To forfattere jeg har lyst til å bli kjent med, er Stig Sæterbakken (Gjennom natten) og Linda Boström Knausgård (har ikke hun nettopp kommet med en ny bok?). Ingen av disse har jeg lest noe av, og begge frister.

Jomfruen fra Norge og Ensomheten i Lydia Ernemans liv er meget gode forslag. Saken er bare at jeg nylig har lest dem; for nylig for en gjenlesning. Kjell Westö er en forfatter jeg setter høyt, annelinqua. Mener å huske at han har uttalt at han ikke var helt fornøyd med Faren ved å være Skrake (mulig jeg tar feil). Vil nødig "ødelegge" inntrykket av en god forfatter.

Siden Marit er en så iherdig forkjemper for Hobæk Haffs Renhetens pris, går jeg rett og slett for den. Har kjøpt den etter en av hennes mange anbefalinger, så den står klar!

Altså intet forslag fra meg denne gangen (med mindre jeg skulle ombestemme meg da :-)))

Boka er utstyrt med en banal tittel – og lenge hadde jeg en følelse av at dette var nettopp det boka var, temmelig banal. Men mot slutten oppstår det en overraskende vri – kanskje ikke helt sannsynlig, men ikke verre enn at man godtar den og godter seg sammen med hovedpersonen.

Boka handler om kvinnen Judith (38 år). Hun lever som singel og er innehaver av en lampebutikk, noe hun trives godt med. En dag mens hun handler mat, kommer en mann til å tråkke henne på tærne. Den samme mannen blir ofte å se, først utenfor lampebutikken, senere også inne i butikken. Likegyldige fraser blir utvekslet mellom de to. Bianca, butikklærlingen, synes mannen er kjekk og påpeker dette overfor Judith. Det viser seg at han heter Hannes Bergtaler, er noen år eldre enn Judith og arbeider som arkitekt med tegning av apotek som spesialfelt.

Langsomt begynner han å nærme seg Judith, først med invitasjoner og små gaver som etter hvert utvikler seg til å bli større og mer kostbare. Påfallende er det at han fra første stund omtaler henne som ”min kjære”, uten at Judith selv har ytret noe ønske om å være det. Da Judith skal hjem til familien sin, inviterer han seg selv med, det samme skjer da hun skal være sammen med vennene sine. Alle faller pladask for den sjarmerende mannen. Judiths lillebror som er utdannet fotograf, har lenge gått arbeidsledig. Nå knytter Hannes også ham til seg ved å gi han en jobb. Til stadighet overøser han Judith med komplimenter. Men Judith selv finner seg ikke helt til rette med all oppmerksomheten. Hun forsøker å si det til ham uten at det ser ut til å bli oppfattet. Til slutt slår hun entydig opp og ber ham holde seg vekk. Det går noen dager, men så kommer han tilbake og forsikrer at nå har han forandret seg. På nytt må Judith bryte forbindelsen.

I tiden som følger, føler hun seg stadig forfulgt av Hannes, uten at hun beviselig kan se ham. I leiligheten høres hun stemmen hans, men han er jo ikke der. Det går så langt at hun ikke tør å være alene lenger. Familie og venner bekymrer seg. Judith prøver av alle krefter å ta seg sammen, men forgjeves. Det ender med at hun blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun skrives ut med masse piller. Men Judith følger ikke alltid legens forskrifter. Noen ganger tar hun altfor mange piller og gjerne i samband med store doser alkohol. Tilstanden hennes forverrer seg. Det beste, synes hun, er å ligge i senga og sløve bort. En kveld da hun våger seg ut på gata, faller hun om. Den som ”tilfeldigvis” finner henne er nettopp Hannes. På nytt kommer Judith inn på psykiatrisk sykehus. Nå har Hannes alliert seg med Judiths mor. Da hun nå våkner, sitter de begge ved sykesengen hennes. Heretter er det som om hun gir litt opp når det gjelder å skyve Hannes fra seg. Hun tolerer hans regelmessige besøk og at han steller om henne.

Bianca har fått seg ny kjæreste, Basti. Han drømmer om å bli detektiv. Bianca hyrer ham til å finne ut så mye som mulig om Hannes. Basti tilbringer mange timer foran leiegården der Hannes bor. Han oppdager etter hvert at lysene i leiligheten til Hannes aldri blir tent til tross for at mannen beviselig har kommet hjem. Derimot er det blitt slått på flere lys i leiligheten ved siden av. Basti utgir seg for å være bud og ringer på i naboleiligheten. En eldre dame åpner. Det er fru Permeson. De snakker sammen, og Basti får høre om svigersønnen hennes , Hannes, og om datteren hennes Bella.Judith erindrer at hun tidligere har sett navnet Isabella Permeson. Navnet har stått på en liste som psykologen har vist henne, over pasienter med liknende diagnose som hennes egen. En dag da den gamle damen har forlatt leiligheten sin, bryter Basti opp døra slik at Judith kan komme inn. I senga inne på soverommet finner hun en totalt sløv, neddopet kvinne, Isabella. Hun er Hannes lovformige kone som han aldri har fortalt om.

Det er selskap hos Judith. Familie og venner er der, også Hannes som nå forkynner at han har en overraskelse å komme med. Han viser fram et nøkkelknippe. Det er til Judiths naboleilighet som en tid har stått tom. Han forteller at heretter skal han, Judith og moren hennes bo sammen i de to leilighetene. Gjennom flere måneder har han i smug pusset opp naboleiligheten. Man skjønner at om Judith har hørt hans stemme rundt seg, har det sin helt rimelige forklaring. Det ringer på døra. Utenfor står Basti med to fremmede menn. De er politiinspektører og forlanger å få med seg Hannes. En rasende fru Permeson kommer også fram, og med tilskuere til stede blir Hannes sitt bedrag avdekket lag for lag.

Boka er morsomt fortalt. Men realismen ved det hele stiller jeg meg noe tvilende til. Er det rimelig at Judith som i starten er fremstilt som en frisk og oppegående kvinne, skal bli så nedbrutt og mentalt syk? Hun er jo tross alt ikke blitt utsatt for verken vold eller psykisk terror.

Spørsmålet ditt er overhodet ikke dumt. Det griper direkte inn i en sak vi har hatt gående her. Før kunne du sende private meldinger til hvem du ville. Så kom en forunderlig endring som gjør at du bare kan sende meldinger til de som «følger» deg. Bakgrunnen skal visstnok være at enkelte har vært plaget med uønskete private meldinger.

Dette har vært tatt opp flere ganger, både i åpent forum og overfor admin, Andre (får ikke med apostrofen, grrr) uten at vi har fått gjennomslag. Prøv gjerne du også, vi er mange som vil ha tilbake den gamle ordningen!

Da håper jeg vi kan hjelpe hverandre. Ønsker deg alt godt!

Jeg har savnet lesesirkelen og er virkelig glad for en ny runde. Er fortsatt inne i en perioden uten all verdens kapasitet til lesing og debatt, men vil henge med så godt jeg kan. Har hatt så mye glede av disse felleslesingene våre.
Tusen takk for at du vil administrere oss, Gretemor! Jeg vet av erfaring at det kan være krevende; du har gjort en flott innsats.

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/kirsti-macdonald-jareg-yene-i-vest.html

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Jeg har omtalt denne boka på bloggen min.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden.

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby. Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb.

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia.

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem.

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak.

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/amos-oz-judas.html

Her ligger noe av forklaringen – kjapt og billig skal det være.

Og her er noen bokomslag jeg har falt for!

Om kjærlighet, fattigdom og Istanbul

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i Tyrkia med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982. Hans hjemby Istanbul er kulisse i de fleste av hans romaner. For dem som ønsker å få et nærmere innblikk i hans forhold til Istanbul, anbefaler jeg sakprosaboka "Istanbul" (2003). Jeg leste den selv i forbindelse med et Istanbul-besøk i 2012. (Linkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Pamuk mottok Nobels litteraturpris i 2006.

Mevlut Karatas blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, som sønn av Atiye og Mustafa Karatas. I 1968 flytter han til Istanbul sammen med faren. Faren har ambisjoner om at Mevlut skal få mer skolegang enn det som ble ham selv til del. Mustafa livnærer seg som youghurt- og boza-selger sammen med broren Hasan Aktas. De bor i slummen, et godt stykke utenfor byen, som er nokså liten i 1968. Etter hvert skal Istanbul vokse seg riktig stor, for i løpet av noen svært få år øker antall innbyggere fra rundt tre millioner til tretten millioner. Det som tidligere var utkant, blir dermed en del av byen, og de provisoriske og papirløse tomtene de har stukket seg ut, stiger i verdi samtidig som det blir mulig å få formalisert eierforholdene.

Brødrene Hasan og Mustafa ryker uklar med hverandre etter at Hasan selger Mustafas eiendom og tar fortjenesten selv. Mustafa ønsker ikke at Mevlut skal ha noe med onkelen og hans familie å gjøre, men Mevlut som er avsondret fra moren og søstrene som er blitt igjen på landsbygda, savner å være del av en familie og trosser derfor farens forbud. Etter hvert blir det også klart at det er youghurt- og boza-selger han er eslet til å bli. Til farens store sorg ...

I et bryllup forelsker Mevlut seg voldsomt i en ung pike og hennes intense blikk. Han får hjelp av en fetter til å skrive kjærlighetsbrev til piken, som han får vite heter Rayiha. I virkeligheten er Rayiha den mellomste av døtrene til den skjevnakkede herr Abdurrahman, og ikke den yngste som heter Samiha. Mevlut skriver til Rayiha i den tro at hun er den yngste, og da han tre år senere - etter å ha avtjent verneplikt - bestemmer seg for å bortføre jenta for å gifte seg med henne (han har jo ikke penger til medgift), skjønner han litt for sent at det er feil pike han har skrevet til i alle disse årene ...

"Dette var ikke den jenta han hadde sett i bryllupet til Korkut, sin onkels eldste sønn. Det var storesøsteren hennes, som hadde sittet ved siden av henne. I bryllupet hadde de vist frem den vakre jenta til Mevlut, men hadde gitt ham søsteren i stedet. Da Mevlut forsto at han hadde blitt lurt, ble han så flau at han ikke klarte å se på ansiktet til denne jenta; han kunne ikke engang vite om hun het Rayiha eller ikke.

Hvem var det som hadde lurt ham på denne måten?" (side 24)

Denne forvekslingen preger hele romanen gjennom flere tiår. Å være youghurtselger går av "moten" når denne fremstilles industrielt, mens boza fremdeles er relativt populært. Drikken inneholder alkohol, men dette underkommuniseres for at også strengt religiøse kan nyte alkohol uten å komme for sterkt i konflikt med troen sin. Alle er nemlig enige om at dette ikke er det samme som alkohol.

"Noe fremmed i mitt sinn" er en vakker og samtidig melankolsk bok om å overleve i en millionby som vokser frem, der millitærkupp og opprenskninger går hånd i hånd med samfunnsutviklingen for øvrig. Sentrumsnær slum erstattes med høyhus, og Istanbul slik vi kjenner byen i dag, vokser frem. Intrigene i familien Karatas og Aktas er mange. Mennene kiver om den vakre Samihas gunst, og kvinnene i familien holder stort sett sammen uansett hva mennene måtte ønske. Riktignok diskret bak mennenes rygg, men egentlig vet de om dette. Dette beskrives med en kjærlig hånd fra forfatterens side. Måten kvinnene fremstilles i et typisk mannssamfunn, der alle er avhengige av at man hjelper hverandre når krisene oppstår, gjør at romanen hever seg godt over det meste av det som utgis i dag.

Personportrettene er både komplekse og troverdige, og det er besnærende å følge familien gjennom alle opp- og nedturene, der fattigdommen hele tiden ligger på lur. Egentlig satt jeg med en følelse av at dette er Tyrkias svar på Indias "Balansekunst" av Rohinton Mistry, fordi tematikken er så til de grader eksistensiell. Hvordan overleve i en by der ingen egentlig bryr seg om hvorvidt du lever eller dør? Samtidig har Orhan Pamuks roman noe annet, og det er humor. Innimellom kan vi le med hovedpersonene, særlig når Mevluks kjærlighetsbrev trekkes frem i ulike faser av hans liv. Hvem skrev han egentlig brevene til? Og ble han noe mindre lykkelig selv om han måtte ta til takke med den nokså alminnelig utseende Rayiha og ikke hennes vakre lillesøster? Hvilke kvaliteter tillegges de vakre og hvilke tillegges de mindre vakre? Hva er viktigst når alt i grunnen handler om å overleve?

Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var forfatterens beskrivelse av korrupsjonen i Istanbul. De som ble vitne til korrupsjon ble på et vis fanget i en slags Catch 22-situasjon. Dersom de sa i fra, risikerte de at alle vendte seg mot dem og beskyldte nettopp dem for å stå bak det hele. Da var man sjanseløs. Sa man ikke i fra, risikerte man å gå i dragsuget likevel, fordi man gjorde seg til medskyldig. Som regel gikk det galt uansett hva man gjorde ...

Mest av alt er det Istanbul-stemningen som Orhan Pamuk maner frem i sine romaner som tiltrekker meg. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Boka er relativt lettlest, så selv om den er mursteinaktig går sidene fort unna. Mevluts historie er både rørende og sterk, kanskje særlig på grunn av hans tilnærming til kjærligheten og hans trang til å gå ut og selge boza på kveldstid lenge etter at bozaens tid er så godt som over. Innerst inne er det boza-selger han er, uansett hva som skjer. Der får han brukt sine evner til å komme i kontakt med folk, bygge nettverk og pleie sin kundekrets - også etter at han egentlig ikke trenger pengene. Det hele blir et bilde på en mann som holder fast ved det som har vært, lenge etter at samfunnsutviklingen for lengst har gått videre. Dessuten får vi et godt innblikk i kvinnenes situasjon fordi temaer som klesstil, bruk av hodeplagg og spørsmålet om kvinnene skal jobbe eller bare gå hjemme, blir godt belyst underveis.

Fortellergrepet som Pamuk bruker i denne boka er for øvrig veldig spesielt. I stedet for å bruke en allvitende forteller, lar han hele persongalleriet i tur og orden slippe til for å fortelle sine historier. På den måten innvies vi lesere i det innerste, innerste i familien - også der hvor vi vanligvis aldri slipper inn. Dette fortellergrepet gjør at romanen får svært mange lag, og nettopp dette er - slik jeg opplevde det - det bærende elementet i romanen. Selv fikk jeg en vanvittig sterk trang til å reise tilbake til Istanbul etter å ha lest romanen, men det kan det nok bli lenge til pga. urolighetene i Tyrkia for tiden ... I mellomtiden må jeg nok nøye meg med å lese flere av Orhan Pamuks bøker.

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Dette er berikende og interessant lesning!

Kom på en til :-).

Historiefortelleren - av Jodi Picoult

Denne boka leser jeg hvert år om sommeren og den må leses sakte. Den er så god og stillferdig, den skildrer så godt stemninger både i naturen og mennesket - rett og slett en liten perle!

Jeg kan anbefale "Huset under den forrykte stjerne" en historie fra krigen av Diane Ackerman
og "Mormor danset i regnet av Trude Teige
"Skaperens kart" av Emilio Calderón er også fra denne perioden.

Enig! Det er artig å lese om mennesker fra vikingtida.

Har lyst til å lese disse bøkene.

Veldig enig med deg, dette var dårlige greier, rett i søpla med denne....

Var artig dette. Her kommer det fler:

Alice A4 - av Inger Bråtveit
4. juli - av James Patterson og Maxine Paetro
13 timer - av Deon Meyer
13 trinn ned - av Ruth Rendell
Mannen som var nr. 16 - av Agatha Christie
16 år og Hitlers soldat - historien om Ivar Skarlo, en norsk soldat på Østfronten - av Odd Helge Brugrand