Noen blir alltid straffet når en forbrytelse blir begått. Bare ikke alltid de skyldige.
Denne evindelige snakkingen som den forsmådde vil beskjeftige seg med. Denne evindelige snakkingen, Den som forsmår har aldri behov for å snakke. Han om noen burde vite at den som forlater behøver ikke snakke, for vedkommende har ikke noe å snakke om. Den som forlater er klar. Dette er den store smerten. Det er den som blir forlatt som trenger å snakke i all evighet. Og all denne snakkingen er bare et forsøk på å fortelle den andre at han har tatt feil. At om han bare innså tingenes rette natur, ville han ikke velge som han velger, da ville han elske henne. Snakkingen handler ikke om å få klarhet, som den snakkende påstår, men om å overbevise og overtale.
Angsten over det uteblitte svaret var noe de som hadde funnet opp sms og mail ikke kan ha forestilt seg. Eller også manglet de innlevelsesevne.
Han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt.
Takk for opplysningen.
Fint! Nå skjønner jeg det.
Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene).
Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann.
Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.
"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)
Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv?
Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner.
"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)
Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ...
Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...
Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene.
"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)
Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)
"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)
Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011.
"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)
Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)
"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg.
Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur. Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ...
Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ...
"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen!
Kjell Askildsen (f. 1929) er novellemesteren fremfor noen innenfor norsk litteratur! Personlig har jeg riktignok Frode Grytten som min store norske novelle-helt, men ikke veldig langt bak kommer Kjell Askildsen. Jeg har flere av bøkene hans i min boksamling.
Askildsen debuterte med novellesamlingen "Heretter følger jeg deg helt hjem" i 1953. Han var da 24 år. I løpet av sin over 60 år lange forfatterkarriere har han utgitt 16 bøker (i alle fall dersom Wikipedias bibliografi er oppdatert) - i det alt vesentlige novellesamlinger. Det er ikke veldig mye dersom man sammenligner ham med andre nålevende forfattere. Da han i år kom ut med novellesamlingen "Vennskapets pris", var det 19 år siden forrige utgivelse. I mellomtiden har det riktignok kommet flere utgivelser - blant annet "Samlede noveller" i 1999 og "Alt som før - Noveller i utvalg" i 2005 - men dette er nyutgivelser av gammelt stoff. Novellene i "Vennskapets pris" er skrevet i perioden mellom 1998 og 2004.
Det som kjennetegner Kjell Askildsens noveller er ordknapphet eller minimalisme. Jeg siterer fra Wikipedia:
"Askildsen har skapt en særegen stil innen den norske novelletradisjonen og har, etter utgivelsene på 1980-tallet, fått ry som en av de fremste norske forfatterne innen sjangeren gjennom tidene. I begynnelsen av forfatterskapet var det særlig Hemingway-skolen med sin karakteristiske, kjølige ordknapphet som inspirerte ham. Senere utviklet han seg gjennom den franske nyroman-tradisjonen. På 1980-tallet utviklet han sin helt særegne stil: ordknapp, nøktern og urovekkende med de store livsspørsmål som tema."
Novellesamlingen "Vennskapets pris" består av 12 noveller, og de fleste av disse har mannsnavn - som "Konrad T.", "Willy Hassel", "Georg", "Gerhard P." osv. Dersom det ikke hadde vært for Askildsens novellesamling "Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten", ville jeg ha fått assosiasjoner til Dag Solstad.
I den grad man kan si at novellene har et fellestrekk, så er det at de handler om møter mellom mennesker. Sånn sett er tittelnovellen "Vennskapets pris" nokså dekkende for tematikken i denne samlingen. Et annet trekk er at fortid møter nåtid. Det ligger noe der i fortiden som kommer frem i møtene med menneskene som befolker novellene. Hovedpersonene er jevnt over sære eller ensomme eller helst begge deler. Og de drikker. Og lyver. Uansett hva som skjer, er det ikke særlig plass til å dvele ved sympatiske følelser. Snarere fremkaller noen av scenene en trang til å le fordi flere av situasjonene har et komikkens skjær over seg. Mest av alt er det hovedpersonens klossethet i forhold til sosiale settinger som er årsaken til dette.
I et minimalistisk språk maner Askildsen frem nokså kalde møter, der det gjerne oppstår kjedelige situasjoner hvor det er naturlig å ønske seg langt bort, uten at det er mulig å slippe fra. Mens jeg leste enkelte av novellene kjente jeg på et ubehag. Ubehaget er en konsekvens av at mennene i novellene mangler evnen til å kommunisere med sine omgivelser. De kommer ikke på de "riktige" forløsende ordene, de ordene som kunne ha gjort møtene annerledes. Vi aner også at det bak tilsynelatende beherskede fasader, koker av følelser. Og da snakker vi ikke om glede, men først og fremst om gammelt nag og det som kort og godt er dekkende under begrepet "ugreie" følelser". Følelsene slippes sjelden ordentlig løs, ikke annet enn i små, små drypp.
Jeg opplevde at kvaliteten på novellene var noe sprikende. På sitt beste er Askildsen helt genial, og selv må jeg nok innrømme at det var de lengste novellene som falt mest i smak. Tittelnovellen "Vennskapets pris" og "Konrad T" var dem jeg likte best, mens 2-3 av de øvrige knapt gjorde inntrykk i det hele tatt.
Ubehaget berører noe eksistensielt i oss mennesker, og evnen til å fremkalle en slik sinnstilstand ved hjelp av få, presise ord, er nettopp det som gjør at disse novellene hever seg høyt over det meste som skrives av noveller i dag. Kjell Askildsen er en språkets mester!
Selv om novellene i "Vennskapets pris" holder en noe ujevn kvalitet denne gangen, gjør de beste novellene den vel verdt å få med seg! For en leser som ønsker å være oppdatert på noe av det viktigste som skjer innenfor norsk litteratur, er novellesamlingen et must! Terje Holtet Larsens oppleserstemme passet perfekt til novellene!
Hva mener du med "bli sett"? Når jeg publiserer noe, kan det jo bli lest av alle, ikke bare av følgerne. Derfor fremdeles, hvilken funksjon?
Hun trodde at alt måtte være bra med et bedrøvet menneske, hvis det bedrøvede mennesket lo én gang i løpet av en kveld. Ingen som var tynget av livet på alvor kunne le......
"God venn" regnes etter den allmenne språkoppfatningen interessant nok som mer fjern enn en som rett og slett er en venn, akkurat som en "eldre person" er yngre enn en gammel.
Eller rettere sagt hvilken funksjon har følgere? Da jeg ble bokelsker (for nesten 6 år siden), ble jeg "bedt om" å skaffe meg følgere. Jeg klikket i vei på et visst antall medlemmer (gjerne på personer som så ut til å ha samme bokinteresser som jeg selv). Da fikk jeg forespørsmål fra noen av dem om de også kunne få følge meg. Dette synes jeg var stas og svarte naturligvis ja. Nå ha tiden gått (altså snart 6 år og jeg har ennå ikke merket noe til mine følgere. Derfor spør jeg: Hva er vitsen?
Dette er de andre boka jeg har lest av Link og for en historieforteller hun er:-) Denne boka er på 650 sider og ikke et dødpunkt. Hun er flink til å holde spenningen gjennom hele boka og jeg vekslet hele veien på hvem som var morderen og eventuelt motiv, men ikke mulig å gjette, for meg iallefall. Da jeg kom til slutten måtte jeg bare lese ut og det er en bra slutt og en vettug forklaring på hele historien. Dette er bra saker, annbefales, leser gjerne mer av denne forfatteren:-)
Siden katten allerede er sluppet ut av sekken ...
Chapter Eleven er ett underpunkt i konkurslovgivningen og handler (så vidt jeg har forstått) ikke om selve «konkursbegjæringen». Om forfatteren har ment å bruke uttrykket i bokstavelig forstand eller i overført betydning vet vi så langt ingenting om. her er rom for flere tolkninger.
Min første tanke var at begrepet Chapter Eleven sannsynligvis er brukt i overført betydning.
Hvis det er sånn at amerikanske lesere vil få assosiasjoner til Chapter Eleven, vil vite hva dette dreier seg om, kan det neppe være ment som en hemmelighet fra forfatterens side! Jf. Marits innlegg lenger nede.
En liten bønn til lesesirkelens deltakere -
Hvis dere oppgir kapittel eller sidetall til det dere skriver om, blir det lettere å orientere seg og følge debatten!