Bokelskere.no

haha jeg visste at det ville være en skrivefeil et sted beklager den. Jeg vet det var en stadion og ikke studio. Sånn går det når man skriver fort. Skal rette opp den feilen og beklager igjen:) Blir så ivrig på å skrive, men er dårlig til å sjekke hva jeg har skrevet etterpå. Det er ikke like artig:)

Jeg er litt enig med deg. Den er på grensen til chick lit med den moderne historien, og jeg likte Saras perspektiv og fortellermåte mye bedre. En lengre begrunnelse her:

En sjokkerende bok om Frankrikes mørke og dystre hemmelighet. Filmen er allerede på kino og som vanlig leser jeg boka etter at filmen er laget. Jeg rekker aldri å lese en bok før jeg får vite at den er filmatisert, men jeg leser i hvert fall bøkene før jeg ser filmene, så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok. Det blir så bakvendt å gjøre det på den andre måten. Jeg vil lage mitt eget inntrykk når jeg leser boka før jeg ser filmen. Det som er litt dumt er at jeg allerede har sett traileren og vet hvordan skuespillerne ser ut. Må innrømme at det ødelegger litt, men ikke slik at det ødelegger for meg. Men nok om det og tilbake til boka.

I Saras nøkkel er det to paraleller som overlapper hverandre. En story som foregår i 1942 og den andre i 2002. I 1942 blir ti år gamle jenta, Sara og familien vekket av det franske politiet. Jenta skjønner ikke hvorfor moren hennes er så redd og hvorfor foreldrene hennes har vært så fortvilet så lenge. Selv om hun tror at de vil være hjemme igjen om noen timer, går hun med på å stenge broren inne i et hemmelige skap som lenge har vært deres gjemmested. Han får med seg vann og andre ting og lover å være tilbake. De blir fraktet med til Vél d´Hiv (et innendørs stadion hvor jenta og andre jøder blir oppholdt i mange dager uten at hun skjønner hvorfor) før de blir brakt videre til en leir. Og for hver time og dager blir hun og foreldrene hennes fortvilet over broren hennes situasjon som er i skapet.

I den andre storyen som skjer i 2002, møter vi Julia Jarmond som er journalist. Hun får oppdraget om å skrive om sekstiårsmarkeringen for Vél d´Hiv noe som er et tabu for Frankrike. Noe landet helst ikke vil snakke om siden det var det franske politiet som arresterte jødene i landet. Det er en svart og hemmelig del av krigshistorien. I den anledning kommer hun over Saras historie, om den ti år gamle jenta. Og rundt denne undersøkelsen oppdager hun flere ting.

Har lenge hørt snakk om denne boka og har vært meget nysgjerrig på den. Den er både elsket og hatet. Jeg liker den kjempegodt, men samtidig ikke. Det er litt vanskelig å forklare det til dere som ikke har lest den. Det er deler av boka som er svært fengende og andre deler ikke. Frem til omtrent midten av boka følger bytter vi perspektiv mellom Saras og Julias perspektiv. Og for å være ærlig likte jeg Saras historie og væremåte bedre enn journalisten Julia. Sara er fra en spennende og sårbar periode og derfor klarer jeg ikke å synes så synd på Julias sårbare liv. Jeg klarer bare ikke å syns synd på henne. For å være helt ærlig syns jeg at Julia oppfører seg som en bortskjemt tenåring. Hele tiden klager hun over at hun kan fransk etter å ha bodd i Paris i flere år og behersker fransk svært godt selv om hennes manns foreldre/familie snakker engelsk til henne av og til for å være helt sikker på at hun forsår de som blir sagt. Hun nevner dette uttallige ganger. Så mange ganger at jeg ville bare rive i håret av frustrasjon. At hun er amerikansk, og har bodd i Paris i mange år og at hun nevner mange ganger om språket er så urelevant. Også dette med ekteskapet hennes. At det er litt turbulent på grunn av uenigheter. Jeg syns det hører til i en annen bok. Jeg klarer bare ikke å synes synd på henne i forhold til Sara. Det blir bare småtteri i forhold. Jeg syns at det ble lagt mer vekt på henne enn Sara, noe jeg syns var en feiltagelse. Skulle ønske at Sara fikk en større plass i boka. Syns Julia tok for stor plass. Jeg er ikke like interessert i henne som i Sara og om fortiden. Det føltes ut som om jeg leste to forskjellige bøker. Noe som var litt frustrerende.

Men alt i alt så er Saras nøkkel verdt å lese selv om enkelte partier i boka virket litt for chick lit for meg. Men den tar opp et viktig tema som vi ikke bør glemme. Jeg hadde aldri hørt om Vél d’Hiv før. Stedet hvor jødene ble fraktet først før de ble fraktet videre. Kommer nok til å google litt om det. Og Saras nøkkel ga meg enda mer lyst til å lese flere romaner som baseres på 2. verdenskrig. Det har jeg lest alt for lite av. Så selv om denne boka får en “middels” terningkast, er det en bok med viktig tema. Og enkelte partier i boka er kjempespennende og uforglemmelig. Les den. Du kommer ikke til å angre! Den gjør et sterkt inntrykk. Det er i alle fall sikkert.

Husker foreldrene mine leste denne til meg da jeg ikke kunne lese og da jeg lærte det, keste jeg den lest om og om og om igjen. Syns også boka er like festlig den dag i dag som da jeg var mindre. Det er en skikkelig moro bok! Og ordet buksevann er like morsomt!:)

Jeg har ikke lagt merke til det for jeg har ikke vært på nettet/bokelskere før nå:)

Fint:) Vet at noen kan bli fornærma angående snakk om dialekt, så jeg prøver alltid å trå varsomt på det området:)

Var ikke meningen å fornærme noen. Trodde det var gralla. Har faktisk opplevd at noen skrev det på veggen min en gang på facebook:),men det kan jo ha vært trykkfeil.Så beklager om noen ble fornærmet. Jeg kan ikke stavangerdialekt. Spesielt ikke når noen snakker med meg med den dialekten ganske fort.Gikk på folkehøgskole for noen år siden og ei der snakket veldig fort og var fra fra Stavanger. Det tok meg flere måneder å endelig skjønne noe av det hun sa:)

En av de morsomste ordene jeg har hørt nå når det er snakk om dialekt, så må det vel være gralla. Tror det uttrykket kommer fra Stavanger og betyr gratulerer?

Tusen takk for svaret. Ble klokere nå:) Av og til kan dialekter være en gåte, i alle fall for meg:)

Denne har jeg på engelsk og det er flere år siden jeg leste den. Kanskje det er på tide å finne den frem igjen snart. Er ikke fan av noveller, men det er jo Stephen King. Jeg leser alt jeg kommer over det han har skrevet. Så takk for påminnelsen av denne boka:)

Det er godt mulig. Ikke godt å si for det er vel over 20 år siden. Men tror du sier det mer ordrett enn meg, for jeg er dårlig til å huske på/herme etter andre dialekter;)

Selv er jeg i fra Sør-Trøndelag, men husker som yngre at jeg og broren min lekte med naboen og kameraten hans som kom om sommeren av og til og var fra Nord-Norge et sted. Husker vi gikk inn til dem en dag og denne nordlendingen sa: Jeg setter klompane mine ut i gangen (eller noe i den duren). Jeg så forferdet på broren min og skjønte ikke hva han sa. Men oppdaget at det betydde tresko;)

Ja, The Green Mile er en fantastisk film. Har sett den 2-3 ganger. Det er en annerledes og uvant historie av grøsserkongen, men det fungerer. Filmen er dyster og vakker på samme tid. Har ikke lest boka ennå, men har veldig lyst.

Skal sjekke ut tråden som du nevnte. Høres ut som en spennende tråd:)

Har hørt mye skryt om Skyggeserien. Kanskje jeg skal lese de bøkene når sommeren kommer og jeg har bedre tid til å sjekke flere seerier og forfattere. Da har jeg noe å glede meg til:)

Stephen King (den ene jeg nevnte) må du jo ha hørt om? Han som har skrevet The Shining, Misery, Carrie, The Green Mile og mange andre kjente titler. Han er til å anbefale (hvis du ikke har lest noe av ham fra før).

Jeg leser som sagt mye mørk litteratur, men de senere årene har jeg blitt flinkere til å vandre litt mellom flere sjangre. Av de du nevnte har jeg lest Gutten i den stripete pyjamasen (på engelsk) og Beretningen om herr Roos. Boktyven har jeg på hylla, en av de mange uleste bøkene mine:)

Gutten i den stripete pyjamasen var veldig spesiell og trist, men likte den kjempegodt. Morsomt å lese fra et barns perspektiv under 2.verdenskrig. Det var annerledes.

Og Beretningen om herr Roos var også spesiell, men jeg likte den kjempegodt og husker den boka svært godt ennå. Likte hovedpersonen veldig godt. Har også samme drømmen som ham. Bare dra til skogs å være i en hytte uten at noen vet hvor jeg er. Et hemmelig liv. En hytte i skogen hvor jeg kunne bare sitte i fred og lese alle bøkene som venter på meg:) Har bare lest to bøker av Nesser så langt, men jeg liker skrivemåten hans godt så jeg kommer garantert til å lese flere av ham:)

Ja, men det er morsomt med forskjellige smak da:) Jeg var heldig som hadde foreldre som leste for meg før jeg skulle sove (eller jeg tvang dem til å lese for meg:). Da ble det lest Den vesle vampyren. Gummitarzan, Brødrene Løvehjerte, og mange andre kjente barnebøker som jeg ikke kommer på i farta. Da jeg lærte å lese selv. Fortsatte jeg å lese Den vesle vampyren serien og jeg lånte den ene boka etter den andre med spøkelseshistorier. Jeg elsket alt som hadde med grøss å gru å gjøre. Selvsagt skremte jeg meg selv med disse historiene, men jeg måtte selvsagt lese alt jeg kom over denne sjangeren. Og da jeg ble enda litt eldre gikk jeg over til R.L Stine (Grøsserne-serien) og for å lese enda mørkere litteratur, leste jeg mye av King og Koontz. Så smaken min har ikke forandret seg så mye oppgjennom åra selv om jeg prøver å vandre innom alle slags sjangre:)

Så fint! Jeg elsker både overnaturlige, realistiske og virkelige historier. I 1981 var jeg ikke en gang født. Og skjønner heller ikke at jeg hadde hørt om Maria Gripe da jeg leste mye forkjellig i barndommen, gjerne mørk litteratur (da også) så jeg var veldig skeptisk da jeg først leste den i år som 28-åring. Ville jeg være for "gammel" til å like dette? Men det var jeg heldigvis ikke. Jeg elsket historien og karakterene. Dette er en typisk fortelling som er tidløs. En sjanger som ikke dør ut med det første. Syns historien er både spennende og sjarmerende. Og det er fint å høre at du også likte den. Det virker som om det er flere eldre og yngre lesere enn meg finner gleden i denne boka. Det er morsomt:) Har ikke lest Skyggeserien av M. Gripe ennå, men er svært nysgjerrig på den.

Som hver påske kommer jeg til å lese De dødes tjern av Bernhard Borge (eller André Bjerke som han egentlig heter). Det har blitt en tradisjon de senere årene. Også kommer jeg til å lese en krimbok til (som jeg ikke har lest før), men har ikke bestemt meg for hvilken enda. Jeg har på en måte sluttet å planlegge hvilke bøker jeg skal lese for det går aldri som planlagt. Så andrevalget blir et tilfeldig valg.

Men leser ikke krim bare i påska. Gjør det stort sett ellers i året også, men det blir jo gjerne mer spesielt i påska:) Da blir man litt mer kriminell enn til vanlig;) Bruker som regel å lese krim hele året og prøve å lese litt fra andre sjangre også.

Også kommer jeg nok til å høre årets påskekrim på Radioteateret. Er det noen som vet hva det blir? Jeg har ikke sjekket det ut ennå.

Ja, boka er veldig sterk og jentas mot er beundringsverdig!

Å miste noen og leve i uvisshet om den savnede lever eller ikke må være en av de verste følelsene man kan få. Det samme må vel være av å føle seg fanget og ikke komme seg unna.

Natascha Kampusch ble kjent og rystet en hel verden da hun 2006 rømte fra Wolfgang Priklopil etter å ha vært hans fange i litt over 8 år, eller nærmere bestemt i 3096 dager. Hun bodde de årene i en skjult kjeller (under kidnapperens garasje) litt utenfor Wien, hennes hjemby. Priklopil kidnappet henne da hun var på vei til skolen, 2.mars 1998, som tiåring. Det litt ironiske var at den dagen hadde hun bestemt seg for å bli mer selvstendig. Hun ville ikke at moren hennes skulle følge henne til skolen lenger og gå dit selv. Moren hennes var veldig overbeskyttende og skolen var ikke så langt unna. Natascha ville begynne å gå dit på egenhånd, men hun avgjorde dette valget dessverre på feil dag. Den usikre jenta skulle vise verden at hun var ikke redd og kunne være selvstendig. Det var da hun møtte Priklopli på skoleveien og ungdomsårene hennes ble fratatt. Fra 1998 til 2006 levde hun i et kjellerhull under garasjen hans med kidnapperens som eneste kontaktperson. Mens hele verden trodde hun var død, levde hun i kjelleren og prøvde å holde motet oppe med at en dag skulle hun rømme. Hva som enn skjedde – skulle hun ikke la seg knekke.

Jeg husker denne saken svært godt. Det er ikke ofte jeg ser nyhetene, men syntes at denne saken var såpass spesiell at jeg fulgte ofte med nyhetene om denne saken som både var fascinerende og grotesk. Jeg fascinerte meg over at denne jente overlevde å være hans fange i litt over 8 år og at hele saken var utrolig grotesk og bisart. Hva slags syke mennesker er det som har samvittighet til å sperre noen inne og frarøve dem friheten? Det er helt forferdelig. Og jeg tenker på hva om det hadde skjedd Wolfgang Priklopli noe? Hva om han døde i en bilulykke, døde av hjertefeil eller noe skjedde med ham slik at han døde. Da ville Natascha ha dødd i det kjellerhullet uten at noen visste om det. Det er en skremmende tanke. Jeg ville i alle fall ikke ha holdt ut hvis jeg var henne. Så jeg beundrer motet og viljestyrken hennes veldig. Hun er en sterk jente. Det er det ingen tvil om. Etter noen år lot han henne til og med få være litt i huset hans, men han hadde såpass overtaket på henne at det var ikke bare å rømme heller.

Dette er hennes personlige historie om tiden som hans fange og hvordan hun holdt ut tilværelsen. I ettertid fikk vi vite at hun hadde mange muligheter til å rømme og kunne ikke skjønne at hun rømte der og da, men når man leser boka hennes får man større innblikk og større forståelse på hvorfor hun ikke gjorde det. Han hadde slik makt over henne og etter mange år som fange, var det lett å bli hjernevasket. Det var ikke bare å rømme selv om hun fikk en del muligheter til det. Det var mye hensyn å ta og redsel. Ting som er litt vanskelig å forstå for oss som ikke har vært i en slik situasjon og som ville ha rømt ved hver minste anledning. Det ville i hvert fall jeg ha gjort.

3096 dager er en sårbar, ærlig og vond lesing. Det er ikke en bok å nyte, men for å få forståelse for en merkelig og absurd situasjon som er vanskelig å forestille seg. Det er vanskelig å skjønne hvordan det er mulig å gjemme et menneske så godt i så mange år og samtidig ha samvittighet til det, og det er enda vanskeligere å forstå hvordan et offer kan holde ut og overleve et slikt helvete. Noen år senere kom det en ny, lignende sak, nemlig Fritzl-saken.

Natascha Kampusch viser i denne boka hvor sterk hun er og handlekraftig. Hun hadde mot til å ta i mot mye dritt og likevel ha en utholdenhet som er utenfor min forståelse. Det er sjelden man vet slutten når man leser en bok, men det gjør man når man leser i denne. Vi vet at hun greide å flykte til slutt, og det er virkelig beundringsverdig med tanke på alt hun har gjennomgodt, og jeg vil også legge til at episoden hvor hun rømte fra kidnapperen var nesten like rystende å lese som da hun ble kidnappet. Les boka og dere skjønner hva jeg mener. Denne jenta har tæl og boka er en påminnelse om hvilken syk verden vi lever i. Les og bli sjokkert!

Det jeg virkelig ikke likte med boka var bruken av 2D – koder i stedet for bilder. Der man må sende SMS – koder for å få bilde, video osv. det syns jeg er en skikkelig turn-off når jeg skal lese en bok. Da orker jeg ikke å ta frem mobilen og taste inn koder. Jeg bruker mobilen så sjelden likevel så jeg gadd heller ikke å prøve det. Er det noen som prøvde denne kodegreia?

Terningkast: 5

Kanskje det var telepatisk også:)

hehe ja, vi er veldig oppdaterte begge to:)