Bokelskere.no

Man kan ikke stole på hvem som helst...

Etter et rebelskt år blir tenåringsjenta Allie sent av gårde til en skole hun aldri tidligere har hørt om. Det er straffen etter at hun ble arrestert tre ganger på et år. Noe som selvfølgelig har skuffet foreldrene hennes dypt. Hun og foreldrene hennes har sklidd litt fra hverandre etter at broren hennes ble sporløst forsvunnet, og foreldrene er mektig lei av hennes barnslige oppførsel. De vil bare hennes beste og få henne på rett spor. Derfor sender de Allie til en skole utenfor London. Bort fra dårlige venner og hvor hun kan reflektere over ting i fred og ro. Skaffe seg nye venner og gjøre det bedre på skolen.Men bare etter noen uker føler hun at det foregår noe underlig der og at både medstudenter og lærere holder noe skjult for henne. Hva kan det være og hvordan skal hun finne det ut uten å havne i mer trøbbel?

Jeg ble først kjent med denne boka etter en smakebit som ble lagt ut av Mari fra bloggen Flukten fra virkeligheten - en bokblogg tidligere i år. Både smakebiten, og konseptet virket veldig spennende for meg. Og som god bedring for at jeg var forkjølet var hun så snill og sendte denne boken til meg i gave. Tusen hjertlig takk, Mari. Det var veldig snilt av deg! Og jeg gledet meg vilt til å lese den.

Til min store lettelse falt boka i smak! Det tok ikke lang tid før jeg ble dratt i det store mysteriet Allie og hennes nye venner ville finne ut av om skolen. Jeg ble jo selvfølgelig like nysgjerrig som dem og jeg følte at jeg ble såpass godt kjent med både dem og miljøet at det var som om jeg var der selv. Det var så mye jeg ville ha svar på at det var mange kvelder jeg slet med å legge fra meg boka.

Det var ikke bare spenningen som gjorde at jeg ble glad i boka, men uten å avsløre det, må jeg bare si at Night School bringer noe nytt innenfor den typiske ya-sjangeren. Det setter jeg stor pris på fordi mange ganger har jeg følt at jeg har lest den samme boka for den målgruppa. Her er det noe forfriskende og annerledes konsept som jeg syntes både var positivt og herlig! Jeg vet ikke om Night School tilhører noen serie. Kunne ikke finne ut noe om det gjennom goodreads eller andre steder på nettet, og jeg er glad i enkeltstående bøker. Men her skulle jeg gjerne ha lest en oppfølger. Jeg følte meg ikke klar for å forlate denne herlige gjengen og konseptet helt ennå, og det er vel et godt tegn? Anbefales virkelig for de som liker ungdomsbøker med en litt annen vri.

Så flott og lykke til. Håper du finner flere av de bøkene. Selv elsket jeg dem da jeg leste de for første gang på 90-tallet.

Haha, vi har helt samme synspunkt. Jeg også skulle ønske at boka var lenger. Den var så underholdende:)

Deilig å se at folk leser Grøsserne den dag i dag. Det var min store favorittbokserie på 90-tallet og jeg har fremdeles serien stående i hylla. Har ikke hjerte til å ligge disse bøkene vekk.

Har den i bakhodet og håper å få lest den en dag. Takk for påminnelsen;)

Jeg må lese mer av Sigurdardóttir, skjønner jeg. Så langt har jeg bare lest Den som graver en grav.

Noen ganger er det bare sunt å trekke seg unna sivilasjonen!

Denne boka fikk meg til å tenke på en episode fra 2009 da jeg passet hunden til broren min og samboeren hans en helg. Vi gikk vår vanlige skogstur, men denne gangen ved skumringstimen. Og vi gikk ikke så langt inn i skogen, men da vi gikk til en blindvei og skulle tilbake begynte Dennis å bjeffe og knurre noe voldsomt. Jeg snur meg og ser i hans retning. Der sto det en elgkalv blant noen trær bare 10 meter fra stien vi gikk på. Gjett hvem som var redd? Jeg hadde ikke peiling på elger og visste ikke helt om jeg torde å gå forbi. Var redd Dennis skulle terge på seg elgen med bjeffingen sin. Men heldigvis var elgkalven like redd som oss og sto helt stille. Jeg bar Dennis og gikk rolig forbi. Og da elgen var ute av syne gikk turen hjemover meget fort unna. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre i en slik situasjon, men det gikk heldigvis bra. Tror det var en litt småredd og forvirret elgkalv som nettopp var blitt skilt fra moren, stakkar, og ikke visste helt hvor den skulle. Hadde jo litt lyst til å klappe den (er glad i dyr), men elg er også store og elegante dyr. Så jeg torde ikke. Leste senere på nettet hva man skal gjøre når man møter på en elg og det er å gjemme seg bak et tre. Det er jo litt vanskelig med en hund som bjeffer og knurrer. Hadde heller ikke med meg mobilen så kunne heller ikke ringe noen og spørre. Men prøvde å være så rolig som mulig og gå rolig og stille forbi elgkvalden. Og det gikk bra. Har selvfølgelig sett elg før, bare ikke så nære. Så denne episoden snurret hele tiden i bakhodet mens jeg leste boka.

Tilbake til boka.

Doppler er en mann som er lei av mennesker og samfunnet. Etter farens bortgang tar han seg en sykketur og faller av i skogen. Der blir han liggende lenge. Etter hvert bestemmer han seg for å tilbringe tid i skogen. Han praktisk talt flytter dit med telt og alt. Han vil vekk fra alt og alle. Og han blir der lengre enn han trodde. Kona skjønner seg ikke på ham, men gir ham en tidsfrist til å komme tilbake. Om han kommer tilbake til sivilasjonen igjen vil tiden vise. I mellomtiden dreper han en elg. Han er sulten og må ha mat. Men så er det samvittigheten. En stakkars elgkalv er foreldreløs og Doppler bestemmer seg for å ta vare på den. Han kaller elgkalven Bongo og de blir raskt kamerater. Elgen henger ofte ved teltet og Doppler snakker med ham om alt. Sammen løser de mange verdensproblmemer. Men å bo i skogen gir også utfordringer. Doppler kan ikke leve uten mat og ikke minst melk. Andre ting er også nødvendige å ha. Kommer han til å bli i skogen for bestenadig eller er han nødt til å dra tilbake til sivilasjonen?

Det er fryktelig lenge siden jeg har lest en bok av Erlend Loe. Jeg har lest Tatt av kvinnen, Naiv Super L og Muleum. Jeg har sansen for den sære humoren hans. Det var på tide å lese en Loe-bok igjen siden Doppler hadde stått så lenge ulest i hylla. Hadde dessuten lest mange omtaler av den også. Det er ikke lett å få med til å dra på smilebåndet eller le, men denne boka er så sjarmerende og morsom at det skjedde flere ganger. Jeg kunne ikke motstå. Jeg kunne se det hele for meg og det ble mange komiske scener av det. Hadde også lett for å kjenne meg igjen i Doppler. Blir fort lei av mennesker jeg også (det er vel en grunn til at jeg er A-sosial, i alle fall for det meste). Det er godt å være litt alene og bestemme selv hva man vil uten at andre skal bry seg.

Etter å ha lest boka fikk jeg veldig lyst til å høre lydboka. Å høre Loe lese den selv ville ha vært hysterisk morsom så jeg må få tak i den en dag. Det hadde vært konge. Doppler er en festlig bok som får deg til å le enten du vil eller ikke og kanskje løse noen verdensproblemer selv. Istedet for å liste meg forbi elgkalven, skulle jeg ha gjort som Doppler og snakket til den.

Ikke alle valg er like lett å ta.

Tenåringsjenta Mia er ung, vakker og har et talent utenom det vanlige. Hun er en dyktig celloist og har hele fremtiden foran seg. Men som vi alle vet, så er livet veldig sårbart og mye kan skje i løpet av sekunder. Ingen av oss vet når vi skal dø eller hvordan. Likevel lever vi som vanlig. Det gjør også Mia, foreldrene hennes, lillebroren og kjæresten. Livet blir snudd opp ned når Mia og familien setter seg inn i bilen for å besøke noen slektninger. En forferdelig ulykke skjer og Mia blir i en tilstand hvor hun betrakter tiden etterpå på ”utsiden”. Mens hun kjemper for livet, ser hun alt som foregår, både på ulykkesstedet og på sykehuset. Men hvorfor er hun i en slik tilstand? Er hun i ferd med å dø eller kommer hun til å overleve? Det er hun nødt til å finne ut av selv.

Jeg hadde ikke hørt om boka før jeg tilfeldigvis kom over den i bokhandelen. Boka hadde et vakkert og sårbar bokomslag som jeg falt helt pladask for, og selv om det ikke var helt min sjanger så virket innholdet veldig gripende og spennende. Jeg fikk umiddelbart lyst til å lese den. Etter mange gode omtaler om den på blandt annet youtube så måtte jeg bare lese den selv for å se om den virkelig var så bra som de fleste hevdet. Jeg må innrømme at jeg var i sterk tvil siden rørende bøker ikke er helt min greie. Men så har jeg en greie om at jeg må lære meg å utvide horisonten enda mer.

Mia, kjæresten Adam og familien hennes likte jeg med en gang. De var i mine øyne en kul og litt småoriginal gjeng. Kunne godt være i slekt med dem. Det hadde vært kjempegøy. Og selv om innholdet i boka er veldig trist, så hadde den små, varme og humoristiske øyeblikk som man blir sjarmert av. Jeg har veldig lyst til å lese oppfølgeren, Where she went.

If I stay er en hjerteskjærende og brutal tankevekker. Vi våkner opp hver dag og gjør det vi skal uten å vite hvor lenge vi kommer til å leve. Det er bare slik vi er. Mange av oss tror vi kommer til å leve lenge, men mye kan skje i løpet av noen få sekunder. En tragedie kan skje når som helst. Denne boka er et godt eksempel på det.

Jeg skal følge ditt gode råd:)

Det er også et kjent dilemma:)

Det er også en tanke jeg har vært inne på:) Er det noen som gidder å lese det jeg har skrevet? For ingenting er sikkert.

Der sa du nøyaktig det jeg tenkte. Å skrive/forestille seg noen scener er ikke så vanskelig, men en hel bok/bokserie så må man ha mer å gå på og da sliter i hvert fall jeg:)

Jeg kunne godt ha skrevet en selv hvis jeg bare hadde hatt litt fantasi;)

Du sier noe. Jeg begynte etter hvert å lure på når vampyren skulle dukke opp. Så jeg lo godt da spø.. entret scenen.

Trenger vi flere sanser enn de vi allerede har?

Etter å ha gått under isen er Abby død i 44 minutter før hun våkner til live. Som overlevende klarer hun ikke å se farger og lever i en svart/hvit verden. Hun merker også at hun har en evne hun ikke hadde før ulykken. Etter ulykken er hun i stand til å få visjoner, men ikke hvilke som helst visjoner. Flere mord skjer i nærområdet hennes, og hun er i stand til å se hva morderen gjør med ofrene, men ikke i stand til å se selve morderen. Er det bare drømmer og noe hun innbiller seg? Eller kan hun virkelig se hva morderen gjør med de stakkars ofrene? Sammen med sin søster som drømmer om å bli en skikkelig journalist, prøver å løse saken sammen, men det kan være svært så farlig. Man vet aldri hvem morderen er!

Nok en bok jeg tilfeldig kom over med min flotte iPad (jeg er forelsket i den dingsen). Coveret var superekkelt og plottet hørtes meget interessant. Det virket som en bok som var litt annerledes enn mange paranormale bøker for ungdom og det var det også. Det var interessant med en mordsak blandet med en paranormal verden.

Selv om jeg likte plottet godt og persongalleriet (spesielt søsterene Abby og Kate som bor sammen og, er skikkelig gode venner). Så må jeg ærlig innrømme at jeg falt ikke helt for Sinclair’s skrivemåte. Jeg likte måten hun bygde opp plottet, men syns ikke at selve skrivemåten, spesielt beskrivelsene og noen av reaksjonene ikke var helt troverdige og noen ting gikk litt for fort.

Slutten var litt så som så, men grei nok. Det er snakk om første bok i en serie, men likevel skulle jeg ønske det var noe mer. Dessuten var det litt for lettvint å gjette seg frem til diverse hendelser i handlingen. Jeg fikk ikke noen bakoversveis. Men alt i alt er 44 en kjekk bok å kose seg med på stormfulle kvelder.

Gled deg til Winter's Bone. Den er virkelig super!

Er ikke klar for det. Jeg har fått helt skrekken av filosofi etter et fag som heter ex.phil som fleste studenter må gjennom. Jeg er ikke student nå lenger, men det var ikke lenge siden jeg satt og slet med det faget. Trodde jeg forsto meg litt på filosofi, men etter det faget viste det seg for å være helt gresk for meg.

Synd det ikke ble noe av:( selv kunne jeg ha tenkt meg å være med på spøkelsesvandring, hvor som helst. Det hadde vært kjempespennende. I mellomtiden får jeg bare kose meg med spøkelseshistorier. Har flere spøkelseshistoriebøker liggende. Og tusen takk for boktips. Det er notert:)

En spennende kjærlighetshistorie for ungdom mellom 8 og 80. Anbefales på det sterkeste.

Spøkelser eksisterer ikke, eller?...

Selv har jeg alltid vært fascinert av dette fenomenet siden barndommen. Spøkelser, hjemsøkte steder og ting vi ikke kan forklare. Jeg har ikke opplevd noe mystisk sådan, men skulle gjerne ha møtt et spøkelse selv. Det hadde vært spennende selv om jeg garantert ville ha besvimt...).

Fra jeg var lita har jeg lest mange bøker om overnaturlige fenomener, både sanne historier og bøker som ren underholdning. Det er en sjanger jeg aldri går lei av. Derfor virket Alle norske spøkelser fra hav til herregård som et must for meg. Creepy cover og en samling av sanne historier lød jo fristende! Derfor fikk jeg fort høye forhåpninger.

Innholdet bød på en del ekle historier og snodige hendelser, men mye har jeg hørt og lest om tidligere, så det var ikke så mye nytt som jeg hadde håpet på. Dessuten skulle jeg ønske at Bjørn Våde ikke skrev så A4. Det er ikke noe nytt. Måten han skriver spøkelseshistoriene på er gjort mange ganger før og jeg skulle ønske han kunne være litt mer nyskapende. Skrive litt utenfor den boksen (eller hvordan jeg kan forklare det) for det blir litt kjedelig i lengden. Jeg savnet litt mer glød! En ting til jeg savnet mens jeg leste boka var illustrasjoner. Det er ikke ofte jeg "krever" det, men når det gjelder spøkelseshistorier syns jeg det er et must. Det gjør disse bøkene enda mer interessant. Det skulle ha vært en illustrasjon på slutten av hver historie eller noe. Det ville ha gjort susen. I alle fall for meg. Uten illustrasjoner så ble denne boka litt tørr.

Alle norske spøkelser fra hav til herregård er ingen frisk pust i sin sjanger¸ men en kjekk start for nybegynnere som vil vite mer om dette fenomenet, angående ”sanne” historier. For meg ble det for mye repetisjon av tidligere bøker jeg har lest. Så det var ikke mange av historiene jeg ikke hadde lest før. Men grei som ”kosebok” på mørke kvelder…

Og om spøkelser eksisterer og om historiene er sanne eller ikke, er opp til hver enkelt å bedømme;) Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Men det er helt sikkert mer mellom himmel og jord enn det vi ser.