Bokelskere.no

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.

Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.

Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.

Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

Oktoberrevolusjonen etter russisk tidsregning (25. oktober 1917).
7. november etter vestlig tidsregning.

Flott! Mange takk! Her har du gjort kjempegod recherche. Vet du forresten når på året i 1917 den russiske revolusjonen fant sted? De snakker jo om den under familieselskapet omtrent midtveis i boka.

Mener du at bøkene om Herdis kan være en slags "forkledd" selvbiografi fra forfatterens side? Jeg har ikke lest noe om Nedreaas selv, men vet du om andre ting i livet til Herdis (familieforhold osv) stemmer overens med forfatterens eget liv?

Takk for opplysningene. Det snakkes også i boka om noen historisk-politiske hendinger. Kanskje de også kan hjelpe til med å tidfeste. (Jeg har ennå ikke undersøkt.)

Jeg oppfatter det slik at noe av det viktige ved personen Herdis er at hun står i en slags mellomposisjon mellom ulike kontraster. For det første befinner hun seg i en alder mellom småbarn og ungdom. Nå vet jeg ikke riktig hvor mange år bokas handling strekker seg over (kan ikke finne at det er antydet), men det er klart at det er flere år gått mellom romanens begynnelse og slutt, og Herdis har utviklet seg, forandret seg.
En annen kontrast er familieforholdene. Moren og faren er ganske ulike personligheter, den livlige moren og den langt tausere faren. Og ser vi på familiebakgrunnen, besteforeldrene, blir forskjellen enda større, På den ene siden har vi morens tysk-jødiske familie der kultur og livsglede har rotfeste. På den andre siden den religiøse farmoren og all hennes «okking» om synd og straff. Begge sider preger Herdis som blir stående midt i mellom.
For det tredje er det Herdis sin dragning mot musikken, mot fantasien, mot alt som er vakkert. Men denne dragningen begynner å slå sprekker når verdens brutale virkelighet velter inn over henne. Det er en tid full av brytninger hun lever i. Første verdenskrig raser ute i Europa. I Russland skjer den store revolusjonen som kommer til å snu opp ned på gamle samfunnsstrukturer.

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.

Også jeg har nå begynt lesingen av «Musikk fra en blå brønn». Foreløpig har jeg ikke kommet så langt siden jeg har flere bibliotekbøker liggende som det haster å bli ferdig med og få levert.

Allerede da bøkene ble utgitt for første gang, gjorde jeg meg kjent med hele trilogien, og nå er det ekstra artig å få gjenoppfrisket møtet og ikke minst se om mine reaksjoner nå er annerledes enn slik jeg husker dem. Den inntrykksvare jenta Herdis og hennes situasjon gjorde sterkt inntrykk på meg den gang og gjør det fremdeles. Men det som kanskje er nytt, er at forholdet mellom barn og voksne slik det er skildret i boka, slår meg sterkere nå enn før. Her ser man tydelig at verden heldigvis har gått framover siden 1940-tallet. På den tiden var ris et mye brukt middel i oppdragelsen av barn. Kanskje først og fremst som en trussel, et skremsel. Og ble det fysisk brukt, var det nok for å markere en skikkelig overtredelse fra barnets side. Og ikke som en reaksjon på farens egen indre frustrasjon som her i boka.

I det hele tatt slår det meg at all kontakt mellom barn og foreldre skjer utelukkende på de voksnes premisser. Det er ikke snakk om at foreldrene skal leke med barna eller drive med fritidsaktiviteter på slik barna ønsker. Det som virkelig fikk meg til å skvette var alt det gudelige pratet. Samtalen frøken Boegh har med Herdis er et skremmende eksempel. Jeg håper inderlig at dagens pedagoger og helsesøstre har langt mer realistiske råd å gi til elever som strever og faller utenfor.

Musikk fra en blå brønn er en så poetisk formulering at bare tittelen i seg selv gir leselyst. Jeg har kjøpt boken på Antikvaiat.net, en Bokklubbutgave fra 1968 (fikk den selv om jeg bestilte førsteutgaven fra 1960) og starter lesingen om et par dager.

Jeg har i lengre tid holdt på med Olaf Duuns Juvikfolke, en gigantbok bestående av seks bøker. Nærmer meg slutten på den fjerde, da står Torborg Nedreaas for tur. Er nesten litt overrasket over at jeg ikke har lest lesesirkelens utvalgte før, en bok jeg «alltid» har kjent til.

«Selve absurditeten i de religiøse dogmer gjør det til en ørkesløs oppgave og polemisere mot dem. Kan noen tro på dem, da er han utilgjengelig for argumentasjon.» skriver Arnulf Øverland (1889–1968) i En kjetters bekjennelser. Og likevel er det nettopp det han gjør i denne lille boken. Han går løs på kristendommens dogmer og læresetninger, tar dem på ytterste alvor, polemiserer mot dem og plukker dem fra hverandre.

Boken består av tre deler:
Første del er foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, som Øverland holdt i Det Norske Studentersamfund i januar 1933. Bare tittel var i seg selv en rød klut. Øverland ble anmeldt av teologiprofessor Ole Hallesby og stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble frikjent.
Andre del av boken omhandler rettsprosessen, eller kjetterprosessen som tiltalte kalte den.
Den tredje delen er foredraget De tre vantroens artikler (som svar på troens tre artikler), holdt i Norske Studenters Kristelige Forbund i 1962. Også dette foredraget vakte ikke uventet et voldsomt rabalder.

Øverland briljerer som en retorisk mester. Her fra «landeplagen»:

"Han (Gud) skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvitende, så han vet på forhånd at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. De lever seksti, sytti år, resten av evigheten skal de være i helvede.

Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss. Den gode Gud kunne ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunne heller ikke frelse oss på annen måte enn å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.

Man kan kalle det å rette baker for smed.

Underlig er det også, at i det øyeblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår enda en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, Gud er ikke sint lenger." (side 10)

Enig eller uenig, det er besnærende å se hvordan Øverland tar Bibelens ord bokstavelig, setter dem på spissen og går løs på dem. Systematisk og logisk, provokatorisk og elegant. Boken har visse likhetstrekk med José Saramagos Kain. Saramago benytter seg av samme teknikk; han tar Bibelens ord, slik de står skrevet, og viser hvor de fører hen.

Jeg forstår at teksten kan virke støtende for noen. Men Øverland viser forståelse for at mennesket, overalt og til alle tider, har sjelelige behov. Mennesket søker trøst og beskyttelse mot livets farer og dødens angst i religionen, skriver han og fortsetter: «Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.» (side 82)

Øverland angriper primært teologene, kristendommens makt over mennesker og samfunn, og kirkens rikdommer. Målet kommer frem i Øverlands tale under rettsaken, å frigjøre tanken og gi mennesket en reell trosfrihet:

"Ellers frembød rettsforhandlingene adskillige muntre episoder, som f.eks. da statsadvokaten spurte meg om forskjellen på tro og overtro, og jeg måtte innrømme, at jeg ikke hadde oppfattet at det var noen forskjell – eller da lagmannen sa til meg, at «tiltalte er oppmerksom på at vi har religionsfrihet her i landet!» og jeg måtte erkjenne at jeg heller ikke var blitt oppmerksom på dette. Jeg hadde tvert imot gjort den erfaring på skolen, at vi hadde religionstvang, og når jeg var gått til angrep på kristendommen, så var min vesentlige beveggrunn den, at jeg ønsket at her skulle bli religionsfrihet." (side 40)

Enig! Så artig, interessant og berikende. Jeg har fått et spesielt forhold til disse bøkene jeg også.

Morsomt! Da har du, Bjørg både litterære tjukkas på over 450 sider og litterære godbiter på under 300 sider. Fine lister begge to.

Lisa Jewell skriver godt! Dette er bra underholdning.

Det stemmer! Du må ha gitt din stemme til minst to ulike bøker.
(Det lar seg heller ikke gjøre rent teknisk å gi to stemmer (Godt sagt) til én bok eller ett innlegg.)

Tusen takk for forklaringene. På bakgrunn av det dere sier, regner jeg med at begge stemmene må gis til ulike bøker. Man kan altså ikke (selv ikke etter stemmeflytting) gi begge stemmene til én og samme bok.

Bare en liten presisering når det gjelder å gi og fjerne stemmer - før valget avsluttes må du ha stemt på minst TO bøker.

Du kan altså ikke bare gi din stemme til den boken du selv har foreslått, eller én annen for den saks skyld.

OK! Og hvordan går man fram i praksis for å trekke egen stemme på en bok. (Trykker man på "godt sagt", blir det jo bare lagt til ny stemme.)

Takk for forklaringen om endring av stemmer. Det har jeg ikke ordentlig skjønt før. Men er det bare egen (tidligere avlagt) stemme en kan ta vekk eller gjelder dette også stemmer fra andre?