Bokelskere.no

Plutselig er politiet på døra og henter alle tingene deres. Pappa er satt i fengsel. Han er en tyv. Leo og mamma visste ingenting. Men naboene, vennene, skolekamerater hvisker og peker. Ingenting blir det samme. "Far din er en tyv" sier de.

Helt forferdelig hjerteskjærende! Men så utrolig bra! Denne må passe ypperlig til høytlesing og diskusjon i 6.-7.-klasse. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste den.

Jeg håper dette er en grov overdrivelse av bygdedyret, men mistenker at det kan være realiteten..

Det nærmer seg Halloween, og Jonas forteller skumle vampyrhistorier i klassen. Alle synes det er spennende, men Titti synes bare det er skummelt. Plutselig flytter det inn en vampyr i naboleiligheten! Hele nabolaget er i fare! Og moren er så trøtt for tiden- er hun i ferd med å bli en vampyr? Titti må få hjelp av bestevennen Irma og vampyreksperten Jonas.

Superfin og morsom bok for 3. klassingene.

Om dette var en bok jeg likte eller ikke, det var ikke lett å bestemme seg for det. Gjennom nesten hele boken var jeg ganske forvirra, og etter halvlest bok var jeg klar til å si at denne likte jeg ikke. Men det var noe som hele tiden dro meg videre, og jeg må bare si at NÅ når jeg er ferdig så er dette en bok som absolutt er verdt å lese. Forvirrende og utfordrende, men det er vel slik forfatteren viser hvordan det kan være å ikke være helt A4. En bok vi voksne skal være klar over, og formidle videre til dagens ungdom.

Aldri for gammel til å lese tegneserier ...

Jeg har lest mange tegneserier oppgjennom årene, blant annet: Donald Duck (som jeg har abonnert på de siste årene og som jeg har lest hele livet), Tommy og Tigern, Tex Willer og Knoll og Tott. Det eneste jeg fremdeles leser fast er Donald Duck for han har alltid vært en del av livet mitt så jeg kan bare ikke kutte ham ut. Han er en krabat jeg er oppvokst med. Andre tegneserier ved siden av som jeg har lest litt av og på, er blant annet Fantomet.

Har aldri vært en fast leser av Nemi, men har kjøpt noen Nemihefter av og til, impulsivt. Så vet godt hvem Nemi og Lise Myhre er. Nemi er en karakter som blir oppfattet som sær av omgivelsene sine, som alltid har på seg svarte klær, er nerdete og virkelig elsker fantasy, spesielt Ringenes Herre. Vi blir også kjent med vennene hennes. Cyan er hennes beste venninne og de snakker om alt og ingenting. Liker filosofisnakket Nemi har med enkelte både om stort og smått. Det blir som å ta del av det interne. Er jo nerdete selv, så det er mye å kjenne seg igjen i.

Har også sansen for at Lise Myhre varier med både striper og helsider, og at hun illustrerer hele dikt av og til. Hun har laget spesielt mange illuastrasjoner av diktene til André Bjerke oppgjennom årene, og laget et personlig preg på dem. Det gir diktene mer atmosfære. Det jeg liker aller best med Nemi er at hun er til tider veldig sarkastisk og sarkasme er den eneste humoren jeg forstår og liker. All annen form for "humor" er nesten gresk for meg. Hun er kjapp i replikken og har alltid en unnskyldning for noe når det er ting hun gjerne vil utsette. Jeg ler aldri av tegneserier eller av noe i det hele tatt for det skal mye til å få meg til å le. Jeg lo ikke av Nemi selv om hun er festlig. Men det må være lov å like noens humor selv om man ikke ler. Jeg ler ikke en gang av komedier.

Tidligere har jeg bare lest en bokutgave av Nemi og det var Nemi (X) som jeg leste for to år siden og må si at jeg likte denne mye bedre for humoren er hakket mørkere og særere, og det var mye mer å kjenne seg igjen i. Nemi er mer på kornet i denne utgaven. Lise Myhre vrir hverdagsproblemer om til humor. Man skal ikke ta alt så høytidelig hele tiden.

Nemi tar ikke opp bare typiske jenteproblemer, men helt vanlige problemer som kan oppstå i envher situasjon, til og med situasjoner som ikke trenger å bli til en situasjon, så Nemi kan fint leses av både gutter og jenter. Personlig liker jeg de dystre fargekombinasjonene og sarkasmen best. Står man fast i en situasjon, er det bare å lese Nemi for hun har stort sett svar på alt.

PS: Stripene i denne utgaven er fra 2010 og vi får møte en ny karakter som vil få stor betydning for Nemi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lek med språket. Gåter og ordspill om dyr.

Jeg tror dessverre ikke den er oversatt. Muligens fordi den er ganskje ukjent og ingen har tatt seg bryet til å oversette. Jeg vet ikke. Den ble utgitt i 2013. Selv foretrekker jeg å lese på engelsk, i hvert fall når det er bøker fra horrorsjangeren og når jeg leser bøker av Stephen King:)

Det går bra. det er ikke bestandig jeg svarer med en gang jeg heller for av og til kommer det andre ting i veien. Det er en del av livet. Så det går bra:) Urmaker og Corpse Husband er ikke samme youtuber. Tror de hadde en livesending sammen en gang så de er to forskjellige:) Jeg liker å høre på horror historier, se horrorfilmer osv, men når man er over 30 og har lest og hørt "det meste" så er det ikke mye som skremmer lenger. Det er synd for det er et savn. Det er en følelse jeg savner å bli skremt etterpå av noe man har sett eller hørt. Det er en fryd over det, men nå blir man ikke sjokkert eller skremt av noe lenger. Men har ikke gitt opp håpet og horror er en sjanger jeg ikke går lei av selv om det ikke er noe som skremmer lenger. Jeg liker horror samme om det er bra eller dårlig. Litt sær sånn:) Håper du liker youtubekanalen Mr. Nightmare. Han har perfekt stemme for sjangeren og lager veldig stemningsfulle vidoer, så han er min favoritt når det gjelder horrorlesing. Og andre typiske uttrykk de bruker i historiene er ofte '"This happened to me when I was about 11-12 years old". Altså for lenge siden, men det gjør ikke noe. Horror er horror:)

Ja, det har blitt en del bokanmeldelser oppgjennom årene. Man blir jo også lei noen ganger, men bokblogging er vel den lengste hobbyen jeg noen gang har hatt og den eneste hobbyen jeg har for tiden, pluss lesing. Skulle gjerne ha hatt andre hobbyer også, men det er alltid vanskelig å finne hobbyer som interesserer i lengden. Spiller litt pc - spill/nintendo spill ved siden av og ser en del filmer. Men skulle gjerne ha hatt andre hobbyer også, men skjønner ikke hva det skulle være. Det er vanskelig å finne noe å være ordentlig interessert i, hvis du skjønner og som hjelper med å få tiden til å gå.

Jeg fullfører en bok fra start til slutt, samme med de jeg ikke liker, ikke i håp om at det skal bli bedre, men på grunn av rettferdighet og samvittighet. Jeg liker ikke halvspiste bøker, og man føler seg bedre når man fullfører noe rett og slett. Det er godt å gjøre noe skikkelig og på ordentligvis og jeg liker ikke tanken på å gi opp ting for da føler man at man har tapt på en måte, så jeg holder ut istedet;)

Morsom kommentar om folk som diskuterer hva de spiste middag mens de seren film, men du har rett. På kino mister folk ofte konsentrasjonen, og begynner å snakke om helt andre ting eller viser hverandre hva de har fått på mobilen, om det er et bilde eller noe. Det er så utrolig irriterende når det skjer, derfor foretrekker jeg å se en film alene. Da får man med seg undertoner og alt mulig. Når folk snakker masse under en film så ødelegger det totalt. Det går an å komme med små bemerkninger her og der under filmen. Er ikke noe i mot det, men hvis folk skal snakke sammen under hele filmen ser jeg en film hjemme hos meg selv istedet. Jeg foretrekker det og ikke noe galt i det. Skal prøve å se litt ekstra skrekkfilmer nå som Halloween kommer, men er litt usikker på hvilke jeg skal se ennå, så har du noen forslag så er det bare å komme med det:)

Hei og beklager for sent svar. Hendelsenes hus ble gitt ut før This House is Haunted. Hendelsenes hus er roman mens This House is Haunted er horror. Håper dette var til hjelp. John Boyne er også forfatteren som skrev The Boy in The Striped Pyjamas så tror han skriver fra forskjellige sjangere:)

Bedre sent enn aldri:) Nei da, det er ikke alltid jeg er flink til å lese bøker jeg får tipset om jeg heller, så vet hvordan det er. Det er ofte det kommer andre bøker i veien :) Kos deg og spent på din mening til slutt:)

Man er aldri helt trygg på reise ....

Lo Blacklock (eller Laura som hun egentlig heter) får sitt livs sjanse da hun må steppe inn for sjefen og skrive om en første cruisetur full av luksus. Hun jobber for et reisemagasin og en del av reisen er langs Norge. Samtidig er forholdet til kjæresten noe turbulent. Dette er ikke rette tiden til reising, men dette er også hennes eneste mulighet til å vise hva hun er god for. Hun kan ikke la denne sjansen gå fra seg. Det er bare spesielt inviterte som får være med på denne første, eklusive turen. Det ser ut til å bli et fint opphold, helt til en kveld da hun hører noen åpne balkongdøra fra lugaren ved siden av, og hun blir vitne til at noe eller noen blir kastet over bord. Lo møtte kvinnen i nabolugaren tidligere ved en tilfeldighet, men nå er lugaren ved siden av tom, og ingen om bord vet hvem Lo snakker om når hun nevner det. Ble den mystiske kvinnen myrdet eller har det hele vært en innbilning?

Godt å lese ukjente bøker av og til, samme om de er bra eller mindre bra
Ruth Ware er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere. Det gjør ikke noe fordi jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Man må også utforske litt som leser. Det er en del av prosessen av å være en leser. Det er ingen hemmelighet at jeg liker horror og mysterier. Dette er ingen horrorbok, men en psykologisk thriller blandet med suspense. Jeg sier ikke nei til psykologiske thrillere, men det er ikke mye med den sjangeren som har sjokkert meg i det siste, og det er et savn. The Woman in Cabin 10 hadde mange interessante aspekter ved seg før jeg leste den: Interessant plot, et mysterie som gjorde meg nysgjerrig og det var en bok jeg endelig ikke hadde hørt om tidligere. Det er lett å bli lei av bøker som man hører mye om og som ennå ikke lest. Det er litt befriende av og til å hive seg inn i "det ukjente".

Gode utgangspunkt holder ikke alltid
Til tross for atThe Woman in Cabin 10 hadde mange gode utgangspunkt, holdt det dessverre ikke. Det jeg irriterte meg aller mest over var selve hovedkarakteren Lo. Det er vanskelig å beskrive nøyaktig hvorfor. Den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med er at hun var vanskelig å like. Rett og slett. Slik er det også i virkeligheten. Man kan ikke like alle og ikke alle er like godt likt. Det er bare sånn det er. For meg var hun for dramadronningaktig, og hun er en person man aldri blir helt klok på. Hun setter seg selv stadig vekk i unødvendige situasjoner som man blir noe flau over. Jeg klarer ikke helt å synes synd på henne. Hun blir et irritasjonsmoment istedet for en karakter å bli glad i.

Det er synd at boka hadde så god begynnelse og god driv i den første delen, men så blir det bare rarere, og rarere, og til slutt blir boka nærmest uinteressant istedet for spennende. Man slutter å bry seg om hva som skjer for det hele blir for sært. Jeg liker det som er sært, men dette ble vel sært og vanskelig å forklare hvor sært det er når man ikke vil avsløre noe som helst.

The Woman in Cabin 10 startet bra og lovende, men så går det bare nedover og nedover med stort sett alt. Det hele blir bare masete og svært uengasjerende til slutt. Savner å lese psykologiske thrillere som er så intense at man nesten ikke merker sine egne omgivelser. Det er altfor lenge siden sist. Psykologiske thrillere skal være spennende og intense, ikke kjede leseren halvt i hjel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leste en god del Casino Grøssere jeg også da jeg gikk på ungdomsskolen og en gladnyhet er at et forlag er i ferd med å gi dem ut på nytt igjen så det er i den forbindelse jeg leste den:) Wohoo:) Man blir så nostalgisk av og til:) Jeg var glad i Casino Grøssere selv og leste mange av dem selv da jeg var ungdom for mange år siden.

Halloween er vel den eneste "høytiden" jeg liker og selv om jeg leser horror året rundt, så leser jeg litt ekstra horror på denne tiden likevel, spesielt nå som det er høst og min favorittårstid. Tidligere denne uka ble jeg ferdig med The Awakening of Sunshine Girl som er bok to i The Haunting of Sunshine Girl trilogien av Paige Mckenzie. Jeg leste også ut Blind forbannelse av John Saul. Den ble jeg ferdig med i går.

Nå for tiden leser jeg This House is Haunted av John Boyne (samme forfatter som skrev The Boy in the Striped Pyjamas). Jeg leser også Havboka av Morten A. Strøksnes og The Waste Lands som er tredje bok i The Dark Tower serien av Stephen King.

Håper ikke at oktober tar slutt med det første for det er min favorittmåned. Mørketid, kjølig luft, vind, regn og Halloween:)

Den leste jeg i 2010. Det tok sin tid å bli ferdig me den og den er motløs lang, men det er verdt det:)

Bøker om barn og besteforeldre. Til lesestund for barnehage. Eller for besteforeldre og barnebarn :-)

Nydelig og annerledes bildebok. Den åpner med fakta om myrsnipa. Deretter følger vi en ung myrsnipe som flyr sørover for vinteren med flokken sin. Fuglen observerer og tolker det den ser på jorda. Den tror Eiffeltårnet er verdens høyeste tre. Den observerer fiskestimer som følger havets strømmer. Den forteller små fakta om flokkens reise, innimellom observasjoner og stemningsbilder.

Denne må være flott å samtale rundt etter en lesestund for barn.

Selma fyller 5 år. Hun finner et smykke som har tilhørt mormor. Mamma sier hun kan få det når hun fyller 13. Men det frister fryktelig å prøve det når det ligger der i smykkeskrinet!
Om å finne noe, og så miste det. Om fristelser og dårlig samvittighet. Kanskje denne kan passe til lesestund for barnehager? Eller 1.klasse?

Nok en bok som "prøver" å sjokkere.

På tide å gå videre
Er det en ting jeg er lut lei av er det at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med Gone girl og Piken på toget. Jeg har ikke noe i mot at disse bøkene er likt av andre, men det var ikke noe for meg, til tross for at jeg liker psykologiske thrillere. Nesten alle psykologiske thrillere blir for tiden sammenlignet med disse to bøkene som om det nesten ikke eksisterer andre bøker, og synes heller ikke at Gone girl eller Piken på toget fortjener all oppmerksomheten de får. Det er bare det. Valgte å ta sjansen på denne boka til tross for disse sammenligningene. Jeg synes ikke den er så lik de andre to nevnte bøkene uansett og heldigvis ble ikke disse to bøkene nevnt på omslaget på denne boka, noe den skal ha ros for. Man får nesten lyst til å si: Gratulerer.

Men nok om det. I Jeg lar deg gå blir vi kjent med Jenna Gray på godt og vondt. En tragisk ulykke forandrer tilværelsen hennes totalt, og det er dessverre en ulykke hun må leve med resten av livet. Det var ikke hennes skyld, men likevel er skyldfølelsen stor. Og er det mulig å flykte fra fortiden? Hun gjør i hvert fall et forsøk ved å flytte fra Bristol til et øde sted i Wales. Der prøver hun å leve videre til tross for sorgen og tapet. Hun starter et nytt liv og skaffer seg nye rutiner, holder en lav profil. Det er nesten som om hun har avskåret seg fra omverdenen med vilje og det uten grunn, men mennesker reagerer på sorg på forskjellige måter. Det er ingen fasitsvar på hva som er det riktige å gjøre når man er i sorg og hvordan man skal gå videre i livet etter et stort tap. I mellomtiden, mens hun er i en sorgprosess jobber politiet i Bristol fremdeles med saken og er ute etter rettferdighet.

Hvor er det store sjokket?
Som regel liker jeg psykologiske thrillere og lest noen spennende bøker fra den sjangeren oppgjennom årene, men nå begynner det å bli en stund siden sist. Synes mange blir vel like i formelen og når en finner en formel, kommer andre forfattere med lignende formler istedet for å komme med noe nytt og overraskende. Jeg lar deg gå er en av de bedre bøkene fra den psykologiske thriller sjangeren, men det betyr ikke at denne boka havner på favorittlista av den grunn. Det skal mye mer til. Men grunnen til at jeg liker denne i motsetning fra de andre psykologiske thrillerne jeg har lest i det siste er at den har en mer nøktern fortellerstemme istedet for den hysteriske og paranoide stemmeleien som det har vært mye av i det siste. Denne psykologiske thrilleren inneholder også bedre karakterbeskrivelse og mer dybde i selve plottet. Men den manglen den har som mange andre psykologiske thrillere er at den "lover" et stort overraskelsesmoment og når den kommer, er den ikke så stor likevel, dessverre, men heller det motsatte. Man blir ikke overrasket og sjokkert som man håper når man leser en psykologisk thriller. Man hever ikke en gang et øyenbryn, og da blir det litt stusselig. Ingen dårlig bok for all del, men man skal ikke bli sittende igjen og etterlyse det store sjokket heller og lure på om det var "alt"? Var det dette jeg "ventet på?" Savner noe som sjokkerer, fillerister meg og som setter dype spor med den store avsløringen fordi det er altfor lenge siden sist.

Til tross for at "det store sjokket" ikke var noe sjokkerende i det hele tatt, er dette likevel en god bok på mange andre måter. Den er realistisk i fortellemåten, historien har en del smådrivende partier og man blir godt kjent med karakterene. Så Jeg lar deg gå er absolutt leseverdig. Men som sagt, jeg savner den store "wowfaktoren" når jeg leser en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bildebøker om krokodiller

Jula blir nok aldri det samme igjen ...

Joe Hill er som kjent Stephen Kings sønn, sønnen av min forfatterhelt. Lenge var jeg skeptisk på om jeg ville lese noe av Hill eller ikke for det er lett å tenke at man kan havne i den og den bransjen så lenge man har en kjent far eller mor, ha et kjent familiemedlem i det hele tatt. Da kan man gjøre "hva som helst" uten å ha noen form for talent selv, for det skjer jo så ofte at barn blir skuespillere, artister osv, bare på grunn av at de har noen i familien som jobber i samme bransje. At man kommer langt bare man har et kjent etternavn og det blir for lettvint. Selv om noen har et kjent etternavn eller er i slekt med noen som er kjent, betyr det ikke at man har talent av den grunn.

Men siden Joe Hill er sønn av min store forfatterhelt og spesielt siden han skriver i samme sjanger som sin far, så tok min nysgjerrighet over skeptisismen og jeg valgte til slutt å gi Joe Hill en sjanse, og da valgte jeg hans noe mer ukjente bok, NOS4A2.

Kreativ bok som er vanskelig å forklare
Legg merke til tittelen: NOS4A2 (Nosferatu, akkurat som vampyrfilmen). Boka kan på en måte fremstilles som en vampyrbok på grunn av tittelen og begynnelsen, men det er det ikke. Dette er noe annerledes og kanskje enda dystrere enn vampyrer. Aner ikke hvordan jeg skal forklare denne boka på en "fornuftig" måte, men jeg skal prøve. Bunn i grunn er denne boka om Victoria McQueen som antageligvis er mellom 7 - 9 år. Det er en ungpike som kommer fra et noe "vanskelig" hjem. Foreldrene krangler ofte, men de har også fine stunder sammen, så det er en familie det går veldig mye opp og ned med. Hun er helt forelsket i Raleigh Tuff Burner sykkelen sin. Det ingen vet er at hun har en hemmelig evne. Hun har en evne til å finne ting som er forsvunnet. Når hun sykler, forestiller hun seg en slags gammel bru som dukker opp og som fører henne til det som er forsvunnet.

Slu karakter
Og så har vi Charlie Manx som alltid dukker opp i en Rolls Royce Wraith (1938 - modell) og på bilskiltet hans står det nemlig NOS4A2. Han er barnekidnapper, og har evnen til å kjøre inn i vår verden og inn i en annen verden som han kaller Christmasland. Der er det jul dag og natt, hver dag, året rundt. Det er dit han frakter med seg de kidnappede barna, men det er bare en unge som klarer å flykte, og det er Victoria McQueen. Deres vei møtes også igjen senere i livet. Er hun like heldig da?

NOS4A2 har blitt beskrevet som horror, noe jeg er litt uenig i da den ikke har skremselsfaktorer og mangler andre faktorer for å kalle den "fullkommen" horror. Vil heller si den bekker litt mot thrillersjangeren, nærmere bestemt mørk thriller, men det er ikke noe negativt med det. Selv om horror er min favorittsjanger, så er thrillere slett ikke verst det heller, så lenge man treffer på de "riktige" bøkene. Boka kan virke uoverkommelig siden den er på over 700 sider. Det er ingenting å frykte fordi lesingen går lett, nesten av seg selv, så det føles ikke ut som man leser en stor bok. Joe Hill skriver veldig flytende og karakterene i seg selv er spennende. Han klarer å holde interessen og nysgjerrigheten oppe hele veien.

Selv om Joe Hill ikke kan måle seg med sin far så er han heller ingen uvitende forfatter og han har faktisk talent. Han har noe å bidra forfatterbransjen med. Dette kommer ikke til å bli min siste bok av ham. Så er spent på å utforske forfatterskapet hans videre.

NOS4A2 er kanskje den mørkeste boka jeg har lest så langt i år og bør kanskje ikke leses av småbarnsforeldre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et eventyr med spor av mange kjente eventyr. Fargesterke illustrasjoner med tegneseriepreg. Blanding av tekst og replikker. Det er ganske sparsommelig med tekst, og mange steder sier illustrasjonene mer enn teksten. For eksempel når den ene broren (Askeladden?!) får hjelp av fuglene for å komme seg opp fjellet til trollet. Dette blir bare vist, men ikke fortalt.