Bokelskere.no

Jeg kommer naturligvis til å skrive anmeldelse av den, usikker på når for jeg ligger etter med andre anmeldelser, men jeg gjør så godt jeg kan;)

Du har rett. Historien er sterk og selvopplevd av forfatteren. Og om det er en forfatter eller forteller vi har med å gjøre angående denne boka er et godt spørsmål:) Men vi har vel å gjøre med begge deler:)

Jeg kunne ha lest den på fransk hvis jeg hadde kunnet det, men det kan jeg ikke:) Jeg tok fransk på ungdomsskolen og interesserte meg ikke annet enn å få godkjent i akkurat det faget;) Tror det var det og matte jeg interesserte meg minst i:)

Hei og beklager for sent svar. Jeg har ikke skrevet anmeldelse av den ennå, men det blir etter hvert. Men det jeg kan si er at jeg likte historien fordi den er sterk. Det er bare det at det var noe med fortellermåten som skurret og som jeg ikke falt for helt. Om det er oversetteren sin feil eller ikke, vet jeg ikke. Jeg likte historien, men ble ikke helt fan av fortellermåten. Så jeg ga den terningkast tre. Vet at mange elsker boka, men jeg ble bare ikke helt bergtatt:/

På tirsdag ble jeg ferdig med Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis. Og jeg har begynt på Silber (drømmenes første bok) av Kerstin Gier og jeg skal fortsette å lese i In the dark av Richard Laymon. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Red Rain av R.L. Stine. R.L. Stine er forfatteren bak bokserien Grøsserne (Goosebumps) som jeg var fan av da jeg var yngre og har alle de bøkene fremdeles. Den bokserien har blitt til både tv - serie og film.

Ellers har det vært mye snø i det siste, og håper den forsvinner snart og det er ikke mer sjakkturnering å se på tv enn så lenge:( Så det blir en kjedelig helg i vente:)

Noen har ønsket at jeg skriver oppfølgere med spoilere, men det tør jeg ikke. Selv om man markerer spoilere kan man risikere å få kjeft likevel. Dessuten foretrekker jeg å skrive bokanmeldelser om oppfølgere på helt vanlig måte som i andre bokanmeldelser, uten å røpe noe.

I 2013 møtte vi for første gang Hirka, som riktig nok som befinner seg i en helt annen tid, nemlig i norrøn tid. Hirka er i tidlig tenårene, og hun har ikke hale. I alle bøkene er hun i forskjellige verdener som jeg helst ikke vil skrive nærmere om fordi det avslører for mye for de som ikke har lest de tidligere bøkene i trilogien. Men det jeg kan si om Evna, som er den siste boka er at Hirka prøver å tilpasse seg i en verden hun ikke føler seg helt hjemme i. Så hun får testet tilpasningsevnene sine grundig denne gang. Samtidig har ikke Hirka noe valg enn å overleve den sitiuasjonen hun er i.

Endelig en forandring på standardformelen i fantasysjangeren
Dette er altså slutten på Ravneringene trilogien, og til tross for at jeg synes at den første boka, Odinsbarn er best, så er hele trilogien verdt å få med seg. Jeg bruker som regel ikke å like bøker som andre liker og omvendt. Så jeg automatisk forventet ikke at jeg ville like denne trilogien, men jeg likte den mye bedre enn forventet. Grunnene er at dette er en original fantasyserie med forfriskende nye elementer. Et lite avbrekk fra standardfantasy som man har fått de siste årene, og jeg sier ikke nei til forandringer når det gjelder litteratur. Man blir jo lei av den samme formelen, men her får man noe nytt. Det er ikke bare instalove (gutten og jenta i en bok blir hodestups forelsket i hverandre med en gang), og at de har overnaturlige evner. Ravneringene byr på mer enn det som er standardoppskriften i fantasybøker som har vært i det siste. Standardoppskrifter blir man jo etter hvert lei av.

Ikke like betatt som mange andre
Mange har blitt betatt av denne trilogien, men for meg er nok den første den beste. Bok to; Råta var grei som oppfølger og holdt på interessen til å lese tredje og siste bok; Evna. Det var ikke bokas tykkelse som trakk ned leseopplevelsen for jeg er vant til tykke bøker, men syntes bare ikke den hadde den samme gnisten som jeg vet at Siri Pettersen kan skape med språket. Men en trilogi er aldri helt jevn. Ofte har jeg opplevd at første bok har vært best, og at bok nummer to ofte har vært bare et bindeledd til bok tre og ikke noe mer enn det, og at den tredje og siste boka ikke alltid har levd opp til forventningene. Så det er ikke med Ravneringene det for første gang skjer. Jeg har aldri lest en trilogi eller en serie hvor alle bøkene har vært like bra og like jevnt.

Evna er en tykk bok med en langsom start som gjør oss kjent med omgivelsene Hirka befinner seg i og denne gang befinner hun seg i en kald verden på mange måter, både når det gjelder de hun har rundt seg og været. I tredje og siste bok står Hirka overfor en av de vanskeligste utfordringene hun noen gang har hatt. Nemlig å finne ut hvem og hvor hun tilhører; er det de blinde eller ætlingene? Hun står nå foran et vanskelig valg. Gjennom hele trilogien blir vi vitne til Hirkas store forandringer.

Det er egentlig ikke så mye mer å se om Evna i fare for å avsløre for mye. Det vil jeg helst unngå. Evna var ingen avslutningsbok som tok meg med storm, men det er vemodig å avslutte denne trilogien, men alt tar jo slutt en eller annen gang. Selv om avslutningen ikke ble så voldsom og hjemsøkende som jeg hadde håpet på, så var Evna en verdifull siste bok i en original fantasytrilogi. Første bok, Odinsbarn er selvfølgelig best, men hele trilogien er verdt å få med seg og dette er en type trilogi som passer både for ungdom og voksne.

Jeg har ikke fullført en eneste bok så langt denne uka og det har ikke skjedd på lenge. Men regner med jeg blir ferdig med begge jeg leser i nå i løpet av helga, siden jeg har kommet langt i begge. Jeg leser i bøkene: Stoner av John Williams og Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen. Hvilken jeg blir ferdig med først vet jeg ikke, og når jeg blir ferdig med en av dem skal jeg lese: Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis.

Episoden om Katie Beers har jeg hørt om. Slike fæle historier fra virkeligheten er grusomt, men spennende å lese om og se programmer om. Jeg må bli flinkere å lese true crime bøker for det leste jeg mye av før.

Ellers har jeg bursdag på søndag. Er det noe jeg hater så er det bursdager. Morsomt da man var yngre, men synes bare nå at bursdager er en tåpelig greie. Jeg kan ikke noe for det:) Skal feire med mine nærmeste så det blir en kort og enkel feiring. Får håpe jeg overlever:)

Jeg tror det er den tryggeste måten for jeg blir så fort skuffet;)
Ps: Jeg leser alltid bøker og gjør andre ting med lave forventninger for da tar man ikke skuffelsen så hardt etterpå:)

Har hørt mye om denne på youtube av booktubers. Blir alltid skeptisk til bøker som får mye skryt og oppmerksomhet, men får likevel lyst til å lese den. Det er bare det at jeg blir ofte uenig når jeg har lest en overhyped bok, men hvem vet?

Selv om man ikke er religiøs, er det noe med det overnaturlige som; spøkelser, demoner, poltergeists, som fascinerer meg ...

Lena Ranehag er kjent fra TV - programmet Åndenes makt, og det programmet har jeg vært fast seer av siden første episode. Åndenes makt viste første episode i 2005, og jeg har fulgt med siden. Lena Ranehag er en av de synske som er med. Hun har også skrevet en del bøker. Bøkene jeg har lest av henne tidligere er; Levende bilder fra åndeverdenen og Universets plan (sjelens kreative og åndelige utvikling).

Litt rart kanskje at jeg som er ateist leser slike bøker og ser på programmer om det overnaturlige. Selv om jeg ikke er religiøs i det hele tatt synes jeg som sagt at spøkelser, demoner, poltergeists og så videre er veldig interessant, og har lest noen bøker og sett en del programmer om det. Mitt favorittprogram om dette området, folk som har opplevd noe overnatrulig er A haunting. Det gikk på TV før på Discovery, men de fleste episodene finnes nå på youtube. Det er verdt å sjekke.

Å være observant
Men tilbake til De dødes avtrykk. Siden Lena Ranehag har skrevet en del lignende bøker før lurer man på om hun har noe mer å by på. Svaret er både ja og nei. Hun er kunnskapsrik i sitt område og det er opp til hver enkelt hva man skal tro på og ikke. Så enkelt er det. Selv om hun er kunnskapsrik med det hun driver med, kan også bøkene hennes være gjentagende. I Levende bilde fra åndeverdenen får vi vite mer om Lenas liv og hvordan hun oppdaget sine "evner", og Universets plan (sjelens kreative og åndelige utvikling) er om at universet har en plan for hver og en av oss, at det består av forskjellige dimensjoner og hvordan hun er som medium og hjelper andre. I De dødes avtrykk forteller Lena Ranhag om hvordan man kan lytte og finne tegn til noen som har dødd, og som viser seg å være i nærheten fremdeles. Hvis du har mistet noen som står deg nær, hvordan kan man vite at hun/han er "hos" deg fremdeles og hvordan kan du vite at det er virkelig hun/ham som prøver å få kontakt med deg? Hun skriver en del om det. Hvordan hun selv har opplevd det og andre. Hun forteller rett og slett om å være ekstra observant. Det er det alt dreier seg om.

Noen bøker må leses med et åpent sinn
Selv om man kanskje ikke tror på noe sånt så er det likevel fascinerende fordi det er ikke alt man skal forstå her i livet, samme hvor logisk man ønsker å være. Lena Ranehag er et medium (et medium betyr at de døde kommuniserer gjennom han eller henne og som formidler noe videre, gjerne et budskap til de levende). Og det er en del interessant det hun forteller, men likevel blir mye veldig repeterende og det er vanskelig å tro alt samme hvor hardt man prøver å lese med et åpent sinn. Lena Ranehag er en type person som setter lesere og andre på prøve.

Det beste med boka er historien om en mor som mistet sin sønn i Utøya - tragedien. Det beste med den historien er at det får en til å undre om alt er bare en tilfeldighet eller ikke.

Ellers er det egentlig ikke så mye å si om De dødes avtrykk med tanke på at den boka er relativt kort, og da blir det ikke så mye å skrive om, heller. Og jeg vil understreke at selv om jeg ikke er religiøs så synes jeg at det overnaturlige er spennende, spesielt alt som har med hjemsøking og den grøssende delen å gjøre. Det er et interessant tema, men dette var dessverre ikke den rette boka for meg. Den ble for gjentagende og for sentimental for min smak. Jeg er ikke spesielt sentimental av meg så det sentimentale i boka ble fort masete. Forfatteren bringer heller ikke mye nytt i de 221 sidene, og da blir det fort monotont og uengasjerende.

Hehe, ingen grunn til perstasjonsangst og takk for at du tok deg tid til å gi meg en tilbakemelding. Det setter jeg pris på.

Synd at den ikke nådde helt opp og første bøker i en trilogi/serie bruker ofte mye td på at leserne skal bli godt kjent med personene og da går handlingen gjerne sakte. Skjønner greia. Selv om den ikke nådde opp skal jeg undersøke boka og se om jeg får tak iden:)

Disneyskurker fra diverse eventyr er samlet på samme øy som det ikke går an å rømme fra, eller finnes det en rømningsvei likevel?

De fortaptes øy er en forløper til Disneyfilmen Descendants som kom ut i fjor. Jeg har ikke sett filmen så jeg skal bare konsentrere meg om boka i denne anmeldelsen. På denne øya bor kjente disneyskurker med deres barn som er like skurkeaktige. På øya herker disse mest og er mest nevnt: Maleficent (fra tegnefilmen med samme navn), Jafar (fra tegnefilmen Aladdin), Crullla De Vil (fra tegnefilmen 101 dalmatinere) og Evil Queen (som er kjent for å være Snehvits onde stemor fra Snehvit og de syv dvergene). Barna deres (rikting nok som de ikke har felles); Mal, Jay, Carlos og Evie.

De som befinner seg på De fortaptes øy minner meg på The Addams Family. De på De fortaptes øy liker heller ikke glede eller lykke. De liker å manipulere, være så ekkel som mulig, drikker sur og fæl kaffe og så videre .. helt i kontrast med vår verden. Øya er innestengt av en slags usynlig kuppel. Det er rykte om et magisk septer. Den skal være en slags utgang ut av den øya. Disse tenåringene bestemmer seg for å lete etter dette mystiske septeret, og underveis lærer de en del om seg selv. Kommer de noen gang til å forandre seg og finne gode sider av seg selv, eller kommer de alltid til å være like onde som de beryktede forelderene deres?

Hvem liker vel ikke Disney?
Denne boka har et fint utgangspunkt, men dessverre er den noe slapt gjennomført. I mange år har jeg vært fan av Disney, men jeg er mer fan av old school disney (altså de gammeldagse filmene) fremfor de moderne. De nyeste disneyfilmene har mistet noe av gnisten man fikk i de eldre filmene og man blir noe lei av at alt skal være i 3D eller animert istedet for laget som en ordentlig tegnefilm. Nå virker de mest opptatt av de teknologiske utviklinene istedet for å fortelle en god historie. I de fortaptes øy møtte jeg mange kjente disneykarakterer fra 80 - 90 tallet, både de gode og onde blir nevnt og jeg kjente igjen alle.

Svake karakterer
Melissa de la Cruz har god innlevelse, ingen tvil om det, men karakterbeskrivelsene hennes kan være noe svak. Noen av dem blir for svake og karakterene manglet en del dybde. Savnet også mer humor i og med at dette er disneyrelatert og humor er deres viktigste tegn uansett hvor mørk en situasjon kan være. For oss voksne blir også handlingen veldig forutgsibart. Vi vet hva karakterene pønsker ut og hva som skjer videre lenge før det skjer og det er ikke noe som overrasker. I boka skjer det mer for de yngre leserne enn hos voksne. Spenningen er heller ikke til å ta og føle på.

De fortaptes øy er en øy full av mystikk, særinger, og nevner mange kjente og kjære disneykarakterer. Det er egentlig ikke så mye å si om denne boka i og med at den er relativt kort og da kan man ikke si så mye før noe blir røpet og det vil jeg gjerne unngå. Selv om jeg er voksen så er jeg fan av Disney fortsatt, men dette var litt i det barnsligste laget og passer nok best som høytlesning for småbarnsfamilier. Det tror jeg blir godt tatt i mot. Igjen beklager jeg for denne korte anmeldelsen, men ikke alle bøker passer til lange anmeldelser og sånn ble det med denne saken.

Ser ut som jeg bør skaffe meg den. For jeg har lenge vært nysgjerrig på boka Room i flere år. Så det er vel på tide å lese den. Jeg får skaffe meg den og lese den i februar. Takk for tilbakemelding:)

Hvordan liker du den? Har lenge tenkt på å skaffe meg den boka, men vært usikker. Daughter of Smoke and Bone er bra, men de to siste i trilogien kan ikke måle seg med den første:/

Ja, jeg kunne godt ha gitt bort den indre klokka mi til hvem som helst, men det er ikke mulig. Da jeg var i arbeidslivet og hadde et liv så gikk klokka sabla fort, men i de siste årene har jeg måttet krangle med den. Uansett hva jeg gjør så går klokka fryktelig sakte, selv når jeg leser. Så krangler med tiden hver dag og prøver å kvele dagene, haha. Grotesk måte å forklare det på, men det er sånn det er :)

Jeg er ikke mye ute jeg heller. Er stort sett inne så trenger egentlig ikke å bry meg om snøen jeg heller. Er kun ute når jeg har time hos fysioterapeuten eller når jeg må gå ut med søpla og hente posten, men ellers holder jeg meg inne. Er stort sett inne uansett årstid egentlig:) Har stort sett alltid vært en innesitter:)

Jeg kommer til å skaffe meg The Forgotten Girls etter å ha fått vite din mening og hvis du synes den er bra;)

Jeg sliter fortsatt med tiden så skjønner ikke hva du snakker om:) Her går tiden så sakte at dagene må kveles:) Det er en forbannelse. Jeg tror jeg er den eneste som krangler med tiden og som ikke får den til å gå:)

I hele uka har det snødd og uka før der igjen. I de siste to ukene har det snødd så mye at de har brøytet både dag og natt. Jeg har aldri likt vinteren av en eller annen grunn. Jeg er og blir et høstmenneske, elller et uværmenneske for jeg foretrekker drittvær. Jeg synes bunn i grunn at høsten er mye vakrere enn vinteren:) Men jeg kan for all del bare bli snødd inne for jeg har både mye kaffe og bøker;)

Natt til torsdag ble jeg ferdig med Jeg gir deg sola av Jandy Nelson og samme natt begynte jeg på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen. Jeg skal også lese videre i Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og hvis og når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Stoner av John Williams.

Ellers skal jeg se på sjakk. Tata Steel Chess begynte forrige lørdag og varer til neste lørdag:) Jeg er en nerd og må følge med på det fordi det er den eneste "sporten" jeg liker.

Ps: The Forgotten Girls har jeg hørt om og har vært veldig spent på den. Håper jeg får høre din mening om den:)

I 2011 leste jeg Shantaram og var sikker på at det ikke var en bok for meg, men jeg tok sjansen. Det var ikke størrelsen på boka som skremte meg for jeg er vant til store bøker, men trodde det ikke var en sjanger for meg til tross for at jeg utforsker mange sjangre. Senere ble jeg lettet over at jeg ga den boka en sjanse for jeg likte den kjempegodt. Men hvordan er det med oppfølgeren?

Fjellets skygge er en enkeltstående oppfølger av Shantaram. Man trenger som sagt ikke å lese Shantaram før Fjellets skygge, men anbefaler på det sterkeste Shantaram først og Fjellets skygge etterpå.

I Fjellets skygge møter vi igjen Lin. Han er fremdeles i Bombay og har blitt noe roligere enn før. Selv om han føler et savn for en annen fra fortiden, har han likevel funnet kjærligheten på ny, og han har en tendens til å komme i ufrivillige voldsituasjoner som før,og løser ting på sin egen måte. Han er også en som tåler det meste og mange respekterer ham for den han er; han er karismatisk, går overens med stort sett alle, og siden han tidligere har vært avhengig av herion kan han det meste av gatenes regler.

De som har lest Shantaram vet hvem Lin er. Lin er basert på forfatteren selv. En fyr som rømte fra det strengeste fengselet i Australia på høylys dag og rømte til Bomay. Forfatteren var tidligere heroinmisbruker og ranet bank. Så Shantaram er båd basert på forfatterens liv, og dels fiksjon. I Fjellets skygge følger samme spor bare at det er to år senere og Lin har både gamle kjente og nye personer i livet sitt. De som har lest Shantaram vet hva man får. I Fjellets skygge fortsettes det i omtrent samme tone, men Shantaram var så mye bedre.

Flaue gjentagelser
Her prøver forfatteren å bli like poetisk som forgjengeren, men i Fjellets skygge blir det mer oppbrukt og klisjefylt, nærmest banalt. Man klarer ikke å ta det like seriøst. Det er som om forfatteren gjentar seg selv. Vi vet han kan å skrive for det beviste han i sin forrige bok, men denne boka er ikke like spennende,og visdomssitatene hans blir bare mer og mer latterlige istedet for alvorlige og fornuftige slik som i forrige bok.

En oppfølger om ingenting
Dette er en monsterbok på 847 sider. Jeg har som sagt lest mange tykke bøker oppgjennom årene, både på engelsk og norsk, så det gjør meg ikke noe og jeg avbryter heller aldri bøker samme hvor mye jeg misliker de jeg virkelig misliker. Det har jeg ikke samvittighet til. Så jeg holder alltid ut til the bitter end. Og selv om denne boka er stor så er det forbausende lite som skjer. Jeg er ikke en person som krever action gjennom hele boka. Jeg liker langsomme handlinger også, men i denne utgaven prøver forfatteren så hardt å være poetisk og være full av visdom at man klarer ikke å ta det alvorlig, og handlingen går dermed trått. Det funket bra i hans forrige bok for da passet det, men nå blir det bare masete og latterlig på mange måter, og opphakket. Han prøver å gjenoppta suksessen til Shantaram, uten å lykkes, og det er trist. Jeg likte Shantaram så godt og jeg ville at denne boka skulle være i samme stil, men istedet ble det bare en blek kopi. Til tross for en svak og traurig oppfølger så vil jeg påstå at jeg fortsatt liker karakteren Lin. Han er fremdeles seg selv i oppfølgeren også og det er nesten det eneste positive med denne boka; å få et innblikk i livet hans igjen.

Dette ble en lang bokanmeldelse om ingenting, akkurat som med selve boka. Fjellets skygge er en bok som tar lang tid å lese og som sagt, en gjentagelse fra forrige bok og det eneste positve var å lese om Lin igjen. Bare synd at forfatteren ikke brukte samme magien og innlevelsen som i forrige bok. Gledelig gjensyn, men ikke noe annet enn det. Jeg likte oppfølgeren godt i begynnelsen, men så ble det bare verre og verre, dessverre ...

(Jeg har gitt den en meget svak treer for å understreke det).

Nettopp. Og det er en sjelden egenskap å skrive en bok som er forutsigbar og likevel engasjere og skape spennende karakterer! Så da gjorde det ikke noe at man visste hva som ville hende fordi karakterene var svært livaktige. Så det er få forfattere som klarer å gjøre leser engasjert selv om man vet resten av handlingen:)

Jeg leser veldig mye om natta og da kan det bli både fem og seks om morgenen fordi jeg sliter med søvnmangel, men det er lenge siden jeg har lest en bok nå som virkelig har engasjert og det er et savn:)

Å lese denne boka er omtrent som å se en norsk dramakomedie. Veldig underholdene, lettlest og morsom. Lett å leve seg inn i historien. Litt sånn "ung voksen"-bok! Boken er bra, men den blir nok fort glemt.

Helt forferdelig hjerteskjærende.. Anbefales ikke å lese når man akkurat har fått barn. Nå må jeg lese noe lettbeint feelgood!

En genial musiker med en genial slutt som ga ut sin siste plate på bursdagen sin og laget musikkvideo som symboliserte døden. Hans egen måte å a farvel på og han gjorde det han elsket helt til siste slutt. Genialt og beundringsverdig. Han var en av de store som inspirerte mange andre og laget sin egen sjanger. Synd at han døde så ung:/ Men musikken hans vil alltid leve videre, heldigvis:)

Jeg hørte mye på David Bowie og Michael Jackson før jeg gikk over til black metal og heavy rock. Nå for tiden hører jeg mye på Dimmu Borgir, Sixx:A.M og Marilyn Manson men jeg hører mye på David Bowie og Michael Jackson nå også.

Det er ikke meningen å være så kritisk til bøker, men desto mer man leser dess mer kresen blir man. Sånn er det med meg og jeg har vel alltid vært kritisk av meg:) Jeg leser en del ungdomsbøker jeg også, men det som er så synd er at bøkene for ungdom nå for tiden har en tendens til å bli altfor like. Personlig foretrekker jeg bøker i min målgruppe, for voksne, grøss, psykologiske thrillere og sånn, men leser gjerne ungdomsbøker av og til for jeg liker å holde meg oppdatert på hva både voksne leser og ungdom, samt utforske mindre kjente bøker innimellom:)

Men kos deg med boka, jeg tror du vil like den bedre enn meg:) Spent på din mening til slutt:)