Bokelskere.no

Bra at du likte den. Jeg syntes den var totalt håpløs:/

Hei og takk for det. Prøver å bidra når jeg kan:) Og takk for forståelsen:) Takker også for lykkeønskningen selv om jeg ikke har noe snev av håp, men det er bare sånn jeg er. En evig pessimist:)

Kan du se koder i alt?

Kodeknekkeren Ruby Redfort er en tenåringsjente med mye fres i. Hun er smart, kreativ, oppfinnsom og vet det meste. Det finns ingenting hun ikke kan. Derfor er hun hyret som hemmelig agent i firmaet Spektrum. I tillegg til dette må hun leve sitt vanlige liv som skolejente. Hun får ikke røpe hva hun er for noe, men hun røper det bare for bestevennen Clance som aldri røper en hemmelighet, så hennes hemmelighet er trygg hos ham. Han kan hun dele alt med og de finner på mye gøy sammen, bortsett fra ham og noen til (som jeg ikke vil røpe) vet ikke en gang foreldrene hennes at hun er agent og jobber for et hemmelig firma.

Denne gang får hun beskjed om å bli flinkere til å dykke og havet blir et viktig element i boka. Folk blir nemlig kapret av sjørøvere og det går rykter om at folk hører en spesiell hvisking fra et dyr eller noe fra under vannet. Hva kan det være og hvorfor mottar ikke kystvakta nødanrop fra folk som er i fare? Ruby Redfort blir satt på saken. Kan hennes kodeferdigheter løse denne saken eller blir oppdraget for tøft, selv for henne? Det gjenstår å se ...

Ganske tidlig i fjor leste jeg forgjengeren: Ruby Redfort: Se meg inn i øynene, og selv om Ruby ikke er noen favoritt var det noe som fikk meg lyst til å lese oppfølgeren også. Konseptet er ikke noe spesielt i seg selv. Det er jo i samme sjanger som Nancy Drew, Hardy - guttene og Bobseybarna. Man vet hva man får. Det er sånn kose spenningsbøker for yngre lesere. Man tar det man får og lar seg underholde av det, hverken mer eller mindre. Selv foretrekker jeg Nancy Drew av disse, og selv om Ruby Redfort er ingen favoritt, så er hun slett ikke verst. Det jeg liker best med henne og som jeg kjenner meg selv igjen i er bruken av sarkasme. Der er hun veldig lik meg. Hun er skarp i tungen og er ikke redd for å si det hun mener. Det har jeg sansen for. Også er hun litt festlig i måten hun klarer å slippe unna med de utroligste unnskyldningene som bare hun kan komme på. Også liker jeg tonen mellom henne og kollegaen fra Spektrum, Hitch. De stiller opp for hverandre og respekterer hverandre.

Men bortsett fra det syns jeg konseptet var litt tamt. Det var ikke noe fresht eller nyskapende for min del og spenningen var heller ikke helt til å ta og føle på, men grei underholdning, ikke mer eller mindre. Man forventer ikke det store og får det heller ikke. Men av og til er det helt greit og det er en grei bok å slappe av med.

Ruby Redfort: Trekk pusten for siste gang er en sarkastisk bok med kjappe replikker og mange farer. Bortsett fra at det er en ny sak er det ikke mye annet nytt siden forgjengeren. Ruby er like vimsete, sta og altvitende, men syns denne saken hun var satt på å løse var kanskje litt kjedeligere enn hennes forrige sak. Grei underholdning, men ikke mer enn det. Yngre lesere vil nok sette større pris på denne boka og bokserien ellers, tenker jeg. Personlig foretrekker jeg nok Nancy Drew når det gjelder tenåringsdetektiver/agenter i bokformat.

Jeg leser i tre bøker "samtidig" for tiden. Stuelektyren er: I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Nattlektyren er: Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl (jeg er hverken religiøs og har heller ikke troen på selvhjelpsbøker, men fikk den fra et forlag pg jeg leser det jeg får, og lesing er jo ikke det verste man kan gjøre:) Og ved siden av disse bøkene leser jeg: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Jeg har lest hele livet og helt fra jeg var lita har jeg ikke glemt handlingen i en eneste bok. Vet ikke hvorfor, men det har bare vært sånn. Husker til og med de som var dårlige/jeg ble skuffet over og de bøkene jeg elsket. Så ingen handling i en bok har gått i glemmeboken for min del.:)

Jeg syns du skal fortsette med denne tråden selv om jeg ikke alltid er med. Er med når dagsformen tillater det:) Er så lite sosial for tiden. Er fremdeles sykmeldt og arbeidsledig og det kan jeg bli temmelig gretten av. Jeg kan ikke noe for det, men skal bidra når jeg føler for det.

På fredag ble jeg ferdig med Begravelsesriter av Hannah Kent. Og i helga begynte jeg på I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue (en fengende tittel for min del, haha), og Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl. Og ved siden av leser jeg fremdeles i: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

Tror neppe at 2015 blir noe bedre. Blir nok like jævlig og fortvilende som i fjor, og året før der, og året før der osv (dere skjønner tegninga) og beklager mitt dårlige humør. Ønsker likevel både deg og dere andre godt nytt år.

Gamle konflikter har lett for å blusse opp ...

Vi går litt tilbake i tid. Til en tid da jeg ikke en gang var født, nemlig 70 - tallet. Det er på den tiden boka kretser rundt. Byen Famagusta i Kypros er på sitt beste. Der er det liv og folk går med store drømmer. Hotellet Sunrise åpnes, som skal være Kypros største og det mest eksklusive hotellet i området, og ting kan ikke gå bedre. Men en dag forlater alle innbyggerne og turistene stedet i panikk da en gammel konflikt mellom den greske og tyrkiske delen rippes opp igjen. Kommer byen og resten av landet til å bli som før, eller blir konflikten denne gang evigvarende? Bare to familier blir igjen i byen Famagust; familiene Georgiou og Özkan. Mens andre flykter i all hast blir de to familiene igjen og prøver å overleve med det de har, men er det nok og kan de stole på hverandre?

Har aldri lest noe av Victoria Hislop før, men har hørt veldig mye om bøkene hennes. Grunnen til at jeg har styrt unna bøkene hennes er fordi jeg har vært redd for at dette er damelitteratur, og nå som jeg endelig har tatt meg sammen og prøvd en av bøkene hennes, viste det seg at jeg hadde rett. Bøkene hennes blir litt for damete for meg. Med damete når det gjelder bøker så mener jeg at språket er for damete, klisjeene kommer etter tur, det dreier seg litt om forbudt kjærlighet og håpløse drømmer. Med dette forbinder jeg med damelitteratur og jeg fikk til min store skrekk alt dette i en og samme bok. Interessant å lese om krigskonflikten, men skulle gjerne ha lest mer om den i en annen språkdrakt. Alt annet enn i damelitteratur.

Syns språket også ble for kjedelig, og karakterene for platte. Det var ingen som skilte seg noe særlig ut og det var lett å gjennomskue dem. Syns omtrent hele boka ble for forutsigbart. Jeg oppfattet ting lenge før karakterene selv gjorde det og det irriterer meg, at de av og til kan være så utrolig trege i oppfatningen i enkelte situasjoner. Da får jeg nesten lyst til å slenge boka inn i veggen (men gjorde det selvfølgelig ikke, må jo behandle enhver bok pent).

Interessant krigskonflikt fra virkeligheten som jeg fikk lyst til å vite mer om, og bortsett fra det brydde jeg meg egentlig ikke noe om hva som hendte med karakterene, hvordan handlingen urtatet seg, og hva som ville skje med det berømte hotellet i boka. På den måten var jeg glad boka var kort og ikke var på en bok på over 500 sider. Da måtte forfatteren ha brukt andre emner enn bare forbudt kjærlighet og familieintriger. Det blir ikke nok, men heldigvis var boka kort sådan.

Soloppgang hadde forsåvidt et godt utgangspunkt, men som dessverre ble litt ødelagt i damelitteraturdrakt. Det blir for mange tåpelige intriger og klisjeer som vi har lest mye av før i samme sjanger og Victoria Hislop kom ikke med noe nyskapende. Fin bok å bli underholdt med i noen timer, men bortsett fra det blir boka dessverre fort glemt og synd at man blir lettet over å bli ferdig med en bok. Glad for at jeg leste den på grunn av krigskonflikten som jeg ble interessert i, men dessverre ble alt sammen druknet i klisjé etter klisjé ...

Å være en kartmaker er jo bare en kjedelig jobb, eller? ...

Etter den store splittelsen (alle kontinentene har blitt splittet i forskjellige tidsepoker), har hele verden blitt til et eneste stort kaos og verden er i forandring. Ingenting vil bli det samme som før, men heldigvis finnes minnekartene. Minnekart er "vanlige" kart. Det ser i hvert fall ut som vanlig kart, men leses på en helt annen måte. Ved å lese og tyde disse kartene går man inn i andres minner! Det er sånn kartene fungerer og Sofias onkel, Shadrack er kartograf/kartmaker og den beste kartografen/kartmakeren som finnes! Unge Sofia bor sammen med onkelen sin for foreldrene hennes døde under en ekspedisjon. Hun og onkelen planlegger en reise for å finne ut hva som har skjedd med foreldrene hennes ved å følge en rute på et av disse kartene, men før de rekker å komme så langt, blir onkelen hennes kidnappet mens Sofia er ute på et ærend. Kidnapperne ved at onkelen hennes er den beste kartografen som finnes og de har sine onde intensjoner, men vil Sofia klare å finne onkelen sin? Han er den eneste hun har, hennes nærmeste og hun må gjøre alt i sin makt for å finne ham igjen, og reisen byr på mange farer ...

Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare. Syns alltid at fantasybøker er vanskelig å forklare, men denne er spesielt vanskelig å forklare på et "logisk" vis. Man må lese boka for å skjønne hva den dreier seg om, egentlig. Men prøver så godt jeg kan å forklare den uten at det høres for komplisert eller dumt ut. Å anmelde bøker er ikke alltid like lett, men prøver så godt jeg kan.

Denne boka er den første i en trilogi, den første i Kartmakerne - triligoen (The Mapmakers, som trilogien heter på engelsk), og jeg likte den første boka bedre enn forventet. Hadde hverken hørt om trilogien eller forfatteren før, og selv om boka ikke ble en favoritt fikk jeg likevel mersmak på resten av trilogien, som jeg gjerne vil få med meg etter hvert.

Jeg likte samholdet til Sofia og onkelen veldig godt. De har et varmt forhold og onkelen gir henne kunnskaper om hans egenskaper innen kartverden hver dag. Liker måten de stiller opp for hverandre på. Og hvordan de bruker kartene er også spennende og nyskapende. Når man leser et kart går man inn i andres minner. En morsom tanke i grunn! Og dette er også en typisk fantasybok der det er de gode mot de onde, det er vel et must i enhver fantasybok. Her møter vi mange og mørke figurer som Sofia og onkelen må kjempe i mot.

Måneglasset er en veldig fet bok så dermed tok det litt tid å lese den ferdig, men det var verdt det. Selv om det ikke ble noen favoritt for min del, vil jeg gjerne likevel lese resten av trilogien hvis jeg får mulighet til det, for denne boka/trilogien består av spennende verdener, karakterer og fantasifulle elementer. Vil gjerne lese videre for å finne ut hva som skjer med alle sammen. For man blir lett knyttet til disse karakterene på hver deres måte, og jeg vil bli bedre kjent med denne reisen gjennom tid og rom. Jeg kommer aldri til å se på kart på samme måte igjen, hehe:)

Elsker du tivoli eller hater du det like mye som meg?

Har vært på noen tivoli rundt omkring i midt liv og hatet alt sammen. Har prøvd noen karuseller både med fart og i lufta og jeg innrømmer det; jeg hater det! Fornøyelsesparker er virkelig ikke fornøyelsesparker for min del, heller skrekkparker. Det verste jeg har tatt var et sånt tårn i Tyskalnd som jeg tok sammen med noen fra folkehøgskolen som utfordret meg til å gjøre det, og jeg sier ikke nei til utfordringer. Det var et tårn man sitter med ryggen til og blir fraktet opp og ned i forskjellig tempo. Det var ikke tempoet som var det verste, men høyden. Vi så lenge utover hele byen (husker ikke hva byen het for det var et "lite" sted). Trodde aldri jeg skulle bli sluppet ned igjen. Helt forferdelig. Har ikke spesielt høydeskrekk heller, men det føltes ut som man skulle falle ut av stolen. Det var det som var det verste. Flere som hater tivoli?

Men tilbake til boka: Devin Jones tar en sommerjobb og ikke hvilken som helst sommerjobb! Han tilbringer sommeren med å jobbe i en fornøyelsespark som kalles Joyland. Å gå på College er alt annet enn billig så han trenger litt cash! Så dermed tar han en sommerjobb og det er godt å ha noe å gjøre mens dama hans unngår ham bare mer og mer. Devin vil ikke innrømme at det er slutt, og han er ikke klar for å slippe henne ennå. Derfor er det greit å ha en jobb å gå til for å tømme tankene litt. Fornøyelsesparken Joyland som han jobber i denne sommeren har også et kjent varemerke. I skrekkhuset påståes det at en ung kvinne ble myrdet der inne for mange år siden, men drapsmannen er ennå ikke tatt. Devin og noen andre er litt nysgjerrig på denne saken, og gjennom sommeren blir han også kjent med noen andre folk som gjør sommeren hakket mer spennende for ham. Klarer han å glemme jenta som nettopp har dumpet ham og tør han å slippe andre personer innpå ham igjen etter det vonde bruddet? En miks av romantikk blandet med litt grøss.

Jeg har ikke lest en eneste Stephen King bok på fire år til tross for at han er min store forfatterhelt. Leste mye av ham gjennom ungdomsskolen, videregående og gjennom voksenlivet, men i 2010 følte jeg at jeg trengte en pause og lese andre bøker. Av og til må man ta pause fra sine favoritter, også. Og det gikk fire år før jeg leste noe av ham igjen, men bedre sent enn aldri.

Til tross for at det var godt å lese noe av grøsserkongen King igjen, ble jeg dessverre skuffet. Litt rart var det også å lese en så kort bok fra ham siden han er kjent for å skrive voldsomme mursteiner. Denne boka var bare en flis i forhold. Det var ikke bare størrelsen på boka som var tynt, men det var også innholdet. Intensiteten King er kjent for var ikke der og jeg synes hele historien var bunn i grunn veldig tam. Han var ikke så mørk og så dyster som han bruker å være i de fleste bøkene sine. Syns han heller ikke gikk i dybden på karakterene som han er så kjent for. Han er kjent for å være meget detaljrik både angående personer og miljø, men det føltes som om han bare skrapte litt på overflaten. Det var også uvant at personene i boka ikke var fra Maine (som er Kings hjemstat og han skriver at alle er fra Maine i nesten alle bøkene han skriver, men han ville vel prøve noe nytt).

Jeg var veldig interessert i den unge kvinnen som ble myrdet i skrekkhuset og likte den spenningsintrigen i boka, men syns dessverre det ble for lite av det. Alt dreide seg som regel om Devin Jones (hovedpersonen) og hans jenteproblemer. Det syntes jeg ikke var så fryktelig spennende å lese om for å være helt ærlig.

Selv om Joyland hadde et godt grunnlag, følte jeg ikke at King utnyttet det godt nok. Og han ble ikke så mørk og dyster som i de tidligere bøkene hans, og det var skuffende. Godt konsept, men syns det hele ble for forutsigbart og for lett å gjette seg frem til. Og jeg savnet å lese King på originalspråket. Syns magien i den unike fortellerstemmen hans forsvinner i oversettelser generelt. Han er aller best på originalspråket. Men i dette tilfellet tror jeg ikke at jeg ville ha likt denne boka bedre på engelsk heller, for syns dette var noe av det tammeste King har skrevet så langt. Boka manglet itensitet, mørkhet og magien som bare King kan skape i grøssersjangeren. Syns han manglet alt det i denne boka. Er jo glad for å ha lest boka for det er lenge siden jeg har lest noe av King og likte noen deler, men føler at boka mangler så mye. Den føltes halvskrevet, halvhjertet. Og til tross for at Joyland ikke ble noen favoritt overhode var det godt å lese noe av King igjen og jeg kommer til å lese flere bøker av ham fremover, men håper han skriver mer i den gata som de gamle bøkene hans fra 70/80 - tallet. Da han var sjokkerende og dyster.

Jeg begynte å kjede meg ganske tidlig. Uff. Dette er den typen bok jeg elsker å hate. Det ble rett og slett for mye blablabla....

Det er ingen kødd at jeg leser absolutt alt det jeg kommer over. I denne boka har jeg bokstaveligtalt lest side opp og side ned, til og med alt med små skrift. Jeg har lest alle rekorder av stort og smått fra hele verden.

Forrige uke hadde jeg denne boka som nattlektyre, så i noen netter på rad bladde jeg i denne svære boka og ble kjent med både gamle og nye rekorder. Denne utgaven fyller hele 60 år, og dermed innholder den også noen eldre rekorder for nostalgiens skyld (noen må jo være nostalgiske også).

Noen rekorder visste jeg om fra før, men det var mange nye også og rekordene er satt opp i kategorier på en oversiktelig måte. Man finner i boka rekorder fra verdensrommet, fra dyreriket, kjæledyr, menneskelige rekorder, samlemani og mye, mye mer! Så her er det en bok med noe for alle.

Mine tre favorittrekorder fra denne boka er: lengste direktesendte intervju med journalist Mads A. Andersen og Hans Olav Lahlum som ble sendt på vgtv, i fjor husker jeg, men jeg orket ikke å se hele fordi direktesendingen varte i 30 t 1 min og 44 sek. Så jeg husker jeg så det veldig stykkevis og delt. Lahlum er jo som kjent et vandrende leksikon. Bare spør ham om noe og han har svar på alt, virker det som. En annen rekord fra boka som imponerte meg var: en mann som heter Chayne Hultgren fra Australia som slukte tre sverd under vann på Olympic Park Aquatic Centre i Sydney, Australia i fjor. Og den tredje og siste personen som satte rekord som også er min favoritt er: Chhurium Dolma Sherpa fra Nepal som klatret til toppen på Everest to ganger i samme klatresesong! Er ikke det imponerende, så vet ikke jeg!

Det som irriterer meg mest med denne Guinness rekord boka er at det er veldig rotete oppsatt med bilder i forhold til tekst. Det føles ut som alt er bare kastet på sidene og alt står i hulter til bulter. Det er ikke noe struktur. Jeg er utdannet grafisk designer (sykmeldt og arbeidsledig, riktignok), men jeg vet og har lært mye om hvor viktig det er å plassere tekst i forhold til bilder og i slike bøker er det mye av begge deler. Derfor blir det ekstra viktig at det blir satt opp på en ryddig og oversiktelig måte, men det følte jeg ikke at sidene i denne boka var. Syns mye av det var kaotisk oppsatt. Den eneste ryddigheten de har tatt for seg inni i boka er måten de delte opp kategoriene på, men når det angår bilder og tekst generelt er det så og si kaotisk. Ønsket meg strammere struktur og litt luftigere sider. Alt opplevdes så trangt og rotete.

Som bunos med tanke på at denne utgaven feirer 60 år, er det med en app hvor du kan laste ned for å se på boken og se rekordholderne i 3D. På forskjellige steder i boka er det et 3D symbol som forteller hvor du kan bruke appen. Selv var jeg ikke interessert i å prøve det konseptet for jeg har så lite interesse for apper generelt. De få appene som jeg bruker generelt er spilleapper. Andre apper bryr jeg meg ikke noe om, og jeg følte meg dessverre ikke interessert nok til å prøve denne 3D - appen. Jeg hadde ingen interesse for det.

Boka består av mange fine bilder (spesielt de som er printet i helside) og mange rare rekorder. Man finner ut at folk har mange, sære interesser og man blir kjent med verdensrommet, dyreriket og mennesker på forskjellige måter. En fin bok å bla i med gamle og nye rekorder, men det blir litt kjedelig underveis, for dette er en bok der du vet hva du får og er kanskje for folk som er spesielt interessert i slike ting, det med rekorder og kanskje lære noe nytt i det man er interessert i. Men bortsett fra det er bare slike bøker en lett underholdning og fort glemt når den er lest ferdig. Morsomt at denne type bok har overlevd mange generasjoner, men bortsett fra det, er det nok en bok som er mest interessert for folk som har lyst til å sette en rekord selv eller vil ha noe sært å bla i.

Anbefaler Hulemannen. Nesten like solid og sterk som Jakthundene:) Syns Lier Horst er mye bedre enn Nesbø:)

Meget god bok. Liker William Wisting og Jørn Lier Horst er god til å bygge opp konsept/plot. En drivende krimforfatter:)

Har akkurat begynt på den. Har bare kommet til side 46 så det er for tidlig å komme med en mening om den. Så jeg får bare lese videre:)

Kjenner du familiehistorien din så godt som du tror?

Det gjorde ikke Ida Jackson da hun en dag skulle google seg selv og fant en wikipedia-artikkel om at morfaren hennes hadde vært SS - soldat og det hadde hverken han eller noen i slekta hennes sagt noe om. Morfaren hennes døde for flere år siden, og å ta det opp med familien og resten av slekta var alt annet enn lett. Ikke alle ville snakke eller innrømme det. Å være etterkommere av en tidligere SS-soldat har sine skyggesider.

I boka deler Ida Jackson sine egne reaksjoner på det med oss, om hvordan hun ikke kan forstå at morfaren hennes og denne SS - soldaten kan være samme person. Han som var så varm og god kunne også være kynisk og kald, uten at hun var vitne til det sistnevnte. En fyr som delte Hitlers ideologiske tanker (verdenssyn). Det er for henne helt umulig å fortstå. For han var ikke sånn de årene hun kjente ham. Årene etter SS-soldat tiden.

Morfar, Hitler og jeg er vel en av de mest omtalte bøkene i høst, og jeg husker jeg hørte et intervju på radioen om boka for noen måneder siden. Intervjuet var med Ida Jackson og hennes mor. Husker ikke hvilken radiokanal det var, men husker godt at moren hennes ikke ville at Ida skulle skrive denne boka, det nevner også Ida i boka. Og det er forståelig. Noen slike etterkommere vil jo holde slike hemmeligheter så lenge de kan, men Ida er en bestemt dame og etter å ha lest bloggen hennes: Revolusjonært roteloft i mange år tidligere, kom det ikke som noen overraskelse at hun kom til å skrive en bok om morfaren hennes som tok noen ukloke valg. Ser for meg at Ida Jackson er en person som sier ting som det er og ikke er redd for reaksjoner etterpå.

Det er ingen tvil om at Ida Jackson kan å skrive og at hun har skrevet før og det er mange partier i boka som er spennende. For eksempel hvordan hun prøver å skille sin morfar som sin kjære morfar og at hun ikke på en måte klarer å forestille seg ham som en SS-soldat. Og å lese om livet hans, til tross for ukloke valg og feil verdenssyn, var spennende, men samtidig blir det litt tørt og monotont underveis. Boka hadde sikkert vært mer spennende hvis det var sin egen familie/slekt boka dreide seg om. Litt uvant å lese om andres slekt som man ikke har noen forhold til. Dermed ble det litt tørt i lengden og boka klarte ikke å holde interessen hele tiden, så det ble mange pauser før boka var ferdiglest.

Og dette blir nok en svak og kort anmeldelse fra min side for dette er en vanskelig bok å beskrive uten å avsløre for mye og det er vanskelig å sette seg inn i forfatterens situasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor rasende hun måtte være og sjokket da hun fant sannheten om sin morfar, men alt det andre er litt vanskelig å forestille seg. Det mest interessante med boka er hvor lik forfatteren er hennes morfar til tross for ulike syn på verden. Morfaren hennes var forfatter og senere readktør i avisen Germaneren. Ida har skrevet bøker før. Sånn sett har hun arvet skrivegleden fra ham. Morfaren hennes var en bestemt person med sine sterke meninger og det er hun også. Til tross for mange ulik syn på verden og andre grunnlag, er de meget like og ingenting kan jo forandre på at han var tross alt morfaren hennes, uansett hvilken side av nasjonen han sto på.

Morfar Hitler og jeg er som sagt en meget vanskelig bok å snakke og skrive om. For det første vil jeg ikke røpe for mye og for det andre er det som sagt vanskelig å sette seg selv i Idas sko. Men selv om jeg opplevde boka som litt drøy selv om den bare er på 260 sider, skulle jeg ønske det var litt mer flyt i teksten, og det hadde vært interessant om hun hadde hatt med noen intervjuer av andre slektninger i boka, men det er jo forståelig at enkelte ikke ville snakke om det, men det var et savn. Til tross for at jeg opplevde boka som litt tørt, ga den meg likevel mersmak til å lese mer om 2. verdenskrig. Det har jeg lest altfor lite av og jeg har noen biografier fra den 2. verdenskrig stående ulest i hylla, som jeg har lyst til å ta fatt på i neste år. Sånn sett er jeg glad for å ha lest Morfar, Hitler og jeg. Uansett om den var litt tørr å lese, vil jeg lese mer om den dystre historien av verden. Har ikke vært interessert i historie på mange år, men nå ble den så smått vekket til live igjen og godt er det.

Den var kjedelig og forutsigbar:/

Hverdagssituasjoner i sarkastisk tilstand er noe vi mange kjenner oss igjen i, eller hva?

Nemi er like kjent som Donald og Pondus i tegneserieverdenen. Og selv om jeg ikke leser henne fast, eller er noen fan av henne, leser jeg Nemi en gang i blant. Og selv om jeg ikke er fast leser henne har jeg funnet at jeg og Nemi har mye til felles: Jeg er ingen gother, men vi begge liker black metal, begge er boknerder, begge elsker skrekkfilmer, begge liker ikke barn, begge har sansen for mørk humor (sarkasme) og vi ser veldig mørkt på ting generelt. Så selv om jeg er ingen fan av Nemi har jeg og hun mye til felles, og selv om jeg er ingen fast leser, så liker jeg å lese Nemi en gang i blant fordi hun er komisk og hun ser mørkt på livet hun også. Hun har sin egen måte å se ting på, som meg og det liker jeg.

Annen ting jeg liker med Nemi er ikke bare fordi hun er humoristisk, men hun liker også å filosofere. Hun tenker på alt og ingenting. Alt fra døden til drømmer. Hun tenker på så og si alt. Så det er mye å kjenne seg igjen i henne. Men det er ikke bare Nemi som bærer tegneserien, men også hennes bestevenn Cyan, herlige fargekobinasjoner og uttrykk. Det er ingen tvil om at Lise Myhre kan å tegne. Hun kan tegne hva som helst (misunnelig). Og alt hun tegner blir levende og hun er god til å formidle komiske situasjoner og gode poeng med sine streker. Inni boka er det også noen helsider som har vært tidligere forsider på Nemihefter, plakater osv, boka består ikke bare av tegneseriestriper. Jeg er ingen Nemi-ekspert, men har lest litt og har skaffet meg nok inntrykk på hva og hvem Nemi er, hva hun står for og hva slags "verden" hun befinner seg i. Og det er en verden jeg gjerne vil besøke igjen. Har et ulest Nemi-hefte liggende som blir lest ganske snart. Jeg liker hennes mørke og sarkastiske tankegang, og hun er en person som nekter å følge strømmen. Jeg liker at hun filosoferer over de små og store tingene sammen med sin venninne Cyan, og av og til med henne selv.

Selv om Nemi ser mye ting i svart/hvitt - perspektiv, ser både hun og jeg det humoristiske i det meste, uansett hvor svart ting i livet blir. Vi har sansen for galgenhumor. Så selv om jeg ikke er noen fan av Nemi og aldri kommer til å bli det, kommer jeg nok til å lese mer Nemi i fremtiden for underholdningens skyld.

Nemi: X er en lettlest, humoristisk og tankefull bok med fargerike og grålige tegneseriestriper. Vi følger med Nemi gjennom tunge og lette stunder, gjennom vennskap, drikkesituasjoner og hennes fylleangst. Hennes uttrykk er levende og menneskelige og Lise Myhre beskriver hverdagssituasjoner godt på en presis måte. Hun kan forlare kriser og vitser på bare noen få ruter og det er beundringsverdig. Når man har lest Nemi en liten stund vet man hva man får, men det har ikke noe å si, for jeg håper at Nemi aldri kommer til å forandre seg og jeg vil gjerne lese hvordan det går med henne videre.

PS: Boka inneholder striper fra 2007 og 2008, og passer bra for fans som vil mimre eller lesere som er nysgjerrige på Nemi generelt. Lettlest og underholdende på mange måter.

Skjønner hva du mener. Har lest mange middelmådige bøker i det siste selv. Men bøker har tatt meg med storm før så jeg gir meg ikke. Det er litt sånn. Får bestille boka og lese den før. Akkurat nå har jeg mer enn nok med bøker som venter, og takk for at du svarte:)

Dette var min favorittbok da jeg var lita og leste den om og om og om igjen:)

Er du modig nok til å bekjempe monstre eller tror du ikke noe på dem?

Siv er en liten jente som bor i en landsby hvor hun er vant til å leve av lite mat og en mor som tjener lite. Hun kommer fra harde kår og er vant til det. Sånn er det å være innbygger i den landsbyen hun bor i. Det er tøffe tider og de må klare seg med det de har. Sånn er det bare. Og hun kommer fra en landsby som er full av overtro. Hun har oppgjennom barneårene hørt mye om lykkeravnene (som helst ikke nevnes høyt), og andre myter om diverse monstre som har vært innom landsbyen for mange år siden og som visstnok oppholder seg i nærheten. Men er det sant eller er det bare vås? Finnes monstre på ordentlig? Og hva er det med lykkeravnene? Etter hvert lærer Siv mer om diverse monstre, selve landsbyen og mye om seg selv. Hun får også vite noe om labyrinter under jorden. Og da noen nær henne befinner seg i fare, må hun bevise for seg selv og andre at hun kan være modig når det gjelder.

Hadde hverken hørt om boka eller forfatteren da jeg fikk boka, men ukjente forfattere skremmer ikke meg for har lest bøker av mange ukjente forfattere i år, så er ikke redd for å utforske ukjente forfatterskap lenger. Og jeg har lest mer fantasy enn det jeg er vant til. Det er visst fantasy som er det store for lesere for tiden, virker det som. Jeg liker fantasy jeg også, men det er ikke favorittsjangeren min. Fantasy er greit å lese en gang i blant, men kommer vel aldri til å bli blodfan av den sjangeren.

Boka er ment for yngre fantasylesere. For språket er ganske lett og barnslig. Her er det ikke snakk om avansert fantasy på noen måte. Handlingen er lett å komme seg inn i og den er litt vel forutsigbar for oss som er eldre enn det boka er beregnet for. Fin og mørk stemning i boka, men syntes det manglet mer fart og dybde i karakterene. Det blir veldig mye dialog fremfor handling i enkelte partier. Og boka inneholder en del skrivefeil her og der som irriterer. Håper alle forlag blir flinkere fremover til å se over skrivefeil for jeg har mottatt en del bøker fra mange forlag der det er mer skrivefeil i bøker enn strengt tatt nødvendig. Ønsker strengerer korrektur!

Lykkeravnene hadde en lovende start med høy fart, men på ett eller annet tidspunkt mistet jeg litt av interessen underveis. Handlingen begynte å gå tregt og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Jeg fikk dessverre ingen "connection" med noen av dem, og jeg interesserte meg mer for monstrene enn innbyggerne i landsbyen for å være helt ærlig. Det ble mer koselig fantasy for meg enn spennende. Mørk eventyr på en måte. Men som sagt, både historien og skrivemåten ble litt vel barnslig for min del, men yngre lesere som går på barneskole og ungdomskole vil nok kanskje like denne boka bedre enn det jeg gjorde. Boka hadde et så godt utgangspunkt, men så ble jeg ikke helt enig med retningen den tok. Hadde nok håpet på noe mørkere og dystrere enn det jeg fikk. Men man kan ikke få alt. Lettlest bok, men fort glemt. Savner å lese en bok som tar meg med storm. Det er altfor lenge siden sist.