Bokelskere.no

Og enda meir artig blir det om ein går inn på nettsida https://www.dreambikeregister.com/hjemmesnekret-sykkel
Fantastisk!

Det finnes ikke belegg for jødehat i noe av det jeg har skrevet. Jeg har trukket frem bøker som diskuterer og kritiserer sionismen og staten Israel. Det å stemple en meningsmotstander på denne måten, er et forsøk på å drepe diskusjon og kritikk og hører ikke hjemme i et land med ytringsfrihet.

Er du glad i tog, må dette være romanen for deg :)

En snill skildring av liv og levnet fra 1850 og fremover.

Til ross for at både tittelen og forsida ser ganske skumle ut, er det lite nifst ved innholdet i denne boka. Det er flere drap, men dem redegjøres det bare for mange år i etterkant. Til gjengjeld er det en god porsjon humor i boka, særlig i 1. kapittel der en mann med gravemaskin sniker seg til å grave ulovlig i et elveleie, og der oppdager et skjult, svært gammelt lik. Det dreier seg om en mann som den gang da han levde, var en høyt respektert samfunnsborger. Men overfor familien sin var han en skruppelløs tyrann. Etter hvert viser det seg at drap på liknende personer har funnet sted i mange land og over lange tidsrom.

Den unge politibetjenten Mia får ansvaret for denne saken. Hun oppsøker offerets eneste gjenlevende slektning, en elskverdig, gammelmodig og skrøpelig mann. Hun lar seg sjarmere av denne gamle mannen og kommer på nytt innom for å samtale med ham. Men er dette så lurt?

Nå har jeg lest boken du anbefalte, Tralte, "The Innocents Abroad", riktignok en i en sterkt forkortet norsk utgave fra 1940, "Troskyldige globetrottere". Jeg har også lest mer om boken. Hvis du er interessert i hva jeg synes, finner du min omtale her.

Når man ser det man vil se

Mark Twains reiseskildring «The Innocents Abroad» fra 1869 er flittig benyttet av sionister for å bygge opp bildet av Palestina på 1800-tallet som et folketomt, øde og neglisjert land. Dette synet utgjør en grunnleggende myte i Ilan Pappes «Ti myter om Israel». En annen seiglivet myte er at all verdens jøder utgjør ett folk, ett folk uten land, og at det var de jødiske immigrantene som fikk Det hellige land til å blomstre. Takket være bokelsker Tralte og Med Israel for fred ble min nysgjerrighet for Twains bok vekket.

Jeg leste «Troskyldige globetrottere» fra 1940, fritt overført til norsk av Per Kvist og skjønte, litt sent, at noe måtte være galt. Versjon var på 146 sider, og jeg fant ingenting som talte hverken i Palestinas favør eller disfavør. Derimot fant jeg mye moro om folk og fe, selvironi og raljering med religioner og legender. En satirisk bok preget av datidens (og nåtidens?) fordommer. Selv uten Palestina; det var vanskelig å ta Twain som sannhetsvitne for noe som helst. Men jeg skulle fjerne ha visst hva Kvist har utelatt.
(Jeg har altså ikke hørt lydfilen, men fikk ikke lagt inn omtalen på annen måte.)

Et par illustrerende eksempler:
«Vi hadde nådd målet for vår slitsomme, uendelig lange utflukt – vi var i Jerusalem. (…) Vi gikk over en gate og sto plutselig foran den hellige Veronicas hus. Da Kristus på sin smertens vandring kom forbi hennes bolig, kom hun ut fylt av inderlig, kvinnelig medynk, talte trøstende ord til ham og tørket svetten av hans panne uten å la seg skremme av pøbelens skrik og trusler. (…) Det merkeligste ved hendelsen, det som har gjort henne så berømt, er at da hun tørret mesterens panne, ble avtrykket av hans ansikt helt og holdent overført som et portrett på lommetørkleet, hvor det består den dag i dag. Vi vet dette sikkert for vi har sett lommetørkleet i en katedral i Paris, et annet i Spania, og minst to i Italia. I domen i Milano kostet det fem lire å se det, og i Peterskirken var det nesten umulig å få se det for noen pris.» (side 81-82)

«Over alt er det plassert steinheller som markerer de utallige hellige steder. Katolikkene vet på prikken hvor Maria stod og likeså hvor Maria Magdalena og Johannes oppholdt seg da det eller det hendte. Her vises også stedet der St. Helena (…) fant korset omkring tre hundre år etter korsfestelsen. Ifølge legenden vakte denne oppdagelsen umåtelig glede. Men den ble av kort varighet. For et grufullt spørsmål meldte seg: Hvilket av dem hang Frelseren på og hvilke bar røverne? Å rammes av tvil i et så alvorlig spørsmål var intet mindre enn en ulykke som vendte mengdens glede til sorg. Men når i alle tider lette en forgjeves etter en prestemann som kunne løse en så enkel knute? En slik herre fant ut en plan som ville gi et sikkert bevis. En adelig dame lå meget syk i Jerusalem. (Så følger en vidløftig beretning om hvordan damen ble helbredet ved det riktige korset.) Det påvises også en nisje hvor en splint av det sanne kors oppbevartes. De var blitt oppdaget i det sekstende århundre. De katolske prestene sa at det var blitt stjålet av prestene i en annen om jeg så må si konkurrerende sekt. Det er ikke pent sagt, men vi vet godt at splinten er blitt stjålet, for vi har sett den med våre egne øyne i en rekke katedraler i Frankrike, Spania og Italia.» (side 87–89)

Jeg lette, noe desorientert, på nettet og oppdaget at Twains original er på 500–600 sider, og at det er fullt mulig å lese den slik sionister gjør. Men også på andre måter, som en satire for eksempel. Dagens israelske statsminister Benjamin Netanyahu er blant dem som bruker boken for alt den er verdt.

Reiseskildringer var en populær sjanger på 1800-tallet; det var ikke for hvermannsen å farte verden rundt. Jerusalem og Palestina var attraktive mål, både for pilegrimer og velbeslåtte reiselystne. Det ble skrevet flere skildringer derfra - med vidt forskjellig innhold. I en artikkel fra 2017 diskuterer arkeologen Michael Press denne litteraturen: «How a Mark Twain Travel Book Turned Palestine into a Desert»

Press legger hovedvekten på Mark Twains bok, den mest berømte. Her følger noen utdrag fra artikkelen (i maskinell oversettelse):
Boken er fremfor alt kjent for sin beskrivelse av landskapets ødemark og folkets stygghet. Det meste av landet er «en stille, sørgmodig vidde», oversådd med «ekle» landsbyer med «elendige hytter» og «den vanlige samlingen av ussel menneskehet» – vansiret elendige «frynset av skitne filler» og «infisert med», nakne og «sårede øyne» barn «i alle stadier av lemlestelse og forfall».
(…)
For mange var ikke ødeleggelse det primære bildet i det hele tatt. Den skotske kunstneren David Roberts fant «et rikt dyrket land» i området rundt Jaffa: «Bakken er teppebelagt med blomster - sletten er besatt med små landsbyer og grupper av palmer, og uavhengig av sine interessante assosiasjoner, er landet det vakreste jeg noensinne har sett.» En ung Cyrus Adler (…) skrev i et brev til sin mor: «Jeg hadde et generelt inntrykk av den store skjønnheten i landet, og ikke rart at israelittene kjempet så hardt for det. Rekken av åser og daler og grønne enger. Ruinene. De enorme steinene. Hauger av stein som har vært å samle siden antikken alle imponerte meg med ideen om at dette lille landet er et av de vakreste på jorden.»
(…)
Så mange faktorer påvirket hvordan folk så Palestina: hvor de kom fra, hvilke deler av landet de så, hvilke reisendes beretninger de allerede hadde lest, hvilken religiøs tradisjon de var en del av. Roberts besøkte landet i mars, Adler i april - på slutten av regntiden, da (i dag som for to århundrer siden) bakken virkelig er teppebelagt med blomster, og levende grener omgir deg. Twain besøkte i september, da det vanligvis ikke har vært regn i flere måneder, og alt er brunt og tørt og dødt.
(…)
The Innocents Abroad er til syvende og sist en forseggjort, vedvarende vits: på bekostning av folkene og stedene i Middelhavet, av Twains medreisende, av Twain selv. At det fortsatt hjelper folk å ta dette øde bildet av Palestina på alvor, 150 år senere, er kanskje Twains største, grusomste vits av alle.

Dette var lærerikt og interessant.

Reacher i godt slag. Lettkest og spennende, slik alle/de fleste Reacherbøkene er. Denne gangen med handling hovedsaklig i Wyoming, med noen avstikkere til South-Dakota. Her går sidene unna i forrykende tempo.

Veldig spennende!

En interessevekkende start på boka. I nærheten av Hønefoss blirdet omtrent samtidig begått omtrent samtidig to drap. Begge de drepte er eldre menn. Det påfallende er utførelsen og sporene på drapsstedet. Mens det ene resulterte i masse blod, fantes det ykke noe spor ved det andre. Sannsynligvis dreier det seg om to forskjellige drapsmenn, kanskje begge fargede.

Dwn første avslørte seg raskt gjennom sine blodtilgrisede klær. Han ble arrestert, men nektet plent å uttale seg. Den andre drapsmannen ble straks plukket opp av en bil (en avtale gjort på forhånd). På en bro stopper bilen. Mannen hopper ut i den iskalde sjøen, dukker under og svømmer bort til et brukar. Politiet som kommer til, leter og leter og konkluderer til slutt med at den rømte har druknet. Men mannen kommer seg omsider opp og vandrer videre, bryter seg inn i forlatte hus, og spiser alt han kommer over f.eks. talgklumper hengt opp i trærne til fuglene.

Politiets undersøkelser viser at begge de to drepte hadde vært svært ivrige jegere. Begge hadde ved ulike tidspunkt reist flere ganger til Sør-Afrika. Dyre reiser til tross for at ingen av dem hadde noen god økonomi. Altså, konkluderer man med at noen må stå bak og sponse disse reisene. Men hvorfor? Har de to drepte blitt brukt i ulovlig smugling av f.eks. utrydnigstruede dyrearter eller av diamanter? Det skal vise seg at sannheten er en helt annen.

Handlingen gjør her og der et sprang bakover i tid, flere tiår. Der stanser den ved en sørafrikansk familie med flere barn. De to yngste er en jente og en gutt. Jenta er svært velsett i familien og lillebror forguder tydeligvis søstera si. Men så skjer det noe med jenta, og dette resulterer i hendelsene i Norge nå flere tiår senere. Her synes jeg det er vanskelig å få handlingen til å henge sammen på logisk vis. Forøvrig er boka godt skrevet.

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Nokre av tekstane er skrivne i første person, i andre handlar det om Asle. Fleire av desse korte tekstane kjem att i seinare verk, som til dømes i Septologien.

Denne kjedet meg,

Bok to i trilogien om dansk politikk av det brune slaget

Leser for tiden Natriumklorid av Jussi Adler Olsen og har flere på lur, jeg har det ikke kjedelig her jeg sitter. All mat jeg trenger er i hus og ute snør det og det blir skufling de neste dagene ellers så blir jeg innesnødd. Venter på en bok om knipling som er sendt fra Nederland
God & Fredelig Jul til dere alle

Email - admin@bokelskere.no hvis du trenger det

En svært mangfoldig handling, mesterlig sammensatt. Temaet det dreier seg om er terrorisme i Sverige. Det hele innledes med funnet av to drepte personer, en politimann og en ung kvinne. Det viser seg at kvinnen er Natasja, en nær venninne av bokas hovedperson Vanessa Frank som jobber i poltiet. Hva har skjedd? Politiet jobber i blinde. Skal man lete i bakgrunnen til politimannen eller er det Natasja som først og fremst var offeret her? Vanessa går for det siste, noe hun lenge er alene om.

Boka har et stort antall personer, og mange av dem blir vi godt kjent med. Vi hører om enkeltpersoner som har voksr opp med krigen i Syria og som nå er helt traumatiserte. Hvilken retning skal de velge her i Sverige? Leve som svensker flest? Eller ofre livet sitt for islamismen? Gjennom det siste oppnår man martyrstatus, tror de.

Det forstår jeg. Men det mest ryddige ville være å kontakte Andre Nesse/Admin for å høre om det er greit. Du finner han ved å søke på navnet under feltet Bokeskere - Finn og følg.