Bokelskere.no

Skjønner det, og jeg var jo heller ikke sint i teksten. Jeg bare forklarte hvorfor jeg ikke har og ikke vil ha Netflix, så ikke annet enn det:) Så vet du ikke mente det som kritikk.

Jeg vil eie bøkene jeg har fordi vil jo ha mitt eget bibliotek, men skjønner jo at alle ikke orker å ha/ta vare på alt av filmer, bøker osv ... for det kan jo bli mye. Men jeg liker å beholde det jeg har lest og sett, og da er det bare å finne smarte løsninger angående hyller og sånt:)

Enig i det. Jeg leser mye, men orker ikke å lese fra morgen til kveld så da er det kjekt å gjøre andre ting for ellers går man lei. For man kan jo gå lei av det man liker å gjøre. Så sier ikke nei til avbrekk innimellom. Da går det i fargelegging og pc-spill. Huff, jeg kommer aldri til å bli voksen;)

Jeg vil ikke ha Netflix samme hvor praktisk dere synes det er. Greit at jeg må vente litt på ting før det ender i posten (blu-ray, dvd og musikkalbumer) for da har jeg i det minste noe å glede meg til for jeg er en person som ikke har mye å glede seg til. Og ventetiden er snakk om noen dager når man bestiller det før det kommer i postkassa. Og i mellomtiden er det bare å se vanlig tv, eller youtube og lese bøker. Verre er det ikke:) Så nei, jeg blir ikke misunnelig og har heller ikke behov for å ha Netflix. Jeg vil heller eie filmer/tv - serier og musikk. Se dem i en samling og ha dem i hyllene mine. Det har sin sjarm som Netflix ikke kan erstatte.

Ps: Når man eier filmer/tv-serier på blu-ray og dvd kan jeg også se dem når jeg vil uten reklamer akkurat som Netflix , som du nevner av fordeler. Så nei, foretrekker fysisk samling med covere og alt. Føler at det er noe som mangler når alt blir digitalt.

Dessuten ser jeg ikke sååå mye filmer og tv-serier at jeg har noen grunn til å ha Netflix for ser ikke så mye på tv til vanlig heller. Leser mest bøker.

Jeg har ikke Netflix og har ikke tenkt å skaffe meg det heller. Foretrekker å ha personlig samling så kjøper fremdeles blu-ray og dvd'er, og musikkalbumer. Fortrekker personlige samlinger for synes det er synd at alt skal være så digitalt. Har heller ikke sett en eneste epiosde av Orange is the New Black for vet ikke om det er en serie for meg? Har sett mange serier oppgjennom årene, og originale The X-Files er og blir favoritten. For to uker siden så jeg American Horror Story sesong 1 og i går fikk jeg første sesong av Supernatural i posten som jeg skal starte på i kveld.

Tidligere i uka leste jeg ut Med beina på nakken av Arne Svingen og har begynt på Søvngjengeren av Diane Guest. Det er en bok som tilhører Casino Grøssere som ble utgitt rundt 80-90 tallet. Jeg har tolv bøker fra den serien og har tenkt å lese de jeg har fra serien om igjen i år. Tidligere i år har jeg lest Skrekkens hus av Hugh Zachary fra samme serie. Og de som ikke vet hva Casino Grøssere er, så er det en serie som ble skrevet av forskjellige forfattere og bøkene var enkeltstående.

Jeg skal også fortsette å lese The Night Circus av Erin Morgenstern og Djevelmasken av Tom Egeland. Så flere bøker blir det nok ikke i helga.

Er det mulig å lete etter noen som ikke vil bli funnet?

Foreldre blir satt på prøve
Tenåringsjenta Amy tar et valg. Hun rydder rommet sitt og det eneste som ligger igjen etter henne er et brev på senga om at hun ikke vil bli funnet. Foreldrene hennes er ikke de letteste å overtale og be dem la være siden faren hennes er ekspert når det gjelder kidnappingssaker og moren hennes er politietterforsker. Så selvfølgelig kommer de ikke til å overse at datteren deres har stukket av uansett hvor bestemt datteren deres er. Ting har heller ikke gått som smurt hjemme så kanskje Amy hadde sine grunner til å stikke av, og kommer de noen sinne til å finne henne igjen? Amy vet hvor smarte foreldrene hennes er. Kan hun være hakket smartere enn dem? Foreldrene til Amy er skilt, men samarbeider selvfølgelig når det gjelder datteren deres. Datteren deres, som har vært så dyktig til å skjule sine spor. Og spørsmålene er: Hvorfor gjør hun dette? Har hun rotet seg bort i noe? Er hun levende eller død? Mange flere spørsmål dukker opp under etterforskningen.

I fjor leste jeg Den største straffen av samme forfatter og den imponerte meg dessverre ikke. Det var en bok som ville mye på en gang uten å få til "noe" og det eneste interessante med den boka var hovedkarakteren; Charles Boxer og jeg må lese minst to - tre bøker av samme forfatter før jeg bestemmer meg for å gi opp en forfatter eller ikke for de har jo sine oppturer og nedturer de også. Enkelte ganger lønner det seg for det er ikke bestandig man får et godt førsteinntrykk ved valg av bøker bestandig.

Strammere oppfølger
Dere finner meg aldri er andre bok i Charles Boxer serien. I Den største straffen blir vi først kjent med Charles Boxer, og vi får innblikk i hans karriere og privatliv, og at ting kan være noe turbulent. Dere finner meg aldri er heller intet unntak. I Dere finner meg aldri er det ikke bare Charles som er spennnende å lese om, men også Amy. Hun er mystisk og smart. Hun er en karakter man ikke blir klok på som også er greia. I bok to er det mer interessante ting som skjer enn det var i Den største straffen. Der var ikke alle aspekter like spennende å følge med på og opplevde første bok i denne serien som veldig seig. En bok bestående av mange innvendinger og karakterer, og selv om første bok var detaljert og inneholdt mange scener, opplevdes innholdet som meget stillegående likevel. Dere finner meg aldri er annerledes for her er det en strammere line. Plottet er engasjerende og karakterene er mystiske og vekker nysgjerrighet. Man vil faktisk vite hva som skjer og man prøver å gjette underveis. Da er det lettere for oss som leser å bli mer delaktig istedet for å lese "passivt".

Robert Wilson har en nøktern måte å skrive på. Det går ikke så fort i andre bok i serien heller, men likevel er intensiteten større, den sniker seg innpå og man blir mer involvert som leser. Dette er også en thriller som tar forskjellige vendinger. Det er ingen "rett frem" plott der man blir servert med teskje. Både karakterene og plottet er like engasjerende og mystiske.

Andre bok i Charles Boxer serien: Dere finner meg aldri er en thriller med saktegående start. Det er ingen grunn til å miste tålmodigheten av den grunn for intensiteten tar seg opp sakte, men sikkert og det er verdt det. Dette er en bok som legger vekt på snikende vendinger fremfor fart og mange overdrivelser. Det som hindrer denne thrilleren til å ta meg med storm er at enkelte partier blir noe stive og malplasserte, og man fikk ikke den brakende avslutningen man hele tiden ventet på. Det ble ingen hjemsøkende slutt, noe man nesten forventer av en thriller.

Så fint at du ga den en sjanse og det varmer å høre at du likte den:) Jeg synes den er magisk og annerledes, og det er den jeg liker best av Gaiman så langt:)

Jeg liker tvister og overraskelser, men hverken i boka eller filmen var det ingenting som hverken overrasket eller sjokkerte, og det blir et savn i en slik sjanger. Så dermed blir boka og filmen veldig oppskrytt for min del. Man forventer noe mer. Originalfaktoren var heller ikke der. Mange påsto at boka var så original, bla, bla, bla, men det synes ikke jeg. Og nå er det synd at mange kopierer Flynns måte å bygge opp thrillere som Piken på toget av Paula Hawkins. Jeg liker psykologiske thrillere, men savner å bli lurt og sjokkert. Det er lenge siden sist og ikke alle bøker fortjener all den oppmerksomheten de får:)

Jeg likte personlig den første delen av boka en sistedelen. Han skriver godt det er ikke det, men det traff meg ikke på en måte som jeg hadde ønsket, hvis du skjønner.

Har nettopp sett filmatiseringen av Gone Girl. (Flink pike) Leste boka i 2013 og både boka og filmen er like ille. Hva som er så fantastisk med Gone girl skjønner jeg ikke. Den er ikke så nyskapende og original som de fleste skal ha det til.

Jeg leser fremdeles NOS4A2 av Joe Hill som er en murstein på 703 sider så derfor har det tatt litt tid, men skal prøve å lese den ferdig i morgen. Og jeg leser også The Night Circus av Erin Morgenstern og Djevelmasken av Tom Egeland. Hvis jeg blir ferdig med NOS4A2 i helga som jeg har kommet lengst i, skal jeg begynne på Med beina på nakken av Arne Svingen.

Leste boka til Edouard Louis tidligere i år. Den traff meg ikke i hjertet dessverre (hvis jeg i det hele tatt har noe hjertet, da, hehe) og ga den terningkast 3. Spent på hva du synes når du blir ferdig med den:)

Enig med Tao. Du kan prøve deg på noen av bøkene til Stephen King, Han skriver ikke bare grøssere, men også thrillere og romaner. Han har også skrevet science fiction, så i forfatterskapet hans er det mye å velge i:)

Vil også anbefale Mo Hayder, John Hart og Harlan Coben:)

Blanding mellom historisk roman og "eventyr" ...

Spesielt vennskapsbånd mellom gutt og elefant
Handlingen er fra 1500 - og 1600 - tallet. Tolvåringen Jahan har et sterkt vennskapsbånd med elefanten, Chota. Jahan hjalp Chota med å komme til verden og elefanten er helt hvit. Jahan gjør alt han kan for å holde den i live og ta vare på den. Etter hvert blir den hvite elefanten Chota (som betyr liten) og Jahan svært lojale mot hverandre, og Jahan ser på seg selv som en slags elefanttemmer. Jahan får vite at sultanen ønsker seg elefanten i gave, noe som ryster ham. Han vil ikke gi fra seg vennen sin, men de hjemme hører ikke på ham og vil oppfylle sultanens ønske. Det fører til at Jahan blir blindpassasjer på båten elefanten skal fraktes med for å sørge for at hans elefantvenn vil være i god behold. Det viser seg at ikke alt går som planlagt. Planen var å reise hjem igjen, men i stedet blir han værende i Istanbul som elefanttemmer, og han blir tatt vare på av den kjente arkitekten Sinan. Vi blir vitne for Jahan som unggutt til han blir en gammel mann. Dette er en slags reise gjennom hans liv, hendelser, arkitekturens betydning, forskjell på menneskenes status, rettferdighet og urettferdighet.

Dette kan virke som en tung bok i begynnelsen. For oss som er vant til tykke bøker, er det nok ikke så skremmende, men for de som ikke er det blir det nok en prøvelse. For meg var det litt tungt i starten å komme inn i handlingen og komme inn i flyten før det etter hvert løsnet seg. Det er en stor forskjell å lese historiske romaner i forhold til andre sjangere, for historiske romaner er mer detaljrik når det gjelder tid, sted og miljøskildringer. Men etter hvert som man leste, så løsnet det seg og man opplever ikke innholdet like tungt som i starten. Man blir mer orientert om alt underveis. Det beste med hele handlingen er Jahans forhold til elefanten. Selv om Jahan kommer fra et vanskelig hjem, beviser han at han har mye empati og sympati i seg. Han viser omsorg for andre, spesielt for elefanten. Det er heller ingen hemmelighet at elefanter er lojale og kloke dyr.

Store klasseforskjeller
Man blir godt kjent med Istanbuls vakre, men også mørke sider. Etter at man har ferdiglest Arkitektens læregutt blir man nysgjerrig på Istanbuls arkitektur og de som sto bak det. Til tross for at dette er en historisk roman, er ikke alt virkelighetsrelatert. Noen kjente arkitekter blir nevnt, men Jahan og elefanten er selvfølgelig fiksjon. Men romanen viser også hvor mye makt sultanen og hans familie hadde. Det er ikke noen man burde komme i klammeri med. Nåde den som sa i mot ham eller brøt lover. Man finner fort ut hvem som var "verdt" noe i datidens samfunn og ikke.

Elif Shafak har en veldig poetisk skrivemåte uten å bli for jålete eller pompøst. Hun gjør det med stil istedet for overdrivelse. Det gjør innholdet vakkert i og med at innholdet også har sine mørke aspekter. Vi blir også godt kjent med karakterene, både på godt og vondt, og av og til føles det som man selv befinner seg i handlingen. Det er ingen tvil at hun vet hva hun skriver om og vet mye om Istanbul.

Det er mye man kan si om Arkitektens læregutt. Det er en realistisk bok som har sin sjarm og man blir godt kjent med Istanbul rundt 1500 - og 1600 - tallet. Som sagt, ikke forvent at dette er en bok med mye fart og spenning eller heseblesende. Det er ikke en slik type bok. Det er en stillestående og nøktern historie . Har ikke noe i mot stillegående bøker, de har jeg lest mange av, men i enkelte partier kunne jeg ha tenkt meg litt mer driv for boka kan oppleves noe monotont.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heilt i orden, ingen skade skjedd:) Jeg skrev at jeg har lest ut Billet til helvete og at jeg ble skuffet over den og husk at det er min første bok av henne og at jeg ikke har lest noe av henne før nå, men som sagt gir jeg ikke opp en forfatter før jeg har lest minst to eller tre bøker av forfatteren. Har sett filmen, men er ingen Affleck eller Damon fan, og som kjent er jo bøker oftest bedre enn filmatiseringer:)

Du mener vel, Patricia Highsmith?:) Jeg leste ut Billett til helvete (Strangers on a train) natt til søndag, og ble litt skuffet. Men jeg må i hvert fall lese to - tre bøker av en forfatter før jeg gir opp en forfatter. Har alltid hatt lyst til å lese The Talented Mr. Ripley, så har ikke tenkt å gi henne opp med det første:)

Jeg sitter inne selv når været er på det fineste og venter på høsten. Det synes jeg er den fineste årstiden med mest atmosfære.

Jeg leser NOS4A2 av Joe Hill, og Billett til helvete (Strangers on a train) av Patricia Higsmith. Og jeg leser også Djevelmasken av Tom Egeland. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på The Night Circus av Erin Morgenstern.

Har ikke fullført en eneste bok denne uka fordi bøkene jeg leser er noe store, men det gjør ikke noe. Jeg har all verdens tid og mursteiner skremmer ikke meg.

Ja, for forfattere har jo sine oppturer og nedturer de også, så to - tre sjanser må man få og da får man bedre innsikt i forfatterskapet også, hvordan de skriver og hva slags bøker de gir ut:) Finne ut om man vil lese mer av dem eller ikke. Det er ikke nok å "dømme en forfatter" kun etter en bok.

Ingen årsak, jeg leser minst to - tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg om jeg skal "gi opp" en forfatter eller ikke:)

Jeg har lest noen bøker av Gaiman og har dessverre ikke likt alle, men min favoritt av ham så langt er Kirkegårdsboken. Prøv gjerne den om du ikke har lest den allerede:)

Lettbeint kosekrim ....

En spesiell krimsak
Det er ikke mye igjen av feireoppholdet i Frankrike så Olivia Henriksen nyter den siste tiden. Hun rekker ikke å dra hjem før hun får telefon om at det har skjedd et drap. Tønsbergs politietterforsker får lite tillit til å løse saken, så privatetterforsker Olivia får sjansen til å vise hva hun er god for. Hun er engasjert i jobben. Olivia er en kvinne som liker mysterier, og er selvstendig. Hun har en god tone med alle. Det er derfor hun blir høyt respektert av andre. Det viser seg at en mann, en veldig kjent byggmester, blir funnet død på et fly. Han skal sannsynligvis ha blitt drept med spikerpistol og han er kjent for å ha sine fiender (på grunn av at firmaet hans gikk konkurs og det gikk utover mange andre). Så mistenkte er det mer enn nok av, men hvordan er det mulig å drepe noen på et fly uten å bli oppdaget?

Dette er tredje bok med Olivia i hovedrollen og min første bok jeg leser fra Olivia Henriksen serien av Lene Lauritsen Kjølner. Selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien ennå, så opplevdes det ikke som rotete eller forvirrende. Plottet er et ganske vanlig krimplot. Ikke noe ekstraordinært, men underholdende er den. Det skal den ha. Den er lettskrevet, man blir godt kjent med karakterene og siden dette er avslappende krim, som jeg kaller det, bladde sidene nesten av seg selv. Selv om innholdet er forutsigbart, så ville man lese videre likevel for dette er en type bok som vekker interesse på grunn av atmosfære og fascinerende karakterer. Jeg er ikke spesielt glad i kvinnelige hovedkarakterer i bøker av en eller annen grunn, men fikk sansen for Olivia fordi hun har en jobb utenom det vanlige og hjelper andre så godt hun kan, selv om sakene hun får er små eller store. Hun tar jobben alvorlig. Litt morsomt er det også at hun får større tillit enn lokalets politietterforsker.

Kosekrim istedet for hardbarket
Lene Lauritsen Kjølner har skrevet en bok der groteske handlinger og blod ikke blir overdøvd som det har lett for å skje med krimbøker generelt. Personlig foretrekker jeg litt mer sjokkerende innhold og sier heller ikke nei til bestialsk krim, men heller ikke at det skal overgå plottet helt. Jeg liker en fin mellomting. Dakota rød føltes ikke som en krimbok til tross for at det er det. Boka opplevdes mer som en hverdagslig roman hvor krimsaken blir satt i bakgrunnen. Hadde ikke gjort noe om boka tok flere vendinger for den var veldig rett frem. Ingen twister eller overraskelser.

Det blir en kort anmeldelse enn til vanlig dette på grunn av at Dakota rød er en kort bok i seg selv som består bare av 256 sider, og det er også en bok som er en del av en serie, så da velger jeg å gjøre anmeldelsen kort på grunn av det også. I og med at det er en kort bok så blir det ikke all verdens å skrive om for man vil jo ikke ødelegge for andre ved å røpe noe. Noen ganger blir anmeldelser korte. Sånn er det bare. Men røper heller aldri noe selv om anmeldelsene mine er korte eller lange bare for å understreke det.

Til tross for at jeg foretrekker mer hardbarket krim som gjerne provoserer så går det an med kosekrim en gang i blant. I og med at dette ikke ble en favoritt, skal jeg også få med meg de andre to bøkene i serien. Jeg har bok to allerede liggende og jeg gir ikke opp en forfatter før jeg har lest minst to, av og til tre bøker av forfatteren. Denne boka ble bare litt vel lett for meg på mange måter. Jo mørkere og dystrere bøkene er jo bedre er de, det er slike bøker jeg foretrekker. Dakota rød ble kanskje for lystbetont?

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er stor fan av Stephen King jeg også. Han har vært min favorittforfatter i mange år:)

Guilty pleasure

Noen guilty pleasures må man bare ha.

En YouTube - sensasjon
The Haunting of Sunshine Girl Network lyder kanskje kjent for noen for det er et kjent "YouTubenavn" eller YouTubekanal er vel det riktige ordet. Jenta bak kanalen er Paige McKenzie, lenge holdt hun navnet sitt hemmelig til hun avslørte det i 2013. Kanalen hennes går ut på at hun filmer hverdagssnutter og ofte er det rare, og merkelige, kanskje også nifse ting som skjer. Dette er en slags "realityserie" der hun fremstiller hendelsene som sanne, men det er det selvfølgelig ikke. Det er et slags Paranormal Activity konsept, bare at dette er mer "realitetsbasert". Jeg oppdaget kanalen hennes rundt 2012 ved en tilfeldighet. Jeg surfer ofte på YouTube når jeg kjeder meg (og jeg kjeder meg ofte), og da kom jeg over kanalen hennes The Haunting of Sunshine Girl Network. Selv om man vet at konseptet ikke er sant og skuespilleriet ikke er verdens beste, så blir man avhengig av å følge med på serien likevel. Det blir en slags guilty pleasure. Jeg er antageligvis altfor gammel til å se denne serien, men som den horrorfreaken som jeg alltid har vært, så må jeg bare få det med meg. Videoene hennes varer bare rundt en til fire minutter. Akkurat passe lenge til at man blir nysgjerrig på neste video. Hun spiller med hennes virkelige mor i denne serien og merkelige og underlige karakterer dukker opp underveis. Hun opprettet YouTubekanalen i 2010 og avslørte ikke hennes eget navn som sagt før i 2013. Her er hennes aller første episode: We moved into a haunted house, og hun har laget flere sesonger siden. Det er Coat Tale Productions som produserer denne YouTube serien. Selv om denne YouTube serien ser selvprodusert ut og skal få deg til å tro at hun gjør alt selv, så gjør det ikke noe om at det er et profesjonelt team som står bak. Serien er avhengighetsskapende likevel.

Fra YouTube til bok
Boka er basert på denne serien, men likevel er boka en del annerledes. Det er ikke så mange likheter, men det gjør ikke noe. Boka er om Sunshine og hennes mor som er på flyttefot. De flytter fra Texas til Washington. Washington er annerledes i forhold til Texas på mange måter. Både når det gjelder været, folka og så og si alt. Sunshine og moren hennes måtte flytte fordi moren hennes har fått en enda bedre jobbstilling. Hun blir overflyttet til sykehuset i Ridgemont, Washington. Dermed har ikke Sunshine annet valg enn å flytte med henne og begynne på en ny skole. På skolen sliter hun med å passe inn og hjemme i hennes nye hus føler hun seg ikke bedre. Hun er ofte hjemme alene siden moren hennes må jobbe mye. Det er da hun oppdager at huset ikke er helt som det skal. Hun opplever ofte merkelige ting, som å høre rare lyder og ting blir flyttet på. Dette er bare begynnelsen og verre ting skjer underveis. Når hun prøver å fortelle dette til moren hennes, blir hun ikke trodd og moren tror Sunshine bruker dette som en unnskyldning til å prøve å flytte tilbake. En dag på skolen møter hun Nolan som er noe underlig, men viser seg å ha samme interesser som henne. Kommer han til å tro henne? Hun er en jente som ikke gir seg for det hun tror foregår i huset hennes og hun er heller ikke redd for å undersøke saken nærmere.

Til tross for at boka og YouTube serien er noe forskjellige så gjør det ikke noe. Alt kan jo ikke være helt likt. Personlig liker jeg serien bedre enn boka fordi serien er mer avhengighetsskapende. Det er ingen tvil at Paige McKenzie har stor skriveglede og kapitlene begynner med en liten tegning hun har illustrert selv. Boka/serien er for ungdom, men har lest mange ungdomsbøker med et mer poetisk og "voksnere" språk enn dette. McKenzies skrivemåte er veldig enkel og rett frem. Boka inneholder ikke undertoner. Så om man er ute etter noe mer komplisert og original historie er nok ikke dette den rette boka. Selv om den ikke består av beste kvalitet, så har den stor underholdningsverdi og det er både morsomt og noe rart å bli kjent med karakterer fra YouTube serien i bokformat.

The Haunting of Sunshine Girl byr på en standard spøkelseshistorie. Den er underholdende og inneholder interessante karakterer. Det som var litt skuffende er at YouTube serien er mer original og boka skulle ha hatt med noe av den originaliteten. Dette er første bok i The Haunting of Sunshine Girl serien. Om det blir en trilogi eller en serie er jeg høyst usikker på, men neste bok The Awakening of Sunshine Girl er allerede bestilt.

PS: YouTubekanalen til Paige McKenzie er så populært at det også skal bli TV - serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Krim som må leses med stor tålmodighet

For dem som liker satirisk og saktegående krim ...

En kvinne blir funnet myrdet og det tyder på at hun har blitt voldtatt. Denne kvinnen blir funnet i morens leilighet og offeret var selv politiaspirant. Dette drapet skjedde i et sted kalt Växjö. Politiet derfra må be om bistand fra Stockholm og det er da Evert Bäckström og hans team kommer inn i bildet. En sak kan være mye mer enn det virker som ... Samtidig får denne saken mye oppmerksomhet i media.

Ja til ekte karakterer
Hovedkarakter Evert Bäckström er noe for seg selv. Han er selvdestruktiv og virker svært likegyldig til det meste. Man lurer av og til hvorfor han i det hele tatt møter opp på jobb. Selv liker jeg å lese om slike personer/politifolk selv om denne type politifolk er godt oppbrukt, men det er fascinerendeå lese om selvdestruktive og negative politifolk og ledere av en eller annen grunn. Det er ikke slike man møter i virkeligheten der alt skal være positivt og alle skal helst være glade og trives med det de gjør. Skjule seg bak en maske. Selvdestruktive og negative politifolk i krimbøker er i det minste ekte og setter ikke opp en fasade. Det får man jo nok av i virkeligheten. At alt er en fasade. Derfor gjør det godt å lese litt om karakterer som har det kjipt. Det er nesten befriende selv om man ikke behøver å relatere til det selv. Det er bare det at karakterer i bøker virker ofte mer ekte enn folk fra virkeligheten. I bøker er ikke alt bare en fasade og karakterene setter ikke opp masker, om dere skjønner hva jeg mener?

Boka oppfattes mer som en satire enn en spennendekrim bok fordi forfatteren henger ut politifolk. Han gir dem ikke direkte godt skussmål og det synes jeg er bra for jeg er ikke alltid enig med valgene politiet jeg leser om tar jeg heller. Selv om de går rundt i uniform trenger man ikke å frykte dem eller ta dem altfor høytidelig. De gjør sine feil de også og man kan ikke være enig om alt. Husker for ikke lenge siden jeg leste om norsk politi som kjørte over en skadet katt med vilje istedet for å ta den med til veterinær som politiet oppfordrer andre til å gjøre, men så gjør de det motsatte og gjør en grotesk handling istedet. Så nei, man kan ikke alltid like autoriteter og like deres valg. Så det er ikke alltid de fortjener respekt for å si det sånn. Derfor synes jeg det er viktig av Persson å gi litt negativt syn på politiet også. Selv om man bærer uniform trenger det ikke å bety at de fortjener større respekt. Uniform kan bare være en fasade det også.

Vær forberedt på saktegående handling
Dette er er en mer karakterbasert enn handlingsbasert plot av Persson. Noe jeg foretrekker, men så er det jo karakterer som bærer historier, men i dette tilfellet får karakterene større oppmerksomhet enn selve saken. Man blir godt kjent med de og deres særegenheter. Til tross for at man har sansen for karakterbasert driv, så blir dette vel tregt. Dette er en bok på nesten 600 sider og heldigvis er jeg vant til tykke bøker fra før, men når man leser en bok som er like seig som sirup så gjelder det å holde ut. Har som regel ikke noe i mot at bøker går sakte slik at man blir kjent med karakterer og med ting som skjer, men dette blir vel trått. Det er ikke mye som skjer på de nesten 600 sidene, og ofte blir det man leser repetivt. Man venter på at noe skal skje og man venter forgjeves. I hvert fall var det den følelsen som dukket opp mens man leste.

Linda - som i Lindadrapet er en grei bok å komme seg gjennom, men ikke noe minneverdig. Boka blir for "satirisk" for meg enn spennende. Når jeg leser krim, vil jeg at det skal være "ordentlig" krim og jo mørkere det er, desto bedre er det. Så sånn sett ble denne noe skuffende. Foretrekker du krim med en smule komedie fremfor "blodig alvor", er nok denne boka noe for deg. For oss som liker mer hardbarket krim blir dette noe langrdrygt.

Dette er første bok i Evert Bäckström serien.

Fra min blogg: I Bokhylla