Bokelskere.no

Felleslesing av og diskusjon om "Og bakom synger skogene" i mai 2022. Alle innleggene finner du i denne tråden.

Synspunktene på «Og bakom synger skogene» har vært sprikende, for å si det mildt. Fra full begeistring til kjedsomhet, endog platthet og trivialitet. Selv om leseperioden er over, hadde det vært fint å høre flere synspunkter. Det er alltid spennende å se hvor ulikt vi kan oppleve en bok, og hva vi vektlegger i vurderingene.

Jeg er enig med Vannflaske i at boken faller gjennom sammenlignet med «Kristin Lavransdatter». (Om skrivestilen har likheter med Mikkel Fønhus har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om.)

Mange har hatt interessante synspunkter på språket og skrivestilen, blant andre du Harald (spent på om du har vendt deg til den «merkelig oppkonstruerte» ordstillingen :-).

Håper flere vil følge opp med innlegg om denne boken som vel finnes «i de tusen hjem»!

"De blanke ordene" kom i postkassen i dag. Så delikat. Har snust litt på teksten, gleder meg til å lese - over lang tid!

Med forbehold om at jeg kan huske feil; jeg mener det ble fremmet et slikt forslag for en tid siden (lese først, diskutere etterpå) og at det var litt frem og tilbake om dette. Men noen konklusjon ble ikke trukket.

I og med at vi leser i forskjellig tempo, er det å få en slik nettbasert lesesirkel til å fungere en balansekunst. Personlig ville jeg ha foretrukket at diskusjonen strakk seg gjennom hele leseperioden. Som du sier, gjerne legge frem synspunkter før, under og etter lesingen. Jeg har sett tilløp til samme tendens som deg (lese først, diskutere etterpå), og jeg har sett «etternølere» komme med gode innlegg som ikke blir fulgt opp, antakelig fordi de fleste da har sett seg ferdig med boken.

Mitt innlegg er ingen kritikk, kun en observasjon. Hvordan fungerer lesesirkelen i dag, og kan noe gjøres annerledes for å gjøre den mer attraktiv. (Jeg hadde virkelig ikke tenkt jeg skulle legge meg borti denne diskusjonen, men akk … )
Håper riktig mange kommer med sine synspunkter!

Som utmeldt av lesesirkelen er jeg kanskje ikke meningsberettiget her. Jeg vil likevel si at jeg ønsker lesesirkelen alt godt og håper den vil leve videre. På sitt beste er lesesirkelen et suverent bidrag på dette nettstedet. Men jeg har også merket en synkende interesse, som om lesesirkelen har kommet inn i en slags nedadgående spiral. For egen del kom jeg til et metningspunkt etter å ha deltatt i omkring syv år. Likevel titter jeg ofte innom, finner interessante boktips og innlegg. Et par ganger har jeg da også deltatt i felleslesningen og debatten. Det vil være et tap for Bokelskere.no om lesesirkelen avvikles.

Det er ikke godt å vite hva som kan gjøres. Som Randi er inne på, alt her er frivillig, man kan avkreve noen å skrive innlegg. Jeg foreslo en gang litt lengere opphold mellom hver bok. Selv om det blir to--tre uker med forslag og avstemning, mm., tok det oppmerksomhet fra det jeg holdt på å lese. Nå kjennes det befriende å slippe å forholde seg til dette. Mulig jeg tar feil, men jeg oppfatter også at det finnes en slags uuttalt uenighet om man skal lese ferdig boken først, så diskutere, eller diskutere underveis. Noe å ta opp? Ledelsen av lesesirkelen har hele veien vært meget god.

Noen tanker bare, fra en som, satt på spisser, skummer fløten uten å være med å dra lasset.

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Jo, naturligvis. Mye av triviallitteraturen handler nettopp om disse to tingene. Men jeg ønsker meg noe mer av en bok.

Siden så få har sagt sin mening om boka, får jeg gå i gang med å gjøre det. Denne boka vil jeg karakterisere som triviallitteratur. Den er til en viss grad underholdende, men ikke noe mer. Det høytidelige og noe oppstyltede språket er gammeldags (sannsynlig allerede i 1930-årene). Overhodet ikke noe nyskapende her. Og hva med innholdet? Det handler først og fremst om slekters gang. Ellers er det gitt stor plass til en forelskelse, uttværet til et nesten latterlige. Spørsmålet om påpasselighet eller barmhjertighet i pengespørsmål kommer også opp, Her knytter det seg til striden mellom Bjørndal og Borgland (noe som sannsynligvis utdypes videre i de neste bøkene). I det hele synes jeg at innholdet er ganske platt, men kom gjerne med innvendinger.

Jeg er langt på vei enig med deg. Men synes du ikke at selve boka er litt platt?

Jeg kom på enda en gave til dere som er glad i Sigrid Undset, Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke! Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier. En bok å bli glad i - vakker og innsiktsfull. Som du sier om «De blanke ordene», Ellen, en skattkiste å stadig kunne komme tilbake til.

Jeg har skrevet mer om boken på boksiden jeg lenker til.

Nettopp. Det er bibliotekene jeg nå har slått meg på, bibliotekene og de uleste jeg allerede har. Det er grenser for hvor mange bøker det er plass til.
Men dette høres ikke ut som en bok jeg vil låne for noen skarve uker :-)

Og nå som jeg har sluttet å kjøpe bøker (nesten ... ), legger du ut en sånn fristelse!
Tusen takk for et godt og velbegrunnet tips.

Huff da! Av og til i livet inntreffer situasjoner som er langt viktigere enn det å lese bøker. Jeg håper at det hele går bra slik at du kan vende tilbake til normal modus.

Har diskusjonen rundt boka «Og bakom synger skogene» helt stoppet opp? Alt om boka kan neppe være sagt. Selv reagerer jeg på forherligelsen av Bjørndalsfolket. De er høyreiste, vakre, tapre og dyktige på alle måter. Mens folkene ned i flatbygda derimot er alle det helt motsatte. Realistisk?

Morsomt! Norge er et lite land. Eller rettere; vi er en liten befolkning.
Håper du finner spor etter dem på Finnskogen.

Det var Lesesirkelen som inspirerte meg til Gulbranssen (selv om jeg ikke er med lenger), og så måtte jeg kikke litt rundt hva folk har skrevet om disse bøkene. Skal si oppfatningene spriker.

Britt Karin Larsen er jeg også svært glad i, og Åsta Holth frister. Jeg skal forresten i gang med historisk roman fra Tjøme, Før himmelen roper deg hjem. Jeg holder til på de kanter og fant den i en Gi bort-hylle. Gleder meg til den.

God tur til Finnskogen og håper du får med deg det lokale spelet; «Spelet om innvandrerne»!

Jeg synes Rosa99 gir deg en god og presis beskrivelse av «Og bakom synger skogene». Jeg har nå lest hele trilogien og synes første bind er best. Jeg er enig med Rosa i at boken har mange kvaliteter (den gir blant annet et fint tidsbilde), med jeg må også si meg enig med henne i at jeg delvis kjedet meg underveis. Og dessverre enda mer under lesingen av «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Jeg er ikke så opptatt av at det skal være mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke helt i min smak.

Så Ellen, om du fortsatt etter 11(!) år vurderer å lese Trygve Gulbranssens trilogi, vil jeg si at det finnes langt bedre historiske romaner.

Dette er en kort og ganske snodig krimbok. Også her står politimannen Camille Verhoeven i sentrum. Mye av handlingen foregår inne på politistasjonen i form av forhør. Likevel er dette ikke kjedelig.

Åpningsscenen foregår ute på gata i Paris. Plutselig eksploderer en nedgravd bombe, og folk som befinner seg i nærheten blir kastet til værs. Heldigvis blir ingen drept, men de materielle skadene er store.

Samme dag presenterer en mann seg på politistasjonen. Han heter John, men kaller seg Jean. Det er han som har plassert ikke bare denne, men også seks andre tilsvarende bomber rundt om i Paris, alle godt skjult under jorda. Han forteller videre at han har laget dem selv. Som sprengelement har han brukt udetronerte granater fra 1. verdenskrig som han har funnet ute på jordene i Nord-Frankrike. Jean kan til og med legge fram for politiet kvitteringer på materialet han har brukt for å lage disse bombene som han aktiverer ved hjelp av en gammel vekkeklokke.

Nå truer han med å sprenge en bombe hver dag i en uke framover. Politiet frykter stort for konsekvensene, selv om denne første bomben ikke tok noe menneskeliv, kan de andre gjøre det til gangs. For å stanse vanviddet krever mannen fritt leide for seg selv og løslatelse av Rosy, hans mor, som nå sitter fengslet for drap. Dessuten forlanger han 4 millioner euro.

Mens saken diskuteres oppe på øverste politiske hold, er Camille og hans menn i ferd med å kartlegge hele fortiden til Jean og moren. Det underlige er at forholdet mellom de to langt ifra har vært noe godt. Rosy sitter fengslet fordi hun har kjørt over og drept sønnens kjæreste. Når politiet graver videre, oppdager de at liknende hendelser har skjedd flere ganger. Sønnen har funnet seg en venn eller en kjæreste som har har villet reise bort sammen med, men så har den andre helt uventet dødd, og sønnen har måttet vende tilbake til moren som han egentlig hater. Hvorfor krever han nå at hun skal slippes fri?

Saken blir virkelig brennbar da Jean kan fortelle at den neste bomben ligger skjult under en førskole. Hva vil skje med de små barna der når bomben eksploderer? Landets myndigheter skjelver. Hva vil velgerne si hvis man ikke får stoppet galskapen? Det ender med at man må gi etter. Jean og moren plasseres i en taxi som skal bringe dem til flyplassen og videre ut av landet. Politiet som i smug følger etter taxien, observerer at bilen kjører et helt annet sted. Og her skjer det på nytt noe helt uventet,,,,,,,

Vi har kanskje litt rett begge to. Jeg har støttet meg til 5. bind av Norges litteraturhistorie (redigert av Edvard Beyer). På side 288 står det om Trygve Gulbranssen: "I første omgang ble han nektet medlemskap i den norske Forfatterforening fordi han ikke holdt kvalitative mål."
Men så står det også at 5 år senere, i 1938, "vedtok foreningen å invitere ham som medlem.

Trygve Gulbranssen var omdiskutert, både som forfatter og person. Det er nok riktig som du skriver at deler av «det gode selskap» vendte han ryggen. Men hvor har du funnet at han var nektet medlemskap i Den norske Forfatterforening?
Jeg har funnet to artikler som berører dette. Den ene er av Gulbranssens datter Ragna Margrethe Gulbranssen: Forfatter Trygve Gulbranssen på Hobøl gård i Eidsberg.

Hun skriver om farens 50-årsdag:
«Far fikk selvfølgelig flere telegrammer. Fra Forfatterforeningen kom dette: "Den Norske Forfatterforening sender Dem hjertelige lykkønskninger til 50-års dagen. Vi takker Dem fordi De gjennom Deres bøker har fremmet Norges navn verden over og takker Dem også for den gentilitet De så ofte har vist foreningen.»

Den andre artikkelen er Trygve Gulbranssen: En nesten mytisk skikkelse, Av Hans Rasmus Glomsrud. Glomsrud skriver om mytene rundt Gulbranssen:

«Noen av mytene er enklere å avlive enn andre. Gulbranssen var medlem av Den norske Forfatterforening, sågar et høyt skattet medlem. Blant de som utnevnte ham finner vi Olav Duun, Sigurd Hoel, Sven Moren og Nini Roll Anker.»