Bokelskere.no

For en merkelig bok! Hovedpersonen her, som også er fortelleren, er allerede død- Inni (som hun her kalles) er drept av en voldsforbryter som tok henne med i bilen sin. Ikke bare har han drept henne. Han har også skåret liket opp i mange biter.

I boka forteller kvinna først og fremst om fortida si, om livet sitt fram til dødsøyeblikket. I tillegg har hun evnen til å se hvordan livet går videre for de etterlatte, for foreldrene hennes og for barna hennes. I beretningen sin hopper hun mange ganger fram og tilbake, g det er flust med gjentakelser.

Det er et vondt liv denne kvinna har levd. Først med rusavhengige foreldre som hadde nok med seg selv og som ikke klarte å ta vare på ungene sine. Inni hadde en lillebror, Eskil, Den kjærligheten de ikke fikk hos foreldrene, ga de til hverandre,. Men så skjedde det at lille Eskil druknet. Denne dagen var det Inni som skulle passe på ham. Sorgen og skyldfølelsen gjorde at hun aldri fikk skikk på livet sitt.

Inni begynner å drikke og hun blir narkoman. Hun møter en mann, Shane. Han er misbruker, akkurat som henne. Med tiden får de to barn. Først en gutt, Valle. Etter en tid kommer barnevernet på døra. Brått og brutalt tar de ham fra henne. Det er ikke noe godt liv som venter Valle. Han blir plassert hos ulike fosterfamilier. En stund ser det ut som om han har vilje til å klare seg bra, men så bærer det utfor med ham også.

Inni blir på nytt gravid. Denne gangen er det ei jente som blir født. Rett etter fødselen gir Inni frivillig dattera si fra seg. Hun rekker ikke annet enn å gi henne et navn, Solveig. Jenta kommer til en familie som tar seg godt av henne. Hun vokser opp og skikker seg bra.

Etter innholdet å dømme er dette en tung, trist og dypt tragisk bok. Likevel er det noe vakkert i måten hovedpersonen uttrykker seg på. Til tross for sitt ulykkelig skjebne, har Inni en evne til også å se det gode og det vakre i tingene. Denne boka har tydeligvis gjort et sterkt inntrykk på mange lesere. Men meg har den ikke grepet nevneverdig. Hvorfor? Kanskje er det på grunn av det overnaturlige aspektet. For meg gjør det historie mindre troverdig. Jeg klarte ikke helt å ta innover meg skjebnen til disse menneskene. En annen ting er alle gjentakelsene. De kan virke irriterende.

I den engelske versjonen heter han visst Bear.

Så vidt jeg ser, skriver du utelukkende positivt om tekstene i seg selv. I en annen tråd skriver du at disse ekstremt korte tekstene "likevel går rett hjem" hos deg.
Og så gir du terningkast 4? Forklar!

Enig, det navnet Bamse irriterer meg hver gang det dukker opp i bøkene.

Intet mindre enn fantastisk. Vakker skrivekunst, jeg sier ikke mer.

For sikkerhets skyld, en liten presisering. Når grensa går ved 1975, antar jeg at man mener at boka må ha kommet ut for første gang (på originalspråket) etter 1975. Det er altså ikke nok at den ble utgitt i Norge etter dette året.

En bok om livet til 2. generasjons innvandrere i Oslo. Det ble en ganske nyttig lesing for meg som personlig ikke kjenner noen av dem i virkeligheten.

Hovedpersonen her er Mani. Han har nettopp blitt ferdig med økonomistudier på BI og er i ferd med å søke på sin første jobb. Det går tregt i begynnelsen (kanskje fordi han ikke er etnisk norsk). Men så får han napp og ansettelse i Oppvekstdepartementet med Y-blokka som arbeidsplass. Det kan virke som om arbeidsdagene hans stort sett går med til å sitte i møter eller å formulere brev og uttalelser for statsråden eller andre politikere.

I boka følger vi Mani gjennom en 2 års periode av livet hans (fra april 2010 til april 2012). Vi møter ham blant venner, på arbeidsplassen og hjemme hos faren. Mani har venner som han gikk sammen med på ungdomsskolen. Da var han med i en noe rampete gjeng. Senere hat han distansert seg fra de fleste av disse gamle kameratene. Han har god kontakt med Samir som er i ferd med ¨jobbe seg opp i et direktorat. Nærmest Mani står kjæresten hans Meena. Hun utdanner seg til farmasøyt og får i løpet av boka jobb hos Nycomed. Vi hører flere ganger om små konflikter i forholdet mellom Mani og Meena, og hver gang er det han som kryper til korset og gir etter for henne. På meg virker Meena som en påfallende lite opplyst person, interessene hennes kretser stort sett rundt fester og likesinnede venninner.

Mani bor på Haugenstua (en fattig bydel). Familien til Meena har avansert og flyttet til et noe mer presentabelt strøk. Merkelig nok holder de to kjærlighetsforholdet sitt hemmelig for familien forøvrig. Det blir først da tanken på giftemål kommer for dagen at de to unge forteller sine respektive familier om kjæresten de allerede har hatt i flere år. Meena har en stor familie rundt seg. Mani har bare faren som kontakter ham på telefon til stadighet. Dette fører til at Mani ofte må ty til små løgner for å skjule for andre farens mange telefonoppringninger. Likevel er Mani glad i faren sin, og da den gamle får helseproblemer, gjør sønnen alt han kan for å hjelpe faren. De samme hvite løgnene serverer han også til Meena. Da han skal fortelle hva han kommer til å tjene i den nye jobben, plusser han på en del.

Hendelsen den 22. juli 2911 har naturligvis en viktig plass i boka. Mani har nettopp fått ferie dagen da bomben sprenges. De fleste av de nærmeste arbeidskollegene hans er heller ikke til stede da deler av Y-blokka går i lufta. Senere blir det vanskelig å finne et annet egnet lokale. Ungdommene i innvandrermiljøet er også ekstra redde i timene før gjerningsmannen blir kjent. De frykter at han skal være en av dem, og lettelsen blir stor da det viser seg at en hvit mann står bak ugjerningene.

Mot slutten av boka tilspisser forholdene på jobben seg. Etter tragedien har statsministeren ønsket å gi ekstra statsstøtte til noen organisasjoner som sier at de arbeider for demokrati og ytringsfrihet. En av organisasjonene som har blitt trukket fram, har et svært kontroversielt rykte. Den anses som heller rasistisk, og mange mener at meningene som hevdes her har lite med ytringsfrihet å gjøre. En av talsmennene for dette synet er Jan Tore som har vært Manis fadder den første tiden på jobben. Da denne ikke oppnår gjennomslag for sitt syn, går han til det drastiske skritt å lekke dette til en avis. Det hele ender i et rabalder, og de fleste arbeidskollegene tar tydelig avstand fra Jan Tore, også Mani til tross for at de to fram til da har vært gode venner. Manis bestrebelser på å «gjøre det riktige» for å bli godt ansett, topper seg da han ber sjefen sin om å få en annen arbeidsplass, lengre vekk fra Jan Tore. Dette gir vel et lite flatterende bilde av Mani, det får ham til å likne en streber som er innstilt på å smiske seg oppover i systemet.

En genial oppbygd bok! Her får vi servert en fascinerende fortelling om en gruppe mennesker, samtidid blir vi gjort kjent med Indias historie gjennom noen tiår. De to sidene glir her naturlig over i hverandre, uten noe brudd i det rent narative.

Det hele starter med at fire mennesker møter hverandre i en liten leilighet i Bombay. De tilhører ulike sosiale klasser og kommer fra ulike deler av India. Fortellingen går så tilbake i tid og gir oss et godt innblikk i fortiden og familieforholdene til hver av disse personene for så å konsentrere seg grundigere rundt tiden for bofellesskapet. Til slutt får vi et kort gjensyn med dem noen år etter at de har skilt lag.

Leiligheten disponeres av den middelaldrende kvinnen Dina Dalal. Hun ble tidig enke og insisterte å bo for seg selv for å slippe unna den svært så dominerende broren sin, Nusswan, og hans kone. Familien tilhører parsiene, en eliteklasse i Bombay. For å være uavhengig har Dina påtatt seg syarbeid. Men nå har synet hennes blitt så dårlig at hun må ansett to skreddere. Hun gjør en avtale med firmaet Au Revoir om levering av ferdigsydde plagg. Arbeidet skal utføres i hennes leilighet. Dette må holdes skjult for huseieren og kontrolløren hans.

De to skredderne hun ansetter, er Isvar og Om. De er onkel og nevø og kommer fra en fattig landsby. Her hersker det et rigid kastesystem som ofte får voldelige utslag. Isvar er rolig og fornuftig, mens den unge Om har et mer livlig temperament. De har kommet til byen i håp om å kunne legge seg opp penger. Men det er ikke lett, for i byen råder høy arbeidsledighet. De leier et billig husvære i et slumstrøk. Under den erklærte unntakstilstanden i landet ser myndighetene sitt snitt til å rive alt sammen og sende innbyggerne i arbeidsleir. Isvar og Om kommer omsider ls fra dette tvangsarbeidet og får etter noen overtalelser lov til å sove på verandaen til Dina.

Den fjerde personen er studenten Maneck. Han har flyttet fra studentbyen der forholdene var ganske miserable. Maneck kommer fra en landsby oppe i fjellene der familien hans driver en forretning. De to unge, Maneck og Om, finner fort tonen seg i mellom og klarer etter hvert å tø opp den nokså strikse Dina. Samholdet i leiligheten står i sterk kontrast til uroen og elendigheten utenfor.

Disse fire holder sammen i om lag ett år, til Maneck er ferdig med studiene sine. De har en felles fiende – husverten og hans kumpaner. De blir også kjent med noen tiggere, som lever på gata under de kummerligste forhold, og med dere sjef og beskytter Tiggermesteren.

Da året har gått, reiser Maneck hjem til fjellene og deretter til Dubai for å jobbe. Om og onkelen reiser hjem til landsbyen deres. Det er på tide å finne en kone til nevøen. Fær de kommer så langt, blir de utsatt for tvungen sterilisering (nok et resultat av unntakstilstanden). For Isvar blir dette inngrepet særs ille. Det utvikler seg til blodforgifting og begge beina hans må amputeres. Da vi mange år seinere (på slutten av boka) møter disse fire personene igjen, er Isvar og Om sunket ned i tiggerstanden. Dina har blitt nødt til å vende tilbake til broren sin der hun opptrer som en slags hushjelp. Og Maneck? Bokas siste setninger tyder på at for ham går det ekstra ille .......

Boka er tjukk (over 700 sider). Den er lettlest med et fengende innhold i et klart og godt språk. Og ikke minst lærer den oss mye om en epoke i Indias historie.

Ja. jo..., mulig du har rett.

Etter En reise til Norden var dette en skuffelse. En fin omtale Jostein, som jeg stort sett er enig i. Men jeg strekker meg ikke lenger enn til en 3-er. Dette stoffet kunne Capek gjort mye mer ut av.

Du kaller dette "en drømmesekvens". Er det sikkert? Jeg kan ikke se noe i boka som tyder på at Raili ligger og sover. Likevel, jeg er enig i at denne sekvensen virker ganske urealistisk.
På en annen side har forfatteren skapt en fin kontrast mellom den nakne (og fattige) Raili og de gamle eierne som sitter i båten i sin fineste og dyreste stas. Så vidt jeg vet spilles det biljard med runde kuler. Det er også en fin kontrast mellom disse kunstige kulene i grelle farger og Jussis steiner med sine naturlige sjateringer.

Når det gjelder den siste setninga i boka, har det blitt antydet her at det kan dreie seg om Railis ufødte barn som hun ville kalle Jussi. Selv er jeg usikker på om dette kan stemme. Hva mener du? Og hvorfor blir det brukt preteritum?

En stjerne for din presise omtale!

Og likevel kom vi ut med så forskjellige opplevelse av boken. Jeg lot meg rive med og moret meg. Tror du ikke Jane Austen ironiserer over nettopp dette livet du beskriver? Lest fra en slik innfallsvinkel gir jeg terningkast 5. Et fornøyelig og (sannsynlig) realistisk innblikk i en verden fjern fra vår egen.

Nok en fantastisk bok fra Butler. Han skriver så jeg blir helt oppslukt. Virkelig en forfatter å merke seg. Jeg er fan....

Interessant!

Det er fremdeles flere sider ved SKÅR som jeg føler er uklare. Hvorfor er det den lille jenta Saara som finner Jussi der han ligger ganske godt skjult bak noen trær? Hun tar plutselig av fra veien og styrer rett mot onkelen. Det er som om hun vet at han ligger der. Er det noen flere blant dere som har reagert på dette?

En annen ting jeg lurer på gjelder det gamle barkebrødet fra krigens fangeleir som familien har tatt vare på. Som et relikvie har det ligger der under en glassklokke. Det er Saara som kommer til å knuse glassklokken og delvis ødelegge brødet. Så kaster Raili restene. Kan dette ha en videre betydning? F. eks. at man ikke må holde fast på den vanskelige fortida og i stedet se framover? Betegnende er at det er familiens aller yngste som står for denne handlingen.

Et tredje spørsmål gjelder forholdene for arbeiderne etter at det store konsernet har kjøp opp verket. Vi hører at produksjonen delvis legges om og at de nye bygningene er penere og mer tidsmessige. Men fører dette til en fordel eller en ulempe for de som arbeider der? Jeg kan ikke se at forfatteren har gitt noe entydig svar på denne overgangen fra en nært og noe patriarkalsk styreform til en fjernere og sikkert mer økonomisk kalkulert administrasjon.

Som for deg, var det en novelle som fikk meg til å lese Oates. Jeg har flere novellesamlinger på hytta (kjekt for korte opphold) og leste Hvor skal du hen? Hvor har du vært? i Amerika forteller 2. Disse knapt tyve sidene ga meg gysninger. For en evne til å bygge opp et komplett og rystende drama på få sider.

Vet du om The Assignasjon er oversatt til norsk?
Da prøver jeg å få tak i Kartago. Tusen takk for ditt svar og dine anbefalinger.

Hvorfor har jeg ikke oppdaget denne forfatteren før!
Tusen takk for din meget gode omtale (som jeg leste på nytt nå, når jeg er nesten ferdig med boken og skulle gjerne ha gitt den en stjerne til). Du treffer så presist, jeg har intet å tilføye. Det eneste må være å berømme omslaget, som fanger stemningen.
Dette er nettopp den typen bøker jeg verdsetter. Vi kommer inn i personenes indre, tar del i deres liv, uten at alt nødvendigvis sies direkte. Jeg mener at du, og andre, har anbefalt Oates også i andre sammenhenger.

Så er spørsmålet, hvilken skal bli min neste Joyce Carol Oates?

Kjempebra! Dette virker både logisk og får boka til å henge sammen. Har du også noen tanker om hvorfor det akkurat var et biljardbord de lempet over bord? Denne gjenstanden står jo i sterk kontrast til steinene som Jussi rydder elva for. Steiner er i hvert fall noe som hører til i en elv.

Nettopp fordi det hele er så mangetydig, er det ekstra interessant å høre hvordan de andre som har lest boka, oppfatter denne slutten.