Også Knausgård skriv om Hamlet, i Min kamp 6.
Hvis vi sier at vår nåværende kultur ble endelig grunnlagt på sekstenhundretallet, i den forstand at alle de elementer som preger vår tid, for første gang var til stede da, er det mellom to bestemte portalfigurer som dørene slås opp: Hamlet og Don Quijote. Deres forfattere, Shakespeare og Cervantes, døde samme år, og deres forståelse av et menneskelige, så radikalt ulike de enn fortoner seg innbyrdes, danner to poler i vår forståelse av oss selv. I deres tid ble det absolutte, som de kjente gjennom navnet det guddommelige, trukket nærmere og nærmere det relative. Det vil si det mellommenneskelige, som er et annet navn på det sosiale. Hamlet tviler, og det er som om han oppdager tvilen, den fyller alt. Don Quijote tviler ikke, han tror, men det han tror på, og som han ser, siden det fyller hans syn, er ikke virkelig, det tilhører fiksjonen og ikke verden. Han ser sauer, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en fiendehær. Han ser en vindmølle, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en kjempe. Don Quijote er en komisk helt. Hamlet er også en helt, men av den eksakt motsatte grunnen, han tviler og relativiserer i en verden av absolutter. Hamlet er en tragisk helt. Don Quijote ser den gamle verden som for siste gang. Hamlet ser den gamle verden som for første gang. Gjennom dem ser vi oss selv, for vår kultur er grunnlagt i tvilen, og vårt spenn strekker seg fra den relative hverdagsvirkeligheten og til de store forestillingers himmel. Hitler eliminerte tvilen, og han senket de store forestillingers himmel ned i den relative hverdagsvirkeligheten, det vil si, innsatte fiksjonen i den materielle virkeligheten og gjorde virkeligheten om til et skuespill, som låste enkeltmennesket fast til masken.
Die Guten
Können in unserem Lande nicht lang gut bleiben.
Wo die Teller leer ind, raufen sich die Esser.
Ach, die Gebote der Götter
Helfen nicht gegen den Mangel.
Warum erscheinen die Götter nicht auf unsern Märkten
Und verteilten lächelnd die Fülle der Waren?
Und gestatten den vom Brot und vom Weine Gestärkten
Miteinander nun freundlich und gut zu verfahren?
SHEN TE [...] Zornig:
Oh, ihr Unglücklichen!
Euerm Bruder wird Gewalt angetan, und ihr kneift die Augen zu!
Der Getroffene schreit laut auf, und ihr schweigt?
Der Gewalttätige geht herum und wählt sein Opfer
Und ihr sagt: uns verschont er, denn wir zeigen kein Miβfallen.
Was ist das für eine Stadt, was seid ihr für Menschen!
Wenn in einer Stadt ein Unrecht geschieht, muβ ein Aufruhr sein
Und wo kein Aufruhr ist, da ist es besser, daβ die Stadt untergeht
Durch ein Feuer, bevor es Nacht wird!
REBEKKA
Ja, men idag er jeg blet ræd, madam Helseth.
MADAM HELSETH
Ræd! Jøsses, - hvorfor det da?
REBEKKA
Jo, for jeg synes, jeg har set ligesom et skimt af hvide heste.
MADAM HELSETH
Af hvide heste! Midt på lyse dagen!
REBEKKA
Å, de er nok ude både tidlig og sent, - de hvide hestene på Rosmersholm. [...].
Tja, ikkje så lett å tilrå kva andre skal drive med. Sjølv liker eg ikkje jordbærsyltetøy, og det synest mange er veldig rart. "Og det som er så godt!" seier dei. Og eg kjem vel til å halde fram som medlem av The Dickens Fellowship, sjølv om ein kan halde seg orientert også ved å lese The London Paricular elektronisk - men den digitale versjonen har ikkje vore oppdatert det siste året. Litt spesielt og detaljert, men for folk som bur i Dickensland kan ein jo lettare halde seg orientert om det som skjer og i tillegg ha høve til å bli med på arrangementa.
Da var det siste kapitlet – II.70 – i nest siste bolken: Det behandlar saker som ein ikkje kan oversjå for å skjønne handlinga i romanen. Sentralt, med andre ord. For her får vi vite kva som låg bak dei merkelege hendingane i II.69: Vi kunne vel ha tenkt at Samson Carrasco var med på dette, ja – like mykje som eg skulle ha likt å vere vitne til at Altisidora kjem inn på rommet til dQ.
Eg får vel nemne at LAM fortel at verselinja
¡Oh más duro que mármol a mis quejas
Å, du som er hardare enn marmor overfor klagene mine
er henta frå Garcilasos fyrste Egloga (linje 57).
Eg lurte sist på om det finst fleire helvete fordi fleirtalsforma infiernos var brukt, men her står det «¿Qué hay en el infierno?», altså eintal. Godt. Altisidora fortel at djevlane brukte bøker – «libros, al parecer, llenos de viento y de borra» - tilsynelatande fulle av vind og tomme ord – i staden for ballar og hadde brennande balltre, «palas de fuego», i hendene.
Vi kjem att til den falske utgåva av historia om dQ som vi har vore ute for før; utgåva er forfatta av Aragonar som seier at han er frå Tordesillas
Når hertugen seier «For den som kommer med fornærmelser / er rask til å tilgi» («Porque aquel que dice injurias, / cerca está de perdonar»), er dette visstnok henta frå ei ordtakssamling.
Så står siste bolk for tur.
... and a real life Dodger? Cameron Nunn, a historian, recently researching child convicts transported to Australia in Victorian times at the National Archives in Kew, found an account of a 13-year[-]old thief, Samules Holmes, written i 1836 by a magistrate for a parliamentary committee. Holmes had been trained as a pickpocket in an East London hide-out almost identical to Fagin's den in Oliver Twist. Holmes said he had been taken to a house in Stepney run by a Jewish man and lodged on condition he gave all he could steal to the man. 13 boys lived there on the same terms. According to Old Baily court records, the pint-sized fresh-faced Holmes had a happy-go-lucky personality. Holmes was sentenced to 7 years' transportation to Tasmania for stealing live birds and food. CD may have seen this item and many other reports like it when forming the character of the Dodger.
London Particular, The Dickens Fellowship Newsletter. No. 32, March 2012
A Black Fagin? A recent report in The Times quoted a report in 1834 of the extraordinary story of Henry Murphy, a 60-year[-]old black man living in a 'filthy bar' in Drury Lane, keeping 13 little girls whom he sent out to beg and thieve for him. He is described as having a face in which 'cunning and ferocity were strongly blended'. Police reported he was 'in the habit of harbouring runaway children' and they were apparently living in fear from 'threats of violence', but he claimed he 'took them in out of charity'.
London Particular, The Dickens Fellowship Newsletter. No. 32, March 2012
Det var de små tingene som drev livet videre.
-Så faren min er mer eller mindre utro, du blir blind og broren min faller inn i en sheriffpsykose han aldri har kommet ut av, og dere snakker aldri mer om det. Hva i svarte faen kaller man noe slikt?
-Å leve, sa mora. -Eller å tilgi. Enten eller, muligens begge deler.
KROLL
De? En frigjort kvinde. Nærer De fordomme angående giftealderen.
Så arbeidde Jakob i sju år for Rakel. I hans auge var åra som nokre få dagar, så glad var han i henne.
(1 Mos 29,20)
Houses, like people, are apt to become rather eccentric if left too much on their own; this house was the architectural equivalent of an old gentleman in a worn dressing-gown and torn slippers, who got up and went to bed at odd times of day, and who kept up a continual conversation with friends no one else could see.
MADAM HELSETH
Små barn skriger ikke på Rosmersholm, frøken.
REBEKKA ser på henne
Skriger de ikke?
MADAM HELSETH
Nej. Her på gården har de små barn aldrig brugt at skrige, så længe folk kan mindes.
REBEKKA
Det var da underligt.
MADAM HELSETH
Ja, er ikke det underligt? Men det ligger til slægten. Og så er der én underlig ting til. Når de blir større, så lér de aldrig. Lér aldrig, så længe de lever.
NEMN IKKJE PLASSMANGEL ... Eg hadde dei andre bøkene mine av Garborg frå før, så derfor styrte eg unna heile samlinga i "Samla verk".