Store dikt smakar av både jord og himmel - og nervar.
Store.
Quijote siterer Det nye Cuba av Even Sandvik Underlid (side 347)
14:30, 6. april 2012 Ingen har det som favoritt.
I USA, som kritiserer Cuba for brudd på menneskerettighetene, sitter over tre tusen på death row. I praksis har ikke Cuba brukt dødsstraff siden 2003.
Quijote siterer Det nye Cuba av Even Sandvik Underlid (side 306)
14:24, 6. april 2012 Ingen har det som favoritt.
["Che" Guevara] var sentralbanksjef, herav vitsen om at han skal ha hørt feil da Fidel Castro etter revolusjonen spurte om det fantes noen economista, en økonom, i revolusjonshæren. "Che" oppfattet at han sa comunista, rakte opp armen og fikk vervet.
Quijote siterer Det nye Cuba av Even Sandvik Underlid (side 304)
14:21, 6. april 2012 Ingen har det som favoritt.
[Aleida Guevara, datteren til Ernesto "Che" Guevara] tegner ikke noe glamorøst bilde av landet. [...] Men hun liker ikke at utlendinger og utenlandske medier forteller cubanerne hva som må gjøres i landet deres.
'De besøker landet en måned eller to, og så har de alt løsningen på alle problemene. Jeg forteller ikke deg hva du skal gjøre i ditt land. I mine øyne er det for eksempel tullete at europeiske land har konger. Hvorfor holde fast på føydalismen, samtidig som dere har en utviklet kapitalisme? Men det er deres valg.'
Absolutt leseverdig om det mangesidige og kontrastfulle Cuba! Denne lesaren kunne ønskje ei litt annleis organisering av stoffet, men heile tida blir han - altså eg - riven med av skildringane. Even Sandvik Underlid skriv lett og levande utan å bli flåsete, og han viser heile tida god innsikt. Merkeleg nok forveklsar han enkelte stader formene slåss og sloss, og han bruker subjektsforma de i de som etter preposisjonar (for de som, av de som) i staden for det rette dem som. Ja, ja - bokmål er vel vanskeleg.
Det nye Cuba skil seg ut frå andre bøker om både dette landet og andre: Forfattaren er personleg utan å bli privat, og han set det han opplever inn i ein større samanheng slik at vilærer om både dei enorme landevinningane som folket har gjort og om problema som dei ennå slit med.
"Ordene som vinner" på s. 32 i Språknyttnr. 1/2012 kan kanskje vere av interesse? Ikkje det at eg har slike brett, da ... Men eg har sans for argumentet ditt om lettare handbagasje på reiser!
Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje
med klokker for daude?
Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når ordet lyt tapa
for svolten og sverda?
Slik undrast og spør vi
i modlause stunder.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.
Dei gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve,
Og evig er Ordet.
Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
og vera og vera -
Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.
Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.
Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg,
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne -
Var eg ein Gud
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.
Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.
No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklar visse
og difor eig eg ikkje jorda meir. -
Men livet skal eg aldri, aldri misse - - -
Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.
Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.
Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.
Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.
Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.
Quijote som svar til AlexanderSupertramp :
22:57, 5. april 2012 Diskusjon: AlexanderSupertramp om Treasure Island (Penguin Classics) av Robert Louis Stevenson av Robert Louis Stevenson
For meg er og blir Treasure Island boka over alle gutebøker. Som du seier: Spenning - ja, vel, men mykje meir. Akkurat: Om å bli vaksen, om ære og truskap, om å lære det som ligg i det engelske uttrykket gentleman. Stevenson hadde ikkje vore Stevenson om han ikkje hadde pakka sjørøvarhistoria inn i dette overordna prosjektet: å vise fram victoriatidas verdiar. Og så vart eg gripen for over femti år sidan, og eg er det ennå. I kveld har eg sett ferdig ein serie på TV Norge, trur eg det heiter, der mykje er lagt til, så resultatet er ei råare og dystrare framstilling enn ho eg fekk i barndommens GGG-bok. Men så absolutt sjå- og truverdig, innanfor dei grensene for løgn og sanning som berre store forfattarar kan setje opp. Og slik Kittelsen forma oppfatninga vår av troll, slik forma Stevenson oppfatninga vår av sjørøvarar.
Få kan skrive om vanlege folk, om småkårsfolk, som Ingvald Svinsaas. Eg var heime hos han ein gong da eg budde i Trøndelag. Ein likandes kar!
Quijote som svar til V. Hulback :
17:54, 5. april 2012 Diskusjon: Diskusjonstråd for "Barnaby Rudge" (1840–1841)
Smaken er alltid subjektiv, men høgdepunkta er vel Oliver Twiat, David Copperfield og Great Expectations. Eg hadde lese mye om skjebnen til Nell i The Old Curiosity Shop, og eg var fornøgd med det eg fann, sjølv om resten av romanen var så som så. Og eg gleder meg til å sjå samanhengen mellom Hard Times og Ibsens Samfundets støtter. For meg har det ein verdi i seg sjølv å ha lese rubbel og bit, og eg er glad for at eg har så mange med meg.
Quijote som svar til V. Hulback :
17:49, 5. april 2012 Diskusjon: Diskusjonstråd for "Dombey and Son" (1847–1848)
Flott! Gleder meg! Men har så vidt begynt på Martin Chuzzlewit ... Eg kan hugse ei filmatisering av Dombey and Son i fjernsynet for mange, mange år sidan - og at eg likte det. Dette blir nok ein fin vår.
Sist sett
