Bokelskere.no

Plutselig trengte ansiktet til en medfange – en chilener – seg på. ‘Det beste ved å reise er å ha et sted å komme hjem til,’ hadde han sagt, og så var det som noe hadde løsnet i halsen og lagt seg over stemmebåndene.»

Nå har vi fått friheten, og vi må bære friheten: vil vi makte det? Vil friheten også vise seg å være etter vårt hode? - Det er spørsmålet.

Gid dit liv må føje sig som et digt
om den store forsoning mellem lykke og pligt.

Saalangt min Digtning tænder Sind i Brand
Saalangt gaar Grændsen for mit Fædreland.

Så sank han tilbake i stolen og ble sittende og høre onkelen snakke til han ikke lenger oppfattet hva han egentlig sa, til ordene bare ble lyder, til de hørtes ut som klukkingen av bølger mot land.

Plakatane som gjorde kongressen kjent rundtom i dei spanske, og enno republikansk-dominerte byane, var også tvetydige. Don Quijote, riddaren av den bedrøvelege skikkelsen, var symbolet for forfattarane. Riddaren som storma mot innbilte motstandarar, mot vindmøller som var dei dragar? Grieg undra seg først. Men for spanjolane var visst ingenting meir ærefullt: Don Quijote var den som kjempa fryktlaust og uforsonleg mot uretten, skreiv han i boka Spansk sommer.

Alle snubler innimellom. Det er når du ikke tørker møkka vekk fra knea og går videre - bare kliner heile skiten utover - at skrubbsåra blir til arr.

Han la armene i kors over brystet som en lærer som skulle snakke om prøvene han nettopp hadde rettet, prøver der det var langt mellom de gode karakterene.

-Barnebarna. Blaute helvete, de unga vokste opp med Wergeland og Collett som foreldre etter at mora og faren daua.
-Hva mener du?
-Wergeland og Collett fra hundrelappa. Thrane-tvillinga har aldri mangla nye sykler og dokker, men jeg trur ikke da har vært på mange fisketurer.

Det har alltid vært mye penger i Thrane-familien, men det er også alt det har vært.

Du veit ikke hva du har, før du ikke har det.

Dan kjørte nyveien langs Glomma. Frostrøyken fra råket delte byen i to, og han kunne ikke se antydningen av hus på den andre siden Festningsdelen av byen var forsvunnet, som om den ikke fantes. Hit men ikke lenger. Verden sluttet her. Han måtte tenke på faren de gangene de skulle kjøre inn til Oslo. Predikantselvsikkerheten ble mindre for hver sving han måtte gjøre med rattet før Kløfta, og da de passerte brua over motorveien, hang han med hodet mot bildøra som en av røverne på korset.

-Se, to filer i samma kjøreretninga, det er ikke rektig, hadde faren sagt med veik stemme første gangen de passerte der, I ettertid hadde Dan tenkt at slik var det sjømennene på Santa Maria, Pinto og Nina følte det da de trodde Cristofer Columbus skulle seile dem utfor verdens ende.

De siger, jeg er bleven 'konservativ'.
Jeg er, hvad jeg var mit hele liv.

Jeg går ikke med på at flytte brikker.
Slå spillet overende; da har De mig sikker.

[...]

I sørger for vandflom til verdensmarken.
Jeg lægger med lyst torpédo under Arken.

Mona ble stående og se på ham på terskelen mellom stua og kjøkkenet, Dan klarte ikke å tolke øynene hennes, forsto ikke om det betydde snipp, snapp, snute eller det var en gang. Han skulle ønske hun var en countryplate han kunne spille baklengs.

Han lukket øynene mens stiften grov seg ned i vinylen og knitret bakover i livet hans. Hva var det de sa om countrymusikk? Jo, hvis du spiller plata baklengs så får du tilbake jobben, kona vil ikke skilles og hesten er ikke død.

Dan kom til å tenke på han og broren og stearinen de dryppet over rutene i Donald-bladene sine. Før de ble gamle nok til å låne kameraet etter foreldrene, var dette måten de tok bilder på. Når Jakob og han løsnet stearinen fra ruta, hadde det dannet seg et speilvendt uttrykk, men hvis de ikke var forsiktige ville bildet knekke. Det var slik Dan opplevde natta nå, som et skjørt voksavtrykk av virkeligheten. Hvis han trampet hardt på bakken, ville trærne på andre siden av gårdsplassen knekke i små biter over bilene.

Det var stort sett slik man merket at noen var skilt på Skogly, kvinnfolkene byttet plass under det årlige julebordet.

At leve er krig med trolde
i hjertets og hjernens hvælv.
At digte - det er at holde
dommedag over sig selv.

Da traf et ord hist nedefra mit øre;
det traf mig der jeg lænet sad mod masten.
En sagde højt og, som det syntes, midt
imellem usund søvn og mareridt:
Jeg tror vi sejler med et lig i lasten!