Bokelskere.no

Anbefaler deg å lese den, en meget grundig, saklig og innholdsrik bok. Som Randi skriver, den kan være en viktig øye-åpner for mange.

Ja, enig med deg - oppfattet den som objektiv, saklig og velbegrunnet jeg - han fører mange "bevis" og "vitner" til episoder han nevner - det med "slagside" kom litt feil ut - det jeg mente å si, var at jeg har sett i diskusjoner at noen har ment den har slagside.....selv tror jeg at denne, hans siste bok, vil være en skikkelig øye-åpner for mange....

Jeg har skrevet en omtale av Odd Karsten Tveits "Palestina, Israels ran, vårt svik" her.

Har du lest denne boken, Tralte?

Kjempespennende!

Fantastisk om kunst og det å være menneske

Veldig fin historie, men litt langdrygt med det gammelmodige språket og tettpakkede sidene

Enig i din vurdering - en god debut (Men Shakar sin "Tante Ulrikkes..." synes jeg var langt bedre. Nettopp lyttet den - morsom sosiolekt å lytte til, og fint at forfatteren leser selv. Må innrømme at det var ikke alle ordene jeg forsto, men en del skjønner man fra sammenhengen. Hele boken ble nesten som en slags rapping - interessant innhold og god debut, selv om jeg ikke velger å trille topp terning på den. (Heller mer mot 4+)

Nettopp lyttet denne - morsom sosiolekt å lytte til, og fint at forfatteren leser selv. Må innrømme at det var ikke alle ordene jeg forsto, men en del skjønner man fra sammenhengen. Hele boken ble nesten som en slags rapping - interessant innhold og god debut, selv om jeg ikke velger å trille topp terning på den.

Lærerik og engasjerende historie

Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.

Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.

En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?

Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.

Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.

Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Spennende og leken, men litt masete julebok for barn

Jeg gjenleser Palestinerne, historie og frigjøringskamp av Peder Martin Lysestøl fra 1973, fortsatt et standardverk om det palestinske folket. Skrevet i en tid da palestinerne etter det rådende norske syn knapt fantes.

Mens Odd Karsten Tveit i sin nye Palestina, Israels ran, vårt svik (2023) tar utgangspunkt i etableringen av staten Israel i 1948, trekker Lysestøl linjene tusener av år tilbake i tid. Han går grundig gjennom alle erobringene Palestina har vært utsatt for. En rekke stammer og folkegrupper har opp gjennom historien rivalisert om dette området. En av stammene som slo seg ned i Kanaans land (Palestina), var hebreerne, Abrahams etterkommere. De «oppfant» en Gud (jødedommen), som de hevdet hadde gitt dem dette landet. At datidens religiøse ledere så seg som sin guds «utvalgte folk», kan forstås. Men hvordan kan dette argumentet fortsatt hevdes gyldig i dag?

Vi følger palestinere og arabere videre under angrepene av kristne europeere, de såkalte korstogene, og gjennom fire hundre år under Det ottomanske riket, styrt av sultanen i Istanbul. (Jeg har en gang beundret det praktfulle Topkapipalasset i Istanbul; nå vet jeg hvor pengene kom fra.) Jeg har lest til tiden etter 1. verdenskrig, da Storbritannia, som en del av krigsoppgjøret, «fikk» Palestina, og den jødiske og sionistiske immigrasjonen skjøt fart.

Lysestøl legger vekt på at kampene og erobringene ikke var religiøst motivert. Hovedmotivet var Palestinas gunstige geografisk beliggenhet. Kontrollen over denne kyststripen ved det sydøstlige Middelhavet innebar kontroll med viktige handelsveier mellom øst og vest.

Lysestøl skal ha all ære for sitt grundige og banebrytende arbeid gjennom selvstudier og sine kontakter i Midtøsten. Men jeg finner boken relativt krevende, nå som for nesten førti år siden. Svært mange aspekter og analyser skal med, og teksten er skrevet i en form for marxistisk terminologi. Ikke desto mindre er dette viktig, interessant og dessverre fortsatt høyst aktuell bok.

Du også ja...
Jeg fikk tak i denne i en bokbutikk, og bestemte meg for å hive meg på ei felleslesing igjen for første gang på lenge. Når jeg skulle legge den inn i boksamlinga så jeg hadde lest den vinteren 2018. Ser jeg har gitt den en firer. Ellers har den tydeligvis ikke gjort noe stort inntrykk. Begynner på nytt, kanskje den gir mer denne gangen?