selv. Eller kanskje en rett og slett blir mer sentimental med årene?

Blir fremdeles sjelden sentimental av romantisk kliss, men av og til dukker det opp ei bok som rører meg skikkelig. Eksempler på slike bøker er Is-slottet av Tarjei Vesaas, Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Rosens Navn av Umberto Eco. Er nesten litt stolt over å ha grått av sistnevnte; det er sjeldent noe har traumatisert meg like mye som da biblioteket med de uvurderlige skattene brant!

Anmelderne har sammelignet henne med Marquez og også sagt at dette er den nye Isabel Allende.

Det klippet skulle eg gjerne fått med meg! Har i det minste planar om å sjå Chimes at Midnight; Orson Welles film om den store (pun intended!) Falstaff ;)

For meg var det nettopp det enkle språket som gjorde boka så sterk. Med et slikt tema, ville et svulmende og svært beskrivende språk nærmest vært overkill, synes jeg. Schau nærmer seg temaet med respekt og ærbødighet. Boka satt igjen i meg en god stund etter at jeg har lest den, både på grunn av den nevnte tematikken og på grunn av den enkle skrivestilen. Det var nesten noe sårbart over språket i dets enkelhet, samtidig følte jeg at det jeg leste var ekte. Her hadde ikke forfatteren (vel, essayisten)utbrodert en masse. Nei, teksten kjentes enkelt, rett på sak og sann. Språket var etter min mening absolutt riktig for denne boka.

Min verste opplevelse når det gjelder bokhamstring? Tror det må være under det lokale bibliotekets posesalg på bøker for noen å siden. Først tok jeg det ganske med ro, gransket bøkene nøye og viste faktisk for en gangs skyld måtehold. Det skulle ikke vare lenge.. Før jeg visste ordet av det, var jeg i en slags rus og laget store bunker av bøker jeg bare måtte ha! Det var ikke før jeg vaklet ut av biblioteket, sterkt tynget av min bør, at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde mulighet til å komme meg hjem med den tunge lasten, billøs som jeg er…. Etter å frenetisk og aldri så lite desperat ha ringt mange venner, fant jeg til slutt ei som var villig til å komme og hente meg - midt i middagstida fredag. Innrømmer at jeg følte meg ganske skamfull da hun bremset opp for å ta meg med….

Snedig at våre meninger så ofte sammenfaller! Synes det var tungt å komme gjennom dette stykket. Ikke på grunn av språket, her var det mange språklige perler å finne, men på grunn av innholdet. Synes det hele ble litt… kjedelig. Kanskje jeg har det på samme måte som deg; overgangen fra de historiske skuespillene er temmelig stor!

Jeg likte Rosalind godt og kan forstå at hun regnes som en av Shakespeares største heltinner. Likevel må jeg si at jeg foretrekker Beatrice (eller Kate, for den saks skyld). Det er godt mulig dette kommer av at jeg har ”levd med” Much ado about Nothing i lang tid og at dette skuespillet lenge var min store Shakespeare-favoritt. De språklige fektekampene mellom Rosalind og Orlando fenger meg ikke like mye som dem mellom Beatrice og Benedick, selv om det som sagt finnes mange godbiter også i As you like it.

Sjekket også hva pastoralesjangeren dreier seg om. Flott gjennomgang, forresten! Finner flere likhetstrekk mellom As you like it og A Midsummer Night’s Dream, blant annet gjelder dette tematikken om den sanne kjærligheten.

Jeg er enig med deg i at As you like it har homoerotiske elementer. Ganymedes/Rosalinds lek med kjønnsroller, både i selve stykket og i epilogen, er noe av det som hever skuespillet for meg. Liker spesielt at Rosalind i siste instans slår tvil om hvilket kjønn ”hun” egentlig er. For meg virker det absolutt som om Orlando tiltrekkes av Ganymedes/Rosalind. Det er vel ikke helt vanlig at man leker at man gifter seg med en person man ikke er tiltrukket av? Dette at de to tilsynelatende ikke kan utholde å være borte fra hverandre, er for meg et ytterligere bevis på gjensidig tiltrekning. Når Orlando blir skadet får han sågar broren til å bringe det han tror er Ganymedes sitt lommetørkle, for å forsvare at han har blitt så lenge borte fra ham… Denne leken mellom de to er fornøyeig lesning.

Min største innvending mot stykket er at det går så alt for raskt i svingene! Den første delen synes jeg er som de fleste av Shakespeares stykker når det gjelder tempo. På slutten, derimot, er det som om forfatteren må skynde seg å få med mest mulig informasjon. Oliver og Orlandos gjenforening, Fredericks omvendelse og forelskelsen mellom Oliver og Celia blir for meg stemoderlig behandlet. Flere av disse for stykket viktige hendelser, blir gjenfortalt og ikke opplevd av publikum. Jeg følte meg nesten litt snytt!

Kritikere hevder at selve tittelen, As you like it, muligens henspeiler på at Shakespeare skrev dette stykket fordi det var noe folk ønsket, ikke fordi han nødvendigvis likte det selv…

Jeg sier hele tiden til meg selv: ikke kjøp flere bøker nå, Anja – og gjør mitt aller beste.. Det er bare det at jeg er så utrolig svak. Å unngå nettbokhandlere er slett ikke noe problem, men i hverdagen er det svært vanskelig å få føttene til å styre meg i en annen retning enn nettopp en bokhandel.. Har ”bare” kjøpt 5 bøker i januar: Lotte i Weimar av Thomas Mann (skal reise til Weimar etter at Faust er ferdiglest og vil gjerne lese denne også..), Faktotum av Charles Bukowski (elsket filmen, men har dessverre til gode å lese noe av denne forfatteren), Skråninga av Carl Frode Tiller (romanen er for lengst fortært og elsket, dette dreier seg om skuespillversjonen som nå selvsagt også er lest), Himmelarkivet av Gaute Heivoll (lest og likt forrige helg) og oppslagsboka Jo visst kan du gresk og latin! (nyttig når en leser en del gammel litteratur). Jeg liker både å kjøpe og å lese bøker, det eneste problemet mitt nå er å finne plass til disse nyervervelsene.. Sukk.

Det er godt mulig du har et poeng: kanskje jeg ville fått noe annet ut av boka om jeg leste den i eget selskap? Det å bruke så lang tid på ei bok kan føre til at leseren ikke greier å holde tråden, eller som jeg gjorde i dette tilfellet: gå lei. Bøkene vi velger å lese i leseselskapet er bøker vi kanskje ikke ellers ville gått løs på og jeg må si jeg er veldig glad for at jeg har lest Don Quijote. Ikke bare på grunn av boka i seg selv, men også fordi den er ett av de viktigste referanseverkene innen litteraturen.

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å være med i leseselskapet. Kjempet meg først til en plass (jeg var den gang mye yngre enn de andre)… Følelsen av å bli en del av en slik gjeng kan bare (nesten) sidestilles med å ha oppdaget dette nettstedet. Det er så godt å vite at andre deler den samme lidenskapen som for meg til tider er altoppslukende.

Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder kommer fram om en trykker på en link som er slettet. Dette kan gjelde både innlegg og brukere. Synes forøvrig det er både morsomt og passende at diktet blir brukt på denne måten ;)

Jeg må noe beskjemmet innrømme at Don Quijote for meg slett ikke var den store leseopplevelsen jeg hadde håpet på. Boka ble lest sammen med 15 andre i leseselskapet jeg er med i, vi tok tak i navn, historiske hendelser og andre referanser og vi diskuterte. Hele prosessen tok to (!) år. Først likte jeg boka godt, men etter hvert syntes jeg at de samme poengene gjentok seg. Spesielt gjelder dette den andre delen. Det sies jo at Cervantes skrev den fordi en eller annen sjarlatan allerede hadde gitt ut del 2… Boka var slett ikke dårlig, den svarte dessverre bare ikke til de høye forventningene jeg på forhånd hadde.

He he, jeg tok sjansen, siden flere allerede har nevnt diverse samleutgaver… Både Shakespeare og Ibsen finnes allerede i ettbindsutgaver, med litt velvilje kan vel en slik utgivelse kalles ei bok?

Vet du, dette spørsmålet var det slett ikke vanskelig å svare på! Det er mulig at svaret vil være annerledes i morgen, men i kveld er det som følger: Ulysses, Mesteren og Margarita, Shakespeares samlede, Ibsens samlede og Bibelen (eventuelt kunne ett av de overnevnte verkene skiftes ut med Den Guddommelege Komedie).

Begrunnelsen? Selv om jeg har lest både Ulysses, Mesteren og Margarita og Den Guddommelege Komedie fra før, føler jeg at disse verkene fremdeles har mange for meg uutforskede sider jeg gjerne vil gripe fatt i. Når det gjelder Shakespeare, Ibsen og Bibelen har jeg lest en del, men ennå ikke alt. Min mening er at en i disse verkene kan finne nær sagt en hver historie som noensinne er fortalt. Og det er vel nettopp dette man er ute etter om man har all tid i verden alene på en øde øy?