Tittelen er kanskje å kjenne seg igjen i hos de fleste da mange kjenner på at jula kommer brått på omtrent hvert år ...
Jula forbindes med mye
Jula betyr en del stress eller ensomhet for noen, og noen ganger begge deler. Jula forbindes med selskap og hygge. Ikke minst forberedelser. For Lillian blir jula annereldes på mange måter siden hun er prøveseparert fra sin mann, og det er hun selv som har tatt den avgjørelsen. Derfor har hun flyttet til en liten leilighet hvor hun kan styre dagene sine selv.
Mens jula nærmer seg med stormskritt og alt virker annereldes, venter hun og venninnegjengen hennes som har holdt sammen i flere ti år, på at Rose skal komme tilbake i Norge. Problemet er at hun har ingen sted å bo og påstår at det meste av bosted er inntil videre for dyrt for henne. Selv om venninnegjengen har lovet hverandre å ta vare på Rose, er det Lillian som ender opp med å dele leilighet med henne, noe Lillian gruer seg til. Rose er en person som alltid tar stor plass og som folk legger merke til, noe som kan bli slitsomt i lengden. Og mens Rose er tilbake i Norge, legger Lillian merke til en endring i venninnegjengen. Blir det noen gang det samme igjen og vil Lillian bli kvitt Rose før hun tar over livet hennes fullstendig?
Vil Lillian få tilbake sitt eget liv?
Har lest alle bøkene av Braathen bortsett fra debutboka Alle disse dagene. Juleromaner har blitt en populær sjanger de siste årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, prøver jeg å få med meg noen hvert år. Selv om boka foregår for det meste i tiden før og i jula, fikk jeg ingen julefølelse. I stedet ble det mange intriger mellom godt voksne kvinner som har kjent hverandre i flere år på godt og vondt. Til tross for en del feil for mange år siden, har de likevel klart å holde sammen. Spørsmålet er om Rose vil gå for langt denne gang, eller om Lillian harnok tålmodighet med den situasjonen hun er i angående sin mann. Det var interessant å følge anspentheten mellom jentenenes bånd, og Lillians nye situasjon. Det å skape seg et liv på egen hånd. Men juleromanen ble dessverre for stillestående og repeterende. Både Lillians tankegang og en del dialoger ble noe gjentakende. Det var også lett å skjønne hvorfor de grudde seg litt til Rose kom tilbake, da hun har en sterk personlighet, og er fryktelig slitsom.
Braathen er god på å beskrive dynamikken i venninnerelasjoner og karakterbeskrivelser, men som nevnt, det ble noe gjentakende og savnet mer humor. Det hele ble dessverre for forutsigbart. Mener at Effekten av måneskinn på nyfallen snø er fremdeles hennes beste.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Bøkene av Mackintosh har hittil vært middelmådige, men med Den siste festen, har hun skiftet til en bedre retning.
Klaustrofobisk mysterie
Det er nyttårsfest hos kjendisen Rhys Lloyd og Rhys er både elsket og hatet i bygda. Ikke alle i landsbyen er begeistret for ham etter at han har vært med å investere i at The Shore ble bygget. En klynge feriehus for fintfolk. I mange år har han også slitt med en intens stalker. Sammen med familien arrangerer han nyttårsfest, men festen tar en mørk vending da han blir funnet død. Landsbyen er ikke spesielt stor. De fleste kjenner til hverandre, og derfor er saken enda mer spesiell da hvem som helst kan være skyldig.
Kriminalbetjent Ffion og den nye makkeren Leo blir satt på saken. Ffion bor midlertidig hjemme hos moren sin. Leo sliter med ekskona for han får mindre og mindre kontakt med sønnen sin. Samtidig blir han mobbet åpenlyst av sjefen sin. Som makkere er det mye frem og tilbake mellom Ffion og Leo på grunn av merkelige følelser. Vil det gå utover jobben?
Landsbyen blir ikke det samme igjen?
Anspentheten mellom nye makkere i krimsjangeren er ikke akkurat nyskapende, men det var heller ikke det som gjorde boka spennende. Den siste festen består av at et stort og fargerikt persongalleri, og hoppingen av tid som skjer fra før festen, i festen og tiden etterpå, er gjort på en fin og troverdig måte. Man føler klaustrofibien innbyggerne føler. Noen føler seg hjemme i et lite sted, andre ikke. Likte også at krimsaken skjedde et sted der de fleste kjenner til hverandre. Mennesker man støter på nesten daglig.
Selv om det var lett å gjette seg frem til den eventuelle skyldige, dukker det opp flere mistensomme kandiadater underveis, og man får kjennskap til at de fleste hadde noe peronlig i mot den døde. Noe som skapte ekstra spenning.
Den siste festen skal være første bok i en ny krimserie. En dramatisk, stemningsfull førstebok med vakre naturbeskrivelser. Bortsett fra at avslutningen ble noe unødvendig lang, var dette en av de bedre krimbøkene av Mackintosh, og jeg vil svært gjerne lese oppfølgeren. Oppfølgeren skal visstnok bli utgitt i august.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Kittyhawk savnet er en sterk oppfølger til Dragemannen.
Førstebetjent Hal Challis er fremdeles i hardt vær. I forrige bok var det julesesong, og i oppfølgeren er det påskesesong, men det er ingen grunn til å ta ferie. Hans kone ringer fremdeles fra fengselet. Hun sitter inne for drapsforsøk, og han var offeret. Han vil skille seg, og kutte all kontakt, men han vet at det ikke er lett. Han får telefon fra foreldrene hennes om at hun har prøvd å ta sitt eget liv. Selv om det er påsketider, er er det flere ting som skjer. En anonym mann er funnet druknet som de må identifisere, og på flyplassen hvor Hal oppholder seg på fritiden for å ta vare på sitt eget fly, blir mange vitne til at noen kjører på et fly med vilje mens en person sitter inne i det. Flere saker skjer og Hal og resten av teamet får det travelt. Samtidig henger hans kone over ham som en tung byrde.
Flere krimsaker i en bok
I stedet for bare å skrive om en sak, skriver Disher om flere, noe som gjør boka mer realistisk. Det er sjeldent at politi konsentrerer seg bare om en sak. Måten han beskriver teamet på, er gjort på samme måte som man forestiller seg hvordan et poltiteam er. Noen gode, noen hardarbeidende og noen drittsekker i et og samme team. En blanding av alt. Selve sakene er også spennende å lese om. Det er også forfriskende å lese litt krim fra Australia istedet for USA eller Norge, som man er mest vant til å lese om.
Har også sansen for Hal Challis som ikke prøver å være noen helt. Han er en vanlig fyr med sine utfordringer, både på jobb og privat.
Sterk oppfølger med mange krimsaker
Kitthawk savnet ble for første gang utgitt på norsk i fjor. Den ble opprinnelig utgitt i 2003, og hvorfor det gikk så lang tid før den ble oversatt, vet jeg ikke. Men bedre sent enn aldri, for dette er god krim som er veldig mørk, realistisk, og man får servert flere saker i samme bok. Persongalleriet er også interessant å lese om og liker at det er ofte skifting av perspektiv. Fin krim for den som liker mye action og mørke temaer. Venter allerede på neste bok som kommer på norsk ganske snart, og den heter Snapshot.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Oda Krohg og hennes kollega, Reidar Simonsen får en uvanlig klient. En sørgende mor som er den eneste som tror at sønnen hennes Birk er i live.
Falske forhåpninger?
Moren er ikke bare sørgende, men også alvorlig syk. Politiet har gitt opp saken for lenge siden, også hennes nærmeste. Birk skal ha druknet for fem år siden, men kroppen ble aldri funnet. Hun har en følelse av at han fremdeles er live siden hun har blitt tilsendt forskjellig skjell. Krimgåter er ikke akkurat Odas spesialfelt da hun er dødsboadvokat. Men hun synes synd på denne kvinnen og har ikke hjerte til å si nei. Da hun begynner å grave i denne saken om Birk, opplever hun stadig trusler og får vite at noen holder øye med henne, men hvorfor? Kommer hun til å avslutte saken med tanke på at hun ikke jobber for politiet, eller vil hun hjelpe denne stakkars kvinnen til tross for truslene Oda får?
Oda og Reidar er kanskje et spesielt radarpar, men de har en del til felles. De er begge ensomme, og passer på hverandre. Aldersforskjellen deres er stor, og selv om det ikke er kjærlighet i bilde, tar de vare på hverandre på sin måte, og har hver deres sorg å bære på. De utfyller hverandre på en god måte. Saken om Birk fører dem til arbeidsplassen hans som viser seg å ha mange hemmeligheter. Spørsmålet er om Birk gjemmer seg på grunn av at han er redd for noe, eller om det bare er et desperat håp fra morens side.
Godt med en krimbok uten politi som hovedkarakter
Interessant å lese om krim/mysterie om folk som egentlig ikke jobber for politiet, men som tar på seg en slik sak likevel. Ikke at det er realistisk, men noen ganger er det godt å lese krim som det er. Berglund skriver med innlevelse, gode karakterbeskrivelser og miljøskildringer. Den svarte svanen har også et godt driv, så det er ikke mange dødpunkter i denne. Likte også at pandemien var litt i bakgrunnen i stedet for at antibac og maskebruk ble nevnt i hjel, men i stedet fikk man informasjon om verdenstilstanden i begynnelsen av hvert kapittel, slik at det ikke opplevdes som masete, eller at det kvalte plottet.
Det eneste som trekker litt ned er slutten som er noe overdrevent og amerikansk. Med amerikansk mener jeg overdrivelse og en god del action. Det skjer også en vending mellom to karakterer som kom litt ut av det blå, og som ikke var spesielt troverdig, men ikke slik at at det irriterer så mye at det ødelegger resten av boka. En god og lettlest krim med en spesiell sak.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
Dette er første bok i en serie og er usikker på hvor mange bøker det blir. Uansett er det en fin tegneserie for både barn og ungdom, om vennskap, familie og det overnaturlige.
En ny start
Magnus har det kjipt. Han er med moren på flyttelasset og skal bli kjent med nytt hus, en ny by som heter Vandredal, og ny skole. Faren hans er ikke med dem, og hver gang han prøver å møte Magnus, er det noe som skjer. Samtidig er Magnus i sorg for det er ikke lenge siden katten Blåveis døde. Det tar tid å finne nye venner og de to han blir kjent med på den nye skolen, er kanskje ikke mors beste barn, og Magnus havner derfor ofte i knipe.
Da moren hans kjøper en kattefigur til ham som gave på grunn av at den ligner på Blåveis, får han seg litt av en overraskelse. Med den figuren, er det et spøkelse og hun heter Saga. Går hun og Magnus overens? Og vil Magnus hjelpe Saga henne med noe fra fortiden?
Det første møtet er en kort bok på 101 sider med mange illlustrasjoner og lite tekst. En bok som er lett å komme seg gjennom, men som også byr på en god historie. Den er godt mulig noe typisk for oss voksne, men på en måte gjør det ikke noe da det er en koselig bok. Fargebruken minner meg litt om Nordlys serien av Malin Falch, noe som er positivt ment.
Ekte vennskap?
Likte vennskapet mellom menneske og spøkelse, temaet om hva som er rett og galt, og at også Magnus og Saga har sine oppturer og nedturer i vennskapsforholdet deres. De forsvarer hverandre så godt de kan, og når de er sure på hverandre, viser de det tydelig. Det er litt morsomt.
Søt bok om turbulent familieliv, uvanlig vennskap og det å passe inn på et nytt sted. Boka inneholder fargerike og nydelige illustrasjoner. Den eneste nedturen er som nevnt at det ble litt åpenbart, men var spent og interessert i å lese bok nummer to som heter Poltergeist.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Ikke mange damer er privatdetektiv.
Et lite snev av Mikke Mus
Men det er Oilvia Henriksen og samboeren hennes Torstein er politi. De jobber dog jobbe ikke sammen, da Olivia ofte får beskjed om å holde seg unna drapssaker. Det er bare det at Olivia har sin egen måte å jobbe på, og hun har for vane å være der det skjer, litt som Mikke Mus.
Noen beinrester blir funnet i hagen til en venninne av Olivia, og en ring med navnet Gro på. Hvem er denne Gro og er hun fra nærområdet? Da Olivia går i nabolaget for å spørre folk om noen kjenner noen som heter Gro, kommer Olivia over et mulig åsted. Inne i et av husene, finner hun noen livløs på gulvet og det er den berømte forfatteren Fie Frantzen. Er det virkelig et åsted eller var det bare en ulykke? Forfatteren var kjent for å sine venner og fiender. Olivia blir invitert til skrivekurs, og det gir henne en ypperlig mulighet til å snoke litt i miljøet, finne ut mer om den døde og den mulig skyldige.
Dette er bok nummer åtte i Olivia Henriksen og det er feelgood/kosekrim. Det er ikke en sjanger jeg leser mest av, så er ingen "ekspert" på det området. Olivia er noe for seg selv. Hun, som nevnt tidligere, har sin egen måte å jobbe på, og det er ikke bestandig hun klarer å gjøre som førstebetjent Evert Karlsen sier, om å holde seg unna alvorlige drapssaker. Hun liker også å spille litt skuespill på politistasjonen og ellers for å å få viljen sin og når hun fisker etter spor.
Skrivekurset er mer spennende å lese om enn samboerskapet
Syntes skrivekurset var det mest interessante med boka selv om det var fiksjon, for det var interessant å lese om forfattermiljøet. Mange forskjellige personligheter samlet på et sted. Så likte å være en del av det, og man bare forventer det verste. Olivia Henriksen er ikke spesielt troverdig som privatdetektiv, men hun har personlighet og vet hva hun står for. Men brydde meg ikke mye om samboerskapet hennes med Torstein som er noe trøblete, som det kan være i fleste forhold. Likte bedre å lese om jobben hennes og båndet til Evert fremfor privatlivet.
Lauritsen Kjølner skriver med god humor, glimt i øyet og Olivia Henriksen er noe for seg selv. Selv om dette ikke er troverdig krim, var det underholdende og det er en feelgood krim med sjarm.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)
Da er tredje bok i Tom Grayston serien lest, og kan den måle seg med de to andre bøkene?
Slakt er en av debutbøkene som har imponert meg mest, fordi den var svært mørk og hadde en tempo som jeg likte. Kleptokratiet er en god krimbok det også, men den var ikke like sterk som de to andre bøkene han har tidligere utgitt.
Risikabelt yrke
Kleptokratiet er om to damer med viktige jobber. Den ene av dem er norsk og hun er miljø og menneskerettighetsforkjemper. På grunn av deres spesialfelt, bor de i Kongo hvor de deler en leilighet. Noe i leiligheten skjer slik at noen dør, og Tom Grayston blir satt på saken. Han tar med seg et team og reiser til Kongo. Han blir skuffet da damene velger å bli værende der i stedet for å bli skremt til å dra hjem. De tror på det de gjør, og derfor er de nødt til å bli værende. Men jo mer de snoker rundt .... jo større kommmer de i fare, og da Sofie Christensen blir kidnappet, insisterer Tom på å dra tilbake til Kongo.
Er det noe Skjerven kan, er det å skrive troverdig krim fordi han skriver om temaer han er svært kunnskapsrik om, og teamer som er aktuelle. Selv om boka tar for seg aktuelt tema og ting som engasjerer, blir Kleptokratiet vel saklig. Det blir veldig mye informasjon slik at noe av spenningen fra hans tidligere bøker uteblir. Jeg stusset også på fortellerstemmen som virket en smule annerledes. Etter å ha lest etterordet forsto jeg årsaken. Kleptokratiet begynte Skjerven å skrive på i 2015, men i stedet ble Slakt hans debutbok og så kom oppfølgeren Blod er tykkere enn vann. Han skrev denne boka mellom disse bøkene. Så ikke rart at fortellerstemmen føltes noe annerledes. Han skriver fremdeles godt, men følte jeg ikke ble like revet med denne gang. Det ble for saklig. Jeg liker at krimbøker er troverdig og tar for seg viktige temaer, men syntes det ble litt for mye av det denne gang. Dermed ble det noe småtørt for min del.
Leser gjerne mer om Tom Grayston
Liker fremdeles å lese om Tom Grayston, både på jobb og privat. Han har nylig flyttet til Oslo for å jobbe for Kripos, og han får ha barna sine hos seg av og til, og forholdet til barnemoren er noe komplisert. Han er heller ikke en typisk hverdagshelt som skal skyve seg selv foran alle andre i enhver tid. Han gjør bare jobben sin. Denne reisingen Tom gjør mya av i denne boka, minnet meg også litt om bøkene til Sven G. Simonsen.
Selv om jeg ikke ble like begeistret over denne som mange andre ble, vil jeg fremdeles lese videre i Tom Grayston serien, fordi jeg er fremdeles interessert i hvordan det vil gå med ham, og de andre han jobber sammen med, og ting som skjer i privatlivet. For som sagt, Skjerven skriver godt. Det var bare teamet jeg ikke gikk helt overens med denne gang. Anbefaler også at etterordet blir lest som er svært informativt, og Skjerven har en CV mange av oss bare kan se langt etter.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold, mot en ærlig anmeldelse)
Jeg har ikke leste mange bøker av Kerstin Ekman, men Løpe ulv var en av bøkene som fristet mest i høst.
Magisk øyeblikk
Tidligere har jeg bare lest Hunden for noen år siden som jeg likte godt. Løpe ulv er også om dyr, men ikke fortalt fra et dyreperspektiv denne gang, men fra en jeger. En jeger som har vært det i hele sitt liv, men etter synet av en ulv, er han nå er i tvil om han skal fortsette å jakte eller ikke, om det går an å skifte mening etter så mange år. Han har lyst til å dele opplevelsen med sin bedre havldel, men noe gjør til at han holder den hemmeligheten for seg selv. Han har lyst til å holde hemmelig synet av ulven for seg selv en liten stund til, som om det var noe magisk, noe som er forståelig.
Etter noen helseproblemer og med tanke på at han nettopp har fylt 70 år, er han nødt til å gi seg som jaktleder og la noen andre overta. Det er ikke alltid enighet da det er litt intriger i jaktmiljøet, også. I handlingen ligger spenningen om ulven kommer til å bli fredet, eller om en eller annen jeger har et annet syn enn det Ulf har fått etter det mektige synet av ulven.
Kampen om å overleve
En bok som er noe vanskelig å forklare da det er en svært kort roman på 176 sider, og man kan ikke si så mye uten å røpe noe. Det er en utfordring. Men Ekman skriver godt og det er det ingen tvil om. Hun er veldig god på naturskildringer og beskrivelsen av båndet mellom mennesker og dyr, hva som er rett og galt når det gjelder hvilke ville dyr som får leve og ikke. Hvem har rett til å bestemme det?
Synes også det var fint å lese om eldre mennesker som har vært sammen svært lenge, som også tar vare på hverandre i godt voksen alder. De bor noe avsideliggende til, omgitt av natur og noen få venner. De har en voksen sønn sammen, som bor langt unna. De har vanligvis hverandre og hunden. Det er mye ensomhet og stillhet i deres hverdag. Noe som beskrives godt.
Spenningen i boka er om denne ulven som Ulf så, kommer til å få leve eller ikke, og om en jeger kan skifte mening om jakt eller ikke, er en spennende tanke. Boka er god på mange måter, både karakterskildringene og at man kanskje kjemper en ensom kamp om noe, men følte at romanen manglet noe. Ikke nødvendigvis klimaks, for jeg liker Ekmans lavmælte tone, men et eller annet. En større intensitet eller noe. Men det var interessant å lese om knivingen i jaktmiljøet og syntes det var mer interessant å lese om hovedpersonens jaktsyn som eldre mann og jaktlaget, fremfor ekteskapet.
Men for all del en bok som er vel verdt å lese, spesielt hvis man er glad i dyr og natur.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Rundt Halloweentiden leste jeg The Bone Curse av Carrie Rubin. Ukjent bok og forfatter for min del, men det har litt sjarm det også. The Bone Curse er første bok i Benjamin Oris serien. Kommer jeg til å fortsette?
Interessant begynnelse
Benjamin Oris har mange baller i lufta. Han er medisinstudent og går tredjeåret, men er usikker på om han kommer til å fullføre da mye skjer rundt ham. Han er oppdratt av to fedre og den ene døde av sykdom for noen år siden. Han har også en leder på sykehuset som setter ham på prøve, og derfor føler han seg aldri bra nok. Etter en tur til katakombene i Paris med sin platoniske venn Laurette og tilbake til Philadelphia, er det et sår på armen hans som ikke forsvinner etter at han kuttet seg på et gammelt bein i katakombene. Allerede da fryktet Laurette det verste, og at forferdelige ting ville skje, men Benjamin mener hun bare er hysterisk og overdriver. Men da flere ting skjer rundt ham, som han føler han er skyld i, aner han det verste og frykter at Laurette kan ha rett. Hviler det en forbannelse over ham?
Både coveret og konseptet virket virker horroraktig, men det er thriller med horrorelementer. Etter en start som var knallgod, ble det hele noe latterlig og mer tåpelig enn skremmende. Likte stemningen i begynnelsen og intensiteten, men så ble begge deler noe slapphendt underveis. Da mistet man fort interessen.
Godt konsept som drukner i for mange teamer
Suspensen ble tatt bort av Grunnen er at selv om det var ment å være seriøs thriller, ble man skuffet over at tonen ble mer og mer komisk. Det er som om forfatteren prøver for hardt og dermed mister retningen. Noe som er synd med tanke på det gode utgangspunktet som var svært fengslende. Det var to temaer som ødela hele interessen, og det var overtroiske elementer og foreldrerollen. To ting jeg ikke er interessert i å lese om, spesielt ikke i i thriller og horror bøker. Den overtroiske delen tar for mye plass og var total uinteressant og foreldrerollen er jeg generelt ikke interessert i å lese om. Synes ikke det er spennende eller rørende. Syntes at horrordelen som var der i begynnelsen i boka, forsvant ganske raskt, og det føltes heller ut som en blanding av roman og komedie.
En annen ting som ikke interesserte meg spesielt mye i boka var karakterene. Den eneste som var litt spennnende å bli kjent med, var Laurette, som var både litt morsom og bestemt. Benjamin Oris fikk jeg ikke helt taket på da han var litt overalt og samtidig manglet noe dybde. Syntes han ikke passet som hovedkarakter.
Så dette ble dessverre en gigantisk nedtur, særlig når dette er en førstebok. Likte ikke utviklingen i handlingen og ikke karakterene særlig mye, derfor ble det hele egentlig småirriterende lesing. Så kommer nok ikke til å lese oppfølgeren, da første boka manglet både stemning og thrillerfaktor. Kjedet meg halvt i hjel med denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
I slutten av mars begynte jeg å lese første bok i Dødens spill trilogien, boka har samme tittel som trilogien, og i november leste jeg ut Mørkets tjener, som vemodig er siste bok i trilogien.
Avhengighetsskapende lesing
Første bok ble utgitt i 2020 og det var helt tilfeldig jeg sparte på bøkene til den siste boka ble utgitt i år, noe jeg gjorde klokt i, for dette var en fengslende trilogi, og en av de sterkeste ungdomsbøkene jeg har lest på en god stund.
I Mørkets tjener blir man kjent med Martin som har vært gjennom en tung tid. Han har vært innlagt en stund og han husker ikke mye av tiden rett før han ble innlagt. Han blir hentet av moren hans som tar ham med til Hommelvik, der alle bøkene tar plass. Hommelvik er i Trøndelag, og det er morsomt å lese paranormal grøss fra Trøndelag, for det er det ikke mye av.
Han får vite at Rebekka er på rømmen, men at hun godt mulig befinner seg i Hommelvik. Hun gjemmer seg fordi noen mener at hun er skyld i noe, men han tror hun er uskyldig. Han er nødt til å finne henne og renvaske henne, for han kan ikke miste henne, for noe sier ham at de to hører sammen. Han kan i hvert fall ikke leve uten henne. Men det er ikke så lett å komme tilbake til et småsted der man blir betraktet som en "gærning" bare fordi man har vært innlagt. Er Martin nødt til å redde Rebekka ut av knipa helt alene?
Som kjent er jeg ikke akkurat i målgruppa, men jeg leser barnebøker og bøker for ungdom likevel, fordi jeg liker å holde meg oppdatert i hva som blir utgitt for forskjellige målgrupper.
Voksent språk som fenger
I Mørkets tjener er det mer hopping frem og tilbake i tid enn de andre to bøkene, men Elvedal gjør det på en forståelig måte, og hoppingen i tid har en mening med det. Jeg liker bruken av overnaturlige elementer, åndebrett, og de svarte sommerfuglene som dukker opp. Handlingen er en smule forutsigbar for voksne lesere, men det gjør ikke noe. For man blir fryktelig engasjert og man vil vite om man har rett eller ikke. Som i de andre bøkene har Elvedal et tøft og modent språk. Hun skriver modent språk som ungdommer fortjener å lese, for synes ofte i ungdomsbøker at språket blir i overkant barnslig, men det er det ikke i disse bøkene.
Er ikke helt fan av å lese om romanse i hverken ungdomsbøker eller i bøker for voksne, men i ungdomsbøker er det nesten obligatorisk virker det som å skrive litt om romanse og følelser. Skjønner jo hvorfor siden de fleste i den målgruppa synes at det er spennende, men jeg ville ha likt boka bedre uten romansedelen, men heldigvis er det ikke mye av det. Det overdøver ikke resten av konseptet.
Synes kanskje Martin ble en smule slitsom å lese om i lengden da han har mye usikkerhet og andre ting han sliter med, men man skjønner hvorfor han er som han er, men likte best å lese om Rebekka og andre karaktererer.
Er også noe skufffet over avslutningen da det er en type slutt jeg ikke har helt sansen for, men i og med at boka er skrevet for ungdom, skjønner jeg godt hvorfor trilogien sluttet på den måten det gjorde. Det er ingen dårlig slutt, men hadde vel forventet noe "mer". Men for all del, boka har mange andre spennende elementer og synes at alle tre bøkene er gode på hver sin måte. De utfyller hverandre veldig godt.
Vemodig at trilogien er over da jeg brukte bare noen få måneder på å lese den ut. Spennende persongalleri, blandingen av tenåringsproblemer og det overnaturlige, og herlig språk. Men denne verdenener ikke helt over da det skal bli en Tv-serie. Blir skuffet hvis den blir spilt inn i Oslo ...
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Stephen Lloyd er kanskje et ukjent navn, men han har produsert Tv-serier som Modern Family og How I Met Your Mother. Nå debuterer han som horrorforfatter.
To Tv-serier jeg aldri har sett, men selvfølgelig hørt om og vet det er komedier. Har bare aldri vært nysgjerrig nok til å se en eneste episode. Jeg liker noen komiserier, men det er ikke mange. Liker da de som er litt gammeldagse fremfor de moderne komiseriene.
En verdifull bok er forsvunnet
Friend of the Devil ble utgitt tidligere i år. Handlingen går litt tilbake i tid, nemlig 80-tallet og man møter forsikringsetterforsker Sam Gregory som er krigsveteran. Han blir hyret til å komme til en internatskole som består av rike studenter. Han er der fordi en viktig bok er blitt stjålet fra safen i biblioteket. Det skal være en slags bok om heksekunst og diverse, som er svært betydningsfull, og hans jobb er å finne synderen som har tatt den. I mellomtiden forsvinner folk fra skoleområdet.
Dette er Stephen Lloyds første bok, og den er ikke særlig stor. Det er en liten bok på 225 sider og likevel opplevdes den som svært tungtrødd. Denne Sam Gregory virker mer tafatt fremfor en kul forsikringsetterforsker. Han er noe voldelig og tror han kan være som han vil mot de han oppsøker i boka. I stedet for en grøssende horrorbok fikk jeg en slags satire og humoren er bare klein.
Rare karakterer
Karakterene ble jeg heller ikke helt klok på da mange av dem har en liten rolle, og Sam Gregory er som en slags skygge av seg selv. Noe som er litt av poenget også, men likevel. Det var ingen spenning i noen av karakterene som var ganske personlighetsløse. Denne Sam Gregory var mer barnslig enn morsom i måten han angrep de andre på i avhørene sine.
Jeg liker bøker om heksekunst og hekseri generelt som tema, men denne boka hadde svært lite om det. Det var ikke mye til horror før mot slutten og da ble det ganske forhastet og man var på en måte lei av hele boka. Skrivestilen er alt for tørr og rar, derfor ble det et slit å komme seg gjennom boka. Det ble bare ikke den boka jeg var på utkikk etter.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg og forfatterskapet til Jo Nesbø har vært noe hanglete. Jeg har blant annet gitt terningkast fem til Snømannen og terningkast 1 til Flaggermusmannen. Jeg hatt litt av og på forhold til bøkene hans.
Har lest noen av Harry Hole bøkene, men ikke i kronologisk rekkefølge og noen av Nesbøs enkelstående bøker. Selv om jeg ikke har lest Harry Hole bøkene i kronologisk rekkefølge og ikke fått med meg hele serien, så får jeg likevel med meg hva som har skjedd i Harrys privatliv. Det er jo også en ny sak i hver bok. Jeg er ikke nøye på å lese krimserier i riktig rekkefølge, men lesere er jo forskjellige.
En seriemorder eller tilfeldigheter?
I Blodmåne møter man en mulig seriemorder. En eiendomsbaron er veldig opptatt av å renvaske seg etter at to jenter som var på samme fest hjemme hos ham, og deretter funnet døde senere på forskjellige steder. Er det samme person som står bak de mulige drapene, eller er det tilfeldig? Harry Hole selv er et helt annet sted i verden, nemlig i Los Angeles for å drukne seg i sorger. Han føler seg på mange måter ferdig. Han får oppdrag av denne eiendomsbaronen om å sette ham på saken for å renvaske seg, men Harry er ikke spesielt interessert, men da en eldre kvinne han er glad i, blir tatt som gissel, skjønner han at han ikke har noe valg, og drar da tilbake til Norge. Men har han noe å bidra med?
Harry Hole er seg selv lik. Han gir faen, men samtidig ikke, ikke når det gjelder hans nærmeste, uansett hvor lavt han selv har sunket. Han stiller alltid opp når det gjelder. Spørsmålet er om alle han stiller opp for, ser behovet.
Forutsigbar slutt, men spennende sak
Som den skeptikeren jeg er når det gjelder Harry Hole bøkene, innrømmer jeg at jeg har sansen for ham, fordi han er laidback og gjør ting på sin egen måte. Jeg likte også selve boka ganske godt fordi temaet er av interesse og man lærte mye nytt. Det er ingen tvil om at Nesbø skriver godt og drivende, så skjønner hypen. Synes bare ikke at bøkene er så unike. Jeg liker deler av verdenen Nesbø har skapt, spesielt karakterene og noen ganger sakene han skaper. Likte denne saken veldig godt som både er dyster og fengslende. Selv om den mulige synderen var noe forutsigbar for min del, var det likevel spennende å se hvordan avslutningen ble flettet sammen. Syntes også at kulissene ga god stemning til det som skjedde mot slutten.
Er fremdeles ingen blodfan av Nesbø/Hole bøkene, men jeg er interessert og jeg leser mer enn gjerne neste bok, for likte godt stemningen i Blodmåne som var dyster, grov og brutal. Ingredienser en krimbok skal ha etter min oppskrift. Synes fremdeles at Snømannen er hans beste. Med tanke på at jeg ennå ikke er en blodfan, har jeg i det minste sluttet å himle med øynene hver gang jeg ser en Nesbøbok, og det må vel være et godt tegn?
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Har alltid hatt et anstrengt forhold til julebøker, for oppskriften deres minner meg altfor mye om romantiske komedier; fluffy og fjollete. Men prøver å få med meg noen julebøker i året, i håp om å komme i julestemning, noe som ser ut til å mislykkes i år også. Denne juleboka var i det minste litt annereldes.
Kan gode gjerninger gi håp?
Emma har vært gjennom en tung tid. Man vet at hun mistet mann, men vet ikke hvordan og hvorfor hun føler seg skyldig. I hvert fall får man ikke vite det med det første. Hun driver en butikk det går dårlig med, og søsteren henens Magda, har blitt mer intens med besøkende sine og maset sitt siden hun styrer med økonomien. Men er det en grunn til at hun dukker opp i butikken stadig oftere enn før? Emma er også lei av maset hennes om at Emma må finne seg en ny hobby for å få mer "ut av livet" sitt, men Emma føler seg ikke klar for det. Hun har mer enn nok med å styre med butikken og komme over det vonde hun ikke snakker om. I stedet for å følge Mauds hobbyliste, bestemmer hun seg for å lage sitt eget prosjekt ved en tilfeldighet. Nemlig å gjøre en god gjerning for andre hver dag frem til den 24, nesten som en julekalender. Gjerningene trenger ikke å være like store hver dag, men nok til å glede andre. Spørsmålet er om alle kommer til å sette pris på det, eller om hun bare kommer til å være i veien? Og hvordan vil det gå med butikken? Hun har tross alt ingen plan b ...
En ukjent julebok som ble utgitt på norsk i fjor, og er en av de mer voksnere julebøkene jeg har lest. Oppskriften er noe av det samme som de andre julebøkene jeg har lest oppgjennom årene, men det er gjort på modnere og en mer "troverdig" måte. Karakterene virket jordnære og jeg likte søsterbåndet mellom Emma og Magda. Venner og litt krangling, som med fleste søskenforhold. De gode gjerningene i konseptet er ikke spesielt original, men var interessant å lese om. En slags annen type julekalender. Hun møter også mange forskjellige folk gjennom disse påfunnene hun gjør daglig for å fullføre dette prosjektet. Emma lærer seg nye ting om seg selv og andre rundt seg.
Ikke like klissete som andre julebøker
Hørte denne på lydbok og likte blandingen av småkoselig og alvorlig handling. Noe skuffet over avslutningen, da dette er en av grunnene til at jeg ikke liker julebøker eller romantiske komedier. Man skjønner da fort hvor retningen ting går. Men som sagt, 24 gode gjerninger er en av de bedre julebøkene jeg har lest, og hadde ikke så mange av kjennetegnene fra romantiske komedier, som en del andre julebøker har en tendens til å ha. Kunne ha tenkt meg mer dybde i karakterene, men så er det jo en julebok ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Ofte kjøper jeg bøker på måfå for å prøve meg på forfatterskap jeg ikke har lest noe av tidligere av ren nysgjerrighet. Noen ganger blir man positivt overrasket, og andre ganger kjempeskuffet. Man vet aldri, og det kan være noe av selve spenningen i det hele.
De døde kommer tilbake
Tim Waggoner har hittil for meg vært et ukjent navn, men det er kjekt å få med seg kjente og ukjente forfatterskap. Å lese bøker av sine favoritter hele tiden kan bli noe kjedelig i lengden. I We Will Rise blir man kjent med noen inbyggere i Echo Hills, Ohio. De opplever rare ting, blant annet at noen av deres nærmeste kommer tilbake fra de døde, og virker noe ulik seg selv. Det virker som det er en slags bølge av noe slag som rammer flere kanter av stedet. De døde er voldelige og sluker til seg alle levend,e slik at de døde blir bare flere og flere. Vet det ikke høres ut som en fornuftig forklaring til handlingen, men boka er alt annet enn fornuftig. Vi blir kjent med noen karakterer en liten stund denne galskapen skjer og når de er midt i det. De slår seg sammen i håp om å flykte fra denne monsterbølgen av døde som har kommet tilbake til den levendes verden, men er det mulig å flykte fra noe uten en videre plan enn å prøve og komme seg ut av Echo Hill?
I boka blir man kjent med forskjellige karakterer gjennom deres perspektiv. Man blir blant annet kjent med en ung mann som som har et anstrengt forhold til sin døde far som alltid herset med ham mens han levde. Man blir også kjent med en ung tenåring som har skiftet kjønn, og om en bror som har noe dårlig samivttighet fordi broren hans døde mens de var med faren deres på fisketur. Samtidig blir vi kjent med noen flere karakterer.
Ikke min type horror
We Will Rise ble utgitt av Flame Tree Press tidligere den aller første dagen i år og det er et av mine favorittforlag, og har lest mange gode horror bøker derfra, og derfor var det en av grunnene til at jeg valgte denne. Men dessverre ble dette en gigantisk skuffelse. Boka minte meg mer om en ufrivillig satire i stedet for skikkelig horror, og mange av karakterene føltes ikke helt ekte. Morsom spøkelsesbok med en annnen type form, men bortsett fra det, ble dette dessverre en svært kjedelig bok. Boka hadde lite utvikling, ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med, og det hele ble tåpelig fremfor grøssende. Noe som er synd da coveret er stilig og håpet at handlingen ville gi noe av den samme stemningen. Jeg er heller ikke interessert i å lese om nekrofili, men heldigvis var det ikke en stor del av det i handlingen. Problemet mitt med denne boka er at det hele ble for tullete. Jeg liker tullete horror en gang i blant for det har sin sjarm det også, men denne gang ville jeg ha noe grøssende og alvorlig. Dermed ble denne en nedtur. Jeg ble heller ikke fan av fortellerstemmen som var noe stiv og tvunget. Jeg klarte ikke helt å leve meg i det som foregikk, og dermed ble boka noe kjedelig.
Kort oppsummert: Tåpelig og kjedelig horror. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Snø er tilbake med nye utfordringer.
Mer Snø
Hun heter egentlig Lydia Winther og hun dukket for første gang opp i Nabovarsel. Hun er kjent for å være i bransjen som veldig ung, og Marian Dahle har lagt merke til et talenthun har, og som jobben kan ha bruk for. Marian Dahle selv har en liten rolle i boka da det er ferietid, mens Snø opplever en slags splittelse i jobben. Hun er også redd for å møte en viss person hun har hatt en greie med ....
I mellomtiden blir man kjent med en gammel gård som drives av en godt voksen kvinne. Hun hjelper å gi kvinner som har vært i voldelig forhold et hjem, og gi dem trygge rammer til de finner ut hva de skal videre. Det er ikke åpent hele året, så tiden må brukes effektivt. Sammen hjelper de hverandre med hverdagslige sysler. Men eieren av gården liker det ikke da en av kvinnene begynner å snoke i området, og finner blant annet overvåkningskameraer utenfor.
Det er også minstenkelig når noen menn bare forsvinner. Klarer Snø å finne en sammenheng med alt dette?
Ikke begeistret over den nye retningen
Etter flere år med Cato Isaksen, er det uvant å lese om nye karakterer, først Marian Dahle og nå Lydia Winther. To helt forskjellige kvinner. Skjønner godt at forfattere ønsker å utvikle forfatterskapet sitt og prøve seg på nye ting, men personlig savner jeg Cato Isaksen. Selv har jeg ikke spesielt sansen for Dahle eller Snø. Dahle er kald og upersonlig, og Snø er superflink og oppmerksom. Man skjønner hvorfor de er som de er, men likevel synes jeg ikke de er like interessante som Cato Isaksen, og merker at han er et savn. Det er noe som mangler når jeg leser de nye bøkene av Lindell. I de fleste bøkene av Lindell var det uhygge, engasjement og man ble helt oppslukt, og merker at disse delene mangler i de siste bøkene hennes. De er ikke like avhengighetsskapende.
Det samme opplevde jeg med Fremmedlegeme som ble utgitt i høst. Lindell og Fossum er kvinnelige forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, men opplever litt av det samme problemet med begge to. Etter at de har beveget seg på nye områder, har ikke forfatterskapet deres vært helt det samme som før.
I Fremmedlegeme beviser Lindell at hun fremdeles skriver godt og hun er god på å finne på spesielle krimsaker. Men Fremmedlegeme var dessverre ikke like engasjerende og man skjønte for tidlig hva som foregikk. Syntes også at avslutningen var noe komisk og lite troverdig. Lindell kan bedre enn dette. Det har hun bevist mange ganger før og jeg kommer til å lese flere av bøkene hennes, siden det er et forfatterskap jeg kjenner godt til. Drømmefangeren er fremdeles min favoritt av henne.
Fra min blogg: I Bokkhylla
(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Lingering ble utgitt tidligere i år, og jeg leste den ganske tidlig i høst. Det var en stor skuffelse.
Hadde ikke hørt om boka eller forfatteren før, men det er alltid interessant å lese av forfattere man knapt har hørt om. Noen ganger finner man nye favoritter, andre ganger ikke.
Man kan jo ikke gå lei av å lese om hjemsøkte hus?
Lingering er hjemsøkt hus horror. Det er et oppbrukt konsept, men et konsept jeg aldri går lei av. Det er noe med hjemsøkte hus som alltid fascinerer. Men paret i boka synes nok ikke det er like fascinerende. Christy og Paul er på utkikk etter hus som ligger noe øde til, da de er lei av å ha naboer i nærheten. De ønsker mer privatliv. Derfor får de omvisning i et hus som ligger nærmere naturen. Det tar ikke lang tid før de blir overbevist og tar med seg hunden, Maggie til sitt nye hjem. Men innflyttingen går ikke som planlagt da Christys far er alvorlig syk, og hun må dra dit for å pleie ham. På grunn av pandemi, er det vanskelig å finne et sykehjem han kan bo i. Hun har ikke et godt forhold til faren sin da hun ble misbrukt av ham da hun var liten, og moren hennes forlot dem. Så barndomshjemmet er både klaustrofobisk og deprimerende. Paul må derfor gjøre deres nye hus klart uten henne foreløpig. Han rekker ikke å være der lenge før han merker at hunden Maggie oppfører seg rart, og han selv legger merke til ting som ikke er helt normalt. Skal han fortelle noe til Christy, eller late som ingenting når hun selv kommer for å bo der?
Boka er ganske kort og lettlest, men opplevdes som veldig seig da den manglet både skrekk og stemning. Man skjønner at paret lever mitt i en pandemiperiode, men man trenger ikke å nevne avstand, håndvask og slike ting hver gang de er sosiale. Man skjønner tilværelsen, så all den gjentakelsen var strengt tatt unødvendig. Det på en måte overdøvet konseptet, noe som er synd. Skjønner også at det er tung for paret å være borte fra hverandre i en lang periode, men noe slitsomt med miss you, og slike samtaler underveis i boka. Veldig gjentakende og kjedelig å lese om.
Lite stemning og detaltjerte beskrivelser av huset
Det var heller ikke så mye beskrivelser av selve huset. Så hadde ikke gjort noe om flere detaljer av det slik at det ville være lettere å se det for seg. I stedet så jeg for meg huset på coveret, og det blir ikke helt det samme. De overnaturlige elementene var det heller ikke særlig mange av, så så ikke poenget med å bli hysterisk av den grunn.
Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween som jeg først hadde tenkt, for ikke nødvendig å ødelegge en favorittsesong med dårlig horror. Dette var bare kjedelig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Å bo i en husbåt er vel bare idyllisk?
Spesielt forsvinningsnummer
For Hannah er det noe klamt. Hun er ikke helt godkjent som stemor ennå av Owens datter, Bailey. Hun setter henne på prøve, og Hannah gjør alt for å få ting til å fungere som en familie. Men familien oppløses en dag da hun minst venter det. Hun får en lapp på døra av en fremmed med bare en setning. Den er skrevet av Owen. Det virker ikke som om Owen kommer hjem, i hvert fall ikke med det første. Det virker som om det er opp til dem fra nå av om hva som skal skje fremover. Gjennom media får de vite at firmaet Owen jobber for, er i knipe, og Hannah er usikker på om Owen har rømt fra sitt eget liv på grunn av det, eller om det ligger noe mer bak. Med hjelp av Bailey er de nødt til å finne spor om Owens fortid i håp om å finne ut hvor han eventuelt gjemmer seg. Samtidig må de være innstilt på at det kanskje ikke får se ham igjen.
Familiehemmeligheter og mysterier er noe jeg er svak for, så derfor måtte jeg lese denne. Det siste han fortalte meg fikk Goodreads Choice Awards 2021 - Best Mystery & Thriller of 2021. En pris som jeg synes er noe ymse selv om jeg også er bruker av Goodreads. Så det har vær en bok som har vært godt synlig en god stund.
Fattig fortellerstemme
Konseptet er god og fengslende. Alltid spennende å lese om karakterer som plutselig forsvinner, og lure på om de har forsvunnet frivillig eller ikke. Det er et konsept jeg aldri går lei av, men dessverre blir dette gode konseptet ødelagt av noe stusslig fortellerstemme. Det blir en del overforklaringer, og språket til Bailey er noe barnslig med tanke på alderen hennes. Vet det er for å virke tøff, men det blir ikke helt troverdig.
Denne handlingen hadde mange ingredienser som jeg liker å lese om i thrillere og mysterier, men dessverre blir det ødelagt av en noe klønete fortellerstemme som har behov for overforklaringer, og karakterene blir noe bleke. Både karakterene og handlingen kunne ha trengt mer energi for dette ble for tamt. Men jeg gir ikke opp jakta etter en god psykologisk thriller.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Det har ikke vært mange horror bøker som ble utgitt i år, som har fristet mye, i forhold til utgivelsene i fjor, men denne var en av de få, og som jeg faktisk også likte.
Lønner seg å gå i ukjent terreng
Jeg velger ikke alltid de mest kjente utgivelsene, men også de mindre kjente som nesten aldri blir kjent. Det er litt morsomt med begge deler, for da man vet man ikke helt hva man går til. Man må ha litt spenning i hverdagen.
I Shadow Flicker blir man kjent med Oscar. Han er homofil og har nylig vært gjennom et tøft brudd. Han er forsikringsagent, og han får et oppdrag gjennom et annet firma, et firma som har ansvaret for vindturbiner som er satt opp på Kidney Island. Oscar jobber ikke i deres firma, men han blir hyret av dem for å dra dit, intervjue innbyggerne som påstår at de får helseplager av disse vindturbinene, og skrive rapport. Oscar blir takknemmlig for dette oppdraget for å slippe og tenke på bruddet.
Fascinerende tema og handling
Innbyggerne påstår som nevnt at det er vindturbinene de får helseplager av, og de sliter med forskjellige helseplager. Noen sliter med å sove, andre sliter med hodepine, og noen hallusinerer. Vindturbinene kaster lange og urolige skygger i skumringstimene, og da er det lett å se at noe er der, som kanskje egentlig ikke er det er der, eller ikke skulle ha vært der, men er det egentlig hallusinering?
Mens Oscar prøver å gjøre jobben sin som er å samle inn informasjon, er ikke alle like snakkesalig, og han opplever fiendlighet fra en gjeng menn som ikke liker turister/gjester. Spørsmålet er da om han får skrapet sammen en rapport, eller om han må dra tomhendt fra øya.
Bastianelli var til nå et ukjent navn, men kommer nok til å lese mer av ham. Likte hans rolige oppbygning med bruk av isolasjon og bruk av annen type horror enn man var vant til. Boka er på ingen måte nifs, dessverre. Savner å lese nifse horror bøker, men de er vanskelig å finne. Selv om denne ikke var nifs, hadde boka en del undertoner, dyster stemning og det er også morsomt når horror klinker til med akutelle tema som vindmøller/vindturbiner, som var et heftig tema rett før og i begynnelsen av pandemien. Diskusjonen er sikkert fremdeles i gang, men den var svært synlig da. Så det er kjekt å se at horror også bryr seg om aktuelle ting en gang i blant.
Syntes også Oscar var en interessant karakter å lese om som prøver å gjøre jobben sin, men som møter på mye motstand underveis. Også fascinerende å lese om at noen av innbyggerne følte på isolajson selv om de var vant til å bo på en øy.
Som sagt rolig og godt balansert horror. Bare synd at jeg ikke gikk helt overens med slutten.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nytt liv, mindre muligheter?
Har alle politietterforskere noe å skjule?
Politietterforsker Lilly Hed har en CV mange kan drømme om. Hun har tidligere jobbet som sjef i en storby, men velger å søke jobb i et småsted. Er det for å få et roligere liv, eller for å flykte fra noen? Hun kommer raskt overens med sin nye makker Katja.
Det er forferdelig varmt, umenneskelig varmt og folk har lett for å gå i tottene på hverandre på grunn av heten, og det skal ikke mye til før brann oppstår. Brannfolk har det mer enn travelt med å holde skogsbrann i sjakk. Men da flere dødsulykker skjer i forskjellige hus, blir Lilly mistenksom, men hun føler seg noe alene om den tanken. Hun blir kjent med Jesper som er brannmann og han har en stor lidenskap for sin jobb.
Da mennesker dør i brann som ikke virker tilfedldig, har Lilly en anelse om at hun har liten tid, hvis ikke det skal gå flere menneskeliv tapt. Men vil de andre på jobben høre på henne at det er noe mistenkelig bak husbrannene som bruker skogbrannene som en slags kamuflasje?
Viktig tema, men typisk handling
Dette virket som en spennende krim da global oppvarming er i vinden og stadig oftere hører man om skogbranner i verden de siste årene. Man blir kjent med Lilly Hed som er ny i et lite sted, og andre synes at det er rart, med tanke på bakgrunnen hennes, da det viser seg at hun er en dyktig etterforsker, samtidig er noen i teamet hennes i tvil da noen fra fortiden kanskje vil ødelegge for henne. Det er en typisk krim om hemmelighetsfulle etterforskere med en fortid de svært lite vil snakke om.
Introen var lovende, da det er en av de bedre introene jeg har lest på lenge. Utrolig intenst og heseblesende. Det er bare synd at resten av boka ikke hadde den samme intensiteten og innlevelsen, fordi etter det, dalte det noe. For det første var ikke Lilly Hed spesielt interessant å lese om. Hun blir noe blek til hovedkarakter å være, nikker veldig ofte, og en viss forelskelse var lett å se på lang vei. Jeg er ikke fan av instalove. Folk som får følelser for hverandre nesten med en gang. Slutten ble heller ikke spesielt alvorlig, en del av det, men ikke måten det muligens blir løst på, hvis saken i det hele tatt blir det. Skal selvfølgelig ikke røpe noe. Mot slutten ble det for mye komedie, selv om det helt klart ikke var meningen. Det var bare ikke en form for avslutning jeg likte.
Bra start og fengende tema, men slapt utført.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
The Good House er horror som kanskje ikke virker å være det med tanke på tittelen ...
Huset i boka blir kalt The Good House av innbyggerne Sacajawea fordi for dem er det et vamrt og elskverdig hus. Angala Toussaint vokste opp i akkurat det huset sammen med sin mor og bestemor. Moren hennes var noe ustabil å leve med, så det var trygt å ha bestemoren sin der, også, som alltid har bodd i huset. Senere tok hun over huset og hadde mange fine år med sin mann og sønn.
Tragisk familiehendelse
Under en 4.juli feiring for et par år siden, hendte det noe tragisk i huset, og Angela opplevde det verste en mor kan oppleve. Familien går i oppløsning og bare noen tjenestefolk er igjen i huset, mens Angela bor et annet sted. Hun vurderer om hun skal selge huset eller ikke. Hun blir oppmuntret av sin nære skuespillervenninne, om å bli med Angela og være i huset i noen dager, mens Angela bestemmer seg. Det går ikke mange dager, før de begge opplever merkelige ting som skjer. Er det trygt for dem å være der?
Dette kan høres ut som en typisk "haunted house" historie, men det er det ikke. Dette er mer om mørke krefter som man ikke helt vet hva det er, eller hva som står bak det hele. Jeg er ikke overbgeistret for fantasy, men syntes det hadde en fin rolle og fin blanding med horror, uten at det ble rotete eller uengasjerende.
Horror med alvorlige temaer
Horror har lett for å bli tøvete, både på film og i bokformat, men jeg synes det er gøy for det har jo sin sjarm når man er vokst opp med sjangeren, og kjenner den ut og inn, men det var også godt å lese en alvorlig og en mer voksen horror bok enn det man har lest på en stund. Tananarive Due har en fin, rolig og sofistikert fortellerstemme. Boka kan mulig være noe langdryg for enkelte, men jeg likte at hun brukte god tid, for det skapte mer stemning og ting ble mer intenst. På den måten ble man også godt kjent med karakterene til tross for at boka besto av et stort persongalleri. Jeg likte også vandringen i tid. Man blir kjent med Angela både før og etter tragedien. Så det er ikke bare horror, horror, men også om sorg og familiebånd. Synes også det er kult at sjangeren av og til tar opp alvorlig tema, som i denne som er: klasseskille og kvinner som tjener mindre enn menn selv de er i samme bransje. En veldig voksen versjon av horror for å beskrive det på den måten.
The Good House er ikke spesielt nifs, men synes at Due får frem en annen type uhygge, en mer hverdagslig uhygge som må kjempe mot mørke krefter, ting man ikke helt forstår, og det får hun til på en overbevisende måte. Til å være horror som ble utgitt i 2003, holder denne seg imponerende godt.
Fra min blogg. I Bokhylla
Sist sett
