Det er en liten forskjell der. Når jeg skriver om en bok her inne, så har ikke jeg noen som helst egeninteresse i den boken (så lenge jeg ikke selv har skrevet den, eller deltatt i utviklingen av boken). Med min egen blogg har jeg klart en egeninteresse i, og den reklamerer jeg for når jeg legger ut link til bloggens nettside.
Jeg vet ikke om de siste setningene dine ift "man" er ment å være et humoristisk spark eller noe annet, det er faren med nettet - man ser ikke ansiktet til den som skriver. Mine kommentarer er ikke ment personlig mot noen. Hvis det er en forhistorie her ift dette nettstedet, så kjenner ikke jeg til den da jeg ikke er så aktiv i diskusjoner her inne.
For å presisere så har jeg ingen problemer med at man linker til sin egen blogg, så lenge man også tilbyr bokelskere.no et stort eller lite utdrag av anmeldelsen. Det jeg kommenterer på er kun å legge inn en link i feltet for bokomtale og ikke noe annet.
Selv om man ikke har en fortjeneste i form av økte inntekter ved å linke til egen blogg, så blir det like fullt reklame. Reklamebegrepet er ikke avhengig av at man tjener økonomisk på å vise seg frem. Man legger jo ikke ut linken for å være snill mot bokelskere.no. Man legger ut link fordi man vil ha lesere til egen blogg, og dermed er det underforstått promotering av ens egen side. Jeg ville ikke lagt ut link under mine bokomtaler her inne hvis jeg ikke ønsket at folk skulle klikke inn på siden min.
Jeg har stor forståelse for ønsket om å legge bokomtaler her inne på nettstedet. Hvis "alle" bare skulle linket til bokomtaler utenfor nettstedet, eller gjort det samme i andre diskusjoner, så ville det ikke tilført nettstedet så mye av verdi. Et nettsted er avhengig av at folk diskuterer og legger igjen omtaler der, slik at stedet blir levende. Ikke bruker det som et linkebibliotek.
Jeg synes det er mest ok å legge inn hele eller store deler av omtalen på en bok her inne, de gangene jeg gjør det, også legger jeg ved en link nederst i innlegget hvor det står "Les hele omtalen her". Da har jeg tilført bokelskere.no en verdi, samtidig som nysgjerrige også kan besøke bloggen min.
Jeg har også vært på mange andre nettsteder, og felles for dem er at det blir oppfattet som spamming hvis man bare legger ut en link til en annen side og ikke noe mer, samt at det blir regnet som svært dårlig nettetikette. Alle nettsteder ønsker, som sagt, å ha en levende side, og det får man ikke om folk lenker til innhold utenfor siden.
Charlie dro opp kjolen og viste frem et par hårete hvite bein over støvlettene.
- Det hjelper ikke så mye, Charlie. Husk at dette er gamle fine vestkantfruer vi snakker om.
- Å, de elsker homoer. De elsker oss. De vet det bare ikke selv.
- Har du ikke en vanlig genser, og en vanlig bukse?
- Herregud Mia, nå knuser du ytringsfriheten her. Jeg er kunstner, et vandrende åndsverk, vet du det?
- Jeg tror fruene kommer til å blande sammen åndsverk og åndssvak hvis du tropper opp i det der.
Hun må ha født barnet i Auschwitz. Og det får meg til å tenke på en strofe fra Louis MacNeices dikt, Prayer before Birth, som ble skrevet under andre verdenskrig.
I am not yet born; O hear me,
Let not the man who is beast or who thinks he is God
comeback near me.
Mine favoritter er Marekors, Sorgenfri og Frelseren.
Vi bør konsentrere oss om fremtiden, det er der vi skal være resten av livet.
Mark Twain
Hun kunne vise raseri bare ved måten å sitte på, vridd skjevt på stolen, stiv i ryggen, mens hun knuget håndvesken i fanget, hatten hennes som hadde fasong som en brioche med et stykke svart netting rundt pullen, var satt på snei over de ufødde krøllene.
Hun var en enorm person av ubestemmelig alder. Hun var iført en sekkefarget tweedkjole med belte stramt strukket i livet, noe som fikk det til å se ut som om hun var pumpet opp til bristepunktet i bryster og hofter, og hennes korkfargede legger stakk ut foran henne som to enorme sponser fra en tønne.
Og ved siden av kaminen sto det en dyp, lav lenestol av falmet sinoberrød plysj, noe skrot han hadde funnet en morgen på fortauet utenfor huset. Den hadde ligget nesegrus i en ynkelig uverdig stilling, som om den hadde prøvd, men ikke klart å vakle seg hjem etter en natt på fylla.
Jeg kjente henne da hun var en småjente og lekte med dukker. Hun pleide å snakke så strengt til dem at at jeg trodde de skulle begynne å grine.
Stillhet og ensomhet er den største luksus i livet. Men det gjelder å møblene ensomheten med liv.
Henri Matisse ( 1869-1954)
Aldri verden om hun skulle flytte inn i Simons hus etter at de var gift. Kjøkkenet var smalt som en takrenne, og badet var i første etasje, innenfor kjøkkenet. Huset lå rett på fortauet også, så folk kikket inn i stuen når de gikk forbi.
Charlie kjente igjen symptomene : verbale angrep prellet av ham som regn på en paraply. Og han hadde det åndsfraværende uttrykket i øynene, så du nesten kunne se at tannhjulene i hjernen snurret rundt og rundt....
Du er nødt til å øve deg på å være din egen bestevenn, sa jeg. Ville du ha bedt bestevennen din om å jobbe hvert eneste øyeblikk, eller ville du synes at han fortjente å slappe av og hygge seg litt innimellom?
Hun var hemmelighetsfull, sjalu, med en voldsom besittertrang, led av forfølgelsesvanvidd og var en storartet og hengiven hypokonder.
Jeg hørte svak musikk innenfor fra radioen ; et palmehageorkester spilte smektende melodier, som kunne fått karameller til å smelte...
Hun har et veldig uttrykksfullt ansikt, Wanda; den typisk engelske huden hennes er blek og skjør som silkepapir, og linjene rundt øynene hennes rynker seg på alle mulige slags vis alt etter hva slags humør hun er i. Det er vel det som skjer når man ikke bruker Botox, sminke eller solarium. Man sitter igjen med et ansiktsuttrykk i stedet.
Fahrenheit : aleinemorsproblem, det å ikkje vite kva faren til barnet heiter. Sjå > Mette Marit
Ekkolodd : ivrig loddseljar, returnerer stadig til døra. Sjå > Loddefjord.