Det er så mye historie i Europa at det ikke er plass igjen til noen fremtid.
Enig, en veldig god bok. Leser den faktisk om igjen nå.
Har en glede av blomster, så har en da iallfall alltid litt trøst, om verden er aldri så full av bekymring.
Dette er en perle av en bok. Ble så begeistret da jeg leste din anmeldelse, at den ble bestilt straks. Skal kose meg med den lenge, lese litt nå og da og bare nyte. Takk for omtalen.
Mine 5 bøker :
Verden av igår av Stefan Zweig
Trolldomsfjellet av Thomas Mann
Åndenes hus av Isabel Allende
Sin egen herre av Hallvor Kiljan Laxness
Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez
Les boka.
Grunnen til at det stadig blir krig, er vel kanskje at den ene aldri virkelig kan føle fullt ut hva den andre lider.
Takk for at du skrev dette, jeg har Intet nytt fra Vestfronten og Tre kamerater. Mange år siden jeg leste dem. Tider som fulgte har jeg nå bestilt, og i dag begynte jeg på Intet nytt fra Vestfronten, så nå skal jeg lese dem i rekkefølge.
Nå ble jeg også oppmuntret av deg til å lese denne om igjen, det er mange år siden sist. Takk for inspirasjonen.
Han var ikke skapt til å klatre i kunnskapens tre.
Så enig i det du skriver. Jeg er også ferdig med bøkene,igjen. Vet ikke hvor mange ganger jeg leste dem på 80 og 90- tallet, men nå var det mange år siden. Men hadde nesten mer glede av dem nå.
I løpet av denne samtalen ble Litvinov mer og mer ille ved for hvert minutt som gikk. Hans stolthet, hans hederlige plebeieriske stolthet var kommet i opprør. Hva kunne han, sønn av en enkel tjenestemann, ha felles med disse militære aristokrater fra St. Petersburg? Han elsket alt som de hatet, han hatet alt som de elsket, han innså dette altfor tydelig, han følte det helt til det innerste av sitt vesen.
Deres form for spøk fant han platt og primitiv, tonen deres ulidelig, hver bevegelse falsk, i selve deres myke og kjælne måte å snakke på kunne han høre overklassens forakt for alt annet i verden skinne igjennom,- likevel følte han seg likesom underlegen, blant fienden....
Mennesket og boken.
Bitter, bitter spør en
Mennesket over bok:
Tror du all din lesning
gjør deg mere klok?
Og det smiler stille:
«Nettopp ikke,venn!
Jeg leser for å finne
et barnesinn igjen.
Jeg leser for å finne
et barn jeg aldri var,
som roper for å rope
og ikke venter svar.»
Gunvor Hofmo
Takk for en god anmeldelse. Har akkurat lest boka selv, men har dessverre ikke evnen til å skrive så godt om bøker ( eller noe annet ). Da er det så bra at andre kan beskrive akkurat det jeg mener.👍
Jeg tenker på de erfaringer som mange av disse mennene bar med seg, enten fra jobben på feltet i Antarktis, under tøffe forhold, der de kjempet mot landskapet, klimaet og sine indre demoner.
Andre var bosatt utenfor Norge, i Europa, i Japan, Argentina, noen til og med i sann koloniherrestil, i Sør-Afrika, før de reiste tilbake for å tilbringe alderdommen på fødestedet.
Jeg tenker at når den siste av dem dør, så er det noe som blir borte for alltid. Ikke en livsstil, men en holdning, det å forholde seg til fare og til det ukjente.Det er dette som gjør at disse mennene har mer til felles med sjømennene i renessansen, de som kastet seg ut på et hav de antok var avgrenset og fylt med fabelaktige vesener, enn med oss, til tross for den geografiske og tidsmessige nærheten.
Jeg har samlede dikt av Inger Hagerup. Der står det under Løse dikt og at det sto i Thorbjørn Egner sin bok : Småskolens lesebøker,3 1955. Så da var det sikkert et bidrag til den boka.
Den boka får snart en følger til, har tenkt å bestille den rett over Jul. Med en lang rekke av hvalfangere i familien,er den sikkert interessant.
Den spanske mystikeren Theresa av Avila som hadde mye smerte i sitt liv, sa at gråten og tårene var vann for sjelen så den kunne vokse. Slik tror jeg det er. Hvis vi ikke lukker oss og går inn i selvmedlidenhet og bitterhet, kan smerte bringe oss videre, til vekst. "Tårene vanner sjelen."
De sier at et menneske ikke har levd dersom det ikke var idealist i ungdommen, men at det heller ikke har lært noe av livet dersom det ikke er konservativ som gammel.
Rundstykket var tørt, og inni var den tynneste osteskiven jeg noensinne hadde sett.
Hadde den vært tynnere, ville jeg ikke fått øye på den.