Bokelskere.no

Godt skrevet, interessant historie, men den ble litt vel dyster for min smak.

Boka handler om livet på Grønland, om sårbar natur og sårbare mennesker. Det er i det hele en sårbarhet som for noen ser ut til å gå over i håpløshet. De økende temperaturen på koden får Grønlandsisen til å krympe. Innlandsisen truer med kollaps. Også blant menneskene merkes dette. Selvmordsraten her er svært høy, høyere enn i alle andre land.

Handlinga i boka er sett gjennom øyne til en ung kvinne. Hun er uten navn i boka. Hun er lesbisk og har nettopp funnet seg en kjæreste, Maliina. Men nå skal hovedpersonen reise ut av landet, til Danmark, til Århus. Her skal hun studere antropologi. Men livet i Danmark blir vanskelig. Grønlenderne med sitt avvikende utseende blir sett ned på. Også studiet oppfattes vanskelig for henne. Eksamen kommer, men hun leverer ikke. I brevene til kjæresten lyver hun og forteller at alt gikk bra.

Boka er delt inn i tre deler. Første del heter «De». Handlingen her avbrytes stadig av opplysninger om folk på Grønland som nylig har tatt sitt eget liv og hvilken metode hver av dem brukte. Andre delen er kalt «Hun». Her går vi inn i et konkret eksempel. Jeg-personen er tilbake på Grønland. Hun har reist fra Nuuk til kjærestens hjemsted. Her får hun møte kjærestens familie. En kusine av Maliina har nettopp tatt livet sitt. Hun klarte det ved tredje forsøk. Den dødes foreldre sitter der helt lamslåtte. Likevel vil ingen snakke om det. Men det vil Maliina. Hun oppsøker sykehus og andre institusjoner og vil ha svar på hvorfor jenta ikke fikk hjelp etter de to første forsøkene. Eneste svaret hun får, tyder på at hjelpeapparatet i landet ikke strekker til.

Samtidig begir hovedpersonen seg inn til stedet som kalles «Blomsterdalen», et naturskjønt området dekket av is og snø og omgitt av høye fjell. Her er det en kirkegård. På gravene står blomster, men det er blomster av plast.

Boka siste del heter «Jeg». Nå er det hovedpersonen selv som er drevet av dødslengt. Det ender med at hun stjeler en bil, setter opp en avsindig fart og slipper rattet......

Denne boka handler til dels om kulturkollisjoner, om forskjeller mellom nord og sør i Skandinavia, og også om forskjeller i tanker og handlingsmåter mellom barn og voksne og til dels også mellom samer og nordmenn/dansker. Men først og fremst handler det kanskje om å finne fram til sitt opphav, noe som i hvert fall her virker svært innfløkt.

I sentrum står jenta Risten. Hun er 7 år da handlinga starter. Hun er vokst opp i en liten bygd nord i Finnmark. Foreldrene er samekvinnen Rihtta og Knut som kommer fra Oslo. Også mormoren er der, og hennes fortellinger kommer til å feste seg dypt i barnesinnet. Disse handler mye om de truende underjordiske som det gjelder å passe seg for. Det eneste hjelpemidlet er å ha noe av sølv i nærheten av seg.

Denne samiske familien består av ganske outrerte, intense personer. Forholdet Rihtta – Knut går ikke så bra. Da Knut møter danske Grethe, flytter han snart med henne til Danmark. De lokker med seg Risten under påskudd om at det bare er en liten ferie de skal på. Men Rihtta fraskriver seg samtidig alt ansvar for jenta. Grethe, som er av et helt annet slag enn den intense Rihtta, insisterer på at Risten heretter skal kalle henne mor. Jenta kan derimot ikke helt t¨le den nye morens noe påtrengende nærhet.

Grethe arbeider med flyktninger. Noen av dem bor midlertidig i kjelleren hennes, deriblant en foreldreløs gutt fra Vietnam som antas å være på Ristens alder. De kommer til å kalle ham for Niels. Også Risten forandrer på navnet sitt. Hun kommer til å kalle seg Kirsten, som er lettere å uttale på dansk. De to barna kommer godt overens. Kirsten innvier Niels i fortellingene hun har med seg fra barndommen om de underjordiske. I strevet med å skaffe seg sølv til beskyttelse oppstår det misforståelser og konflikter mellom barn og voksne. Det går så vidt Niels må ut av huset. Han blir sendt til København der de andre landsmennene hans nå bor.

Det skal ta lang tid før Kirsten og Niels igjen møter hverandre. Da er Kirsten flyttet til den danske hovedstaden. Her studerer hun til arkitekt mens Niels driver en restaurant. Mange år senere er tiden kommet da Kirsten vil reise tilbake på ferie til Finnmark for å gjense sine slektninger der. Mormoren er for lengst død, og Rihtta har nå en svært svekket helse. Kort tid etter besøket dør Rihtta, og Kirsten reiser tilbake til begravelsen. Her (ved å gå igjennom sykehuspapirer) oppdager hun noe underlig som kommer til å snu opp ned på forestillingene om sin egen tilblivelse.

En liten perle dette!

Et morsomt innlegg som setter fingeren på et av verdens ubetydeligste spørsmål – hvordan trille bokterningen. Hvor mange prikker gir du til en bok som treffer deg midt i hjerteroten, men som ikke holder litterær kvalitet (et begrep som i seg selv åpner for mange spørsmål)?

Du gir terningkast 4 til en favorittbok du koser deg «glugg i hjel» med, men som hverken er spesielt velskrevet eller god. En utdatert bok og fordomsfull (?) bok.

Takk for en entusiastisk - og velskrevet - omtale som gir leselyst (og det var vel det du ville oppnå 😊)!

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

Som alltid - topp underholdning! Vanskelig å legge fra seg.

Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter at Pollestad i denne boken hverken hyller eller fordømmer lidelsen som en vei til frelse. Snarere at han, som det underforstått kommer frem i forordet, vil fortelle om Thereses liv så nøytralt (i mangel av et bedre ord) og respektfullt som mulig.

«Denne boken er blitt det motsatt av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese mest mulig selv får tre frem og komme til orde, sammen med noen av de som sto henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest.»

Uten at Pollestad reiser en direkte kritikk av klosterlivet kommer nonnenes harde kår tydelig frem. Det er ikke vanskelig å forstå Balzac’s: «kvinners klosterliv en form for langsom død». Thereses selv ble bare 24 år.

Litt usikker som jeg er på din tilbakemelding, håper jeg at jeg har truffet som nogen lunde. Hvorfor skulle ikke en livsglad mann kunne skrive en bok som denne?

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!

Lagt til ønskelisten!

En litt underlig bok. På mange måter er det en slags blanding av eventyrsjanger og krim. Litt uoversiktlig, bl.a. fordi det underveis er ganske mange personer som blir trukket inn i handlingen på ett elle annet vis.

Elven det her er snakk om er Themsen. På et lite sted ved elven ligger det et vertshus der folk ofte samles for å fortelle hverandre historier. Det er blitt slik særlig fordi vertshusholderen er en mann med en særskilt forteller- begavelse. En dag kommer en forslått og blodig mann vaklende inn og i armene har han et livløst barn. En sykepleier, Rita, blir budsendt. Hun steller med mannen som har segnet helt om og tar seg av barnet, en liten jente på ca. 4 år. Det er ingen puls hos henne, alt tyder på at jenta er død. Men så plutselig begynner hun å røre på seg. Er dette mulig? Det bryter med alt Rita kjenner til. Hva har skjedd med denne jenta? Og hvem tilhører hun? Mannen som kom med henne, kan ikke svare på det. Han husker ingenting. Denne mannen er fotograf og sammen med sykepleieren Rita får han en slags detektivrolle i oppklaringen av mysteriet. Det er nemlig flere som melder seg og mener at den lille jenta er deres.

En bonde, Armstrong, tror at det dreier seg om hans barnebarn. Den eldste sønnen i familien, en svært så ustabil slubbert, har nemlig fått et barn med en kvinne som han så har forlatt.Nå er denne kvinnen død, men hvor er barnet? Armstrong er en farget mann, full av godhet og raushet overfor sine medmennesker. Han og kona har flere yngre barn, men eldstesønnen ser de bare sporadisk (når han kommer og krever penger av foreldrene), og det var bare ved en tilfeldighet at de fikk vite om jenta som de selv aldri har sett. Armstrong har begitt seg ut på vandring for å finne barnebarnet, men til ingen nytte.

En annen familie, Vaughans, opplevde to år tidligere at deres lille datter ble kidnappet av noen som brøt seg inn i huset deres. Dette er en ganske velstående familie. Kona har sørget dypt over tapet av datteren. En tredje person er også med i bildet, en førtiårig kvinne som påstår at jenta må være hennes lillesøster. Men dett er en historie ingen tror på. Det skal imidlertid vise seg at alt dette til syvende og sist henger sammen, men det skal ta sin tid før hele sammenhengen blir nøstet opp.

I mellomtiden blir jenta, som helt later til å ha mistet taleevnen, plassert hos Vaughan. Den nedbrutte kona blomstrer nå virkelig opp, noe mannen også blir veldig glad for, men samtidig plages at av mistanken om at det egentlig ikke er deres barn. Det ender med at jenta blir flyttet til Armstrongfamilien. Her blir hun en del av en stor og omsorgsfull søskenflokk. Men det stopper ikke der. Det skjer et nytt bortføringsforsøk, og nå er også løsepenger med i bildet. Det ender opp med å likne mer og mer på en kriminalhistorie med svært onde og svært gode mennesker satt opp mot hverandre. Som i andre eventyr er det godheten som seirer tilslutt. Underveis i historien har det skjedd ting som kan virke som rene undere, men eksperimenter som blir gjort, viser at de har en vitenskapelig forklaring.

Boka er en autentisk skildring av en italiensk familie gjennom store deler av 1900-tallet. Forfatteren vokste opp i Torino som den yngste av 5 barn (tre brødre og én søster). Det er en livlig familie med mye høylytt krangel, men bare på overflaten.

Sentralt i familien står faren, en dominerende hissigpropp. Han er universitetsprofessor i biologi. Han er halvt jødisk, noe som gjør det vanskelig for familien under Mussolini og det fascistiske styret i landet og senere nazismen.t. Mens faren turer fram med hyppige raseriutbrudd, er moren langt lysere til sinns For faren kan det virke som om den eneste av barna som duger til noe er eldstesønnen Gino. Kanskje nettopp fordi han går i farens fotspor og fordi han deler farens hobby, strabasiøse fjellturer, noe som de andre familiemedlemmene setter mindre pris på. Men det er ikke bare familien som skildres i boka. Her er det et stort persongalleri, med onkler, tanter, venner og politisk allierte.

Boka er underholdende med mye humor, men gir også rom for et stille alvor, bår det gjelder skildringen av familiens vanskelige politiske situasjon. Noen av dem flykter landet under krigen, andre havner i fangenskap. Forfatterens ektemann, Leone Ginzburg, er jøde. Han blir arrestert av tysk politi og torturert til døde.

Selv om handlingen strekker seg over et langt tidsrom, fortelles det hele sammenhengende, uten kapittelinndeling. Dette er gjort kanskje for å understreke at slik er livet, de ulike hendelsene glir inn i hverandre, uten stopp. Likevel er kronologien klar. Den omfatter tiden før 1. verdenskrig, selve krigen og til slutt etterkrigstiden.

Dette var voldsomt! En lang rekke dødsfall som gjennom mer enn tretti år har blitt avskrevet som ulykker eller selvmord, viser seg etter hvert å være regelrette drap, utført av samme person. Ved en tilfeldighet havner disse sakene på bordet hos avdeling Q som nå består av Carl Mørk, Assad, Rose og unge Gordon.

Vi er i 2020, og den første saken de kommer over, skjedde i 1988. Da var det en eksplosjon i et bilverksted. Alle de ansatte omkom, men også en liten gutt i barnevogn som tilfeldigvis var innom sammen med moren sin Det skulle se ut som en ulykke. Det eneste påfallende var en liten haug med salt – koksalt- som også befant seg på stedet. Hvorfor? De fire medarbeiderne på avdeling Q begynner å grave i dette og finner etter hvert fram til andre saker som også er knyttet opp til salt.

De finner ut at annen hvert år har slike drap skjedd. Ofrene har vært personer som har gjort seg bemerket gjennom en samfunnsfiendtlig virksomhet, gjennom grådighet og utstrakt egoisme. Det merkeligste av alt er datoene for drapene. Hver gang sammenfaller det med fødselsdagen til en av verdens mest brutale diktatorer. Saltet går også igjen på flere høyst ulike måter. En ikke-svømmedyktig drukner i bassenget sitt da hun snubler i en sekk fylt med salt. En annen gang finner man likene av to gravlagte menn som har fått sprøytet inn i hjertet en konsentrert blanding med natriumklorid. Denne sistnevnte metoden skal også brukes i den siste saken som er viet stor oppmerksomhet i bokas siste del. Her er en mann, Maurits van Brebak, eier av et svært så tvilsomt og kontroversielt filmselskap tatt til fange. Han blir anbrakt i en kjeller flere etasjer under jorda. Her sitter han og venter på den angitte datoen da han skal bli tatt av dage.

I mellomtiden har avdeling Q funnet ut hvem drapspersonen er. Det er en kvinne ved navn Sisle som er eier av et stort firma. Hun er drevet av en blanding sinnssykdom og religiøsitet og ser på seg selv som verdens frelser. Hittil har hun hatt god hjelp av to medarbeidere, ekteparet Adam og Debarah. Men da disse begynner å stille spørsmål ved det som skjer, ser hun seg også nødt til å avlive disse to, noe som skjer gjennom en brannstiftelse.

I noen dager har avdeling Q bevoktet hjemmet til Sisle. I et uoppmerksomt øyeblikk er også unge Gordon blitt tatt til fange og anbrakt i samme kjellerrom som Maurits. De krasse uttalelsene som den unge politimannen retter mot fangevokterne sine, gjør at Sisle har bestemt at også han skal nå lide samme skjebne. Carl og co leter nå febrilsk etter stedet der de to sitter fanget. Redningsmennene dukker opp i aller siste liten, nok til å redde Gordon, men for sent for Maurits.

Dette er bok nummer 9 i en serie på 10 som Jussi Adler Olsen vil skrive om avdeling Q. Slutten her peker direkte mot det som sikkert vil bli innholdet i siste boka. Carl er jaget av internasjonalt politi og arresteres for noe som skjedde i seriens første bok. Man har funnet en koffert inneholdende narkotika og en masse store pengesedler. Noen av disse har Carls fingeravtrykk på seg. Selv husker han ingenting og Anker hans nære medarbeider fra den gang er for lengst død.

Noe av det helt spesielle ved denne serien er måten forfatteren har latt innvandreren Assad uttrykke seg på. Hans hyppige språkfeil har nok vekket stor munterhet hos leserne. I de første bøkene var feilen ofte knyttet til syntaks. Nå som Assad har vært lenge i landet, er det rimelig at feilene av en annen art. I ordtak eller faste vendinger bruker han ofte annet ord med beslektet betydning. Også dette kan virke oppfriskende og morsomt.

Dette er en fortelling fra Øst-Afrika, fra et territorium som trolig tilsvarer nåværende Tanzania. Her møter vi ikke bare afrikanere, men også arabere og indere og etter hvert dukker også europeere opp. Også ulike språk og religioner har sin base her. Handlingen er lagt til tidlig på 1900-tallet, under innledning til 1. verdenskrig.

Hovedpersonen er gutten Yusuf. Ved starten av boka er han 12 år. Han kommer fra en fattig familie. For at faren skal få betalt sin gjeld, selger han gutten til en velstående handelsmann, Aziz, som med jevne mellomrom kommer forbi. Yusuf har lært ham å kjenne som «onkel Aziz» og blir ganske forbauset da han får høre den rette sammenhengen. Handelsmannen tar gutten med til hjemstedet sitt. Her blir han satt til å jobbe i forretningen til onkel Aziz. Yusuf finner seg straks til rette i butikken og han blir en god venn med den andre butikkansatte, den noe eldre gutten Khalid. Yusuf er en svært vakker gutt og blir satt stor pris på av kundene. De vil gjerne klappe på ham og på sitt vis kommer de ofte med noen direkte, (for oss ubehøvlede) bemerkninger. Det Yusuf liker aller best ved stedet er den overdådige, frodige hagen, det blir for ham paradisets hage.

Stadig drar onkel Aziz ut på store handelsekspedisjoner. Og det er ikke måte på til utrustning som må til. Et stort antall bærere som frakter alle varene som de skal bytte inn, og så er det musikanter som vekker stor oppsikt med sine pauker og basuner. Yusuf skal få være med på en handelsekspedisjon. Men straks de ankommer til et nytt og mindre handelssted, vil Aziz overlate gutten til familien som driver det. På tilbaketuren skak han plukke opp igjen Yusuf. Da det blir oppdaget at Yusuf har hatt en svært mangelfull skolegang, blir det også sørget for at han får mer boklig lærdom, noe gutten setter stor pris på.

Tilbake hos Aziz får Yusuf nå mer og mer oppmerksomhet fra «fruen», den eldre, svært velstående kvinnen som er en av Aziz’ hustruer. Hun vil til stadighet ha besøk av gutten og ber for hver gang ham komme nærmere og nærmere, noe Yusuf kvier seg for. På den andre siden er også fruens kammerpike der, en ung kvinne som gutten føler seg svært tiltrukket av.

Så kommer tiden da Yusuf er stor nok til å bli med på hele ekspedisjonen. De drar nordover, mot Kongo og de store sjøene. På sin ferd blir de angrepet av lokale krigere, men verst blir det da europeerne dukker opp. Heretter går det nedover med onkel Aziz. Det nye herrefolket, tyskerne, har snudd opp-ned på de gamle levemåtene til de innfødte.

Av og til starter n\man på en bok som viser seg å ikke falle i smak. Men prinsippet om å fullføre det påbegynte, fikk meg likevel til å holde ut og lese den fra perm til perm. Boka var nok ment ¨være morsom og livlig. Her skjer det mye, mange forviklinger og mange sammentreff. Men er handlingen troverdig? Neppe.

Bokas hovedperson er den noen og tretti år gamle kvinnen Vilma. Da boka starter, er hun blitt droppet av samboeren sin og tvunget til å flytte ut av deres felles leilighet. Nå bor hun midlertidig hjemme hos foreldrene sine. Dit har også til hennes glede den gamle farfaren hennes flyttet. Han er vel det eneste mennesket som Vilma føler at hun har god kontakt med.

Handlingen i boka dreier seg rundt et veddemål som Vilma ubetenksomt inngår med sin verste fiende, nemlig kvinnen som raskt overtok plassen til Vilma hos samboeren. Vilma skal tilbringe hele sommeren på en holme ute i skjærgården (utenfor Risør) og bare leve av det hun finner i naturen (fisk og bær). Hvis hun ikke klarer dette, må hun gi fra seg sitt kjæreste eie, nemlig Saul, rasekatten sin.

I starten har hun store vansker med å få fanget fisk, noe hun aldri har gjort før. Men etter hvert går dette langt bedre. Samtidig som Vilma ankommer øya og får satt opp teltet sitt, dukker også mannen Henrik opp sammen med sin lille datter, Nella. Henrik skal åpne en restaurant i en av de gamle fraflyttede bygningene på øya. Med seg har han fått en mann som nettopp har ferdigsonet en fengseldom samt en slags spåkvinne som skal arbeide som serveringsdame. Et ikke særlig dugende personale, for ikke å snakke om sjefen selv som Vilma raskt kommer på kant med. Dette resulterer i at Vilma som er skrubbsulten , avsløres med noen stjålne tomater. Dette anmeldes som tyveri. Forurettet går Vilma til angrep med kniv på et gassapparat (noe som senere f¨r alvorlige konsekvenser). Uvennskapet mellom Vilma og Henrik varer ikke så lenge. Vilma tilbyr seg å overta regnskapsføringen for restauranten. Vilma jobber nemlig med regnskap for et synkende firma inne i byen, en jobb som snart er i ferd med å ta slutt.

Gjennom hele boka skjer det merkelige ting, gjerne av den skumle, skremmende arten, bl.a. en telefonoppringning fra en person som aldri gir seg til kjenne, skarpe lyder som likner på skudd, kokkens daglige mystiske byturer osv. Alle disse tingene viser seg ¨ha et helt ufarlig opphav.

Over det hele svever et uløst drama fra 50 år tilbake i tida. Da forsvant nemlig Vilmas tante. Hva skjedde egentlig med henne? Også dette mysteriet løses i boka. Forholdet Henrik – Vilma fåretter hvert et slags konsolidering, med andre ord: Boka har en «happy ending», noe som leserne naturligvis for lengst har forstått. Som konklusjon vil jeg si, kanskje er det hele friskt og morsomt fortalt. Likevel, ingrediensene er ikke særlig originale, de tenderer heller mot det tåpelige.

Her har vi en bok der forfatteren klart slår fast at handlingen foregår på 1980 tallet. Begivenheter fra dette tiåret blir tydelig kommentert og drøftet, f.eks. Falklandskrigen og Margaret Thatchers regjeringsperiode. Likevel handler det om en teknologi som også overskrider vår moderne tid. I handlingens sentrum står nemlig en fullstendig menneskeliknende robot. Og for å gjøre tidsperspektivet enda mer forvirrende opptrer også den kjente matematikeren Thuring i boka. I virkeligheten døde han flere tiår før. Hvorfor gjør forfatteren det slik? Kan det være fordi han håper at verden vil ta til vett og ikke noensinne lage akkurat slike maskiner. Selv om det kanskje teknisk sett kan være gjennomførbart ?

Hovedpersonen i boka må sies å være mannen Charlie. Han livnærer seg som aksjespekulant med vekslende hell. Så en dag arver han et stort pengebeløp, og nå kan han kjøpe seg noe helt enestående, nemlig en av de menneskeliknende robotene som nylig er blitt produsert, en Adam Charlie vil nemlig for alvor innynde seg og imponere som bor i etasjen over. .

Adam ankommer, og Charlie setter i gang med å programmere den etter bruksanvisningen. Han kan selv utforme Adams personlighet. Nå gjør Charlie dette bare halvveis, også Miranda skal få være med på å bestemme hvilken personlighet Adam skal ha. Adam er utstyrt med en overflate som likner akkurat på menneskehud og han beveger seg på en helt menneskeliknende måte. Når en ukjent (her: Mirandas far) ser Charlie og Adam sammen, kan det være vanskelig å avgjøre hvem som er mannen og hvem som er maskinen. Den eneste åpenbare forskjellen er at mens mennesket tilbringer natten med å sove, sitter Adam i en stol koplet til ledninger og lar seg lade opp.

På det ytre plan skjer det ting som kommer til å skape problemer. En liten gutt dukker opp hjemme hos Charlie. Han har foreldre som helt tydelig ikke er i stand til å ta seg av ham. Miranda faller pladask for den lille gutten og øsker bare å adoptere ham. For at dette skal bli mulig må hun først gifte seg med Charlie. Midlertidig overlater de gutten til barnevernet som bl. a. stiller krav om at de må få seg en større leilighet i et mer presentabelt strøk. Men har de penger til det? Her ser det ut til at Adam kan være til stor hjelp. Hans evne til raskt å skaffe seg et overblikk over bevegelser i verdensøkonomien og sette sammen alle relevante opplysninger, gjør at Charlie nå tjener rått på aksjetransaksjonene sine.

Men et problem gjenstår og det ligger i Mirandas fortid. Hun har nemlig en gang vært stilt for retten, og ikke nok med det, den gang avla hun et falskt vitnemål. Riktignok var dette gjort i aller beste mening, for å hevne et svært alvorlig overgrep på en venninne og på denne måten få den skyldige dømt. Men i justisens verden er det Adam har gjort straffbart. Nå oppsøker Miranda denne mannen og får ham til å tilstå det han gjort ed den nå døde venninnen hennes. Også Charlie og Adam er til stede og tar opp på bånd. Men Adam stopper ikke der. Han informerer myndighetene om Mirandas tidligere falske vitnemål. Resultatet blir at hun ender opp med en dom og blir fengslet. Også Charlie får til gangs smake Adams egenrådighet. Det viser seg at Adam selv har tatt hånd om pengene han har tjent på vegne av Charlie. Han har allerede gitt alt bort til veldedige formål. Hva gør så Charlie midt oppe i all denne miseren? Han føler at han helt har mistet kontrollen over roboten sin og ser ingen annen utvei enn å knuse den. Noe senere kommer han i kontakt med Thuring. Denne anklagen Charlie for å ha utført et drap. (Altså maskinødeleggelsen er jevngodt med et ordinært drap,)

Dette er en tankevekkende bok. Vi blir kanskje imponert over hva vitenskapen er i stand til å produsere. Men samtidig bør vi se farene ved avansert teknologi. Hvis vi ikke passer på, vil maskinene en dag kanskje ta styringen over oss.

Når det gjelder skrivestil, har denne boka mye til felles med en dokumentar. Jeg har ikke inntrykk av at forfatterens mæl har vært å skape mest mulig spenning. Fortellermåten er rolig og grundig, og språket er først og fremst saklig.

Handlinga foregår i USA, i Philadelphia. Her befinner v oss ien bydel preget av massivt forfall. Her er det utstrakt bruk av rusmidler som ikke sjelden ender med en overdose. Det er jenter som prostituerer seg for å kunne finansiere neste brukerdose.

Hovedpersonen i boka er politikvinnen, Michaela Fitzpatrick, gjerne kalt Mickey. Hun jobber i ordenspolitiet. Mickey har hatt en vanskelig barndom. Moren endte sitt liv som rusmisbruker og etter en tid forsvant også faren. Dette skjedde mens Mickeys lillesøster fremdeles var et spedbarn. Disse to barna ble tatt hånd om av bestemoren, Gee – en bitter kvinne som sterkt mislikte situasjonen hun ble satt i. Da Mickey var ferdig med den obligatoriske skolegangen, ønsket hun å studere videre, men dette satte bestemoren seg sterkt imot. Derfor endte Mickey i ordenspolitiet. Nå har søsteren Kacey havnet utfor på kjøret, og hver gang Mickey får melding om et overdosedødsfall, er hun livredd for at det er Kacey de skal finne.

En ung kvinne blir funnet død. Undersøkelser viser at det er kvelning som er årsaken her. Flere liknende drap på unge kvinner skjer. Ryktene florerer i rusmiljøet om at det er en politimann som står bak. Da Mickey legger fram denne mistanken overfor sin overordnede, får hun ikke gehør.I stedet blir hun satt ut av tjeneste mens handlingsmåten hennes skal granskes.

I mellomtiden leter Mickey desperat etter lillesøsteren sin. Hun finner spor hjemme hos bestemoren Gee. Det viser seg at faren jevnlig har sendt brev til døtrene sine, men disse har bestemoren konfiskert. Mickey finner fram til faren, og der finner hun også Kacey som i en tid har vært i hans varetekt og nå er rusfri.

Samtidig, mens hun nå er satt ut av ordinær tjeneste, er Mickey på jakt etter den skyldige i drapet på jentene. Her får hun også god hjelp av sin tidligere partner, Truman, som i det siste har vært sykemeldt. Det er tydelig at politietaten selv dysser ned og til og med dekker over mye av det ulovlige som skjer. Det som Mickey hadde mistanke om viser seg å stemme. Seriemorderen er en i politiets egne rekker. Etter dette kan Mickey bli tatt til nåde igjen og gjenoppta arbeidet sitt, men hun vegrer seg. En stilling i det korrupte politiet frister ikke lenger.

Samfunnet som her beskrives, virker veldig deprimerende. Man kan spørre seg: Er det virkelig så ille i virkeligheten? Vi hører også om folk som nærmest i skjul, forsøker å hjelpe, men også disse er vel heller ganske maktesløse.

En bok med et ganske stort persongalleri. Det gjør at det hele i starten virker litt tregt og uoversiktlig. Men dette inntrykket opphører ganske fort. Likevel er det mange brikker å holde rede på i denne boka på over 500 sider. Ikke bare for oss lesere, men hovedpersonen selv opplever det hele som et slags puslespill.

Thea Lind og hennes mann, David, har nylig kommet flyttende til hans barndomsbygd, Tornaby. David som er kjendiskokk, skal åpne en restaurant i stedets slottsbygning. Thea som er lege, har tidligere jobbet bl.a. i Syria gjennom organisasjonen «Leger uten grenser». Nå har hun fått en legepost i Tornaby takket være sine innflytelsesrike svigerforeldre. Men det som leserne etter hvert får innsikt i, er at Thea bærer på en hemmelighet. Etter en vanskelig barndom har hun rett og slett skiftet identitet.

Hun oppdager at for mer enn 30 år tidligere skjedde det noe svært dramatisk i bygda, men dette er noe folk kvier seg for å snakke om. En 16 år gammel jente, Elita Svart, ble drept under en slags seremoni hun selv hadde stelt istand. Elita var svært vakker og var omsvermet av stedets unge menn. Drapet på Elita virket ganske rituelt. Det skjedde ved en offerstein på selveste Valborgsaften da myten om den ridende Bladmannen sto i sentrum. Da det skjedde var også flere barn i nærheten, bl.a. David, Theas mann. Nå skjedde det at Elitas egen halvbror, Leo, ble anklaget og dømt for drapet, men flere omstendigheter rundt saken vekker Theas mistanke om at alt den gangen ikke gikk rett for seg. Bl.a. forsvant resten av Elitas familie dagen etter hennes begravelse.

Thea selv føler et slags fellesskap med Elita, noe som får henne til å fortsette å grave i saken. Det hjelper henne til å holde tankene borte fra egen bakgrunn, særlig etter at hun opplever at hennes egen kriminelle far og bror har oppsporet henne. Etter hvert avsløres det at det har vært mange involverte i saken, og da særlig bygdas mest innflytelsesrike personer. Derfor har det også vært viktig for disse at saken har blitt dysset ned. Men da det hele til slutt kommer fram i dagen i sine fulle bredde, oppstår det en dramatisk situasjon der også skytevåpen tas i bruk.

Over hele denne handlinga svever en annen opplevelse. Den knytter seg til Theas arbeid i Syria og kommer bare glimtvis fram i boka. Der arbeidet hun tydeligvis sammen med den kvinnelige legen Marguel. Det er til henne Theas tanker først og fremst går. I alt som skjer, sender Thea sine henvendelser til Marguel. Men disse kan ikke nå fram til henne for hun ligger dødelig sået på et pleiehjem og fornemmer trolig ingenting.

Handlinga er lagt til en bygd på sørøstlandet. Den starter langt tilbake i tida. Langt inne i skogen, opp i mot fjellet holder det til en slekt som har gjort seg bemerket som tapre bjørnejegeere. Det er knapt tall på hvor mange bjørner hver av mennene i slekta har skutt.. Og da en rusk av en mannevond bjørn har kommet seg ned fra fjellet og truer buskapen til bøndene i flatbygda, er det folk fra Bjørndal det sendes bud etter. Ellers er det lite kontakt og samkvem mellom de to bosettingene, og det er heller med mistro at folk flest møter Bjørndalsfolket.

Hovedhandlinga i boka utspiller seg noe senere rundt to generasjoner fra Bjørndal. Begge omfatter hvert sitt brødrepar, hvorav den eldste er døpt Tore og den yngste Dag. Vi får høre at Tore omkommer med kone og barn da de en vinterdag går gjennom isen. Broren Dag tar dette svært tungt. Han drar til byen og oppholder seg en tid der. I et herskapshus dit han blir invitert, blir han kjent med den unge kvinnen Therese. Senere kommer han tilbake og frir til henne. Therese viser seg å være en svært driftig husmor. Hun og Dag får som sagt to sønner som er svært ulike. Tore er litt av en selskapsløve og kvinnebedårer. Dette blir også hans bane da han kommer i klammeri med en gjest på Borgland og blir stukket ned. Fra nå av er det bare far og sønn, gammel-Dag og unge-Dag, som herrer på Bjørndal. Gammel-Dag driver for det meste med forretninger (særlig med tømmer) som han tjener grovt på. Sønnen holder seg mest for seg selv. I ukevis driver han jakt alene inne i de dype skogene. Så en dag kommer det et besøk til Bjørndal. Det er en major i følge med sin datter, Adelheid. De to unge, Dag og Adelheid, får etter hvert et godt øye til hverandre, men en blanding av stolthet og sjenanse hos begge parter gjør at det skal ta lang tid før de innrømmer sine følelser for hverandre. Det har lenge bygget seg opp til en rivalisering mellom herregård Borgland nede i flatbygda og Bjørndal. Mens Dag har lagt seg opp mer og mer kapital er Borgland nedsunket i gjeld. Og nå er det bare Gammel-Dags nåde som gjør at Borglands- folkene ikke må flytte fra hjemmet sitt.

Denne boka har gjennom tidene vært gjenstand for en ganske blandet mottakelse. Mange har elsket den. Men da den kom ut, vendte det litterære Norge nærmest ryggen til forfatteren og boka hans. Senere ble han tatt inn i varmen, og nå er boka nærmest å regne som en slags klassiker. Boka er lettlest. Språkføringa er heller noe gammeldags, ganske omstendelig. Egentlig er det liten fart og framdrift over innholdet i boka. Det er koselig å høre om livet på bygda i gamle dager, men egentlig ikke noe mer