Får vi oppklart de fire språkene i bind 2, «Sista rompan»?
(Bind 2 «Siste rompan» t.o.m. side 250)

Risten/Kristin har lært normert svensk. To av språkene som både hun og Laula Anut kan, må være svensk/svensk dialekt og sørsamisk. Jeg får inntrykk av at det tredje kan være et samisk språk, et lite brukt/utdøende språk som bare de gamle kan (lulesamisk?) Om samisk.

«Jag kan inte berätta som de gjorde. Det fanns alltid någonting invid deras berättelse, som skuggan som följer en när man går. De sa inte allting rakt ut. Dette var jo människor som sällan talade sitt eget språk när någon annan hörde på. Men också när de var ensamma med varandra lät de försiktigheten råda. Kanske hade det blivit en vana, inte från småbarnsåren utan från urgamla tider.» (Bind 2, side 249)

«De var et folk som hade dragit sig undan. När de makade i glöden och blåste, när de vårdade sin eld och sitt tal byggde de ett skyddsverk kring det hemliga. De byggde av ord och det blev et språk tätt och vackert fogat som stenarna i en aernie. Men jag kom inte åt det. Jag var en rovkije, en daatje. Jag hörde inte dit.» (Bind 2, side 250).

Risten kan ikke dette språket, selv om hun forstår noe av det. Er det likevel så nært for henne at hun regner det som et av de fire språkene hun «har»?

For en klok, og sjarmerende, kvinne!
Og enda en ny bok på ønskelisten min.

Tusen takk! :-)

Veldig god omtale av en flott og rørende bok!

En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen "Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller.

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen.

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver.

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting.

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå.

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv.

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ...

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien.

Yepp, tittelen må være ironisk ment.

Jeg har lest ut boken og er godt i gang med bind 2, «Sista rompan» («Morgen kommer» på norsk, «Rørte vande» på dansk, litt forvirrende for bibliotekaren, og meg,), for dette ga mersmak!

Men jeg er på ingen måte ferdig med «Guds barmhjertighet». Her er det så mange dimensjoner og temaer; jeg oppdager stadig noe nytt jeg ønsker å gå nærmere inn på. Blant annet dette du nevner om samenes religiøsitet og levemåte og forholdet mellom den samiske og den svenske befolkningen.

Enig med deg også når det gjelder skildringene – Ekman fører en ypperlig penn.

Jeg prøver å finne informasjon om forfatteren, hennes bakgrunn og liv mv., Men finner nesten bare om hennes forfatterskap og priser hun har fått. En tilbaketrukket person, eller jeg som er for dårlig til å lete …

Helt enig, dama fengsler meg med bøkene sine gang etter gang. Dette er bare topp underholdning:-)

(t.o.m. side 76)

Så var det tittelen på dette første bindet i trilogien da, «Guds barmhjertighet».

Avspeiler den en form for ironi eller kritikk? For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Gammelpresten ligger slagrammet og utenfor alt. Prestefruen er det heller ikke mye hjelp i. Den ventede nypresten og Hillevis hemmelige forlovede, Edvard Nolin er en unnvikende figur, mest opptatt av sitt gode navn og rykte, sine egne sjelekvaler og etter hvert å more seg med fiffen.

Så vidt jeg har fått med meg, nevnes uttrykket bare ett sted i romanen. Etter den grufulle fødselen i Lubben påbegynner Hillevi et brev til forloveden for å be om råd. Presten må være den riktige personen å spørre. Men hun ombestemmer seg (hvorfor kan vi gjøre oss våre tanker om), åpner ovnsdøren og leser det lille hun har fått sammen:

«Min älskade Edvard! Det har hänt någonting förskäckligt.Hon stoppade in pappret och det flammade up och bågnade svartbrunt. Senn föll det ihop i askflagor.

Guds barmhärtighet, Edvard. Guds barmhjärtighet.» (side 76)

Ligger det en religionskritikk her?

(t.o.m. side 95, SPOILER)

Jeg er enig; den døde varghunnen og de døde ungene hennes kan ses som et varsel eller frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. For et billedskapende språk hun har. Her må det ligge et grundig arbeid bak.

Hillevi greier å redde barnet og moren (eller skal vi se de to barna; den fødende er jo selv et barn) i Lubben. Hun laster likevel seg selv for det tragiske utfallet, som hun ikke klarer å avverge.

Når Hillevi senere aksepterer ulveskinnet, gaven, Trond Halvorsen gir henne, representerer det, slik jeg leser dette, en større aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og kanskje også av det livet hun har valgt.

Det er mye ulv i Jämtland og den er stadig til stede i fortellingen, som jaktbytte, rovdyr som tar samenes rein, den «lömske og fege» ulven som lusker rundt husene. Og vi hører en gammel fortelling om en mann som blir til en varulv.

Så er det Risten/Kristin da. (side 93-95)
"Jag minns Laura Anuts ord när jag berättede för honom om fotografiet och om den väldiga högen av död fögel.
Dom ta för sig, sa han.
Dessa ord, förstod jag, gällde för fler än jaktherran. Men etteråt kunne ja, så barn jag var, inte se på samma sett på bilden av deres jaktlycka. Jag hadde fått vargklon i hjärtat.»

Barnet Risten synger om vargkloen, på «fel språk, för det var det enda jag kunde riktig nu». (svensk) Og når hun ser tilbake på sitt liv: «Nu er jag ju gammal och vargkloen har jag i hjärtat varenda natt.»

Henspiller disse avsnittene på Ristens samiske identitet, på splittelsen mellom det samiske og det svenske i henne? Og hvem flere er det som «ta för sig»? Svenskene? Ulven?

Bind 2 er bestilt!

Ellevill fortsettelse om Hillevågs-gjengen!

Litt om forfatteren

Tore Renberg (f. 1972) debuterte med kortprosaboka "Sovende floke" i 1995. 25 bøker står i dag på hans merittliste. Det handler blant annet om barnebøker, foredrag om litteratur (som hans flotte bok "På fest hos litteraturen", som kom ut i 2012) og skuespill. Men fremfor alt handler det om romaner.

Jarle Klepp-bøkene er et kapittel for seg. Jeg har lest dem alle, og jeg har stort sett vært begeistret hele veien. Det hviler et alvor over bøkene som gikk rett hjem hos meg - særlig etter å ha fornemmet at det ligger noe selvopplevd bak spesielt Jarle Klepp-skikkelsen og hans oppvekstvilkår med en alkoholisert far.

Om de to første bøkene i Hillevåg-serien

(Dersom du fremdeles ikke har lest noen av bøkene, bør du nøye deg med å lese min bokanmeldelse av den første boka - "Vi ses i morgen" - og vente med resten. Ellers risikerer du at jeg spoiler bøkene for deg.)

Ja, jeg vet at forfatteren selv kaller disse bøkene om Hillevågsgjengen for Teksas-serien. For meg er og blir imidlertid denne bokserien Hillevåg-serien! Sånn er det med den saken!

Det hele startet med "Vi ses i morgen", som kom ut i 2013. Her møtte vi Jan Inge/Jani, Cecilie/Chessi og Rune/Rudi - kjernen i Hillevåg-gjengen - for første gang. Jani og Chessi er søsken, og de glimtene vi får inn i deres barndom er meget triste. Hva kunne det ikke ha blitt av søskenparet dersom foreldrene hadde vært der for dem i oppveksten? Jani har absolutt intellektuelle evner, men empatien hans er ikke svært velutviklet. Følelsene han av og til overveldes av, er vel for en stor del av egosentrisk karakter. Han er likevel ikke så avstumpet som Tong og ADHD-Rudi. Sistnevnte har så grandiose tanker om egen fortreffelighet at han sjelden går en ekstra runde med seg selv for å sjekke ut om resonnementene hans holder. Utad driver de et flyttebyrå. De store pengene henter de imidlertid inn på kriminell atferd. Det handler om innbrudd, torpedo-virksomhet og lignende.

Denne første boka i serien om den dysfunksjonelle Hillevågsgjengen er eminent skrevet!

I "Angrep fra alle kanter" (2014) møter vi ungguttene Rikki og Ben, som i likhet med Jani og Chessi har vokst opp under særdeles vanskelige forhold. Moren er bipolar, mens faren aldri er hjemme. Han tjener masse penger som han helst ikke vil bruke på familien sin. Ben og Rikki er nå hhv. 15 og 16 år. Etter å ha funnet en masse penger i huset, bestemmer de seg for å rømme hjemmefra. Og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres? Han faren deres i sin tid kom på kant med etter at han oppdaget at Rudi hadde spilt i en pornofilm ...

Chessi er gravid, men hun er ikke sikker på om det er Rudi eller Tong som er faren til barnet hun venter. Jani er forelsket i Beverly, en ferm amerikansk kvinne av ukjent opprinnelse. Det skal bli skjebnesvangert for Hillevågsgjengen ...

Denne andre boka bar preg av å være boka midt i serien. Den nådde ikke helt opp til den første boka, synes jeg, men er like fullt godt skrevet.

Om "Skada gods"

Det gikk nesten tre år mellom den andre og den tredje boka i serien om Hillevågsgjengen. Nå har jeg endelig lest den - eller rettere sagt hørt den som lydbok - og du hildrande du, for en bok! I nesten 15 timer gikk jeg med lydboka "på øret", og de siste 10 timene hørte jeg på to dager. Det var så og si komplett umulig å legge boka fra seg! Med Tore Renberg som oppleser var lytteopplevelsen en sann fest! Jeg har for øvrig også hatt papirutgaven tilgjengelig. Dette er nemlig må-eie-bøker!

"Hillevågsgjengen er tilbake dessverre.

Advarsel:

Eksplisitt språkbruk
Usømmelig innhold

Fornedring av mannskroppen
Objektivisering av kvinnekroppen

Et vitnesbyrd fra vår barokke endetid
grufulle og skjønne historier om
det voldelig ...
det gripende ...
det latterlige ...

Menneskelivet før oljekrisen

Det er desember 2012

Den vestlige verden er på fest hos seg selv
og innbyggerne elsker det

Pengene er store og mange
Menneskene har begynt å tro at:
a) dette har de fortjent
b) dette skal vare evig

I verdens rikeste by
- Stavanger -
er troen sterkere enn noe annet sted

Vi ser store biler og svulmende lepper
Vi ser stolte menn og sprudlende kvinner
og lykkelige barn
Vi ser et perfekt samfunn

Gjør vi ikke?

Men ikke alle er invitert på festen
Ikke ...
Hillevågsgjengen" (side 5 flg.)

Jani skal gifte seg med Beverly, og har oppsøkt kirkens rom for å meditere litt, da han støter på presten i kirken. Samtalen dem i mellom utvikler seg kanskje ikke helt i den retningen Jani hadde tenkt ... Særlig ikke etter å ha fortalt at flyttebyrået bare er deres hvite inntekt ...

" ... vi har, stort sett, holdt oss unna narkotika og vold og prostitusjon og porno og nazisme og mord. Jeg har alltid ment, og mener fortsatt, at det skal gå en grense der. Jeg har, kan du si, definert et slags etisk rom og bedt gjengen min om å holde seg der. Og stort sett har det fungert. Mer eller mindre. For det meste. Cirka." (side 34)

Og så forteller han presten om drapet på Tong, og om liket som ligger begravd i hagen. Og om det neste drapet på Rudis bror - faren til Ben og Rikki ... Betroelsene får presten til å vakle. Visst har han taushetsplikt, men dette ... Det er mer enn han kan bære ... Og dette får Jani, som skal gifte seg samme kveld, til å komme med trusler.

Beverly og Jani får ikke kirkens velsignelse, men gjør det hele på sin måte, uten innblanding fra offentligheten. De nærmeste dagene utvikler ikke ekteskapet seg i den retningen Jani hadde sett for seg. Selv er han temmelig uerfaren i sin omgang med kvinner, og han elsker henne jo. Men er hun ikke vel lat? Hvem er hun egentlig, denne kvinnen som insisterer på at hun ikke er en dag over 50 år?

Så springer bomben. Chessi har funnet ut at Rudi har vært med i en pornofilm, og dette får Jani og Chessi til å støte ham fra seg. Han er ikke lenger velkommen der, og jages ut av huset. Rudi stakkar, har aldri stått på egne bein, og blir rådvill. De grandiose tankene han hadde om seg selv er som blåst bort. I mellomtiden presser Beverly Jani til å planlegge et drap på Rudi, fordi hun mener det blir farlig for dem å ha ham gående løs der ute. Rudi vet for mye. Rudi skjønner ikke at livet hans er i fare, og er ikke i stand til å forlate Stavanger. Han vil bare hjem til Chessi. Så roter han seg bort i en politimann som ikke har rent mel i posen, og hvor vi aner at forfatteren må ha blitt inspirert av saken rundt Eirik Jensen. Det bygger opp til et gjengoppgjør som i verste fall kan knuse hele Hillevågsgjengen fullstendig ...

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe - ikke annet enn at boka er åndeløst spennende helt til siste side. Mens jeg leste boka, visste jeg ikke at det kommer enda en bok i serien. Jeg kjente på at jeg nesten ikke kunne tåle å tenke på at det skulle være slutt nå og at det ikke skulle komme flere bøker i serien ... Og så skjønner jeg at det faktisk kommer en ny bok! Jippi!

Mine tanker om boka

Med "Skada gods" er Tore Renberg igjen på topp med noe av det beste han har skrevet. Handlingen er riktignok til tider nærmest farseaktig og fremstår som lettere underholdning - hvilket den også er - men det hele er så gjennomført og i en språkdrakt som står 100 % i stil til innholdet. En side ved det hele er skildringen av det kriminelle miljøet. Vi tror på det! Og selv om gjengen har gjort de frykteligste ting, som å ta livet av andre mennesker, får Renberg frem noen formildende sider ved hvert enkelt av gjengmedlemmene, slik at de fremstår som hele mennesker - både på godt og vondt. Dette er ikke mennesker som går til grunne av samvittighetskvaler for det de har gjort. Derimot går de nesten i stykker når bunnen i tilværelsen truer med å revne under beina på dem. Det være seg Rudi som jages på dør, Chessi som mister sin kjæreste, Jani som begynner å tvile på at han faktisk er elsket, Ben og Rikki som nærmest gjensidig synes å ville utelukke hverandre ...

På sitt aller beste er Renberg når han skildrer Beverly, denne ferme amerikanske kvinnen som er på hell i sin karriere som femme fatale. Hun vet hvordan hun skal spille på sin kvinnelighet, hvordan hun skal forme munnen for å fremstå helt uimotståelig, hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil ... Hun glemmer bare en ting - og det er at hun ikke fyller rollen som en klassisk kvinne som skaper litt hygge rundt seg. I stedet forventer hun selv å bli oppvartet, og det er ikke kompatibelt med Janis ønsker. Hun har lenge Jani i sin hule hånd. Jani ser det, men han opplever også at alt hun sier har relevans. Men så er det som om hun tar med seg dette når hun går ut av et rom, og når han er alene med seg selv igjen, svekkes vekten av hennes ord og forsøk på påvirkning ... Men det er kanskje først når han blir møtt av forakt fordi han leser Dostojevskij´s "Forbrytelse og straff" og andre mer høytsvevende verker at han skjønner at de befinner seg på helt ulike planeter ...

Skildringen av en desperat Rudi på flukt er så hudløs at jeg kjente på sterk frykt for hvordan det skulle gå med ham. Likevel skjønner vi at den han dypest sett bryr seg om, er og blir ham selv. Uansett er det det dypt menneskelige vi sitter igjen med etter å ha lest denne og de to foregående bøkene om Hillevågsgjengen.

Vi skjønner også at Jani kunne ha nådd så mye lenger dersom han ikke hadde blitt helt ødelagt i barndommen. Han kunne ha blitt noe stort, for det å lese kompliserte bokverk ligger for ham. Uten skolegang er det likevel begrenset hva han får ut av det han leser.

Tittelen på denne tredje boka - "Skada gods" - er meget betegnende for hva serien handler om - nemlig skadde og dysfunksjonelle mennesker. Disse menneskene skildrer Renberg på en svært troverdig måte. Her er det også mye humor - riktignok beksvart til tider - men dog!

Jeg anbefaler "Skada gods" og de to foregående bøkene av hele mitt hjerte! Dette er en sterkt avhengighetsskapende bokserie! Jeg anbefaler spesielt lydbokutgaven, siden det er forfatteren selv som leser. Renbergs opplesning - med tolkning av persongalleriet - tilfører lese- og lytteopplevelsen vanvittig mye ekstra!

For en forfatter Stefansson er! Han har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris og nå burde han få den. Han skriver så poetisk og vakkert og hver setning er til å dvele ved. Det hoppes en del i tid i boka, men ham balanserer det hårfint så man ikke blir forvirret. Det er som forfatteren leker seg gjennom innholdet og her er en fin blanding av humor og alvor.

God omtale - denne likte jeg også.

Hvorfor heter trilogien, som denne boken er den første i, "Vargskinnet"?
(Jeg har lest t.o.m. side 95 - SPOILER)

På sin reise fra Uppsala til Jämtland blir den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han er full, beter seg rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør stå sterkt inntrykk på jordmoren at hun blir fysisk dårlig. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid.

"Ha fröken åkpäls?
Hon skakade på huvudet. Det enda i pälsväg hon hade var en gammal nutriakrage.
(…)
Här ska na få. Te åkpälsen sin. Så småningenom, sa han. Vackra frökna.
(…)
Hon sprang mot dörren men snavade också hon på byltet. För det var någet halvmjukt. Hon vågade inte känna på det. Handen darrade lite när hom trevade fram en ask tändstickor på skänken och strök eld. Hon brydde sig inte om att tända lampan för hon såg ändå. Till och med ögonhålen såg hon och den grå raggen och blodstrimmorna på den våta insidan." (s. 16)

Underveis nordover peker Halvorsen ut stedet der han og hans jaktkammerater skjøt ulv. Han er uvitende om sin passasjers opplevelse i gjestgiveriet i Östersund.

Først på side 91 dukker vargskinnet opp igjen, på et fotografi. Det er Hillevis fosterdatter, samepiken Risten/Kristin som fører ordet:

"Slutligen Trond Halvorsen.
Där står han. Svart kostym, kraglös vit skjorta, kängor, rundkullig hatt. Håret synes inte. Det är antagligen ordentligt kortklippt. Ingen mörkskugga på kinder eller haka heller. Man kan tänka sig att han stått länge med rakkniv och spegel invid fönstret hemma i Svartvattnet. Han håller sin piska i vänstre handen, så häst och kärra är väl inte långt borta. Kanskje vid husknuten. Med den andra handen håller han opp et stor vargskinn.
Så kom han tilbake med vargskinnet då. Gåvan som hon hadde avvisat. Men nu ser det snyggt
og berett ut. Att hon behold det vet jag."

Og Risten legger til for egen del:
"Jag hade fått vargklon i hjärtat." (s. 94)

Vi kjenner ulven fra mytologien og eventyrene, i mange ulike roller, som ondskapsfull og blodtørstig, som omsorgsfull, sosial og hengiven, og som et slags åndelig vesen som kan sette mennesket i kontakt med gudommelige krefter. Jeg merker meg spesielt at sjamaner kan ha skytsånder i ulveskikkelse (siden er det mange samer i området, men om det har noen betydning, vet jeg ikke.)

Les mer her og her.

Hvilken rolle spiller vargskinnet i de tre bøkene? Har det en spesiell symbolsk betydning? Er skinnene verdifulle tidlig på 1900-tallet? Hvorfor har Ekman valgt et ulveskinn som gjennomgangselement?

Ha, ha, mange gode (!) forslag i første innlegg, Jostein. Her er flere, det ene mer platt enn det andre, så om forlagene skulle være i beit …

• Huden er guden (for øvrig vårt største organ)
• Teser om neser
• Gåten med gråten
• Sangen om øregangen / gallegangen

Når det gjelder den grønne kjolen, får vi en logisk forklaring på den i løpet av boken :-). Selv om jeg er litt redd for at forfatteren skremmer bort en del lesere ved valget av omslag.

Nei da :-) Jeg likte den boka. Brukte lang tid på den, og koste meg. Men, tror det faktisk er en bok jeg bør lese en gang til. Merker at den sitter i meg, nå en stund etter jeg leste den og at terningkastet bør oppjusteres. Det med å lide meg igjennom, var heller et dumt forsøk på å være morsom på vegne av bokens tittel. Ja den var jo tragisk med tanke på alt det som hendte, men det er jo det som gjør boken så spesiell.

Her er handlingen lagt til 1500-tallet. Historiske hendinger som Den spanske armada spiller en vesentlig rolle her. For øvrig foregår handlingen vesentlig i Italia, fremfor alt på Sicilia blant adelsmenn og riddere. Boka inneholder en blanding av dramatikk og skjemt. Aøt går godt til slutt – de snille får sin belønning og de slemme får sin straff. De to hovedpersonene, Beatrice og Benedikt, veksler om å føre ordet. Annen hvert kapittel er viet hver av dem.

Den unge kvinnen Beatrice fra Verona er kommet til Sicilia der hun skal bo på godset til onkelen sin Leonato og være en slags selskapsdame for sin kusine Hero. En dag kommer et følge med adelsmenn til godset. En av dem er den unge greven Claudio som Hero straks får et godt øye til. En annen staselig mann, den høyeste av dem alle, heter Benedikt.i anledning besøket, blir Beatrice sittende ved siden av Benedikt. Ingen av dem er skåret for tungebåndet og de nærmest kappes om å være den mest slagferdige.

På den andre siden av Beatrice sitter en annen ung mann. Det er en dikter ved navn Michelangelo Fioro Crollanza. De blir etter hvert venner. Men det er Benedikt som blir hennes hjertes utkårede. Problemet er bare at både Beatrice og Benedikt har problemer med å fortelle hverandre hva de virkelig føler. Da er det mye mer bekvemt å slå det hele bort i en spøk. Beatrice blir også kjent med dikterens foreldre. Faren er en lærd, men også en politisk oppvigler som aksjonerer for å få spanierne ut av Sicilia. Moren, Gugliema, inviterer Beatrice til å komme sammen med mange andre kvinner for å delta på en tarantelladans som foregår oppe ved vulkanen Etna. Men soldater kommer og arresterer Gugliema. Hun blir erklært kjetter og henrettet.

Benedikt har sammen med Claudio knyttet seg til den spanske prinsen Don Pedro. Da Benedikt ønsker å løse seg fra denne tilknytningen, setter prinsen i gang et lurespill som har som mål å få Beatrice og Benedikt til åføle seg sveket av hverandre. Dypt såret blir Benedikt med prinsen til Spania der en stor flåte med skip gjør seg klar til å dra mot England.

Beatrice på sin side reiser nå hjem til sin fars palass i Nord-Italia. Hun ankommer et hus i fortvilelse og sorg, broren er nettopp blitt drept av en mann fra en konkurrerende familie. Som eneste arving får Beatrice erfare at faren har store planer for henne. Han vil gifte henne bort og inn i en familie som han kan ha store fordeler av å være alliert med. Beatrice er helt ukjent med denne unge mannen, Paris. Da hun møter ham, ser hun at han har mange gode kvaliteter, men han kan likevel ikke måle seg med Benedikt. Hvordan skal hun komme seg ut av dette? Løsningen hennes blir å oppføre seg slik at Paris kommer til å føle seg underlegen og derfor ikke vil gifte seg med henne. Hun setter i gang med å spille rollen som bedreviter og retter på alt som hennes tilkommende sier. I begynnelsen er Paris tålmodig og finner seg i Beatrices mange korrigeringer, men da hun kritiserer ham i nærvær av andre menn, blir det for mye og hanbryter forlovelsen.

Samtidig er Benedikt om bord på et av skipene som seiler på erobringsferd mot England. Der blir de møtt av en flåte brennende skip og må legge om kursen. De seiler nord om Skottland og slipper opp for mat. På samme skip som Benedikt er også Don Pedro. Han avslører et svært dårlig lederskap. Mesteparten av tiden sitter han innelåst i lugaren sin og får oppvartningen han ber om. Da han omsider kommer fram, tilstår han tilsynelatende syndene sine. Tilbake i Spania blir han mottatt som den store helten.

Isiste del av boka møtes Beatrice og Benedikt på nytt på Sicilia. Her er det rigget for bryllup for Hero og Claudio. Men på nytt har de spanske prinsene lagt en felle. Et iscenesatt skuespill får det til å se ut som om Hero er utro, og foran alteret og et stort publikum vender Claudio seg fra henne i full avsky. Den som klarer å rette opp situasjonen, er dikteren Michelangelo, I all hemmelighet har han en oppklarende samtale med Benedikt og sammen med Beatrice setter de inn et motspill. Claudio som skjønner at han har tatt feil, får til slutt sin Hero. Samtidig blir også Beatrice og Benedikt viet, og hele historien ender godt.

Det mest interessante i boka er personen Michelangelo Fioro Crollanza. Det er egentlig ment å være Shakespeare. En teori om opphavet hans går på at han egentlig kom fra Sicilia.

Kroppen til toppen

Januar har vært en innholdsrik og variert reise i bøkenes verden.
Jeg har vært 2 ganger i Afrika, med Deon Meyer "13 timer" og Wilbur Smith "Ørkengud" Mitt første bekjentskap med disse to, men ikke det siste.
Jeg har vært i Venezia hvor pest og bybrann har herjet "En bønn for Venezia av Marina Fiorato". En bok som var mørkere og mere spennende enn den vakre kvinnen i grønn kjole på forsiden skulle tilsi.
Jeg har sett galskapen råde i et gammelt dystert herskapshus i London "Tretten trinn ned" av Ruth Rendell, på en øy i den svenske skjærgården "Sekten på Tåkøy" av Mariette Lindstein (denne var grusom spennende og kan anbefales) og i New York "En hund begravet" av A.J. Rich.
Jeg har lidd meg gjennom "Hundre års ensomhet" - (der var månedens klassiker i boks).
Lest om "magi" med Septimus Heap, "Hemmeligheten" til Frode Eie Larsen, lett etter "100 umistelige ting" Lucy Dillon, og sett hvor mye 2 sekunder for mye kan bety for en gutt på 11 år. "Perfekt" av Rachel Joyce.

Kjærlighet på tvers av klasseskiller

Kjell Westö (f. 1961) er blant de fremste finlandssvenske forfatterne i dag. Han debuterte som forfatter med diktsamlingen "Tango orange" i 1986, og har til sammen utgitt 16 bøker. "Den svovelgule himmelen" er den siste. Bare noen få av Westös bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er han for "Svik 38" ("Hägring 38" på svensk), som han mottok Nordisk råds litteraturpris for i 2014.

Bakteppet i de fleste av Westös romaner er Helsingfors. Mens "Svik 38" (2013) handler om noen få måneder i 1938, dvs. tiden rett før utbruddet av andre verdenskrig (og med den finske borgerkrigen liggende der som et åpent sår, som aldri riktig har helet), handler "Der vi en gang gikk" (2006) om 1920-årene og tiden frem til andre verdenskrig. "Gå ikke alene ut om natten" (2009) handler om 1960-årene og tiden frem til 1980-årene. "Den svovelgule himmelen" (2017) dekker i hovedsak 1960- og 1970-årenes Helsingfors, men også flere ti-år etter dette. En annen tematikk som går igjen i noen av bøkene er kjærlighet mellom fattig og rik - som regel en fattig mann og en velstående kvinne. Mon tro om han er inspirert av sin egen familiehistorie, der hans egen far kom fra en fattig familie, mens moren kom fra en velstående familie? Slike forbindelser har gjerne sin pris, og kjærlighet på tvers av forskjellige klasser er derfor et yndet tema innenfor litteratur og film.

Kjell Westö besøkte Litteraturhuset i Oslo 13. mars 2014, og ble i den forbindelse intervjuet av den svenske forfatteren og journalisten Åsa Linderborg. Jeg var der, og jeg skrev om samtalen dem i mellom. Under intervjuet fremhevet Westö at han er og blir en Helsingfors-forfatter. Han snakket om skriveprosessen med "Svik 38", om hva som driver ham i skrivingen og om hvordan familiebakgrunnen hans har påvirket ham. Jeg var også på Litteraturhuset i Oslo den 4. juni 2015 da Kjell Westö og den norske forfatteren Kim Leine møttes . Møtet ble betegnet som et mestermøte siden de begge hadde vunnet Nordisk råds litteraturpris, Leine i 2013 og Westö i 2014. Leine hadde dessuten skrevet om den finske borgerkrigen, som oppsto i kjølvannet av første verdenskrig. Samtalen dem i mellom, som også handlet om hva det vil si å være to-språklig, var svært interessant!

Om "Den svovelgule himmelen"

I bokas åpningsscene sitter romanes jeg-person som vi aldri får vite navnet på, ved skrivebordet sitt en lørdagskveld. Han skriver på et essay med arbeidstittelen "Fra Borges til Bolano" for et tidsskrift. Det er noen år siden han hadde stor suksess med en bokutgivelse. Siden har det gått litt trådt med forfatterskapet, og han har derfor måttet spe på inntektene ved å ta lærerjobber.

"Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner." (side 7)

Så hører han noe ute i buskene. Han får en fornemmelse av at noen holder øye med ham - ja, rett og slett spionerer. Han tar på seg en genser, går ut og roper "er det noen der?" Samtidig som han er redd, føler han seg litt latterlig. Det rasler i buskene, og så er vedkommende borte. Et par uker senere blir Alex Rabell, broren til vår jeg-persons livslange store kjærlighet Stella, knivstukket på åpen gate. Det er bare flaks at han overlever. Gjerningsmannen blir tatt, og han innrømmer da at han hadde sittet i buskene utenfor forfatterens vindu to uker tidligere, og at han hadde vært bevæpnet med et gevær. Hvem denne mannen er, får vi først vite mot slutten av romanen.

Drapsforsøket fører til en enorm eksponering av Rabell-familien i media.

"De laget saker om Alex´ forretningskarriere, om suksessene hans på åttitallet og om postboksselskapene og skattesnusket i senere tid, de skrev om farfaren Poa og faren Jacob og om salget av Ramsvik, de antydet fiendskapen mellom Alex og Stella, og de skrev om Thea og båtulykken. Aller mest skrev de naturligvis om det ferske mordforsøket. Og selvsagt lot de det skinne igjennom en sammenheng mellom Sandrines forsvinning og overfallet på Alex, men det forble løse spekulasjoner." (side 13-14)

Det ble også avslørt at Stella og han hadde hatt et forhold, mens det faktum at de hadde vært sammen ikke bare en gang, men to ganger med 15 års mellomrom, antakelig ikke ble oppdaget. Avsløringene handlet for øvrig om nakenskandaler, mystiske ulykker, søskenkrangel, terroranslag og selvmord - i en av Helsinkis rikeste familier. Vår jeg-person føler seg berørt av det hele, fordi han har hatt forbindelse med Rabell-familien helt fra han var 10 år, dvs. fra sommeren 1969, og frem til nå, over 40 år senere. Først som Alex´ kamerat, senere som Stellas elsker. Sandrine er Stellas datter, og henne hadde han i sin tid mange samtaler med, den gangen han bodde i Stellas hus på Mankans ...

Vår jeg-person er sønn av alminnelige arbeidsfolk. Han og foreldrene pleide å tilbringe somrene på familiens enkle sommerhytte. Rett i nærheten hadde Rabell-familien et herskapelig sommerhus, Ramsvik Gård. Forskjellen mellom ham og Alex kunne knapt vært større. Det handler både om klasse, selvsikkerhet og muligheter i livet. Mordforsøket på Alex får ham til å tenke tilbake på sitt eget levde liv, der han aldri stiftet familie på ordentlig, men elsket en kvinne han verken kunne leve med eller uten.

"Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort." (side 20)

Senere da han og Stella innleder sitt kjærlighetsforhold, skal denne følelsen av underlegenhet komme til å prege deres relasjon. Det er en ubalanse i forholdet som ikke er god for noen av dem. Dessuten var det slik at riksmannsdøtre og rikmannssønner gjerne hadde kjærlighetsforhold med mennesker fra de lavere samfunnsklasser, men de giftet seg ikke med dem. Der gikk grensen.

Etter som årene går og tidene endrer seg, er det åpenbart at både Stella og Alex sliter i livene sine. Det som likevel redder dem fra å gå til grunne, er pengene. Vår jeg-person sliter med å klare seg, og han har aldri flust med penger, men det går fordi han ikke lever et ekstragavant liv. Han finner seg i Alex´ luner og urimeligheter, og det er en stilltiende avtale mellom dem at han aldri må røpe familiehemmelighetene til Rabellene. Som at faren er "syk på sjelen" blant annet ... Han som vokste opp som enebarn, trenger vennskapet med Alex. Det gjør også Alex. Og så er det noe med vennskap som har vart et helt liv ... Det oppstår noen bånd. Alt man bare vet om hverandre, alt man slipper å si, alt man bare skjønner ...

Uansett hvor suksessfull han blir som forfatter, henger hans familiebakgrunn fast i ham. Det handler selvsagt mye om penger, men det handler også om moral og verdier. Og ikke minst tilgang til penger. Mens mulighetene for raske penger trumfer det meste i Alex´ liv, gjelder ikke det samme for ham. Hans livslange kjærlighet til Stella har dessuten kommet i veien for etableringen av et vanlig familieliv. Hva er det som gjør at han elsker henne så høyt, ble jeg sittende og lure på. Jeg skjønner at hun var feiende flott, og at forholdet dem i mellom var preget av sterk lidenskap. Kjærligheten deres tålte imidlertid ikke hverdager - bare fest. Stella er ingen enkel kvinne å leve med, for hun har sin andel av Rabell-familiens særheter. Og ikke minst den selvsentrerte selvsikkerheten som ofte kan prege mennesker som aldri har behøvd å snu på kronene ...

Hver gang det går over styr mellom ham og Stella, tyr han til Linda.

"Hvorfor nekter du å se i øynene at det ikke går med deg og Stella? kunne hun spørre. Hvorfor innser du ikke at hun er for mye for deg? Du trenger noen som føyer seg etter viljen din og lar deg skinne.
Du mener en som deg selv? foreslo jeg.
Å nei, sa Linda og smilte. Jeg er også for mye for deg." (side 207)

Mine tanker om boka

"Den svovelgule himmelen" handler kanskje dypest sett om klassetilhørighet og hva dette gjør med oss, nær sagt uansett hvordan det går med oss senere i livet. Vår jeg-person kommer som fattiggutten inn i Rabell-familien, og til å begynne med tildeles han den servile rollen. Han krever ikke mye, han observerer og alt han ser virker så fint. Men det er bare på overflaten. Under ulmer det, og familiehemmelighetene står nærmest i kø. Psykisk sykdom var tabu både for fattig og rik på begynnelsen av 1970-tallet, men det var nok likevel ekstra skambelagt i rikmannsmiljøer. Hans observasjoner og tanker rundt Rabell-familien fikk meg noen ganger til å kjenne på at han i for stor grad satte seg selv til side, og gikk så opp i Rabellene at han nesten mistet seg selv. Samtidig slutter han aldri å bli sjokkert over kynismen han møter hos Alex, særlig når det er tale om mennesker som han flytter rundt på som om de var brikker på et spillebrett.

Kjell Westö er helt eminent når han skildrer miljøer og tegner sterke personportretter. Det er så lett å se det hele for seg. Jeg-personens nesegruse beundring for menneskene som valgte å slippe ham inn i varmen, og hvordan livet hans for alltid ble endret på grunn av kjærligheten til Stella, en femme fatale, som ikke tok vare på det han hadde å by henne, men lot staheten og stoltheten styre - alltid. Og hans sorg over at Ramsvik Gård ble solgt - som om det var hans eget sommersted det gjaldt ... Rabellenes rikdom smuldrer bort mellom hendene på dem.

Hva er et levd liv? Og hva former hukommelsen vår? Hvordan kan vi være sikker på at det vi mener å huske er representativt for det som faktisk var? Sannheten er at vi ofte velger - bevisst eller ubevisst - hva vi ønsker å huske. Det blir vår sannhet om det som utgjør våre liv. Ofte handler det om at vi igjen og igjen har fortalt den samme historien, og så skjer det små endringer og justeringer hver gang - som regel i retning av å få oss selv til å føle oss bedre, at vi hadde edlere motiver og renere samvittighet enn det som opprinnelig var tilfelle ... Og fordi alle gjør dette i større eller mindre grad (noen mer enn andre, riktignok), oppstår det ofte parallelle virkelighetsforståelser, og en og samme opplevelse kan derfor fortone seg helt ulikt på mennesker som var til stede samtidig - og som i teorien egentlig opplevde eksakt det samme. Historiene er likevel vidt forskjellige. Julian Barnes´ skriver til sammenligning om dette i romanen "Fornemmelse for slutten", en bok som også er filmatisert ("The Sense of an Ending").

Andre ganger skjer det ting i nåtid som får oss til å endre oppfatning om det vi lenge har forbundet med sannheten. Vi ser fortiden i et nytt lys. Det er dette som skjer med jeg-personen i "Den svovelgule himmelen". Han ønsket å se barndommens minner i et lyst skjær, men skjønte senere at det hele på mange måter var et falsum. (Dette gjør også hovedpersonen i nevnte roman av Julian Barnes, se avsnittet ovenfor.)

"Det lå en glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke." (side 22)

Jeg vet at noen mener at denne siste boka til Kjell Westö tidvis er noe langtekkelig. Jeg nøt imidlertid hver lille del av denne boka. Jeg frydet meg over fortellerstilen, innsiktene jeg-personen kom til underveis, skildringen av klasseskillene i Helsinki på 1970- og 1980-tallet (som for øvrig ligner alle andre nordiske byer på den tiden) og beskrivelsen av et miljø der penger trumfet det meste. Og spesielt nøt jeg Axel Auberts opplesning på lydbokutgaven, som jeg valgte å høre meg gjennom - samtidig som jeg hadde papirutgaven ved siden av.

Jeg kjente på det storslåtte i historiefortellingen, og ble svært grepet og engasjert underveis i lesningen! Denne boka anbefaler jeg sterkt!