Bokelskere.no

Kjenner du dine egne barn så godt som du tror?

Etter å ha vært forsvunnet i flere år, dukker Julie plutselig opp på trappa. Hvor har hun vært den siste tiden, og er det virkelig henne?

For godt til å være sant?
Det er nesten ikke til å tro for familien. Etter flere år med sterk savn er hun plutselig tilbake, i levende live, som om ingenting har skjedd. For en del år siden ble hun kidnappet i sitt eget hjem, med sin søster som vitne, men som var for skrekkslagen til å gjøre noe som helst. Det er nesten for godt til å være sant, og er det det?

Anna og hennes ektemann, Tom er veldig lettet over å ha henne tilbake og at familen hennes er hel igjen. Men etter å ha vært fraværende i flere år, er det nesten som å ha en fremmed i hus, og Anna må lære å kjenne datteren på ny. Hun får en uggen følelse da hun blir oppringt av en privatdetektiv som har opplysninger om denne jenta som dukket opp hjemme hos Anna, og ber henne om å se et video av henne på YouTube. Er det virkelig datteren hennes som har kommet hjem, eller er det noen andre som gir seg ut for å være henne? I så fall, hvorfor?

Har hatt denne en stund og tenkte å lese den for lenge siden, men andre bøker har kommet i veien. Sånn kan det gå noen ganger, men bedre sent enn aldri og bøker stikker jo ikke akkurat av ... De er noen tålmodige sjeler.

Ustrukturert skrivestil
Jeg har lest mye krim og thriller i det siste. Har lest noe bra, men mye dårlig. Det er veldig varierende og føler ofte det er enten eller. Det er ingen mellomting. Andre folks døtre var uansett for meg en ukjent bok og hadde heller ikke hørt om forfatteren tidligere. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere, så det er jeg ikke så nøye på. Det er bare spennende å utforske. Må innrømme at Gentry er den mest ustrukte forfatteren jeg har lest noe av hittil. Maken til rotete krimbok har jeg ikke lest på lenge. Man mister ikke tråden, men det tar litt tid å hente seg inn igjen når hun bytter på perspektiver, for det er gjort på en rar og uoversiktelig måte. Det er i hvert fall ingen flyt i det, og da blir lesingen gjerne litt stakkato også.

Persongalleriet er også litt merkelig. Man får ikke helt tak på noen av dem, fordi de viser ikke så mange sider av seg. Det er vanskelig å få et slags helhetsbilde av dem, og synes også at selve krimsaken og å lese om denne Julie ikke var spesielt engasjerende eller spesielt på noen måte. Syntes hun var mest irriterende og famlende. Det samme med mora også. Man får ikke medfølelse eller føler noe som helst for noen av denne familien. De fremstår som apatiske og veldig frem og tilbake, både når det gjelder handling og følelser. Man blir ikke helt klok på dem.

I utgangspunktet virket dette som en nøktern og realistisk krim, men denne boka ble dessverre for snodig for meg, og den engasjerte heller ikke. Det ble for mye frem og tilbake, og lite handling.

Fra min blogg: I Bokhylla

En av de dårligste bøkene jeg har lest så langt i år ... Jeg er heller ingen sur anmelder, bare veldig kritisk og kresen.

Jeg visste ikke at boka var blitt anbefalt Reese Witherspoons bokklubb før etter at jeg hadde kjøpt boka. Har ikke spesielt sansen for Reese Witherspoon, for synes hun ikke er noen skuespiller, men som meg liker hun bøker.

Lovende plot
Something in the Water er ikke en kjent bok. Den har ikke blitt så kjent ennå. Erin og Mark går i en usikker tid i møte. Grunnen er at Mark har mistet jobben. En jobb hvor han tjente godt, selv er hun dokumentarskaper. Likevel bestemmer de seg for å gjennomføre det planlagte giftemålet og dra til Bora Bora på bryllupsreise. Bryllupsreisen er ment å være avslappende, romantisk og hyggelig. Deler av feiren er det, inntil de drar på en liten båtur og finner noe flytende i vannet. Hvordan har det havnet der og hvem tilhører det? Kommer det til å få konsekvenser hvis de bestemmer seg for å beholde det? Time will tell. På grunn av fare for sin egen sikkerhet, velger de å avbryte bryllupsreisen litt tidligere enn planlagt og reise tilbake til England. Men er de tryggere der med tanke på valget de tok i Bora Bora?

Mye av det samme og mye tvil
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ville lese denne boka egentlig. Jeg har lest mange dårlige psykologiske thrillere i det siste, men av og til hender det seg at man kommer over noen gode. Det tar bare så lang tid før man kommer over de virkelig gode thrillerne. Something in the Water ble i hvert fall ingen ny favoritt, snarere det motsatte, for dette var bare tåplig. Historien i seg selv er "grei nok". En enkel historie med noen mysterier her og der, men persongalleriet og skrivemåten var virkelig noe av det dårligste laget. Boka handlet mye om sex, champagne og tilliten mellom Erin og Mark, som stadig prøver å overbevise om at de stoler på hverandre, likevel tviler de. I hvert kapittel får man vite hvor kjekk Erin synes mannen hennes er, og hvor høyt hun elsker ham. Slike uttrykk som "God, he's gorgeous." og "God, I love him" og lignende uttrykk går ofte igjen. Utrolig slitsomt i lengden. Ofte føltes det ut som om boka var skrevet av en kjærlighetssyk fjortis. Følte heller ikke at man ble kjent med karakterene fordi de var svært uengasjerende å lese om og veldig stive.

Helt ærlig virket dette som hastverksarbeid siden kapitlene er veldig korte, spesielt på slutten. Det får historien til å virke noe stakkato for min del. Alt i alt. Grei sommerlesing, men ikke noe minneverdig eller nervepirrende thriller. Langt der i fra. Dette ble for dramaaktig for meg istedet for en ordentlig thriller, og språket var altfor barnslig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lett å holde fast ved de gode minnene når livet blir utfordrende ...

De fleste av oss har vel en eller annen fjern slektning man ikke har kontakt med av ulike årsaker. Det kan være på grunn av at de er langt vekk, eller man ikke ble godt kjent med dem under oppveksten. Årsakene kan være mange.

Sånn er det for Iris og Ruby. Iris er Rubys bestemor. Som regel bruker bestemødre og deres barnebarn å være nære, men ikke for disse to. Avstanden gjør det vanskelig og moren til Ruby har ikke et spesielt godt forhold til sin mor, så derfor har ikke Iris vært involvert i deres liv særlig mye.

Egenrådig og modig jente
Ruby bor i England og Iris bor i Egypt, men hindrer ikke Ruby fra å rømme hjemmefra og reise hele veien til Egypt på egenhånd, helt uplanlagt. Iris vet ikke en gang at hun kommer. Det hele var på impuls fra Rubys side. Hun vil bare komme seg vekk , rømme av mange grunner og tilfluktstedet ender opp hos henne ukjente bestemor som er stuet vekk i Kairo. Iris begynner å bli skrantete og har oppholdt seg i sitt hus i mange år, og har derfor ikke merket særlig til forandringer i sin egen by. Hun lever heller i fortiden.

Vi blir tatt med tilbake til andre verdenskrig da Iris var ung og lykkelig. Hun hadde en elsker som hun også ble forlovet med. Det er en periode i livet hennes hun gjerne vil sitte alene og mimres om i sine eldre dager. Livet hennes forandres da barnebarnet Ruby dukker uventet opp. Hun vil gjerne hjelpe Iris med å huske siden minnene til Iris begynner å bli skjøre, men kommer Iris til å la henne bli? Hun som er vant til å være alene med sine trofaste tjenere i sitt herskapshus?

Ikke noe unikt med denne kjærlighetshistorien
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg en gang i blant. Noen ganger kommer jeg over noen gode og andre som ikke etterlater noen spor etter seg på noen måte. Denne er jeg redd ikke etterlot seg spor på noen måte. Den hadde en god begnnnelse og jeg likte denne rebelske og egenrådige Ruby veldig godt, men syntes at Iris minner fra fortiden ble for tungtrødd og kjærlighetshistorien var lite inspirerende å lese om. Jeg likte best å lese om nåtiden, båndet mellom Ruby og Iris. Om de i det hele tatt kommer til å skape et bånd eller ikke. Jeg ville heller lese om det enn all denne vandringen frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Jeg liker bøker som fletter sammen fortid og nåtid, men denne varianten fenget meg ikke. Er heller ikke spesielt begeistret over kjærlighetshistorier. Denne kjærlighetshistorien fra Iris fortid ble også for standard for min del. Skjønner jo at hun likte den tiden bedre enn hennes nåværende livssituasjon, men den delen av boka var hverken spennende eller inspirerende å lese om. Jeg ville heller lese enda mer om forholdet til Iris og Ruby, og om hvorfor forholdet mellom Iris og hennes egen datter, Lesley, er så anstrengt. Lese mer om den delen, for den interesserte meg mest. Dessuten ble det så opphaket og stakkato mellom fortid og nåtid. Det var ingen flyt i overgangene. Det ble til et lite irritasjonsmoment.

Spennende å lese om båndet mellom Ruby og Iris, og spesielt å vite mer om den rebelske Ruby. Hun er både morsom og kvikk, men bortsett fra det var denne romanen bare nok en typisk roman der fortid møter nåtid, fortapt kjærlighet og redselen for å glemme minnene. En grei bok med bra utgangspunkt, men historien blir for tynn og gjentagende for en bok på over fem hundre sider. Jeg liker og foretrekker tykke bøker, men dette ble for spakt. Iris og Ruby ville ha passet bedre som en novelle i Hjemmet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange har nok følt seg urettferdig behandlet en eller annen gang i livet og hatt kompliserte vennskap. Polly er en av dem ...

Ikke som andre hekser
Polly er en jente som har mange problemer å slite med. Hun gjør det dårlig på skolen, spesielt når det gjelder eliksirer, noe hun ikke behersker noe særlig. Hun har heller ikke noen venner på skolen fordi hun er for merklig, noe søsteren hennes skjemmes for. Hun er heller ikke god til å lese. Men heldigvis har hun Buster, hennes monstervenn. Problemet er at de må leke i skjul for hekser og monstre skal helst ikke være venner, men Polly har kjent ham hele livet, og hun vil ikke gi slipp på ham. Det samme føler han for henne. Men en opplevelse gjør til at vennskapet deres blir satt på prøve, og Pollys plutselige evner gir henne masse oppmerksomhet på skolen. Men vil hun gjøre det rette, eller vil hun helst være populær nå når hun endelig er det?

Sally Rippin er australsk barnebokforfatter og hun har også illustrert bildene i boka selv. Dette er også første bok i en serie. Er usikker på hvor mange bøker det er og eventuelt blir i serien, men fikk merkelig nok lyst til å lese andre bok i serien, siden jeg likte den første boka godt, selv om jeg ikke er i den rette målgruppen. Men det minner meg på barnebøkene jeg selv leste da jeg var barn før jeg fort gikk over til noe mørkere. Jeg begynte å lese horror og bøker for voksne i litt vel ung alder, men de fenget meg mer enn vanlige barnebøker gjorde.

Vanskelig å gjøre de rette valgene når man er ung
Dette er en god og sjarmerende bok på mange måter. Polly og Buster handler om å gå egne veier, ta vare på ekte vennskap, hvor vondt mobbing gjør og prøve å stå opp og beskytte noen i vanskelige tider. Prøve å gjøre det rette, selv om det er vanskelig når man er så ung som Polly. Man blir nesten litt misunnelig på Polly som har en venn som Buster, som alltid gir varme klemmer og som alltid er der. Han er både morsom og varm, slett ingen monster.

Det er mye man kunne ha sagt om denne boka, men les den. Det er da den er best. Sjarmerende, morsom og herlig fantasybok for barn, også for voksne. En femmer for illustrasjonene og en femmer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en bok jeg har sett ofte til i det siste, spesielt på Goodreads. Trodde ikke jeg ville lese den siden "alle" andre leste den, men tiden gikk og nysgjerrigheten la seg ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å skaffe den, og dermed var det gjort.

Traumatisk oppvekst
The Good Daughter er en gjennomført og nesten en helstøpt thriller om søstrene Charlie og Sam, og deres høyst spesielle far, Rusty. Som ungjenter opplevde de noe traumatisk som ingen burde oppleve. De mistet moren sin på en brutal måte og alt på grunn av jobben til faren deres som har en kontroversiell jobb. Han er en kontroversiell forsvarsadvokat som gjør ham lite populær i småbyen. Han mener alle fortjener en sjanse til. På grunn av ham dukker det opp to fyrer hjemme hos ham en dag han selv ikke er hjemme, og jentene blir vitne til morens brutale død. Til tross for sjokket må de hjelpe hverandre og prøve å redde sine egne liv.

Nesten tretti år senere er Charlie og Sam voksne kvinner. Charlie bor i samme småby, Pikeville, hvor hun er oppvokst, mens Sam bor i New York og har lovt seg selv å aldri dra tilbake. Charlie jobber i farens firma og er i en vanskelig periode. Hun og ektemannen Ben er for tiden separert, og hun håper hele tiden de vil finne tilbake til hverandre. Da hun drar til en skole for å ha en diskusjon med noen, en lærer hun kjenner, havner hun midt i en skolemassakre hvor en ung student tar livet av to personer. Denne hendelsen tvinger både Charlie, Sam og Rusty tilbake i fortiden, enten de vil det eller ikke ... Vil livene deres noen gang bli normale igjen?

Endelig et persongalleri man bryr seg om
I fjor leste jeg en annen bok av Karin Slaughter, Pretty Girls og likte vel den et hakk bedre enn The Good Daughter, men for all del, dette er en av de bedre thrillerne jeg har lest på en god stund, for i det siste har jeg lest mange dårlige. Derfor er jeg glad jeg ga denne en sjanse til slutt. Jeg likte de fleste karaktererne veldig godt, spesielt Rusty. Han er noe for seg selv på mange måter. Morsom også. Jeg likte også hans særegne elsker gjennom mange år, Lenore, som er nesten like spesiell som Rusty selv.

Det eneste jeg ikke fikk helt sansen for angående denne boka var dramaet mellom Charlie og hennes ektemann Ben, som til stadighet vandrer frem og tilbake gjennom hele boka. I lengden blir det bare masete og barnslig. Man får nesten lyst til å riste dem og få dem til å bestemme seg, for man blir lei av at de oppfører seg som noen håpløse tenåringer.

Bortsett fra det er dette en bok med høy tempo. Selv om slutten ble som forventet og ingen høydare sånn sett, er dette likevel en god og veldig stødig thriller. Det gjorde heller ikke noe at boka var på over fem hundre sider, for denne thrilleren har et svært godt driv og byr på svært mange interessante karakterer som man ønsker å bli kjent med. De er spennende å lese om. The Good Daughter er vel verdt å få med seg. Svært underholdende og mørk thriller for den som liker det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan man noe for at man er hemmelig forelsket i bestevennen sin?

Mennesker er komplekse
Forelskelse kan være så mangt. Noen blir aldri forelsket, og noen blir det før de aner ordet av det. For noen varer forelseklsen livet ut, andre ganger er det kortvarig. Andre er hemmelig og ulykkelig forelsket. Det er Sasha. Hun er hemmelig forelsket i Xavier, og hun vil så gjerne la ham få vite det. Samtidig er hun redd for å ødelegge vennskapet og at ting skal bli rart. Derfor utsetter hun det fordi hun er redd for å miste Xavier. Dessuten har han nettopp gått gjennom en tung kjærlighetssorg, og han begynner sakte, men sikkert å bli seg selv igjen etter å ha vært på rommet sitt den siste tiden. Noe som har bekymret foreldrene hans. Men Sashas følelser for Xavier er veldig sterke. Kommer hun til å ha guts til å fortelle ham hva hun egentlig føler? Føler han det samme, eller kommer de bare til å være venner? Samtidig dukker hans glame flamme, Ivy, opp ut av det blå, og det setter ting på prøve. Det bidrar til at Sasha setter opp en falsk Instagramkonto for å følge med på hva den gamle flammen hans gjør, og legger en plan for å lure henne, også for å passe på Xavier. Men går hun for langt bare på grunn av en forelskelse? Hun vil bare beskytte Xavier, og få ham til å tro henne om at siden Ivy har vært utro før, fremdeles ikke er til å stole på ...

Har ikke hørt om Lynn Weingarten tidligere og har ikke lest så mange ungdomsbøker i det siste, så tenkte det var på tide å holde seg oppdatert på ungdomsfronten også. Personlig foretrekker jeg å lese bøker for voksne, men leser også bøker som er beregnet for ungdom og barn for å holde meg oppdatert på hva de leser. Sånn er det vel å være en nysgjerrig leser.

Ingen mysterie
Denne boka regnes for å være psykologisk thriller og mysterie, men synes ikke det hører hjemme i noen av sjangerene. For meg virket det mer som en roman, spesielt siden det føles ut som man får alt får inn med teskje. Mysteriet uteblir. Til tross for at Bad Girls with Perfect Faces ble både tørt og kjedelig, totalt mysteriløs for min del, skal boka ha ros for gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med dem, både deres gode sider, og deres særegenheter. Blir aldri helt klok på denne Xavier som virker å være en fyr som ikke har helt egne meninger, som ikke klarer å bestemme seg for noe, og foretrekker å følge strømmen. Fikk mer sansen for hans venninne Sasha som ikke bryr seg så mye om hva andre mener, og er ikke redd for å møte opp på begivenheter hvor hun ikke kjenner andre. Hun er seg selv og avslappet i enhver situasjon. Den mest irriterende å lese om var Xaviers gamle flamme, Ivy. En ødelagt person som virker å være populær blant mange forskjellige mennesketyper, og som tror hun kan få det hun vil ha. Utrolig irriterende, og føler ikke man kommer inn under huden på henne, heller. Hun forblir irriterende og uinteressant.

Hadde også sansen for vesklingen mellom perspektiver. Noen hater det, men jeg liker det. Jeg liker både når det gjelder en bestemt hovedperson, og også at perspektivene veksles på. Personlig foretrekker jeg at perspektiv forandrer seg fra person fra person, at det ikke bare er en forteller, for det gjør det hele hakket mer troverdig. Synes ikke det er forvirrende i det hele tatt. I spesielt ikke i denne boka da perspektivene blir delt opp ved navn av personene gjennom kapitler.

Dette ble ikke helt det store mysteriet, og kanskje også for lettvint for den rette målgruppa. Alt blir for overtydelig. Selv om Bad Girls with Perfect Faces ikke ble noen stor leseopplevelse og for forutsigbart, har jeg likevel lyst til å lese en annen bok av forfatetteren. En bok som heter Suicide Notes from Beautiful Girls. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg å gi forfattere flere sjanser.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk. =) Godt det er flere som husker den perioden og som har fått med seg serien. Husker også jeg så hver episode av Grøsserne. Det hadde sin sjarm det også, selv om jeg foretrakk bøkene. Prøver å lese litt av R.L. Stine nå også når det er bøker jeg blir fristet til å lese. Selv må jeg nok med hånden på hjertet innrømme at jeg liker Grøsserne bedre enn Harry Potter. Ble aldri noen Harry Potter fan og føles ut som jeg er den eneste i verden som ikke er Potter fan. =) Har ikke noe i mot bøkene (har ikke lest alle), men ble bare ikke like heftig og begeistret som mange andre. Så holder meg til R.L. Stine fanbasen fremfor J.K. Rowling. Etter R.L. Stine ble Stephen King min forfatterhelt. Men har bare gode minner fra R.L. Stine bøkene og synes det er sjarmerende å fremdeles lese noen bøker av ham. Både han og Stephen King har sin egen måte å skrive på, som jeg liker.

Skal selvfølgelig sjekke bloggen din for liker å bli kjent med andre blogger, men er ikke så flink til å utforske andre blogger selv, så takk for link, og god helg. =)

Spennende utgangspunkt, men kjedelig gjennomført ...

R.L. Stine er en forfatter jeg har lest mye av, spesielt i ungdomsårene. Jeg leste alle bøkene fra Grøsserne (Goosebumps) og Fear Street serien. Jeg har også lest noen av hans enkeltstående bøker. Han var mestselgende ungdomsforfatter før han ble slått av J.K. Rowling. Grøsserne serien ble også til Tv-serie og film. Det har også kommet en trailer til en oppfølger. Så R.L. Stine er en mann med stor fanbase, spesielt barn og ungdom, og nostalgiske voksne.

Det skader ikke å være litt nostalgisk
Jeg er en nostalgisk voksen. Serien Grøsserne gjorde inntrykk på meg, ikke fordi det var skremmende, men den økte leselysten i stor grad. Har alltid likt å lese helt fra jeg lærte å lese, men det var noe med de bøkene som gjorde interessen for bøker større. For den serien var svært underholdende og banal.

Eye Candy er om Lindy som er en smule lei av singellivet. Hun bor i New York sammen med to andre jenter, og å finne en normal type å bli glad i, i denne store byen er ikke bare, bare. Det hjelper heller ikke at hun er svært vakker, da det skremmer fleste gutter. En av venninnene hun bor sammen med foreslår at hun legger inn en annonse på Internett, og før hun vet ordet av det, har venninnen hennes laget og publisert en annonse for henne på en datingsside, med kallenavnet Eye Candy. Hun er ikke helt fan av kallenavnet, men hun har heller ikke noe å tape siden det er vanskelig å finne noen.

Mange særinger på Internett
Hun møter forskjellige typer og begynner å date for moro skyld, tar det som det kommer. Hun møter forskjellige karakterer, noen rare, noen tørrpinner og en hun liker veldig godt, men er usikker på om det er hennes type gutt. Ting blir utrivelig i datingsprosessen da hun får oppringninger og et anonymt brev om trussel at hun kan bare våge å si nei til å date ham. Det verste er at hun vet ikke hvilken av guttene hun dater som har sendt henne disse truslene. En gammel venn av henne som er politimann, lover å stille opp for henne i denne saken og råder henne om å være forsiktig. Han vil også at hun fortsetter å date som før, og sammen prøve å finne ut hvem som står bak truslene. I mellomtiden prøver hun å date som vanlig og leve et normalt liv. Kommer hun til å klare å avsløre hvem som står bak truslene, og bør hun ta dem alvorlig? Er det bare noen som kødder med henne?

Stalking er et interessant og skremmende tema. Har lest noen thrillere om dette temaet, og dette er dessverre ikke en av de beste bøkene innenfor det temaet for thrillersjangeren, men snarere det motsatte. Dette var bare dødt og kjedelig. Gode karakterbeskrivelser og man blir godt kjent med de, men de er oppriktig dumme. R.L. Stine er en av mine favorittforfattere, så det er en synd og skam at jeg ikke liker denne boka, men jeg fikk meg bare ikke til å like den, og jeg vet at han kan så mye bedre enn dette. Derfor gjør det ekstra sårt å kalle denne boka en flopp. Kunne heller ikke klare å like denne hovedpersonen Lindy. Hun virket for selvopptatt, og man klarer ikke å føle sympati for henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Anne Mette Hancock er det nye stjerneskuddet fra Danmark når det gjelder krim, men skiller boka seg ut?

Hva er det hun prøver å fortelle henne?
Journalist Heloise Kaldan blir kontaktet av Anna Kiel. Anna Kiel har vært på rømmen i noen år etter drapet på en advokat. Av en eller annen grunn sender hun brev til Heloise med vagt innhold. Heloise må finne ut hvorfor Anna Kiel tar kontakt med nettopp henne, og hva det er hun prøver å fortelle henne. For å komme til bunns i saken, som ser ut til å ramme hennes eget liv, bestemmer hun seg for å ta saken i egne hender, noe kollegene hennes setter liten pris på ...

Dette er relativt en tung bok å lese. Ikke på grunn av skrivemåten eller at historien går tregt. Den inneholder et tungt og alvorlig tema, nemlig barneovergrep, og heldigvis er det ikke mye om det i boka, men søken etter hevn.

Ny krimserie
Likblomsten er første bok i en planlagt serie om Heloise Kaldan. Det gir et godt førsteinntrykk siden den er svært realistisk skrevet, men synes ikke det gir noen pangstart. Fint at tunge og alvorlige temaer blir tatt opp, likevel syntes jeg ikke at denne saken "fenget" helt. I hvert fall ikke som krimbok, for man har lest lignende bøker og sett lignende filmer før. Liker veldig godt at historien er fortalt på en veldig realistisk måte, og det er gode karakterbeskrivelser, men selve saken var ikke spesielt spennende eller fengende.Er heller ikke spesielt glad i journalister som hovedperson. Synes det ikke er et spennende nok arena. Foretrekker da heller politietterforskere eller detektiver når det gjelder krimsjangeren. Journalister i krimsjangeren synes jeg er vanskelig å ta på alvor, selv om jeg ikke har funnet ut helt hvorfor ... Likte veldig godt kolleagen til Kaldan, Schäfer. Han er den mest levende av dem alle. Sarkastisk så det holder, og kommer med den ene morsomme kommentaren etter den andre. Han i seg selv gjør boka verdt å lese.

Det var også småspennende å lese om Anna Kiel, men følte jeg ikke fikk helt tak på henne. Skjønner raseriet hennes og hvorfor hun gjør det hun gjør, men føler ikke man blir kjent med henne personlig. Hun ble litt for vag, noe som kanskje også er meningen, men hadde tenkt meg en større rolle av henne i boka. Selv om tematikken ikke er den samme, minnet denne boka en smule på Den vakre død av Belinda Bauer som jeg nettopp har lest, hvor en krimreporter blir personlig kontaktet av en morder. Så fikk litt av den samme feelingen fra den boka, selv om storyene er helt ulike.

Småspennende lesestoff, men dessverre ingen høydare. Synes det ble bunn i grunn en typisk krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var interessert i denne boka mest på grunn av illustrasjonene. De er mørke og herlige.

Med illustrasjonene følger det også med en god historie. Teksten og illustrasjonene veier opp hverandre og balanserer på en god måte.

Sær historie med sære karakterer
Dette er på en måte en historie i en historie. Boka er om begravelsesagenten Glambek som er en enestøing, og som virker noe småkald med få venner. Han plages av rotter og vil bli kvitt problemet, noe som er lettere sagt enn gjort. I begynnelsen av boka er det Siful vi blir først gjort kjent med. Han besøker sin rare rottevenn som bor under kirkegården som heter Estragon. Han er en gammel rotte som har opplevd mye og Siful elsker å høre på historiene hans. Siful får høre da Estragon utga seg for å være en rottefanger for begravelsesagenten Glambek, og i mellomtiden bo hos ham som assistent. Det Glambek ikke er klar over er at Estragon er heftig og begeistret over Glambeks penger. Ikke for å bruke dem, men for å smake og spise dem. De smaker så godt! Glambek mistenker at noe ikke stemmer med denne rottefangeren. Vil rottefangeren bli avslørt?

Synd at boka er på bare 71 sider for denne boka gikk raskt unna, og jeg koste meg med den mer enn det er vanlig til å være voksen, kanskje? Ikke godt å si. Synes illustrasjonene virkelig løfter historien opp. Illustrasjonene er mørke, triste og illustrerer Glambeks ensomme liv på en god måte. Man skjønner han ikke er så godt likt for han virker noe kald og utrivelig. Han har få venner som er mektige som han kaller dem, som han inviterer hjem til seg av og til, men ellers er det jobb og rutiner livet hans handler om.

Fantastiske illustrasjoner som gir historien en snert
Boka består av et festlig og spennende persongalleri. Til tross for få sider, blir man godt kjent med persongalleriet og Heivoll rekker å flette inn små spenningsmomenter. Danske John Kenn Mortensen, bidrar til ekstra atmosfære med illustrasjonene sine, og mens man ser på disse illustrasjonene, skulle man ønske at man var like flink til å tegne. Å tegne må være et herlig talent å ha og jeg misunner de som har den evnen, istedet for bare å tegne strekmenn ...

Estragons historier (Rottefangeren fra Sorø) er en fin og kreativ historie å få med seg, både for barn som nettopp har lært seg å lese, og som høytlesning for hele familien i ferien. En firer for historien og en femmer for illustrasjonene.

Dette er som nevnt i baksideteksten en bokserie om de syv dødssyndene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Liten kvinne med sterke meninger.

Tøff oppvekst i ghettostrøk
Leah Remini er kanskje ikke et kjent navn. I hvert fall ikke en av de mest kjente skuespillernavnene der ute, men de fleste vet av henne som Carrie fra komiserienThe Kings of Quens med skuespillerkollega Kevin James. Som i rollen virker hun også veldig rappkjeftet og tøff i virkeligheten. Kanskje ikke så rart siden hun er oppvokst i New York og kommer fra en litt spesiell familie. Faren hennes var den som hele tiden stilte krav og ingenting var bra nok, og moren hennes var ikke den dyktiske og moderligste kokken. Det var ikke en typisk barndomshjem som hadde kjeks og annet godt å by på når Leah og søsteren hennes hadde med venner hjem. Moren hennes var ingen "typisk" mor. Gjennom moren får døtrene vite om scientologien og mens de venter på henne der, begynner de også å ta forskjellige kurs istedet for å vente hjemme. Det ble begynnelsen av mange år innen scientologien, i hvert fall for Leah.

Hun forteller om de forskjellige kursene, hva man får lov til å gjøre og ikke, og om de forskjellige nivåene og hva de står for, og fordelene og ulempene med alt. Leahs iver og lærelyst var oppslukende å lese om. Hun forteller også åpenhjertig om hvordan det er å komme inn i skuespillerbransjen. og hvor hardt det er å holde seg i den bransjen når man først endelig har en fot innenfor. Ting har lett for å bli kanselert hvis en tv-serie ikke får gode nok seertall, og kampen om beinet i audition er hard. Hun var med i mange komiserier som knapt nok fikk en sesong før det ble kanselert, og da er det bare å begynne forfra igjen med nye jobbsøk. Det eneste hun drømte om var å underholde andre, og få folk til å le, noe hun har gjort siden hun var liten.

Interessant om Tv-serieproduksjon
Jeg er ingen fan av Tv-serien The King of Queens. Jeg ser på det av og til, og liker spesielt godt sarakasmen, og det var veldig interessant å lese om produksjonen av The King of Quenns. Hennes og Kevin James første møte, deres forhold til produksjonen, og hvordan de av og til ikke snakket med hverandre, for man kan bli lei av hverandre når man jobber lenge og intenst sammen. Men at de begge hadde hjerte i Tv-serien og deres store glede om hvordan tv-serien overlevde i så mange år som den gjorde.

Hun beskriver sine lange dager. Hun er skuespiller på dagtid og tar kurs i scientologien på kveldstid, og ofte sa hun at hun skulle noe annet på kveldstid for hun ville ikke snakke til andre om scientologien. Det var noe hun på en måte ville ha for seg selv. Når jeg tenker på scientologien er de mest kjente navnene for meg Tom Cruise, John Travolta og Kirstie Allye. Flere kjendiser er også involverte i scientologikirken, men det er de kjendisnavnene jeg forbinder scientologikirken med.

På tide å stille spørsmål
Etter flere år i scientologikirken, og når ting endelig begynner å gå seg til i skuespillerbransjen, er det jo en kjent sak at scientologikirken krever penger for det ene og det andre, både når det gjelder kurs og diverse formål. Når Remini begynner å tjene store summer og scientologien krever mer, begynner hun å stille spørsmål. Hun får blant annet aldri se resultat av formålene hun sponser. Og hun stiller også spørsmål angående Tom Crusie som er scientologiens store yndling siden han har stort navn og tjener mye penger. Hun liker ham i begynnelsen, men misforståelser skjer, og i bryllupet til Tom Cruise og Katie Holmes, ser Remini at mange scinetologer bryter regler som de er selv veldig strenge på. Remini blir mer og mer utfryst når hun stiller spørsmål rundt alt. Hun er spesielt oppgitt over at Tom Cruise får bryte regler og gjøre som han vil, istedet for å bli behandlet som alle andre. Mye annet skjer, som gjør til at Leah får nok og forlater scientologien, en tro hun har viet så mange år til.

Det er så mye mer jeg kunne ha sagt om boka, men vil ikke drepe moroa for andre, for dette er en underholdende bok fra en rappkjeftet og vågal kvinne som ikke lar seg stoppe så lett. Er det noe hun brenner for, går hun for det, og er heller ikke redd for å stille spørsmål, og gå i mot strømmen. Dette er en herlig og lærerik bok om en dame som kanskje etter mange år ikke finner troen i scientologien, men etter hvert finner troen på seg selv.

Etter å ha lest denne boka, så jeg noen intervjuer om henne angående scientologien, og jeg liker sarkasmen hennes veldig godt, og hun er en høyst oppegående og underholdende kvinne.

Jeg har også lest en annen bok om noen som brøt med scientologien, og det er: Nittenåttifire (Min vei inn i scientologiens dypeste verden - og ut igjen) av Geir Isene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har lest mange psykologiske thrillere som ikke har imponert meg i det siste, og Du slipper aldri unna er en av dem ...

Skulle tro jeg ikke liker psykologiske thrillere lenger, men det gjør jeg. Det er bare vanskelig å finne utspekulerte og engasjerende thrillere. Intelligente thrillere. Jeg gir ikke opp sjangeren ennå, så jeg leter videre. Mens man leter må man regne med å komme over en del dårlige thrillere.

Du slipper aldri unna er om en kvinne som flykter fra et voldelig ekteskap ... med en vri. Men den vridningen så jeg dessverre lenge før den kom, og det var nok det som ødela for meg. Det som skal være "overraskende" overrasker ikke, og det er kjipt ...

Voldelig og manipulerende ekteskap
Uansett, Du slipper aldri unna er om Lindsey som prøver å holde ut i ekteskapet på grunn av datteren deres, Sophie. Den mannen hun en gang møtte har forvandlet seg til en voldelig og manipulerende alkoholiker med årene. Hun tenker på å ta med seg datteren og rømme, men er samtidig redd for at det er risikabelt siden han følger med på alt hun gjør. Han skremmer henne mer og mer med sinnet sitt, og ting er ikke til å holde ut. Sammen med broren sin klarer hun å planlegge og fullføre planen om å rømme med datteren, Sophie, som skjønner at noe er galt, men er for ung til å skjønne hva det er. De flytter og klarer å skape seg et nytt liv. Hennes voldelige mann, Andrew, havner i fengsel for å ha fyllekjørt på leting etter dem, og samtidig tatt livet av en kvinne i en bilulykke. Mange år senere får Lindsey panikk når hun får vite at Andrew er ute av fengsel. Kommer han til å la dem være i fred, eller må hun og hennes voksne datter flykte nok en gang?

Stadig leser man om partnere og ektefeller som er voldelige mot hverandre, eller en av dem ender opp myrdet. Det skjer oftere enn man tror. De som er i voldelig forhold prøver som regel å skjule det og glatte det over, slik som Lindsey. Fordi de er redde det vil bli verre om man forteller det til noen eller prøver å flykte. Hva kommer deres "kjære" til å gjøre da? Samtidig er det masse følelser rundt alt, spesielt hvis man har barn sammen, og følelsene de en gang hadde for hverandre dukker opp som en påminnelse om at de betydde noe for hverandre, i hvert fall før ting forandrer seg katastrofalt.

Fungerer ikke som psykologisk thriller
Denne boka ville ha funket mye bedre som ren roman fremfor psykologisk thriller, for det tar opp et aktuelt tema, men mister sin troverdighet når disse dumme "overraskelsesmomentene" dukker opp som ikke overrasker i det hele tatt. Troverdigheten forsvinner da sakte, men sikkert. Så ville nok ha tatt Du slipper aldri unna mer seriøst som roman enn en psykologisk thriller. Spesielt med tanke på at den hadde så gode og troverdige karakterbeskrivelser, men så blir det ødelagt av dumme overraskelsesmomenter som mislykkes helt for det er altfor åpenlyst.

Du slipper aldri unna hadde et godt utgangspunkt med en veldig god start. Dessverre blir det ødelagt av utroverdige og åpenlyse retninger, og en håpløs slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en bok som har fått mye ros, og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg likte boka godt, men kanskje ikke like godt som mange andre gjorde.

Dette er også en type bok som er vanskelig å skrive om, spesielt siden den er såpass godt likt av andre, og fordi den tar opp et skremmende og aktuelt tema. Jeg likte boka godt jeg også, men den krøp dessverre ikke under huden på meg som den har gjort på mange andre. Jeg fremstår kanskje som en kald person nå, men det er jeg ikke.

Harde bud
Frmesk er en jente som har levd et hardt liv helt fra dagen hun ble født. Hun er uønsket av sin egen far bare fordi hun er jente og hun er svak. For mange andre fremstår hun som litt rar fordi hun har en hvit stripe i håret. Moren hennes er glad i henne og vil beskytte henne mot alt, spesielt mot hennes mann som truer med å begrave datteren deres levende. For å være sikker på at jenta får en trygg og god oppvekst, lar hun jenta være hos besteforeldrene sine en stund. Den stunden blir til år fordi besteforeldrene vil ikke at jenta skal havne hjemme hos sin egen far som ikke en gang vil ha henne. Hos besteforeldrene sine får hun masse trygghet og kjærlighet. Likevel er hun, moren og besteforeldrene alltid på vakt slik at ikke noe skal skje henne.

Dødevaskeren er som nevnt en bok som har fått masse skryt og oppmerksomhet. Vårens store snakkis. Som vanlig prøver jeg å forholde meg nøktern til bøkene jeg skal lese istedet for å møte dem med store forventninger, for det har en tendens til å ødelegge alt sabla fort. Jeg likte ikke Dødevaskeren like godt som mange andre, men ble positivt overrasket. Ikke historien i seg selv, men synes det er modig at noen tar opp dette, og gir kvinner fra miljø hvor de ikke blir respektert på noen som helst måte, og som gir dem en stemme. Det er både interessant og skremmende. Det er utrolig hva en gammel tro kan få mennesker til å gjøre, og bruke det som en "unnskyldning" for deres handlinger. Helt uforståelig at det fremdeles skjer den dag i dag, som æresdrap og slike ting når noen ikke gjør det som er forventet av Koranen.

Trist og tankevekkende fortid
Boka veksler mellom nåtid og fortid. Fra midten av 80-tallet til begynnelsen av 1991 i Zamwa, og 2016 i Danmark. Frmesk som nå er på sykehus og som ser tilbake på hennes oppvekst. Selv foretrakk jeg å lese om oppveksten hennes som både er trist og tankevekkende. Bestemoren til Frmesk vekker oppsikt med tanke på at hun er dødevasker. Noen må gjøre det også og Frmesk bestemor er en kvinne med mye nestekjærlighet og omsorg. Til tross for at besteforeldrene hennes har ulik tro, er båndet dem imellom elskverdig og meget sterk. De kan diskutere religion og bli sure på hverandre, men elske hverandre samme hva den andre tror og mener.

Dessverre får man ikke vite så mye om Frmesk nåtid, om hvorfor hun er på sykehus og hennes tid i Danmark, noe som er et savn. Vi får ikke vite så mye om hennes voksne liv, noe jeg gjerne kunne ha tenkt meg å få et større innblikk i.

Sara Omar fikk politibeskyttelse på grunn av denne boka. Til tross for det, er det godt å vite at noen våger å ta opp slike temaer som dette. Ja til ytringsfrihet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alle har sitt å stri med ...

Det alle vet angående sosiale medier er at det meste går gjennom et filter, og folk for det meste viser det de vil vise istedet for hele sannheten. Alle har vi vårt å slite med, stort eller smått. Men livet går sin gang. Slik er det også for Eve Singer. Hun er krimreporter og deler informasjon om viktige og forferdelige saker med Tv-seere. Mon skulle tro hun var vant til å se både død og litt av hvert, men det er en tøff bransje, og av og til føles slike saker uvirkelige og setter henne virkelig på prøve. Samtidig tar hun av seg sin far som sliter med hukommelsestap. Hun har en hjelper værende hjemme mens hun er på jobb, men når hun er hjemme tar hun seg av ham selv og hjelper til. Det er aldri et rolig øyeblikk i Eve Singers liv.

Hun venter på sitt store gjennombrudd som aldri kommer for i hennes bransje er det tøff konkurranse på mange måter. Hun kan når som helst bli erstattet av en yngre og pener reporter, og det er intern konkurranse mellom reportere. Det er en kamp om beinet om de mest sjokkerende sakene og få vist sjokkerende bilder til Tv-seere. Hun må alltid levere for å ikke miste jobben. Heldigvis har hun sin gode arbeidskollega Joe i sitt team og de jobber godt sammen. De og mange andre er redde for denne seriemorderen som herjer i London, og når som helst kan et tilfeldig offer være deres neste sak. Alt blir forandret når seriemorderen tar personlig kontakt med Eve Singer. Han vil ha hennes oppmerksomhet, og hun vil beholde jobben sin. Kommer de til å gi hverandre det de vil ha?

Seriemordere er fascinerende, men ikke denne gang
Den vakre død er en mørk og dyster krim med noen uhyggelige elementer og groteske scener. Jeg liker slike ting siden horror er min favorittsjanger, men jeg ble dessverre ikke forelsket i denne boka. Seriemorderer er noe jeg synes er fascinerende å lese om og å se dokumentarer om. Det spennende med seriemordere er at det er vanskelig for oss andre å forstå hvordan de tenker fordi vi vil egentlig ikke forstå, og det er også fascinerende å vite hva slags mennesker de er. Hva er det som gjør at de velger å ta andres liv? Det er spørsmål som er spennende og skremmende å tenke på, så dette burde ha vært en bok for meg, men det ble det dessverre ikke.

Grunnen var at jeg syntes jeg at denne seriemorderen ble litt for "tam". Følte ikke at man fikk god nok innblikk i ham og hans liv til å bli interessert nok i denne karakteren, så han ble vel skyggeaktig. Seriemordere lever et skyggeaktigliv, andre seriemordere et dobbeltliv, men likevel. Synes bare at man ble bedre kjent med de andre karakterene. Syntes heller ikke at saken i seg selv var spesielt uhyggelig, for den uhyggelige atmosfæren og intensiteten ble stort sett fraværende.

Ufrivillig humor
Det beste med boka ble overraskende nok humoren, noe som er rart med tanke på at jeg ikke er spesielt er glad i humorbøker. Men humoren til både Eve Singer og Duncan (faren hennes) er fin. Eve er veldig sarkastisk, det må man være i den bransjen hun er i for å overleve. Det er ikke fint å le av faren til Eve som sliter med alvorlig hukommelsestap, men han kommer med noen kommentarer som er veldig festlig. Jeg likte forholdet mellom de to. Eve passer på ham, selv om hun må gjenta det meste og i små øyeblikk husker han hvem hun er. Forholdet deres er både varmt, frustrerende og underholdende på godt og vondt. Jeg likte å lese om dem bedre enn seriemordersaken Eve jobber med.

En annen ting boka skal ha skryt for er temaet overdreven mobilbruk. Mer og mer leser vi i avisene om når en ulykke skjer eller noen dør, og er det noen i nærheten filmer de det på mobilen sin i stedet for å vise respekt og hjelpe til. De ser på det som en slags syk form for underholdning uten å tenke på at det er en del av en sårbar virkelighet.

Jeg har ikke lest så mye av Belinda Bauer, men fra før av har jeg lest Blacklands og Nysgjerrigper så vet omtrent hvordan bøkene hennes er. Selv om denne ikke nådde så høyt opp, ble jeg begeistret over Blacklands som jeg leste for mange år siden. Den vakre død er slett ingen dårlig bok. Det er bare det at når man har lest mye horror og krim, skal det mye til før man blir både lurt og sjokkert. Har også lært å ikke ha store forventninger og liker å forholde meg nøktern til bøkene jeg leser. Likevel skjer det at man blir skuffet og det ble jeg denne gang. Likte persongalleriet og humoren bedre enn selve krimsaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er hun for god til å være sann?

En reddende engel?
Det er husbrann hos naboen, og som den helten Mark er, redder han katten til Jade. Siden hun ikke har noe sted å dra til, og Mark og Melissa ser at hun har et god tone med barn, ansetter de henne som barnepike. Jade blir boende hos dem enn så lenge mot at hun ser til deres syv år gamle datter og deres nyfødte. Jade er for god til å være sann, for hun dukker alltid opp når noe skjer. Hun er nesten som en tankeleser, og det gjør det lettere for Mark og Melissa. Ting går på skinner nå som Jade er hos dem. Hun er så fantastisk, at de glemmer å sjekke hennes bakgrunn og referanser. Noe de kanskje burde ha gjort? Ting går fra perfekt til katastrofalt da Melissa blir deprimert, og hun har vært rammet av depresjon tidligere. Hun beskylder Mark for det ene og det andre, og dynamikken i familien forandrer seg sakte, men sikkert til det verre.

Det var på grunn av bakgrunnsteksten jeg ville lese boka og fordi jeg ville ha noe lettlest. Den var veldig lettlest, nesten for lettlest for den har nesten ikke handling i det hele tatt, og persongalleriet var virkelig en tam og oppbrukt gjeng. Kapitlene er svært korte på bare noen få sider og det skifter perspektiv mellom Mark, Jade og Melissa, samt noen andre bikarakterer. Denne boka fikk meg til å tenke på filmen The Hand That Rocks the Cradle (Hånden som rører vuggen) som ble produsert i 1992. Selve historien var ikke så lik filmen, men karaktertrekkene på enkelte var det, spesielt barnevakten som hadde onde hensikter. Selv liker jeg The Hand That Rocks the Cradle veldig godt fordi den var veldig utspekulert, ondskapsfull og meget spennenende. Mens denne,The Babysitter virket som en blek kopi. Selve skrivemåten var heller ikke spesielt imponerende. Det er mange gjentagelser i historien når det oppstår dødpunkt. Det er ikke stort som skjer. Det er ingen flyt, i hvert fall ingen naturlig flyt.

Sløvt av foreldrene
Litt ironisk at Mark, som selv er detective inspector (DI), ikke klarer å se eller skjønne hva som foregår i sitt eget hjem. Så han er ikke den skarpeste kniven i skuffen, akkurat. Greit at kona kanskje ikke gidder å gjøre en bakgrunnssjekk på Jade, men når ikke en gang Mark, som har en slik jobb, ikke gidder å gjøre det blir man litt oppgitt. Hva slags foreldre er de egentlig? Jada, de er gode og kjærlige foreldre og alt det der, men å la en fullstendig fremmed bo hos dem på ubestemt tid og attpåtil jobbe som barnevakt er litt søkt. Det er ikke nok at en person er grei og sjarmerende, og at hun påstår hun hadde et kurs om barn på college. Er det virkelig nok? Det er litt vagt og dårlig dømmekraft av dem begge, spesielt Mark med tanke på den bransjen han er i. Det blir for dumt.

Skrivestilen var heller ikke så mye å skryte av. Greit at kapitlene er korte for det er det jo som oftest i psykologiske thrillere, men det er ikke helt troverdig at Mark og Melissa er like forelsket i hverandre etter så mange år. Bare legg merket til dette avsnittet;

But then, Mark had been quite into her shirt last night. Melissa smiled quietly, recalling the wicked glint in this chocolate-brown eyes as he told her that imagining her naked beneath it was a serious turn-on, how he'd pinned her to the bed, with not much protestion from her, and worked excruciatingly slowly through each button, finally asking her to keep it on while he made deliciously slow love to her.
Please. Stop. She'd be dragging him upstairs for a repeat performance as soon as he walked through the door at this rate.

Nei takk. Jeg er ikke i mot å lese kioskromaner, for leser noen av dem selv, men denne stemples som en "seriøs" psykologisk thriller, men for min del ble det alt annet enn det. Det opplevdes mer som en parodi av hele sjangeren. Lettlest, det skal den ha, men fort "glemt" og for lite utfordring til en psykologisk thriller å være. Styr unna.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva gjør man når man ikke har noe å leve for?

Når livet går i stå ...
Det er vanskelig når man føler at livet er blitt "oppbrukt" og at man kanksje ikke ser noen endring i lang tid fremover. Det skjer med Jónas Ebeneser. Han er i slutten av førtiårene og føler at livet har fullstendig gått i stå. Han føler han ikke har noe å leve for lenger, noe som er drastisk, og ser ingen grunn til å leve lenger. Han bestemmer seg for å dra til et krigsherjet land som består omtrent av ruiner, og gjøre en ende på livet sitt der istedet for hjemme. Hjemme har han en dement mor, en voksen datter og ekskone. Det føles ut som ingen trenger ham stort mer, men det ingen kan ta fra ham er at han er en handyman og en fikser-alt type. Da han ankommer til et nedslitt hotell, med få gjester hvor mye ikke virker som det skal, får han det plutselig travelt. Han får tilfeldige oppdrag, og når folk ser hvor dyktig han er med verktøy, blir etterspørselen stor. Det var ikke meningen at han reiste dit for å fikse ting, men en helt annen hensikt. At noen trenger ham til det ene og det andre er en uvant følelse. Kommer han til å forandre mening om hvorfor han egentlig dro dit?

Dette er en bok jeg har hørt mye om på forhånd, men har ikke fått lest den før nå for andre bøker kom i veien. Nå har jeg endelig lest den. Selv om jeg ikke likte den så godt som fleste andre gjorde, er det på mange måter en god bok. Boka består av sære og realistiske karakterer, som man blir litt kjent med, spesielt i nåtdien. Man får litt tilbakeblikk på noen av dem, spesielt Jónas, men ikke nok. Mange av karakterene er såpass interessante at man vil bli mer kjent med dem. Den man blir mest kjent med er Jónas og det er takket være tilbakeblikkene fra dagbøkene hans. Vi får også vite litt bakgrunnshistorie fra de på hotellet han møter, men føler man ikke får helt tak på dem, ikke nok. De blir litt spøkelsesaktige for min del.

Når andre plutselig trenger din hjelp
Jónas er litt på samme måte som sine bikarakterer, noe spøkelsesaktig, og til tross for at han lever i sin egen skygge, tar han grep om livet sitt uten han merker det selv, ved å gjøre diverse oppdrag. Han bidrar der det trengs og samtidig oppretter en slags rutine på ting. Hjelper hotellet så smått å komme i gang igjen, noe som er litt spesielt med tanke på at det var ikke derfor han dro dit. Han kom ikke dit for å gjøre veldedighetsarbeid, men av en helt annen grunn. Derfor virker boka en smule komisk, gjerne kall det mørk humor, og den har en slags varme i seg som er vanskelig å forklare. Spesielt med tanke på bånd til andre mennesker som oppstår, en hjelpende hånd og at de etter hvert betror seg til hverandre.

Og det store spørsmålet er: Vil Jónas utrette det han egentlig kom dit for, eller vil han ombestemme seg? Vil han finne en form for mening med livet?

Dette er en spesiell bok med en spesiell historie med spesielle karakterer.Arr inneholder mørk humor, alvor, og stiller et viktig spørsmål; hva gjør man når livet føles meningsløst? Boka våger å stille folk til veggs, og får en til å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jónas sko. Men fortvil ikke. Dette er ikke bare drastisk, urovekkende og svart roman, på ingen måte. Den er også småspennende, underholdende og kreativt skrevet. Liker måten hvordan forfatteren delte opp kapitlene på. Selv om mange har falt for denne boka, falt dessverre ikke jeg for den. Den var underholdende og tankevekkende så lenge det varte, men ingen bok som setter spor etter seg. Ikke hos meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tittelen høres ut som en slags selvhjelpsbok, men det er det ikke. Dette er en sær og humoristisk brudd som kommer noe brått på.

Johanne er inderlig glad i Thomas, og hjertet hennes blir knust på selve trettiårsdagen hennes da hun får vite at Thomas vil gjøre det slutt. Det har ikke vært så bra mellom dem i det siste, og han har liten tro på at ting vil forandre seg. Han vil at hun skal flytte ut, og hun utsetter det så lenge som mulig, for det tar lang tid før forandringen går innpå henne. Hvordan kan hun gi slipp på bestevennen sin? Det ender opp med at hun setter opp telt i stua ...

Ingen utvikling
Før Johanne ble sammen med Thomas, var hun sammen med en annen kvinne. Siden da har Thomas vært mistenksom til alle kvinner hun møter. Men det er ikke bare det som har skurret i forholdet deres. Det har vært mye krangling og de har med tiden sklidd fra hverandre, noe Johanne har vanskelig med å forstå og akseptere. Hun vil ikke miste bestevennen sin og hun gjør alt hun kan for å utsette prosessen med å flytte ut, til Thomas store fortvilelse som bare vil bli ferdig med bruddet. Gå videre i livet samme hvor vondt det er. Vil han bli kvitt Johanne eller blir hun værende mot hans vilje?

Dette er en veldig sær og småhumoristisk roman, men også slitsom, spesielt i lengden. Skjønner at brudd er vanskelig og samtidig komplisert å komme over en bestevenn man har vært sammen med, og vært glad i, i flere år, men dette ble mildt sagt en mer slitsom affære enn morsom. Det er noen morsomme scener her og der, men for det meste er dette en heseblesende og svært repetiv roman. Man føler man går i en slags sirkel der ting gjentar seg og aldri tar slutt. Man blir nesten like rådvill som hovedpersonene. Man blir i hvert fall trøtt av Johanne som ser ut til å ikke klare å avgjøre noe selv og komme seg videre. Man burde føle sympati for henne med tanke på det hun gjennomgår, men man får ingen bånd til henne fordi hun har ikke nok dybde. Ikke Thomas heller. Man får ikke connection til noen av karakterene. Det er det kjipeste for da hadde nok romanen vært både morsom og kanskje tankevekkende. Men når man ikke får noen form for connection til noen av karakterene så blir man også distansert fra historien.

Lite engasjerende
Lykkelige mennesker har ikke bikkje hadde et godt og humoristisk utgangspunkt, men det blir for mye gjentagelser, platte karakterer og en historie som ikke engasjerer. Den stiller et viktig spørsmål om når og hvordan la noen andre man er glad i gå, men dette blir for heseblesende og kjedelig i lengden. Savnet mer humor og dybde i karakterene. Det er vanskelig å leve seg inn i en historie når man ikke føler noen connection med karakterene. Man blir da dessverre likegyldig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Man lærer alltid noe nytt.

Fascinerende skapninger
Haier er mystiske, fascinerende og mektige dyr. Jeg er glad i alle slags dyr, og haier er en art som er svært spennende å lære om, spesielt siden den er svært misforstått, særlig i filmer. Å bli tatt av hai er ikke så ofte som blir fremstilt i for eksempel på film og iTtv-serier. Det er større sjanse for å havne i andre ulykker.

Når haier angriper et menneske, så er det som regel på grunn av en feiltagelse. Under overflaten, spesielt når det gjelder surfere, tror haien du er en sel eller en skilpadde. Den biter for å se om det er spiselig.

Kreativ læremåte
Forfatter Owen Davey har både skrevet og illustrert boka selv. Illustrasjonene er enkle og lekne. Man får lyst til å ta seg tid til å lese boka selv om den er på kun 37 sider, bare for å studere illustrasjonene.Man får vite om ulike haityper, hvordan haier fungerer sosialt, hvordan de beveger seg, og på slutten av boka er det også tips om hvordan vi kan bidra til å ta vare på haiene og miljøet. Plast er ett stikkord. Selv har jeg resirkulert plast i flere år og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Det tar ikke lang tid å sortere ens eget søppel. Man må ta vare på dyrene og miljøet. Det er viktig!

Dette er en fin faktabok om haier både for store og små. En fin samlingsstund for hele familien. Boka er en smule kort og derfor utfordrende å skrive om, men haier slutter aldri å fascinere, og man lærer stadig noe nytt. Man lærer også nye ting i Haiens hemmeligheter.

På Discovery Channel bruker de å ha årlig haiuke, og i år går det rykter om at det begynner den 22. juli. Så det er bare å glede seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er du deg selv, eller er du noen som andre vil du skal være?

Alltid er det noen som skiller seg ut
Hattie er ikke som andre jenter. Hun er noe for seg selv. Hun har fremtiden klar og vet hva hun vil til tross for at hun er ung. Hun hater å bo på landet og drømmer om å flytte til New York for å bli skuespiller. Hun er 17 år og drømmer om å bli 18, myndig til å gjøre hva hun vil istedet for å være den foreldrene og andre vil hun skal være. Hun drømmer om å bli ferdig med skolen og gå egne veier. Men først må hun bli ferdig med skolen, og på skolen er de travelt opptatt med å sette opp stykket Macbeth og Hattie har en av rollene.

På skolen er hun godt likt og hun har sine beundrere. Hun virker også mer voksen enn de fleste på sin egen alder. På fritiden har hun en jobb ved siden av skolen, og hun chatter med en fyr som kaller seg LitGeek. De chatter om alt mulig, alt fra litteratur til andre ting. De åpner seg for hverandre uten at de vet hvem den andre er i virkeligheten. De bare liker å chatte med hverandre. Den dagen da Hattie tilfeldigvis oppdager hvem denne personene er, forandrer alt seg, og ting står på spill ... Spesielt når det viser seg at de begge har følelser for hverandre. Det er moralsk feil, men klarer de å motstå hverandre?

Uvant å like persongalleriet i en krimbok
Den du vil jeg skal være var hittil en ukjent bok for meg, forfatteren også. Hun har gitt ut en bok tidligere, men dette er hennes første bok som er oversatt på norsk. Ofte når jeg leser en krimbok, spesielt nå i det siste, har jeg opplevd karakterer som flate, kjedelige og som man ikke får noe bånd til, men her opplevde jeg det annerledes, og da gjorde det ikke noe at konseptet ble vel forutsigbart, fordi jeg ble så knyttet til karakterene. Ikke bare hovedpersonen, men opptil flere, noe som er sjeldent. For enten så er det karakterer som irriterer vettet av meg eller karakterer som jeg gir fullstendig blaffen i om de dør eller ikke. Det er ingen mellomting, men her var karakterene svært menneskelige og levende, istedet for å være pappfigurer som fort skjer i krimbøker. Mon skulle tro jeg ikke liker krim, men det gjør jeg altså. Det er bare vanskelig å finne god krim, det samme med psykologiske thrillere. Det blir fort mye av det samme, men det gjelder alle sjangre, egentlig.

Dette er en bok der det er viktig å spørre seg selv om man kjenner de rundt seg like godt som man tror. Er de den de gir seg ut for å være, eller er de noen som du eller andre ønsker at de skal være? Er noen seg selv fullt ut i dagens samfunn da mye er falskt? Er fleste av oss dobbelmoralske? Boka stiller mange spørsmål som er både morsomt og småskremmende å tenke på.

Dette er en menneskelig krimbok på mange måter. Det er om forbudte følelser, å finne seg selv og samtidig gå egne veier, gjøre det man ønsker samme hva andre tror og mener om det. Gi f**** hva andre tror og tenker om deg og ditt. Krimsaken i seg selv var ikke spesielt originalt eller engasjerende. Dette er en bok der hvor karakterene engasjerer mer fordi man blir såpass godt kjent med dem, og det er sjeldent å lese en krimbok hvor man liker de fleste i persongalleriet, for som regel er det omvendt. Synes denne boka hadde passet bedre som roman enn krim i grunn.

Lettlest, underholdende og en god bok som setter spørsmål om hvorvidt du tror du kjenner andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tim Curry er en av mine favorittskuespillere så du har mye å glede deg til når du skal se flere filmer med ham. Liker mange av hans sære roller. =) Og det er fint at du skal lese mer av Stephen King. Selv skal jeg lese The Outsider av ham i sommer som er hans nyeste. =)