Bokelskere.no

Pedro Páramo av den meksikanske forfatteren Juan Rulfo.

For å ty til en god gammel klisjé: å lese er som å reise. Gjennom bøker møter jeg mennesker og opplevelser som jeg gjennom mitt virkelige liv ikke vil få muligheten til (i hvertfall ikke på langt nær like ofte). Dette gjør min hverdag rikere og jeg får følelsen av å leve mange liv - noe som selvfølgelig kan være både lærerikt og underholdende. Livet er rett og slett for kort til å la være!

I tillegg er jeg en liten språknerd som blir nesten i overkant glad av gode formuleringer.

Plotin er viktig for å forstå både Platon og kristendommen.

Jo, det er jo så, men slik var vel tida ... På den andre sida: Eg har nettopp høyrt ferdig "De tre musketerer" som lydbok på mp3-spelaren. Dette har fungert svært godt: hagearbeid, styrketrening og handling går som ein leik, og eg har fått repetert eit viktig verk frå barndommen, lesen av Trond Brænne, som får godkjent for dei franske namna. Det er interessant å sjå korleis Dumas père utnyttar detaljar i historia og vever dei saman til ei spenningshistorie. Dette er eigentleg ganske godt gjort. Men: Drivkreftene i historia er kraftigare saker enn sjalusi og renkespel. Like fullt var det denne boka som eg byrja å lære fransk historie og geografi av - og sansen for ei god historie med spenning!

Eit godt stykke litteratur peikar ut over seg sjølv; eit eksepsjonelt godt stykke litteratur gjer dette på ein sublim måte. Slik er det med "La tregua", eller "ådetid", som Mario Benedettis korte roman heiter på norsk. På det eine planet handlar boka om ein grå byråkrat som møter den store kjærleiken, men som ikkje våger å satse. På eit anna plan har boka hamletske dimensjonar; ho steller rett og slett det same spørsmålet som Hamlet, nesten fire hundre år etter Shakespeare: Å leve er å handle - her konkretisert til oppgjer med og opprør mot eit gjennombyråkratisert og undertrykkjande Uruguay. Kva skjer når vi ikkje tek opp det sverdet som Hamlet snakkar om i monologen sin? Romanen, som har form av ei dagbok, er ein mosaikk der alle bitane har ein funksjon på både individplanet og det eksistensialistiske - politiske - planet.

Jeg leste "Harens år". En artig liten sak.

Kva veit vi om Sevillas underverd rundt 1600? Lite - men den såkalla "eksemplariske" forteljinga "Rinconete og Cortadillo" av Miguel de Cervantes, forfattaren av "Don Quijote", viser oss, ved hjelp av ironi og satire, litt av korleis den andaluciske byen kunne fortone seg sedd frå forbrytarmiljøet sin synsvinkel. Forteljinga er nyttig for å forstå "Don Quijote" og det samfunnet som skapte så fengslande litteratur ...

Knausgårds Min kamp 6 :-)

Så bra du spør om dette! Jeg trenger også tips om morsomme bøker. Selv ler jeg også godt av Are Kalvø. Ellers setter jeg Bill Brysons reiseskildringer høyt. De er uten tvil de morsomste bøkene jeg har lest.

Ellers lo jeg også godt da jeg leste "The Importance of Being Earnest" av Oscar Wilde og "Destoyer" av Lars Ramslie (uten det minste snev av sammenligning forøvrig ;-)). Ellers har jeg nettopp prøvd meg på Paasilinna som nevnes nedenfor, og det var virkelig morsom og annerledes lesning. En riktig positiv leseropplevelse!

Lonely Planet-bøker er vanskelege å vurdere, for i denne bransjen skal det vere mykje snusk: Skribentane skal visstnok favorisere hotell og restaurantar der dei får gratis eller billeg overnatting mot å skrive positivt om plassen. Like fullt inneheld bokaomIrland svært mange nyttige råd og tips, og den grafiske utforminga er tiltalande. Bok er lett å finne fram i.

Skjønnlitteraturen for 2009 - Hamsun-året

Det spesielle ved dette lange essayet er at forfattaren tek utgangspunkt i omgrepet "forestilling som bevissthetsakt og iscenesettelse". Dette er inngåande nærlesing - som det er nødvendig å nyte i langdrag og ta fram fleire gonger. Men ein slik nødvendig repetisjon vil bli ei glede!

Ei grei grunnbok, verken meir eller mindre, men kanskje for få oppgåver for å aktivisere lesaren? Av og til mykje prat og lite konkret lærestoff.

Ei hylling av fellesskapet! Folk som er aleine, finn saman - dei dannar eit fellesskap, eit samfunn. Forlaget seier på baksida: "Leur histoire, c'est la théorie des dominos, mais à l'envers. Au lieu de se faire tomber, ils s'aident à se relever." Herleg sagt!

Kollegarettleiing i skolen - og andre stader - er viktig. Men her ser forfattarane til i for liten grad å ta omsyn til at folk er ulike og tenkjer i forskjellige kategoriar. Likevel kan boka vere god som utgangspunkt for arbeidet.