Dysfunksjonell "kjærlighet"

Svenske Lina Wolff (f. 1973) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Många människor dör som du" i 2009. "De polygotte elskerne" (på svensk i 2016 - på norsk i 2018) er hennes tredje bok, og den første som er oversatt til norsk. For denne fikk hun den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen i sjangeren skjønnlitteratur i 2016, og hun mottok dessuten Svenska Dagbladets litteraturpris samme år.

Men aller først - hva betyr "polyglott"? Det kan bety flere ting, men tradisjonelt brukes begrepet om personer som både kan snakke og skrive minst tre språk med god flyt. Det er i denne betydningen - det flerspråklige - begrepet benyttes i Lina Wolffs roman.

Ellinor er 36 år gammel og hun ønsker seg "en øm, men ikke altfor øm, mann". Dette skriver hun i en kontaktannonse på en datingside på nettet. I bokas første del, som handler om Ellinor, får vi et innblikk i hennes kjærlighetsliv, som er nokså broket. Først var det Johnny, som hun debuterte seksuelt med på lasteplanet på pickupen hans. Etter noen år var det Klaus Bjerre ...

"Jeg hadde en del kjærester senere også, opp gjennom årene, ganske normale de også, i alle fall hvis jeg sammenligner med det som skulle komme. Jeg flyttet aldri sammen med noen. Jeg var mer en som bare levde, tok dagen som den kom og hisset meg ikke opp unødig. Ingen mann kom inn i livet mitt for alvor før det med Calisto og manuskriptet skjedde. Og det begynte med at jeg la ut en profil på en datingside ..." (Side 19)

Calisto svarer, og Ellinor faller for hans "grove ekthet", som han åpenbart ikke skammer seg over. De blir enige om å treffes, og Ellinor reiser til ham i begynnelsen av januar. Hun reiser med buss fra Malmö, tar toget gjennom Skåne og ankommer til slutt Stockholm. Der tar hun inn på et hotell, og så avtaler de å møtes. Mannen hun møter er overvektig, håret er skittent og han er åpenbart beruset. Der andre ville ha snudd, der tar Ellinor sjansen. Det blir et møte som intet annet hun noen gang har opplevd.

"Så nei, jeg kan ikke fortelle nøyaktig hva som hendte i huset ved sjøen den kvelden, men jeg skjønte allerede da at ingenting kunne slutte her, at dette snarere var begynnelsen på noe, og at noe nå måtte være satt i bevegelse, en rekke hendelser som var påbegynt, og som kom til å vende oss mot hverandre, men på sett og vis også forene oss." (side 53)

Samtidig skjønner hun at noe er sykt og at hun burde dra. Likevel blir hun. Hjernen er ikke sterk nok til å stå imot kroppen ... Calisto har lenge kun tydd til prostituerte og han er knapt i stand til å ha sex dersom han ikke betaler for det.

Calisto er litteraturkritiker og på soverommet hans ligger det et manuskript med tittelen "De polygotte elskerne". En forfatter har hatt et ønske om at nettopp Calisto skulle lese gjennom det, og det er bare dette ene manuskriptet som finnes. Manuskripet, som Ellinor senere ødelegger som hevn over noe Calisto gjør overfor henne, står sentralt i hele romanen, også i den andre delen om Max, forfatteren av manuskriptet, og Lucrezia, barnebarnet til forfatterens elskerinne.

"Sinne er en ferskvare, og hvis man ikke sørger for å kvitte seg med det i tide, blir man gående med det siden, og det er som å gå rundt på en fest med en stinkende hundelort under skoen. Folk kjenner lukten, og man kjenner den selv, det er ikke en sånn lukt som blir borte fordi man oppholder seg i den, tvert imot." (side 55)

Mens Calisto er på jobb, er Ellinor hjemme i huset hans. Hun leser bøkene hans. I særdeleshet fatter hun interesse for bøker av den franske forfatteren Michel Houellebecq. Hun leser den ene boka etter den andre, og slik får hun dagene til å gå. Innimellom ringer telefonen, men den som ringer legger bare på. En dag dukker Mildred Rondas opp, Calistos vakre, men blinde ekskone ... Etter det merkverdige besøket sier hun:

"Han er din nå", sa hun. "Men når anledningen byr seg for å komme ut herfra, da skal du gripe den. Grip rundt den som en skipbrudden griper rundt en stokk, for det er det som kommer til å redde deg." (side 106)

Så smålo hun og dro sin vei ...

I del to introduseres vi for Max. Han er gift, men det er et temmelig lidenskapsløst ekteskap han lever i. Han betegner det hele som et årelang sølibat. Derfor drømmer han om en ung polyglott elskerinne med enorme bryster og som kan snakke alle de språkene han selv snakker. En dag går han inn i en av Stockholms bygninger som heter World Trade Center. I løpet av kort tid møter han flere menneskeskjebner som gjør noe med ham. Blant annet en suicidal resepsjonist og hennes noe forskrudde sjef som hater henne intenst uten at hun vet dette. Hun får ham til å love å komme tilbake. Han kommer tilbake, og det blir et skjebnesvangert møte mellom de to. Der han trodde at han bare skulle få sex, der hadde hun en haug med forventninger i tillegg. Hva skulle han med dem? Han tråkker så stygt på henne at hun går til grunne ...

Max bestemmer seg for å reise til Italia, og der begynner han på manuskriptet som får navnet "De polygotte elskerne" ... Senere møter han Mildred Rondas, som setter ham i kontakt med litteraturkritikermannen sin Calisto.

I del tre møter vi Lucrezia, som bor i Roma. Hun er barnebarnet til markise Matilde, og familien er i ferd med å miste hele sin stolte arv. Det er hun som fører ordet og som beskriver forholdet mellom bestemoren og Max, det forholdet som er beskrevet i "De polygotte elskerne". Slik knyttes de tre delene sammen - med manuskriptet som den røde tråden i historien.

Ellinors kontaktannonse blir på et vis et slags symbol på resten av romanens handling, enten det er henne selv, Max og hans kvinner eller Lucrezia det handler om. Antydes det at hun vil ha en slem elsker? En som øver vold mot henne? Så absolutt ikke, tenkte jeg mens jeg leste. Derimot er det vel mer et uttrykk for at hun ønsker litt motstand, noe å bryne seg på, noe som får henne til å føle seg levende. Det at hun likevel blir etter å ha opplevd noen voldelige sider ved Calisto betyr vel heller ikke at hun opplevde dette som greit. Han skremmer henne. Likevel anser hun seg ikke som et voldtektsoffer etter at han i alle betydninger av ordet voldtekt nettopp har gjort det - voldtatt henne. Ellinor er imidlertid i stand til å ta en skikkelig hevn. Hun slår tilbake ... og hun brenner manuskriptet, som det bare finnes dette ene eksemplaret av.

Flere ganger er Ellinor på nippet til å dra sin kos. Noe får henne likevel til å bli - i alle fall en stund til. Kanskje fordi det fremstår enda mer skremmende å dra? Til hva? Tilbake til et høyst ordinært liv uten særlig innhold? At nettopp den obskure franske forfatteren Houellebecq står sentralt i hennes lesning, kan nok tolkes på flere måter. Dette er en forfatter som bryter med de fleste konvensjoner, og det at hun har følge med ham i tiden som kommer er kanskje det som gir henne mot til å bli litt til? Eller kanskje minner han henne om elskeren Calisto, slik at hun føler at hun blir bedre kjent med ham og forstår ham bedre ved å lese Houellebecq? Selv om jeg alltid kommer til å være forundret over at det er mulig å bli i et voldelig forhold, og ikke helt klarer å skjønne hvorfor noen likevel velger å bli, tenkte jeg ikke på Ellinor som et viljeløst offer. Hun klarte å stikke av til slutt. Det hadde hun ikke gjort på flere år dersom hun hadde vært et klassisk vold-i-ekteskapet-offer. Her kan det helt sikkert være flere oppfatninger.

Det er store kontraster i beskrivelsen av kvinnene i boka. Ellinor representerer den enkle kvinnen, resepsjonisten er noe mer sofistikert (men har tørket helt ut etter et kjærlighetsløst liv og en sjef som hater henne) og markise Matilde er av adelig herkomst. Like fullt har alle det til felles at de lengter etter kjærligheten. Etter noe ekte - noe som varer ...

I et intervju i Dagsavisen 19. januar 2018 har Lina Wolff uttalt at hun er opptatt av det mannlige blikket, det som underkjenner kvinner som tenkende individer, og hvor deres verdi kun knyttes til hvor tiltrekkende de er som seksualobjekt for menn.

Jeg ønsker å gjøre de som leser boka oppmerksomme på hva det gjør med mennesker å bli sett på den måten. Vise hvor begrensende det er på både kvinners og menns muligheter. Også menn taper på patriarkatet. De mannsfokuserende strukturene ødelegger forholdet mellom fedre og sønner, mellom kompiser. Men dette er komplekst. Særlig mellom kjønnene. Seksuell tiltrekning er veldig komplekst, sier Lina Wolff.

"De polygotte elskerne" er en annerledes og svært original roman, som fenger fra første stund. Romanens språklige kvaliteter er sterke, selv om språket er enkelt og tidvis likefrem, særlig i den delen som handler om Ellinor. Bildene jeg fikk frem på netthinnen mens jeg leste var klare og tydelige, og dette tok jeg som et tegn på at forfatteren har lykkes godt i sin skildring av de ulike scenene i boka. Jeg ble grepet av historiene. Dette er en roman jeg anbefaler sterkt! Selv om boka krever en høyst tilstedeværende og konsentrert leser, er ikke dette en smal bok kun beregnet på de få.

For en roman! Toppkarakter fra meg!

Har du lyst til å lese noe helt annet enn du vanligvis pleier å lese? Da skal du lese denne boka av Graeme Macrae Burnet! Dette er nemlig en helt usedvanlig kriminalhistorie der vi fra første stund vet hvem morderen er, og hvor gåten består i å finne ut hvorfor gjerningsmannen har myrdet. Som den reneste dokumentarroman skrelles lagene i historien av, inntil vi er ved kjernen av det som har skjedd. Spenningen ved plottet er - om man kan si det slik - om rettferdigheten seirer til slutt eller ikke ...

Graeme Macrea Burnet (f. 1967) er en skotsk forfatter som så langt har utgitt tre romaner. "His Bloody Project" - hans andre roman - kom ut i 2015, og forelå i norsk utgave tidligere i år. Burnet ble nominert til Man Booker Prize i 2016 for denne boka. Selv om Burnet ikke vant, ble boka ansett som publikumsfavoritten.

Forfatteren hevder i bokas innledning at han kom over den bemerkelsesverdige historien om Roderick Macrae da han våren 2014 gikk i gang med et prosjekt for å finne ut litt om sin farfar. Han fant da noen avisutklipp med omtale av rettssaken mot Roderick Macrae. Dette førte ham også til Roderick Macraes memoarer. I ettertid har mange i følge Burnet lurt på om memoarene er ekte. For hvordan kunne en uskolert 17-åring fra den fattigste delen av befolkningen ha vært i stand til å skrive så velformulert som dette?

Så langt kan man få en oppfatning av at hendelsene i boka er basert på en konkret sak, men det er den altså ikke. Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjort rikelig med research og har gjennom sin roman beskrevet inngående under hvilke forhold leilendingene levde på 1800-tallet.

17 år gamle Roderick Macrae står tiltalt for et trippelmord av verste sort. Året er 1869. Blant de drepte er bygdas relativt nyvalgte konstabel Lachlan Mackenzie, godseierens forlengede arm og forvalter, og blant leilendingene i landsbyen Culduie bare kalt Breie-Lachlan. Selv om bygda er delt i synet på ham, er det også de som forstår at Roderick kunne nære et dypt hat overfor ham - særlig fordi Lachlan nærmest forfulgte familien Macrae og til slutt krevde at de ble kastet ut. Men at Roderick også drepte Lachlans datter Flora og hans treårige sønn Donnie, er ikke til å forstå. Med mindre det ligger andre motiver bak, som ingen har sett tidligere ...

Roderick har tilstått drapene, og han har også uttalt at han ikke angrer det han har gjort. Det var imidlertid Breie-Lachlan han var ute etter. Flora og Donnie måtte bøte med livet av "nødvendighet", fordi de tilfeldigvis kom i veien for drapet på faren. Rodericks advokat - Mr. Andrew Sinclair - har anmodet ham om å skrive ned det som har skjedd. Og ene og alene for å gjengjelde den vennligheten hans sakfører har vist ham, går Roderick med på dette.

"Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre vil jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg selv kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham.

Mitt navn er Roderick John Macrae. Jeg er født i 1852 og har levd alle mine dager i landsbyen Culduie i Ross-shire. Min far, John Macrae, er leilending og nyter en viss anseelse i sognet, og han fortjener ikke å bli svertet av de skammelige gjerninger som jeg alene er ansvarlig for. Min mor Una ble født i 1832 i Toscaig, en liten grend en fjerdingsvei sør for Culduie. Hun døde i barselseng da hun fødte min bror Iain i 1868, og etter min mening markerte den hendelsen begynnelsen på vår ulykke." (side 23)

I de neste ca. 150 sidene i boka er det Roderick Macgrae som er bokas jeg-person og forteller. Historien vi får høre er så vond og traumatisk og så drivende godt skrevet at det var umulig å legge boka fra seg.

Leilendingenes kår i Skottland (og garantert alle andre steder også på den tiden) var så elendige at det var så vidt det var mulig å overleve. Fordi familiene hadde levd der i generasjoner, hadde de likevel funnet noen måter å klare seg på. F.eks. sanket de tang i fjæra som de gjødslet sine små jordteiger med. Næringen fra tangen gjorde det mulig å få den utpinte jorda til å gi så pass med grøde at de ikke sultet ihjel.

Breie-Lachlan blir valgt til vervet som forvalter for godseieren, og det var nå det reneste helvete for familien Macrae begynner. Rodericks far er ikke blant de best utrustede intellektuelt, og i stedet for å sno seg rundt etter beste evne og komme ut av det på et vis - om ikke annet for familien og ungenes skyld - gir han Breie-Lachlan motstand. Han firer ikke en tomme. Da Breie-Lachlan nekter ham å samle tang i fjæra uten å levere inn søknad, fortsetter han å dyrke jorda uten tang. Forut for dette har han blitt fratatt en del av jordteigen siden de nå er en mindre i kosten. Det går som det må gå. Avlingen svikter. Dette fører til at han og Roderick må ta seg annet arbeid ved siden av, og dermed blir jordteigen enda mer forsømt. På toppen av det hele tildeler Breie-Lachlan dem den ene boten etter den andre, som kommer i tillegg til en gjeld for en død sau som Roderick hadde ansvar for. Gjelden gjør dem til slaver. Det er komplett umulig å komme ut av dette. Det nytter heller ikke å klage til godseieren, for han er helt likegyldig til deres skjebne.

Vi får også høre sakkyndig J. Bruce Thomsons redegjørelse for Roderick Macrae mentale tilstand. Psykiatrien er kanskje det området innenfor medisinen som har utviklet seg mest det siste århundret, og godt er det! Å lese Thomsons "Reiser i galskapens grenseland" er nemlig så gruoppvekkende og provoserende at jeg nesten holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Her forfektes et menneskesyn som har klare paralleller til nazismens raseteorier, der det fysiske utseendet blir brukt til å kategorisere mennesker.

Mange vitner er innkalt i rettssaken, og vi får høre deres syn på Roderick Macgrae, en person skolelæreren hans mener er svært begavet og gjerne ville ha hjulpet frem til en høyere utdannelse. Rodericks far, som har banket og slått sønnen sin ukentlig gjennom mange år, sa imidlertid nei, og så var den saken ute av verden. En etter en kommer landsbybeboerne frem. Noen mener at Roderick er tilbakestående, andre at han er ond. Få har noe godt å si om ham. En mener at han gikk rundt med et tåpelig flir når det ikke var noe å le av, og skulle gjerne "ha tørket fliret av trynet hans". Hele landsbymiljøet bærer preg av at man skal bli ved sin lest, og at dersom man drømmer om noe annet, må dette slås hardt ned på. Det hele fremstår som en catch 22.

"Min forklaring er kun den at dersom tiltalte var sinnssyk, ville han ikke vært klar over det selv. I virkeligheten er det slik at om han hadde gitt uttrykk for at han var sinnssyk, ville det faktisk medført det motsatte, ettersom et slikt synspunkt ville forutsatt en grad av selvinnsikt som er fullstendig fraværende hos dem som har gått fra forstanden." (side 274 - fra Mr. Thomsons utlegninger under rettssaken)

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka, som omfatter så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt her. (Blant annet søsteren Jetta skjebne, som hadde vært verdt en bok i seg selv.) Ikke annet enn at det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst, eller er det meste fragmentert og må ses fra flere perspektiver for at vi skal kunne danne oss et helhetlig bilde av det hele? De fleste av oss vurderer verden fra eget ståsted, og egne holdninger og verdier preger sterkt hvordan vi ser på andre. Derfor vil våre utlegninger om andre mest av alt si noe om hvordan vi selv er og hva som er viktig for oss. Dessuten bedømmer de fleste av oss andre på bakgrunn av effekten av deres handlinger, og ikke ut fra deres motiver - mens vi alltid dømmer oss selv ut fra egne motiver og ofte er blind for effekten av våre egne handlinger. Vi tror vi vet så mye, og vi er så skråsikre på egne oppfatningene. Og så vet vi i realiteten så lite ... I dette spenningsfeltet oppstår konflikter mellom mennesker, og når man skal løse disse konfliktene, er målet å gjøre hver av partene oppmerksom på motivene for handlingene, som ofte er gode, men kanskje kom noe uheldig ut. (Med mindre man altså tenker seg virkelig onde mennesker eller mennesker uten velutviklede empatiske evner ...)

Så hvordan passer dette inn i en bok om en morder, som attpåtil har tilstått ugjerningene og ikke har gjort noe for å unnslippe sin straff? Det er her Rodericks memoarer kommer inn. Omverdenen dømmer ham utelukkende ut fra det de selv har sett og bedømt, og ingen har vært interessert i å høre Rodericks stemme. Når vi først gjør det, skjønner vi at hele historien er så uendelig mye mer kompleks enn hva drapshandlingene i seg selv kan gi inntrykk av. Og det er nettopp spenningsfeltet mellom Rodericks egne opplevelser og refleksjoner, og omverdenens bedømmelse - for ikke å si fordømmelse - av ham, som er selve plottet i denne boka. Forfatteren fremviser stor psykologisk innsikt der han både beveger seg inn i forbryterens hode, i rettsmedisinerens og sakførerens hode. I tillegg møter vi et nokså stort persongalleri av vitner fra Culduie, som avhøres under rettssaken. Her har det ikke vært enkelt å være den ene som faktisk var begavet, og som ønsket å ta igjen for opplevd urett. Et forsøk på å komme seg vekk før drapene, strandet fordi Roderick følte seg helt hjelpeløs utenfor sine kjente omgivelser. Han hadde aldri noe reelt valg ...

Bokas styrke er de sterke språklige kvalitetene, den psykologiske innsikten som kommer frem gjennom skildringen av persongalleriet, det spennende fortellergrepet og det interessante plottet. Dessuten får vi med oss historien om leilendingene og deres vilkår i Skottland på midten av 1800-tallet, som er bakteppet for plottet. Dette gjør at boka har svært mange lag. Denne boka får toppkarakter fra meg!

Jeg anbefaler boka sterkt!

Litt pussig, også «Tæring» dekker hele Skogstads sykdomsperiode fra 1953 av. Siste notat fra hans lege er fra 1983 (vi får legens notater parallelt med forfatterens egen historie). Og også «Tæring» inneholder mye om sykdommen, behandlingen og pasientene generelt sett. I tillegg er 2. verdenskrig viet en del plass. Det kan virke som om de tre bøkene omhandler mye av det samme og spenner over samme tidsperiode, men med ulik innfallsvinkel.

Dag Skogheim har skrevet flere bøker over samme tema. Har du lest «Tæring» – en interessant og god bok det også. Fint at du trekker Skogheim frem!

Jeg ser at «Blod på hvit rose» skal være tredje bok i en trilogi om tuberkulosens plass i historien, men det er uklart hvilke som er de to første. Vet du det?

Boka handler om to gutter av muslimsk opprinnelse. De bor i nærheten av hverandre på Stovner. Vi følger dem gjennom årene 2001-2006. Boka er bygd opp slik at vekselvis gjennom korte kapitler forteller de om sitt dagligliv. Fortellingene deres skal brukes av en fiktiv forsker i et prosjekt for å kartlegge livene til innvandrerfamilier.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det som er felles for disse to ungguttene er at de begge er født i Norge med foreldre som har kommet hit fra den arabiske verden. Fra hvilke(t) land blir ikke nevnt. Ingen av de m er særlig praktiserende muslimer, går sjelden i moskeen og drikker alkohol som andre norske ungdommer. Likevel er det mye som skiller de to ungguttene. Jamal er svært opptatt av hip-hop musikk. Han kan sitere lange engelske tekster, men på skolen er han heller en taper. Han gir opp videregående skole, får seg en jobb på et bilverksted som drives av en albaner. Men det er svart arbeid og svært slitsomt. Etter en tid gir han også dette opp. Heller ikke hjemme har Jamal det så lett. Faren hans som gjennom Jamals barndom har mishandlet moren, har nå endelig flyttet ut for godt. Men moren er ofte syk og tilbringer mesteparten av dagen i sengen. Mye av ansvaret for lillebroren Suli faller på Jamal. Det er han som går på foreldreøter for lillebroren og som må ta imot alle klager og bekymringer fra skolens side Det blir han som sørger for at broren får med seg en anstendig matpakke på skolen, følger ham når det er nødvendig osv. Jamal later til å like seg godt på Stovner. Han er en av gutta og snakker kebabnorsk som de fleste andre her.

Helt annerledes er det med den andre gutten, Mo (eg. Mohammed). På en måte er han langt mer integrert i det norske samfunnet. Han uttrykker seg minst like bra skriftlig som enhver nordmann. Han er skoleflink, har høye ambisjoner og ikke minst hat foreldrene hans ambisjoner på sønnens vegne. Da han går ut av videregående skole, får han nyss om et stipend som skal tildeles en student med innvandrer bakgrunn. Mo søker og blir den som får stipendet. Utdelingen foregår i høytidlige former med selve statsministeren til stede. Mo begynner å studere sosialøkonomi på Blindern. I begynnelsen tilbringer han mye tid på lesesalen, ligger langt foran i lesingen og går ytterst sjelden på fest. Men da han for en gangs skyld går på Château Neuf, blir han kjent med en norsk jente, Maria. Snart blir de to kjærester og tilbringer mye tid sammen. Han hemmeligholder forbindelsen med Maria for foreldrene sine. Når han en sjelden gang overnatter hos henne, lyver han på seg dekkhistorier hjemme. Mo later til å ha en aversjon overfor politikk, i hvert fall det som har med innvandring å gjøre.

En grufull hending skjer på Stovner. Den kommer også til å ha innvirkning på disse to guttene. En jente er blitt drept av sin egen bror. Denne nyheten slås stort opp i alle media. Jenta blir nærmest glorifisert som offer. De som bor på Stovner vet at sannheten er mer tosidig enn som så, men alt snakket rundt dette drypper også ned på guttene. Mo .eks. merker skepsis og misbilligelse da han møter Maries foreldre.

Jamal som lenge har gått arbeidsledig og har måttet leve på morens sparsomme trygdepenger, ser endelig ut til å få en sjanse. En kamerat har lokket ham med til moskeen. Her får han tilbud om hjelp til videre utdanning dersom han knytter seg nærmere til moskeen, går på møter, hjelper dem med sjauearbeid osv. Han skal få støtte så han kan begynne på Bjørknes privatskole for å ta opp fag slik at han senere kan utdanne seg til bilmekaniker. Men først trenger han en grundig faglig repetisjon. Derfor henvender han seg til Mo. Denne er villig til å hjelpe. I begynnelsen går det ganske bra. Mo liker å undervise og Jamal gjør langsomme framskritt. Men så skjer det noe. Moskeen som har hatt besøk av en omstritt imam, mister plutselig statsstøtten og erklærer seg ikke lenger i stand til å hjelpe Jamal med utdannelsen hans. Samtidig skjer det ting ute i Europa. I Paris setter innvandrerungdom i forstedene fyr på biler og går i store demonstrasjonstog. Også på Stovner begynner ungdommen å røre på seg. Jamal uttrykker sympati med opprørerne. Mo derimot skygger unna, vil helst ikke vite noe om det….

Etter hvert glir Mo og Maria fra hverandre og det kommer til et endelig brudd. Men da hun ikke er der lenger, får Mo problemer med å akseptere det. Han mister totalt arbeidslysten og klarer ikke lenger å konsentrere seg om studiene. Bacheloroppgaven hans blir ikke skrevet, og han kommer derfor ikke videre. Boka ender med at Mo sitter på rommet sitt og glaner timesvis på tv, men bare på de lette underholdningsprogrammene, alt som smaker av politikk skyr han.
Muligens går det noe bedre med Jamal. Tidligere kjente han ei jente som flyttet til Sandefjord. En dag møter han henne tilfeldigvis i Oslo. De avtaler at han om mulig skal komme til Sandefjord. Samtidig får han beskjed fra forskeren han har sendt sine fortellinger til at han er blitt trukket ut som vinner av et reisegavekort på 10 000 kr. Jamal forlater familien og Stovner. Kanskje vil han finne seg bedre til rette i Sandefjord?

Mens Mo har skrevet sine beretninger, har Jamal fått lov til å snakke dem inn på bånd. Her blir leseren presentert for et artig kebabspråk der mange ord er helt forskjellige fra norsk. Når det gjelde grammatikk har for eksempel så å si alle verg svak bøyning, alle substantiv ser ut til å være hankjønn og ekstra komisk blir det når preposisjonene i og på konsekvent blir forbyttet.

Et påfallende trekk ved Vargskinnet-trilogien er at flere sentrale personer bærer flere navn. Fortellerstemmen Risten heter også Kristin, gift Klemetsen, Elis Eriksson, skifter navn til Elias Elv, og Myrtens (Halvorsen/ Halvarsson/Fjellström) datter Ingefried veksler mellom det navnet og Inga Mingus/Fredriksson. Flere?

Dette er neppe tilfeldig og det kan være interessant å tenke litt over hvorfor.

Hvorfor lar forfatteren sine personer fremstå under ulike navn? Hvilken betydning har navnet for et menneskes identitet og oppfatning av seg selv? I siste bind «Skraplotter» reiser Ingefried spørsmålet om hvordan man vet hva som er ens riktige navn. Ja, hvordan vet man det?

Også personenes språk, som vi har vært inne på, langt nede i første tråd, er med på å bygge identitet.

Tusen takk for tips om et nytt antikvariat (videreformidlet av Jostein)! Og det bare en kort biltur herfra. Hilsen Lillevi

Om jeg ikke fant bøkene, fant jeg i hvert fall et nytt antikvariat! Og det bare en kort biltur herfra. Hjertelig takk, Jostein.

Ja, der ligger den som "Solgt" hos Ruuds! Du fikk visst tak i den siste (og eneste?) på svensk i norske antikvariater. Innbundet attpåtil. Heldige du - da er det bare å se om en anledning skulle by seg for oss andre :-)

Så fint at du er fornøyd! Dette er bøker også jeg kunne tenke meg å ha.
Mitt spørsmål går til deg og Jostein, har dere fått tak i de tre bøkene på svensk? I så fall hvor?

Har nå lest alle tre bøkene om Dina for å oppdatere meg før fjerde boken som kom nå i høst og jammen var det herlig å ta dem frem igjen. For en penn Wassmo har! Det er så flott skrevet og beskrevet og du kommer så godt innunder huden på personene. Gleder meg nå til å begynne på fireren!

Dette er tredje boka i en serie om Ingrid fra Barrøy. For å få fullt utbytte av denne boka, bør man nok ha lest de to foregående. Først da får man et helhetlig bilde av personen Ingrid.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Nå er Ingrids datter, Kaja, snart ett år og stor nok til at moren kan ta henne med seg på en reise. Ingrid trenger å vite hva som har skjedd med russeren Alexander etter at han forlot Barrøy. Det er han som er Kajas far, I Ingrids øyne er han mannen hennes som måtte reise fordi det ikke var trygt nok for ham å være på Barrøy lenger. Men nå er vi i 1946, og freden har kommet. Med Kaja bundet fast foran seg og en koffert (senere en sekk) spent på ryggen begir Ingrid seg i vei. Hun får båtskyss over fjorden og går til fots over fjell. Hun overnatter noen ganger i rorbuer eller låver, andre ganger utendørs. Hun møter folk som hat hjulpet Alexander, noen husker ham, andre ikke eller er i hvert fall ikke villig til å innrømme det. Mange av dem hun møter, er svært mistroiske. De har tatt Alexander for å være tysk, kanskje en tysk desertør eller en tysk spion. Ingrid får etter hvert vite at Alexander var sammen med fire nordmenn. En grenselos som var med dem, kan fortelle at en av nordmennene viste seg å være en landssviker. De andre var henvist til å drepe ham for å redde seg selv.

Ingrid kommer blant annet til fjellgården Vollheim. Her bor Herman og datteren hans Mariann. De var begge grenseloser under krigen. Mariann møter Ingrid med stor mistro. Det tar tid før det kommer fram at Alexander har vært på Vollheim og at han har hatt et kjærlighetsforhold til Mariann. Tungt å fordøye for Ingrid. Overalt forsøker folk som Ingrid møter, å overtale henne til å vende om, reise hjem. Men Ingrid kan ikke, hun må videre for å se hva som har skjedd med Alexander. Hun hører om en partisan fra Finnmark som har vært i Alexanders følge. Denne mannen skal nå være på Røros. Nå tar Ingrid toget sørover. Hun har fått et navn som hun viser til alle hun passerer i byen. Ingen reagerer positivt på dette navnet (som senere viser seg å ha vært et dekknavn. Men Ingrid gir seg ikke. En gammel telefonliste hun blir vist, gir et napp. Langt, langt inne i dalen ligger en gård, her holder finnmarkingen Henrik nåtil. Her har Alexander holdt seg skjult en tid Henrik kan fortelle mye om russeren. Han har også hørt om Ingrid. Mens Ingrid er i Henriks hus, har hun en følelse av at Alexander er i nærheten, hun kan liksom lukte ham.

Hun fårvite at Alexander dro videre sørover, sannsynligvis til en interneringsleir ved Mysen. Hunn ankommer ”Sonderlager Mysen”, der mange tidligere krigsfanger, desertører, kollaboratører fremdeles er internert mens de venter på tilbakesending til sitt hjemland I leiren får Ingrid kontakt med en norsk jente som bor der frivillig for ikke å gi slipp på kjæresten sin, en polakk. Ingrid får vite at russerne er sendt hjem. Trolig er Alexander nå i Leningrad – hos hun som før krigen var kjæresten hans. Da Ingrid forlot gården til Henrik, ga han henne en filmsylinder. Ingrid får framkalt filmene som inneholder mange bilder av Alexander og Henrik. Til slutt får hun i Mysenleiren kontakt med en russer som har holdt seg skjult blant polakkene. Han kan fortelle litt om Henriks dager i leiren.

Nå endelig kan Ingrid ta reisen nordover igjen. Hun tar toget til Trondheim og får deretter skyss med forskjellige båter hjem til Barrøy. En tid etter kommer Mariann på besøk til Barrøy. Det kan virke som om hun hadde et håp om å finne Alexander her. Hun viser Ingrid et papir der Alexander har skrevet på krylisk en kjærlighetserklæring til henne. Den er identisk med den Ingrid fikk den gang da Alexander dro fra Barrøy.

Dette er en litt krevende bok å lese. Vi opplever personene bare utenfra og hører hva de sier. Men meningen bak hva de egentlig tenker, må vi ofte bare gjette oss til.

Som om det ikke er sprik nok mellom den svenske og den norske tittelen – på dansk heter det andre bindet «Rørte vande».

Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at «Siste rompan» er et uttrykk fra tømmerfløtingen, det siste tømmeret som fløtes ut. I Jämtland går den aller siste «rompan» i oktober 1967. Lastebiler tar over, og en epoke i skogen er slutt (s. 374). «Morgen kommer» er en strofe fra en sang Risten kan, og som til en viss grad sier noe om situasjonen. «Rørte vande» finner jeg ingen forklaring på. En slags oppbruddstemning?

Ekman sier selv om Vargskinnets tre titler: «De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk. Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.

Klassekampen august 2004.

Jeg har vært syk og har hatt god tid til å lese - kunne heller ikke slippe menneskene fra Svartvattnet - og er derfor godt i gang med bind 3. Kan gå god for kvaliteten! Jeg vil gjerne diskutere bøkene med dere i lesesirkelen.

Håper virkelig at lesesirkelen kan fortsette - med deg Kjell, ev. en ny leder.

Boka handler om en snikende, arvelig sykdom. Den handler også om å finne fram til ukjente personer i egen nære familie. Og sist men ikke minst handler den om skam, om det å skamme seg over sine nærmeste i så sterk grad at man rett og slett fortier deres eksistens.

*****ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……******

Hovedpersonen i boka (”jeg”) har levd med en stadig tiltakende muskelsykdom i mesteparten av livet sitt. Nå er den kommet så langt at han sitter i rullestol. Tidlig i ungdomstiden var han en lovende skihopper. Så fikk han problemer med å stå etter landingen, og litt etter fikk han diagnosen sin og forbud av legen mot å hoppe mer. Dette slet han med på egen hånd, foreldrene var lite villige til å snakke om det hele. Senere ble han gift. De fikk en datter som nå ser ut til å ha fått den samme sykdommen.

Handlingen starter med at den samme mannen en dag får en telefon fra en ukjent kvinne, Eline. Hun forteller at hun er han kusine. Hennes far er bror til hans mor. De to har altså felles bestemor som begge besøkte jevnlig i barndommen, men alltid på ulike ukedager.

Jeg-personens mor er fremdeles i live. Han oppsøker henne for å konfrontere henne med de nye opplysningene han har fått høre. Men hun er ikke villig til å fortelle noe. Jeg-personen har alltid visst svært lite om familien på morssiden. Det må et besøk i Oslo Byarkiv til for å få et tydligere bilde. Morens far het Tor og hennes bror het Frode. Da moren var liten, bodde familien i en ganske standsmessig villa, men så plutselig flyttet de til et langt mer tarvelig strøk. Dette må ha hatt sammenheng med at sykdommen brøt ut hos morfaren. Men mormoren ble ikke værende her lenge. Hun skilte seg fra Tor og giftet seg med en annen mann og tok datteren med. Men hva med sønnen Frode? Det viser seg at han ble plassert på barnehjem noen år. Som unggutt dro han til sjøs. Hans planer om videre utdanning ble skrinlagt fordi sykdommen også slo ut hos ham Enda mer tragisk var Tors endelikt. Han døde relativt ung pået herberge.

Hvorfor reagerte resten av familien slik overfor de sykdomsrammede? Ingen tvil om at det var skammen som her slo ut. Moren forteller om en episode. Hun gikk tur med sin daværende forlovede og de passerte hennes bror Frode. Han beveget seg ganske underlig. Forloveden hennes reagerte på dette og trakk seg ut av forholdet. Var det redselen for å få en slik sykdom inn i familien som var utslagsgivende? Jeg-personen og hans kone sto overfor denne problemstillingen da de bestemte seg for å få barn. Hovedpersonen selv har aldri beklaget at han ble født. Han håper at også datteren hans vil takle dette.

Gjennom hele boka løper også en annen historie. Hovedpersonen har falt ut av rullestolen. Helt umulig for ham å komme seg opp på egen hånd. Trygghetsalarmen og mobiltelefonen ligger for langt borte til at han kan nå dem. Dessuten er både kona og datteren bortreist. Forsøk på å banke i gulvet eller rope fører ikke fram. Det hele ender med at han, etter å ha ligget slik svært lenge, til slutt får hjelp..

Jeg synes at boka godt illustrerer det jeg håper er foreldete holdninger. Utviklingen har vel tross alt gått framover. Synet på sykdom har forandret seg. Muligheten for å få nødvendig hjelp er blitt større. Kanskje, slik hovedpersonen drister seg til å tenke, kan det en dag komme en kur for denne sykdommen. Kanskje vil datteren hans ha enda større sjanse til å klare seg bra.

Jeg fant et sitat som kanskje kan kaste et nytt lys over tittelen.

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere mening, som å se Gud i sin neste?

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.

«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»

Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.

Dette er en historie som svinger mellom originale høydepunkter av oppsiktsvekkende art og ellers langtekkelige, tilbakevendende kartlegging av mange personers bevegelser på en ungdomsfest. Boka handler for det meste om et outrerende ungdomsmiljø med fyll, stoff og sex. Den handler også om middelaldrende menn som sprer nynazistiske ideer. Det hele foregår i byen Haugesund som her later til å være et arnested for den slags virksomhet.

**ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen starter med at syttenåringen Alexander Gudmundson (Alex), etter en svært bedugget fest, våkner opp i en fremmed seng med en død jente ved siden av seg. Alex er sønn av bokas hovedperson journalisten Viljar Gudmundson. Han har diagnosen ADHD, noe som kan få ham til å gjøre dumme, uoverveide ting. Alex som ikke husker noe av det som skjedde på festen, vil rømme fra det hele. Etter at politiet og pressen har ankommet åstedet, stikker han av i farens bil. I susende fart kjører han ned en syklist før bilen braser inn i en fjellvegg og gutten havner på sykehus.

Den døde jenta, Emilie, er adoptert fra Etiopia. Hun er kjent for å være ganske løssluppen. Det verserer en video der Emilie har sex med flere gutter. Kan en av dem være Alex? Dødsårsaken blir anslått til å være en form for kveling, til tross for at det mangler konkrete spor. På den gjeldende festen var det mange ungdommer. (Mange navn å holde rede på for leserne) I tillegg var også to godt voksne menn til stede under påskudd om at de skulle passe på at alt gikk greit for seg, men oppførselen deres viser tvert imot noe annet.

Mens Alex fremdeles ligger på sykehuset blir han anholdt, mistenkt for drapet på Emilie. Faren hans Viljar, er overbevist om at sønnen ikke er skyldig. Han setter alle kluter til å for å finne ut av hva som egentlig har skjedd. Hjelp får han fra en gammel venn, Jossen, en radiojournalist som sitter i rullestol. På politihuset er det Lotte Skeisvoll som skulle ledet etterforskningen. Hun sliter fremdeles med ettervirkninger fra traumatiske opplevelser under forrige oppdrag. Enda verre blir det da hun oppdager at politimesteren har hentet inn ekstra kompetanse fra Kripos, i form av Olav Scheldrup Hansen – en mann som tidligere har kludret til for Lotte. Hun eksploderer foran kollegene, med det resultat at hun må se seg suspendert fra hele etterforskningen.

Et nytt drap skjer i Haugesund. Denne gangen er offeret innvandrergutten Yusuf. Også han var til stede på festen. Her må det forelige en sammenheng, ikke minst fordi begge ofrene er fargede personer. Dette retter mistanke mot nynazistene. Så dukker det opp et bilde av Alex midt oppe i et opptog sammen med de høyreekstreme. Har han leflet med nynazistene? Viljar er fortvilet. Så viser det seg at det er folk i dette miljøet som står bak salg av dop til ungdommen. De to voksne mennene som var med på festen, var Germund Bakken (en velkjent nynazist i byen, men neppe farlig nok til å stå bak drapene) og Trond Anfinsen (en mann som aldri har vært anmeldt for noe som helst), Men så viser det seg at sistnevnte har byttet navn før han flyttet til Haugesund. Tidligere het han Terje Nitter og var svært beryktet. Et par ganger kommer det til en konfrontasjon mellom Viljar og Gjermund Bakken. Journalisten ber den andre om å holde seg borte fra Alex. Siste gangen kommer det til håndgemeng. Viljar skaller til Bakken. Denne slår hodet i murveggen bak, så hardt at han dør. Helt fortvilet ringer Viljar til trude. Nå skjer det noe svært oppsiktsvekkende. Politikvinnen går i gang med å dekke over drapet. Uten Viljars viten flytter hun liket til stedet der Yusuf tidligere ble drept og utstyrer ham med en plakat som indikerer hevnmord. Noen folk på politihuset har nok en mistanke om at det foreligger noe muffens her, men ikke nok til at det blir tatt affære.

En ny spekulativ hendelse finner sted i byen – en fingert terroraksjon i tre etapper. En parkert bil brenner, og det ser ut som om det sitter en person inni. Da man knuser ruten for å redde vedkommende, eksploderer hele bilen. Personen inni var bare en dukke. På skolen der innvandrerne får sin undervisning, kommer maskerte menn stormende inn. De skyter om seg med maskingeværer. Det oppstår full panikk. Senere skal det vise seg at det bare var paintballkuler. Et hotell i byen utsettes for gassangrep, folk faller om. Noen trampes i hjel i trengselen for å komme ut. Egentlig var det bare smørsyre som var brukt. Det hele var et ledd i Terje nitters plan om å svekke folks tillit til innvandring.

På slutten av boka møter Viljar terje Nitter ansikt til ansikt i en bar. Nazisten som er bevæpnet, skyter mot Viljar. Det hele kunne endt riktig ille om ikke Jossen også hadde vært til stede. De invalidiserte mannen mobiliserer alt han har av krefter, reiser seg opp og lar seg falle over Nitter slik at denne mister pistolen. I samme øyeblikk kommer politiet til.

Samtidig er også Alex i faresonen. Sammenhenger har begynt å gå opp for ham. Noen av ungguttene fra festen går løs på ham med kniv. Også han blir så vidt reddet i siste liten. Endelig kommer sannheten om det som skjedde med Emilie fram. Mye av den tidligere forvirringen skyltes forvekslinger av tidspunkt siden siden klokka i stua som ungdommene kikket på, viste feil. Bjørnar og Yusuf hadde kommet inn på soverommet der den sterkt berusede Emilie sov. Planen var at Yusuf skulle filme mens Bjørnar forgrep seg på henne. For å hindre Emilie å skrike ble plastfolie lagt rundt hodet hennes I løpet av samleiet forskjøv plastfolien seg og dekket også nesen. Emilie ble kvalt, og de to guttene forsvant ut gjennom vinduet.