Bokelskere.no

Takk. Har indre uro som jeg kaller det. Har hatt mye av det i det siste, men det har ikke gått ut over lesingen før. Det er det som er så rart. Jeg får bare lese enda mer for å kvelde denne indre uroen.

Hjelp under flytting er alltid greit. Selv fikk jeg hjelp av foreldrene mine siden det var mye som var tung, mye montering (som jeg ikke skjønner noe av) og flytting går desto fortere med litt hjelp.

Så det går nok bra skal du se.

Ha fortsatt god helg:)

Lykke til med flyttingen. Jeg er glad jeg er ferdig med å flytte. Flyttet inn i leilighet i fjor sommer og det var ekstra styr å få alle bøkene på plass igjen. Men du og du så godt det er når alt er på plass og man får den hjemmefølelsen;)

Denne uka har jeg lest lite og det har gått trått selv om jeg leser hver dag som vanlig. Har god tid også så kan ikke skylde på tiden. Har bare ikke hatt den konsentrasjonen jeg har ønsket, men kjenner den begynner å komme tilbake igjen.

Den eneste boka jeg har lest ut så lang denne uka er boka nr 52 i Fossefall (Finnskogens hjerte). Jeg har hele serien og har bestemt meg for å lese hele serien så nå har jeg lest ferdig 52 av 55. Så det er ikke mange bøkene igjen. Men det blir trist å ta farvel med gjengen som jeg har fulgt med siden 2009. Det tror jeg blir vemodig ...

I forigårs begynte jeg på Drømmegjengeren av Samantha Shannon som jeg skal lese videre i helga. Det er en dystopisk/science-fiction bok for ungdom. (Liker å holde meg oppdatert på hva ungdom leser nå til dags selv om ikke alle bøkene faller i smak. Er jo så nysgjerrig ...) Vet ikke helt hva jeg syns om denne ennå. Det er for tidlig å si.

Og det er vel den tredje helga jeg leser i Last days av Adam Nevill. Det har ikke noe å gjøre med at boka er på litt over 500 sider og er på engelsk, men plottet engasjerer meg ikke så mye som jeg hadde håpet på. Det er min kategori, men den er ikke så spennende som jeg trodde den ville bli. Tror ikke jeg blir ferdig med den i helga selv om jeg har mye tid til å lese, men har som mål å bli ferdig med den i løpet av neste uke:)

Lykke til med flyttingen og håper du får tid til å lese litt. Gled deg til flyttingen er overstått. Det er bare herlig når alle ting er på plass og man føler seg hjemme.

God helg:)

Og når det gjelder SK bøker anbefaler jeg gjerne: Pet sematary, Misery, Bag of bones, Carrie og IT.

Hei og beklager for sent svar for meg.
Ja, jeg er glad jeg egentlig besvimte da jeg skulle ta røntgen. Stygt for å si det, men da slipper jegå tenke på at denne svimmelheten bare er noe jeg innbiller meg. Nå har jeg fått bekreftet at svimmelheten er ikke bare noe jeg tror jeg har, men faktisk er noe jeg sliter med. Det rare er at symptomene kom på så kort tid (svaien og prikking/nummenhet i begge armene). Som regel kjenner jeg det i god tid på forhånd, men det gjorde jeg ikke denne gang. Så nå vet jeg i alle fall at svimmelheta og kvalmen ikke bare er innbilning ..

Tusen takk for råd. Jeg tar og setter pris i mot alle råd. Å være langtidsykemeldt unner jeg ingen. Ble så skuffet over at jeg ikke fikk jobbe 50% denne gangen heller. Trives jo på arbeidsplassen og jeg er lei av å være hjemme. Vet jo ikke forskjell på ddag/natt, hverdag/helg lenger.

Men skal ta i mot rådet ditt og prøveå fokusere på ting som gjør meg i bedre i humør. Er lei av å være skuffet/dårlig humør. Det gjør det hele tungvindt. Det vet jeg. Så jeg får prøve å finne meg noe å holde meg opptatt med. Å glemme tiden og situasjonen for en stund. Det hadde vært deilig:)

Jippi:) Godt å høre:)

Anbefaler gjerne Stephen King. Han er et råskinn til å skrive. Han er min favoritt:)

Er lei meg for at årets vakreste måned er over og jeg er lei meg fordi jeg er 100% sykmeldt nok en måned... Er så lei av helsa at jeg har ikke ord. (Humøret er borte i hvert fall). Tok MR av nakken og røngten av overkroppen forrige mandag, (klarte å besvime da vi hadde et bilde igjen å ta av overkroppen, men greide å gjennomføre det siste etterpå). Så at jeg sliter med svimmhelhet er tydeligvis ikke innbilning. Skjønte ikke hvorfor røntgendama knipset med fingrene. Komisk! På onsdag tok jeg CT av bihulene og i går var jeg hos legen. Så ingen jobbing på meg denne måneden heller. Jeg er så lei av å være fanget i min egen kropp. Har jo ikke noe struktur på dagene lenger og lengter etter jobblivet igjen, men ting skjer dessverre ikke over natta.

Men har fått lest litt i uka her også. Jeg ble ferdig med Djevelens fotspor av Amanda Stevens. Hadde høye forventninger til den, men boka ble ikke helt som jeg trodde og skuffelsen ble stor.

Leste også siste boka i Scary stories to tell in the dark bokbokssettet av Alvin Schwarts og Brett Helquist. Den siste boka i det settet heter: Scary stories 3: More tales to chill your bones. Typiske vandrehistorier/spøkelseshistorier, men blir så nostalgisk av slike bøker:)

Og i helga skal jeg fortsette med Den onde arven av Thomas Enger og Last Days av Adam Nevill. Kommer nok ikke til å bli ferdig med begge selv om jeg har plenty av tid til å kverke, men en av dem i hvert fall. Må jo kose seg med bøkene. Og det passer jo godt med mørk litteratur nå som det har vært Halloween og høsten er heldigvis ikke riktig over ennå. Håper på en lang høst i stedet for lang vinter:)

Har lest Mørke krefter av Stephen King (favorittforfatteren min) som du leser i nå. Jeg mener det er en av hans beste. I hvert fall på topp ti lista. Trodde ikke jeg ville like den boka så godt, men det gjorde jeg. Husker jeg likte hovedpersonen ekstremt godt:)

Nok om meg og mitt.

God helg til deg også:)

Skal ikke love noe, men skal prøve så godt jeg kan:)

Har gått i akkurat samme fella. Prøvde å begynne på jobb igjen både i august og september men måtte bare gi opp kun etter to dager. Utrolig frustrerende. Jeg får bare dårlig samvittighet av å sitte hjemme og det hjelper heller ikke:) Jaja...

Takk:) Ja, jeg har ikke vært syk like lenge som deg. Har vært syk siden desember og syns det er lenge og har ennå ikke innsett at jeg er syk. Merker jeg fortrenger det og har vært 100% sykmeldt siden juli nå og hver måned har jeg som mål å komme meg tilbake på jobb igjen noe som er lite sannsynlig med den formen jeg er i. Det er bare det at jeg er så lei av å trø hjemme at jeg har ikke ord for det og den grå hverdag er et stort savn for min del. Så håper jeg får noen svar etter hvert selv om det tar måneder, som vanlig.Har tatt både MR og CT før så det skal nok gå bra. Er bare glad jeg ikke skal ta gastroskopi igjen. Det gikk bra det også, men ubehagelig nok. Er bare så lei av all denne ventingen og det å være hjemme. Savner jobben. Jeg er for utålmodig til å sitte hjemme. Det er det som er greia så jeg får bare smøre meg med den lille tålmodigheten jeg har igjen.

Så får vi håpe at det går bra med oss begge etter hvert:)

Ønsker deg masse lykke til med både søking, flytting og utredning. Skjønner det er mye på en gang. Vi er så og si i nesten samme situasjon bortsett fra flyttingen. Vi sliter med helsa og venter svar på helsetilstand. Det gjør jeg fortsatt. Skal ta MR av nakken på mandag og CT av bihulene på onsdag og legetime på torsdag. Så sånn går jo ukene. Men, men vi får prøve å holde ut begge to og prøve å lese likevel midt i alt rotet vårt:)

Litt sent ute med mitt svar, men bedre sent enn aldri. Dette er den første uka på lenge jeg ikke har fullført en eneste bok (leste fire forrige uke), men har lest hver dag denne uka også. Blir jo aldri lei av å lese, men leser to tykke bøker nå og selv om mursteiner ikke skremmer meg så tar det jo litt tid å fullføre dem. Derfor har lesingen gått litt tregt denne uka.

Leser Opprøret av Ally Condie. Det er den tredje og siste boka i ungdomstrilogien Matched. Jeg liker konseptet, men syns skrivemåten er litt flat og kjedelig i grunn. Helt grei underholdning, men ikke noe spesielt for min del. Har lest bedre fra samme sjanger. Tror jeg kommer til å bli ferdig med boka i løpet av kvelden. Har ikke mange sider igjen ...

Og jeg er godt i gang med en grøsser som heter Last days av Adam Nevill. Det er jo ypperlig tid for grøss nå i favorittmåneden min, oktober. Kommer nok ikke til å bli ferdig med den i helga siden jeg leser litt tregere på engelsk, men har det ikke travelt heller. Man må jo nyte bøkene også.

Jeg leser to bøker "samtidig". En bok jeg leser om dagen og en om natten (ganske sær sådan). Så hvis jeg blir ferdig med Opprøret av Ally Condie i løpet av kvelden skal jeg begynne på Djevelens fotspor av Amanda Stevens. (Må jo lese litt grøss i disse tider ...)

Så det går ikke en eneste uke/helg uten at jeg leser noe:)

Lykke til med flyttingen. Vet hvor slitsomt det er. Flyttet i fjor og da var jeg glad for at jeg flyttet inn i leilighet og ikke i et hus for flytting er kjedelige greier, men stas når man er ferdig med det:)

God helg!:) Håper det blir litt tid til lesing også:)

Hvem kan takke nei til grøss?

Rett etter å ha lest ferdig Scary stories to tell in the dark måtte jeg jo lese More scary stories to tell in the dark også for å komme i skikkelig høststemning! Selv om jeg ikke var mektig imponert over utvalget i forrige bok, så har jo disse historiene sin sjarm og passer ypperlig å lese i denne mørketiden.

Folkloristen Alvin Schwartz fortsetter her den samme stilen som i den første boka. Her er det både fortellinger og dikt med skrekkelige fremtoninger og hver fortelling/dikt byr også på en herlig illustrasjon skapt av Brett Helquist. Denne boka er delt opp i disse kategoriene: spøkelseshistorier, dyr og ting med merkelige egenskaper, man kommer i fryktende situasjon der man ønker at alt var bare en drøm/mareritt og en kategori som skal få oss enten til å riste oppgitt på hodet eller bare le. Og i likhet med denne boka som med den i forrige, består også denne samlingen av både gode, gamle klassiske fortellinger sammen med noen mer moderne.

More scary stories to tell in the dark er i likhet med første boka litt for vanlig for meg. De fleste historiene har jeg hørt/lest før, så det blir mer koselig/nostalgisk lesing for min del. Og så har man jo disse herlige illustrasjonene å studere ved siden av og fremdeles skulle jeg ønske jeg hadde tegnetalentet til Brett Helquist. (Men det kan jeg jo bare drømme om). Han lager så karakteriske tegninger. Misunner folk som har den evnen ...

En noe kort anmeldelse dette enn til vanlig, men siden dette en bok fra samme bokboksettet som Scary stories to tell in the dark blir det ikke mye nytt for meg å formidle, og jeg vil heller ikke gjenta meg selv til det kjedsommelige. Jeg skal spare dere for det. Denne bokbokssamlingen består av tre bøker og den siste boka: More tales to chill your bones, har jeg tenkt å spare til den selveste Halloween - dagen, den 31. Må jo ha noen små gleder også selv om det er ganske lite av det for tiden.

Topp tre fortellinger jeg likte beste fra denne boka: One Sunday morning, Clinkety - Clink og "Oh, Susannah!"

Man må jo ha litt skrekk i hverdagen ...

Nå som høsten er her for fullt, kanskje det er vinter allerede hos deg, hvem vet, her er det i skrivende stund fremdeles høst. Det er kaldt, mørkt og regnet slår seg av og på akkurat som det passer seg. Det er sånn høsten skal være. Det eneste som mangler er noen stormfulle vindkast. I en slik setting passer det utmerket med spøkelseshistorier/skrekkfortellinger. Enten for å skremme seg selv med eller andre.

Selv har jeg vært fascinert og vært glad i slike historier helt siden jeg var lita. Og på bursdager var det standard å fortelle slike historier til hverandre uansett hvem man var til. Jeg var aldri den som fortalte (liker ikke oppmerksomhet eller å være i sentrum), men jeg likte å høre på. Og jeg lånte mange bøker på biblioteket med slike historier. Det var en periode at jeg lånte så mange mørke bøker på det lokale biblioteket at bibliotekaren nektet meg å låne mer bøker fra den sjangeren og ville at jeg skulle låne noe fra en annen sjanger. Lese noe annet. Det endte med at jeg ikke lånte en eneste bok den dagen, bare for å provosere ... (Typisk meg, haha ..) Jeg syntes slike historier var så herlige og det syns jeg fremdeles. Har alltid vært begeistret for det overnaturlige og historier med skrekkelige poeng i.

Denne skrekkboka består av både fortellinger og dikt med herlige illustrasjoner. Boka er den første av tre i en bokbokssamling og fortellingene er gjenfortalt av folkloristen Alvin Schwartz. Her er det god blanding av både klassiske fortellinger som vi har hørt i mange varianter oppgjennom årene og noen nye, moderne. I et register bak i boka tar han med også noen andre varianter av fortellingene i boka og hva slags sted fortellingene stammer fra.

Scary stories to tell in the dark er en bok som er oppdelt i flere kategorier. Den er oppdelt i kategoriene: historier som skal få deg og andre til å skvette, tradisjonelle spøkelseshistorier, historier med ovarnaturlige skapninger, historier som advarer mot farer, og enda et kapittel med historier som skal få deg/andre til å skvette.

Alt i alt er dette en underholdende bok på mange måter. Den inneholder vanvittige historier som kunne ha skjedd i virkeligheten, og som kanskje vil få deg til å sjekke både bilen, skap og ta en titt under senga før du sovner (hvis du er en lettskremt type, selv er jeg kurert mot alt som har med grøss å gjøre, men likevel syns jeg grøss er underholdende). Alvin Schwartz har her gjenskapt en rekke kjente og kjære grøsserhistorier, men også noen nye ukjente som man kan underholde både seg selv og andre med. Dette er en ypperlig bok som du kan bruke til å skremme vettet av barna dine/søskene dine med på selveste Halloween - dagen. Det er mange fine og herlige illustrasjoner å vise også.

For min del ble Scary stories to tell in the dark litt for typisk i denne sjangeren siden jeg har lest mange slike bøker før. Men grei underholdning hvis man vil ha noe lett, og kjekt for nybegynnere som vil prøve seg på denne sjangeren. Lykke til!

Til slutt vil jeg dele hvilke topp tre fortellinger av alle i denne boka jeg likte best: The Babysitter, High beams, og The girl who stood on a grave.

Er du sikker på at du kommer fra denne verden eller kanskje du er byttet ut med noen andre?

Mackie ser kanskje ut som en tenåringsgutt, men han er ikke som "alle" andre. Han er allerede stemplet som skolens freak, og de skulle bare ha visst hvor rett de har i det uttrykket. For Mackie ser ganske vanlig ut, bortsett fra de svarte øynene hans, og han har lett for å havne i situasjoner hvor han blir oppfattet som rar. Han blir ofte syk (svimmel og kvalm). Han blir svimmel og kvalm av jern og blod. Han kan heller ikke være med på farens gudstjenester. Som 16-åring blir helsetilstanden hans verre, og han reagerer kraftigere på jern og blod. Det er nesten som om han visner bort. Det familien hans vet og ytterst få i byen Gentry, er at noen av ungene/tenåringene i byen kommer fra underverdenen. Som spedbarn blir noen byttet med noen fra underverdenen. Mackie er en av dem. Som liten ble han byttet og oppdratt som et menneske i en menneskelig familie. Men klarer han å være normal uten å bli avslørt av de uvitende?

Dette er en bok jeg har lenge vært nysgjerrig på. For det første er det en bok som inneholder et originalt og fristende konsept. For det andre har boka grøssende elementer i seg, og for det tredje er persongalleriet nesten like virkelige som deg og meg. Hva kan bli bedre enn dette? Dette er jo ypperlig høst/Halloween - lesing.

I begynnelsen var jeg litt skeptisk til The Replacement. Grunnen er vel at jeg har lest tonnevis av skrekkbøker oppgjennom årene (det er jo tross alt min favorittsjanger), og det skal mye til for at en bok skal skille seg ut i denne sjangeren. Jeg var sikker på at dette ville bli en typisk skrekkbok som jeg har lest så mange ganger tidligere, men det var det heldigvis ikke. The Replacement er et friskt pust på mange måter. Konseptet var forfriskende og det var mange fascinerende karakterer involvert. Jeg likte hovedpersonen Mackie godt. Han er en rolig tenåringsgutt som er hensynsfull, litt sårbar og vil ikke være en plage for andre. Og forholdet han har til storesøsteren Emma er beundringsverdig. De har et varmt og beskyttende forhold. De erter hverandre litt, men er samtidig gode venner og støtter hverandre. Emma tar på seg rollen som storesøster alvorlig og passer godt på Mackie enten han liker det eller ikke.

Selve grøsserelementene var ikke særlig overraskende for min del siden jeg har lest mye skrekk. Men jeg likte den mystiske og mørke verden som Brenna Yovanoff har skapt. Mange ganger var det som å være der, og man vil bare det beste for stakkars Mackie som prøver å være sterk nok og overleve som menneske før det er for sent. Han er jo bare en god og sympatisk person.

The Replacement var ingen overraskende skrekkbok, men den skiller seg ut blandt mange ungdomsbøker som er av det samme slaget. Den skiller seg ut på en positiv måte og beveger seg i en annen verden enn hvor vampyrer og andre skapninger som ungdomsbøkene preges av for tiden. Brenna Yovanoff har skapt en ny verden for ungdom som denne leseren setter pris på. Og boka passer som sagt ypperlig nå som det er mørketid. Det skaper jo litt ekstra atmosfære!

Så langt denne uka har jeg lest ferdig Min kamp 2 (jeg er fremdeles like forelsket i Knausgård:), og jeg ble også ferdig med The Replacement av Brenna Yovanoff.

I helga har jeg startet på Scary stories to tell in the dark av Alvin Schwartz og Brett Helquist. Samling av klassiske skrekkhistorier/vandrehistorier med herlige illustrasjoner og jeg skal lese i bok to i den serien More scary stories to tell in the dark. Den tredje og siste boka skal jeg spare til senere i oktober. Dette er jo bøker som passer ypperlig til høsten/Halloween-tiden. Min sjanger:)

Og hvis det blir tid til overs skal jeg begynne på Opprøret av Ally Condie.

Nok en gang litt variert lesestoff og det er godt å vite at helgene kan bare komme for jeg går ikke tom for lesestoff og jeg har aldri planer om helgene så jeg får da rikelig tid til å lese. Er fremdeles sykmeldt. Har vært sykmeldt 100% i snart fire måneder nå (og gjett om jeg er lei) og jeg har vært til tre av tre spesialister og skal tilbake til to av dem senere. Er 100% sykmeldt ut oktober og håper inderlig er i stand til å være på jobb igjen i november. For nå er jeg lei av disse hjemmedagene.

Så jeg får smøre meg på den lille tålmodigheten jeg har igjen.

God helg!:)

Å kombinere familieliv og karriere er vel ikke livets letteste oppgave ...

I september mannet jeg meg opp til å lese den første Min Kamp - boka. Jeg trodde ærlig talt at dette ikke var en sjanger for meg og at jeg aldri skulle lese disse bøkene, men jeg likte boka kjempegodt og ville ha mer. Knausgård har nemlig en fortellerstemme utenom det vanlige. Jeg ville lese mer og jaggu har jeg ikke lest bok to også!

I forrige bok gjaldt emneordene: Farens død, døden generelt, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Noen av disse emneordene gjelder i oppfølgeren også, men på et annet nivå. Boka er ikke basert på død denne gang, men heller familierelasjoner, skape sin egen familie, dyrke partnerforhold, oppdra barn og det å tilpasse seg i et annet land. Så her er det vennskap, parforhold, familieforhold og også litt forfatterskap som er temaene som dukker opp i boka. Knausgård besrkiver fremdeles sin egen skriveprosess og hvor avhengig han er av å skrive til tross for et travelt familieliv. Han har flyttet til Sverige og har fått seg en ny dame. Knausgård finner ut at denne dama er ikke verdens letteste å bo sammen med. Hun har tidligere vært manisk depressiv og innlagt. Hun sliter fremdeles med voldsomme humørsvingninger, men likevel har Karl Ove sterke følelser for henne og vil at forholdet skal fungere. Forholdet er også turbulent når de får barn, men sammen vil de at ting skal fungere selv om det oppstår hindringer. Samtidig prøver Karl Ove å finne tid til å skrive, selv om han må stå på pinne for henne og andre hele tiden. Selv er han en rolig fyr og prøver å takle det meste uten å bli frustrert, selv om frustrasjonen stiger opp til overflaten enkelte ganger. Det er bunn i grunn alt dette Min Kamp 2 setter fokus på. Det å greie å koble ting sammen og få ting til å fungere selv om alt ser håpløst ut av og til.

Fremdeles er denne leseren fascinert over Knausgårds skrivekunst. Å lese bøkene hans er en fryd og han skriver så utleverende, ærlig og selv om ingenting sjokkerer meg og jeg på ingen måte blir satt ut, elsker jeg skrivemåten hans. Den er høyst levende og det er ikke vanskelig å prøve å sette seg selv i samme situasjoner som han havner opp i. Og jeg blir stadig kjent med nye sider av Karl Ove, og jeg får bare større og større sans for den fyren. Han minner mye om meg på mange måter. Han blir fort lei av folk, liker ensomheten, og prøver å gjøre det rette selv om han får kjeft for det ene og det andre av og til.

Selv om det er mye snakk om barnhagemiljø og barneoppvekst i begynnelsen av boka (denne leseren er dessverre ikke glad i barn. Jeg får grøsninger hver gang jeg er i samme rom som dem. Aner ikke hvorfor.) avtok det heldigvis senere i boka og det ble mer givende å lese. Og den gode gamle Knausgård jeg kjenner til dukker opp igjen. Etter bok to er jeg fremdeles ikke lei og vil gjerne lese resten av bokserien. Så jeg ser virkelig frem til å begynne på neste bok. Kommer til å lese den også om ikke alt for lenge!

Et reflekterende innblikk i hvordan det er å være medlem av en dysfunksjonell familie ...

I 2011 var det ikke bare terroren som rystet landet, men også Alvdal - saken. Rettsaken om barnepornografi og incest. Dette er nettopp boka som gir et innblikk i denne grusomme hendelsen som er fortalt av eldstedatteren til hovedtiltalte. Det er ikke Anne - Britt Harsem som har opplevd det som blir fortalt i boka. Men hun skriver på vegne av Eline som vil fortelle hennes grusomme, urovekkende, men modige historie. Må innrømme at denne leseren var litt redd for å lese boka. Det er ikke ofte jeg leser dokumentarbøker, eller bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Og jeg syns det blir litt feil å gi "terningkast" til slike bøker som omhandler sanne historier, men det er slik det fungerer på denne bloggen og rett skal være rett. Jeg behandler denne boka på akkurat samme måte som andre bøker jeg leser selv om dette er en forferdelig sak og håper dere ikke ser på det som negativt. En anmeldelse er en anmeldelse.

Selv husker jeg saken veldig godt. Det var om det på nyhetene og det var artikkel etter artikkel om det i den ene avisen etter den andre. Og saken er nesten tatt ut av en skrekk/slasher-film som man forventer ikke skjer i virkeligheten, men dessverre gjør det det. Man vet aldri hva som skjer innenfor husets fire vegger. En familie kan virke perfekt og normal på utsiden, mens det egentlig bare er en fasade. Altfor mange kommer fra hjem der vold og trusler hersker. Selv har jeg vært heldig og fått en trygg og god oppvekst. Men ikke alle er like heldig, dessverre, og det gjør meg vondt.

Eline forteller om hele oppveksten sin til Anne - Britt Harsem, forfatteren av boka. Eline forteller om oppveksten både fra Gjerdrum og den tiden moren hennes senere flyttet til Alvdal. Og hun forteller åpent og ærlig om hvordan det var hjemme hos henne. Moren hennes som stadig skiftet kjærester, var manipulerende og hadde alle i sin hule hånd. Moren som viste morskjærlighet til søsknene til Eline bortsett fra Eline selv som ble behandlet som et dyr. Spesielt fikk hun gjennomgå da moren hennes var sammen med "Arild". "Arild" som voldtok henne, ga henne juling gang på gang og fikk moren hennes med på laget. Eline fikk til slutt ikke love til å spise middag med familien, men ble innestengt på rommet sitt og fikk heller spise der. Det var en periode hvor hun bare fikk forlate rommet sitt bare når hun skulle på skolen. Uansett om hun fortalte om hjemmesituasjonen til andre, ble hun ikke trodd. Moren hennes hadde god kontakt med barnevernet og skolen, så hun kunne snakke seg ut av det meste og fikk andre på sitt lag. Hun kalte datteren sin for en lystløgner som ingen skulle tro på.

Og når moren hennes flytter til Alvdal, tar hun med seg alle bortsett fra Eline som hun overlater til noen andre. Og vi følger deretter Eline som bor i diverse fosterhjem og på ungdomshjem. Jenta som havner på skråplanet som er fylt av smerte og savn etter en mor og det å bli elsket. En jente som en dag håper at moren tar til vettet og kommer tilbake til henne.

Dette kan lett bli oppfattet som en anmeldelse som avslører for mye av bokas innhold. Hvis noen oppfatter det slik, beklager jeg det på forhånd. Men selv om denne anmeldelsen er detaljert og lang, er dette bare noen av mange tingene Eline må gjennomgå, og min oppgave er åfortelle dere hvor rystende boka er. Det er ingen bok for sarte sjeler og jeg anbefaler den kanskje ikke for nybakte/småbarnsforeldre. Men dessverre er det slik at ikke alle barn får vokse opp i et godt hjem. Og det er et viktig tema å ta opp. Ikke alle er så heldige som har foreldre som meg og kanskje deg som leser dette som støtter meg og deg i nesten alt vi gjør. Noen barn blir dumpet som søppel og av og til behandlet verre enn dyr. Enkelte burde ikke bli foreldre i det hele tatt.

Selv om denne boka er vanskelig og tøff å lese, var det verdt å lese den. Det setter perspektiv på ting. Man må være obs på at ikke alle har det godt. Det er slik verden er. Men likevel er det noen som kommer styrket ut av det, bare se på Eline. Med tanke på helvetet hun har vært gjennom, ga hun aldri opp livet og kom seg gjennom det på et eller annet mystisk vis. Det sier litt om henne.

Det eneste jeg vil trekke ned på når det gjelder denne boka er at i hvert kapittel starter med et utdrag fra dagboka (dagbøkene) til Eline. For min del skulle jeg ønske at hun selv skrev denne boka istedet for å få noen andre til å skrive den, for gjennom utdragene fra dagbøkene hennes, er Eline uten tvil veldig flink til å skrive. Men samtidig skjønner jeg henne også. Noen ting blir alt for vondt å skrive om og dele med andre. Mammas svik er uansett en bok som er verdt å lese!

Lajla Rolstad (1978) er født og oppvokst på Lillehammer. Hun har studert filosofi og litteraturvitenskap, og skrev sin hovedoppgave i litteraturvitenskap om Bram Stokers Dracula. Rolstad debuterte som forfatter i 2009 med Nekronauten. Siden har det vært stilt fra henne. Og det er synd. For Rolstad er en virkelig original stemme i norsk litteratur.

Nekronautens hovedperson er legen Martinus Janss. En kveld blir han kontaktet av vakre Celeste, grossererens datter. Celeste er bekymret for faren sin, som har oppført seg merkelig de siste dagene. Han har vært direkte ondsinnet. Janss oppsøker grossereren, finner ham i psykisk ubalanse og planlegger en tvangsinnleggelse. Men dagen etter er grossereren død. Merkelig nok tilsier forråtnelsesprosessen at grossereren må ha vært død i en uke, og Janss blir tilkalt av borgermesteren for å bistå politiet i den medisinske etterforskningen. Sammen med vennen og psykiateren Jonas, begynner han å nøste i saken. Til sist klarer de å løse den, men før de kommer så langt er flere prominente innbyggere i byen brutalt myrdet…

Nekronauten kan best beskrives som en blanding av streampunk og kriminallitteratur. Settingen i boka er lagt til byen Comulodunum i det viktorianskinspirerte imperiet Britannia, en stor og brutal kolonimakt. Fiksjonsuniverset er foruroligende, mørkt og dystert, og både moten, kunsten og arkitekturen er gotisk og grotesk. Ja, boka er faktisk oversvømt av groteske motiver. Her nevnes evighetsmaskiner, tidsmaskiner, tidsreiser, dødsreiser, katatone tilstander, skinndødhet, roboter, varulver og vampyrer, og vold, sadisme, masochisme og tortur er langt fra uvanlig.

I denne mørke, voldelige verden lever legen Janss, en heller myk mann. Han er opp etter ørene forelsket i Celeste, og er villig til å gjøre hva som helst for å finne ut hvem som drepte faren hennes. Janss er i boka fremstilt som en typisk Watson-figur. Han er den eminente detektiven Jonas underlegen, og han er også Jonas’ hjelper. Jonas på sin side setter som Sherlock Holmes sin lit til vitenskapen, og som den Holmes-figuren han er, er han selvsagt både forkledningskunstner og narkoman. Rolstad har faktisk fulgt sjangerkravene for både streampunk og detektivromanen til punkt og prikke. Og hva er resultatet? Jo, en meget vellykket, beksvart gotisk kriminalroman. Rolstad leker i boka så helt opplagt med motivene i de kjente klassiske grøsserne, hun tjuvlåner litt både her og der. Nekronauten fremstår dermed som en krysning mellom Sannheten om tilfellet M. Valdemar, Hunden fra Baskerville, Frankenstein og En verdensomseiling under havet, bare for å nevne noen. Jeg likte boka kjempegodt, og anbefaler den for alle som liker gotiske romaner og krimgrøssere.

http://karisbokprat.wordpress.com/2013/09/24/lajla-rolstad-nekronauten/

Så bra:) Kanskje jeg skal lese mer av denne Glenn Cooper likevel:) Likte jo den første boka hans så godt:)