Bokelskere.no

Trodde denne var omdøpt til "And Then There Were None". Faktisk aldri hørt "Ten Little Indians" før...

Utrolig søt bok, og jeg kan bekrefte at den kan treffe gutter i 20-årene også. Jeg ble betatt fra første stund, og den var såpass bra at jeg nok leser den igjen en vakker dag!

Nå har jeg bare lest boken en gang, og det er sikkert to år siden, så det språklige skal jeg ikke si noe om. Etter å ha lest boken var derimot ikke inntrykket mitt at forfatteren på noen måte støttet opp om terrorismen og attentatene Mino og gruppen hans utførte, men at boken heller gav et eksempel på omstendigheter som kan føre til denne typen terrorisme. Selv om man, som i de fleste bøker, havner litt på hovedpersonens side mens man leser boken, føler jeg slett ikke at Nygårdshaug forsvarer Minos handlinger. Tvert imot belyser boken menneskelige grunner til at noen får et slikt hat mot andre og utfører terrorhandlinger, og at det som en form for hevn kanskje er naturlige reaksjoner på andres bestialske oppførsel.

Helt enig! :)

Jeg har ikke lest noen av krimromanene ennå, men mangler bare tre av de andre, nemlig Søthjerte, Himmelblomsttreets muligheter og Afrodites basseng. Jeg må vel etterhvert lese novellesamlingene også. Hadde jeg bare kunnet sitte hjemme og lese halve dagen... :)

Enig med deg, Ingunn. Det jeg liker her, som i alle andre Nygårdshaugs bøker, er hovedpersonenes nysgjerrighet, humør og umåtelige livsglede. Det smitter faktisk over på meg, så jeg selv blir mer oppstemt og livsglad av å lese enkelte av bøkene hans. Har ennå noen uleste romaner igjen og gleder meg stort.

For all del, det er kun en introduksjon til vestlig filosofihistorie og i tillegg en barne-/ungdomsbok. Det som gjorde den god i mine øyne var underholdningsverdien (samtidig som jeg fikk en kort og litt mindre kjedelig repetisjon av historien som ex. phil klarte å fremstille utrolig kjedelig). Likevel skal det jo sies at jeg ikke kom meg gjennom boka første gang jeg begynte på den og lurer på om boka passer bedre til en aldersgruppe litt over det den er skrevet for. Men det kan også hende at det bare var meg.

Når det gjelder Bergson-boka skal jeg sjekke den ut når jeg får tid.

Jeg husket forholdsvis få av navnene, og om jeg husket dem, husket jeg likvel ikke hva hver av filosofene det ble fortalt om mente. Jeg har heller ikke brukt kunnskapen til å virke "mer intellektuell enn jeg er" i "selskapslivet". Dette "selskapslivet" som du beskriver er nok utenfor min realitet. Boken er rett og slett en introduksjon til vestlig filosofi de siste to tusen årene, med en morsom twist midt i boken. Intet mer, intet mindre. Hvis du sitter igjen med en følelse av å kun ha lært navnet på viktige filosofer, og ikke noen ting om filosofenes filosofier, synes jeg du bør lese boken på nytt og fokusere på det viktige: Hvem er du? Hvor kommer veden fra? Og til slutt: I hvilken retning ønsker du å føre verden?

Den er ikke dårlig skrevet. Hvis du mener den er dårlig skrevet, kom med eksempler. Skal du komme gjennom boka må du være klar for noen litt for lange filosofileksjoner underveis. Leser du gjennom halve boka, tar den plutselig en vending du aldri hadde forutsett og blir en av tidenes beste bøker. Jeg skal være enig i at brevene fra Alberto blir litt for lange til tider (særlig da jeg var 12-13 år.) Men om du virkelig er glad i emnet (noe jeg var andre gang jeg begynte på boken, i en alder av 24-25 år), er det en bok du ikke glemmer. Det er en grunn til at den er oversatt til ørten språk og er solgt i flere millioner ekspemlarer. For min egen del: Dette er en bok jeg husker og som gav meg et bredere og riktigere perspektiv på den verden jeg lever i.

Boka var helt grei, og i ganske typisk Gaarder-stil, men det ble litt vel mye "romantisk kliss" til tider, eller hva man nå skal kalle det. "Husker du hvordan vi [sett inn mimring fra en av epostene], husker du Steinn?" Følte også at det var mye jeg hadde hørt før fra samme forfatter, både om verdensbilder og evolusjon. Som Gaarder-fan håper jeg neste bok blir bedre. :)